Frukt og bær!

Det er blitt høst, og Mat- og vinklubben Smak samlet medlemmene til en ny festaften, der bordet var pyntet med høstfarger, og der frukt og bær var hovedtema. Vertskapet hadde vært på Orknøyene og tatt med seg hjem noen kuriøse kulinariske herligheter, samt i Telemark og Hardanger, der lokalt produsert sider og vin ble med hjem i kofferten. Og med innslag av bær og frukt i samtlige retter var temaet satt for kvelden.

Bordet var dekket i høstlige farger

Glassene fyltes av bobler. Denne gangen verken Cava, Prosecco eller Champagne, men musserende eplesider fra Ulvik innerst i Hardangerfjorden. Og som følge til boblene serverte vertskapet sprø kjeks med andelevermousse og (selvfølgelig) karamelliserte epler og løk. I tillegg dukket det opp en cocktail bestående av gin, sitronsaft og bjørnebærlikør, en såkalt Bramble. Og tilbehøret til denne var kongekrabbe med bjørnebær surret i søt balsamico-eddik.

Kongekrabbe med bjørnebær

Til bords fikk gjestene rabarbravin fra Lerkekåsa vingård i Gvarv i Telemark. Og første rett var en salat av kongekrabbe med rabarbra og gressløk, og med ristet grønnkål som tilbehør. En fin kombinasjon av ulike konsistenser. Rabarbraen skapte fin syrebalanse til sødmen i kongekrabben, og grønnkål og rabarbra en fin tyggemotstand i kontrast til det myke.

Salat av kongekrabbe med rabarbra og crispy grønnkål

Ny vin i glassene, fortsatt fra Lerkekåsa vingård i Gvarv, denne gangen laget på hvit rips. Og da måtte vi selvsagt også ha rips i maten; Frøyalaks sous vide, creme fraiche med rips og pepperrot, samt fargerike kuler av eple og agurk.

Laks med rips, eple og agurk

Fra Hardanger hentet vi en flat sider «Stille stunder» fra Ulvik frukt og sideri. En vinøs sider som kunne minne om litt om en ung burgunder uten fatlagring, men med tilstrekkelig syre til å hamle opp med den feite kveita som skulle komme på bordet. Og for å sette denne sideren litt i perspektiv skjenket vertskapet også en hvit burgunder fra 2018 «Vieilles Vignes» (gamle vinstokker) fra Saint-Romain fra Maison Roche de Bellene. Her var eiken fremtredende og gjorde at sideren bleknet litt i sammenlikning. For selv om en hvit burgunder definitivt både dufter og smaker av syrlige epler, så er det noe annet med vin fra druer enn vin produsert på gravenstein.

Retten var altså et lite stykke kveitefilet, stekt på skinnsiden og med en beurre blanc, der sjalottløken var erstattet med fermenterte stikkelsbær, og med lakserogn og grønne asparges som tilbehør.

Pannestekt kveite med stikkelsbær, asparges og lakserogn

På tide med rødt i glassene. Først en Premier Cru fra Mercurey i Burgund produsert av Michel Juillot. Og til denne herligheten serverte vertskapet ytrefilet av lam fra Hitra fulgt av en brokollini surret i sesamolje, sesamfrø og hvitløk, samt en sjy av lammekraft, ipa, valnøtter og tørket frukt.

Ytrefilet av lam med sesam-brokkolini og tørket frukt

Som en forfriskning og for å nøytralisere smaksløkene litt, kom en hjemmelaget sorbet av grapefrukt på bordet. Et kjærkomment pauseinnslag.

Sorbet av grapefrukt

Og så var det på’n igjen med rødt. Denne gangen en klassiker: Chateauneuf-du-Pape fra produsenten Clos des Brusquières. Og med kombinasjonen av Grenache og Syrah kom forventningene om viltkjøtt på tallerkenen. Og vilt skulle det bli; ytrefilet av hjort, kun noen få minutter på grillen, for denne hjorten var så mør at den tålte litt råskap i midten. Kjøttet kom fra Hemsedal Hjort, der dyrene går fritt og beiter langs Grønna og der modningstiden er så lang at kjøttet smelter på tunga. Tilbehør var en viltsaus tilsatt svart surbærjuice, geitost, portvingelé og tyttebær, chips av pastinakk, selvplukket steinsopp og kantarell, og en risotto laget av en helt spesiell type byggryn som høstes på Orknøyene av 300 år gammelt urkorn, kalt «bere berries» – så fikk vi med litt ekstra bær i denne retten også.

Hjort med urbyggrisotto, steinsopp, kantarell og pastinakkchips

Vi kan ikke forlate Hardanger uten å ha smakt på syltetøy og oster fra området. Dagens ostetallerken besto av lagret Fjellost fra Herefordshire-kyr som beiter på Tysnesøy ytterst i vest, der Hardangerfjorden møter havet. Produsenten er Myrdal Gard. Og fra denne gården kom også ost nr 2, en hvit geitost med trøfler. Den tredje osten hadde vertskapet hentet fra samme sted som de eksotiske byggrynene, nemlig fra beiteområdene utenfor Kirkwall på øygruppa nord for Skotland, vellagret og produsert av kumelk den også. Tilbehør til osten var eplesyltetøy og honning fra Syse Gard i Ulvik med valnøtter og vingelé. Og i glassene en nydelig musserende hylleblomstsider fra Ulvik frukt og sideri.

Oster fra Hardanger og Orknøyene

Og da var vi fremme ved desserten. Her hadde vertskapet også hentet inspirasjon fra Orknøyene med en Sticky Toffee Pudding laget på spesialimporterte frøfrie dadler, med multeiskrem med vanilje, karamellsaus og karamelliserte epler. I glassene en norskprodusert «calvados», også den fra Ulvik, fra Hardanger saft- og siderfabrikk, kalt rett og slett Apal. I sterkeste laget for noen rundt bordet, men en fin understrekning av hintet av eple i desserten for de andre.

Og så var enda en festaften over i Mat- og vinklubben Smak. Vi sees igjen i februar.

Sticky Toffee Pudding med karamellsaus og multeiskrem

Kulinarisk aften i Mat- og vinklubben Smak

Lørdag var det tid for en ny festmiddag i vår lille mat- og vinklubb, den 13de i rekken siden starten høsten 2009. Denne gangen hadde vertskapet fått forsterkninger på kjøkkenet av den nyutlærte kokken Tomas Engelstad. Tomas har fartstid fra Restaurant Oscarsgate og Cru i Oslo, og startet nylig konseptet Kulinarisk hjemmehjelp sammen med klubbmedlem Jan Fongen. Se forrige innlegg for mer detaljer.

Kvelden startet med musserende i glassene, en Blanc de Noir fra Burgund som falt godt i smak, mens Tomas serverte cornetter med pepperrotkrem, laksetartar, kaviar og hovmestersaus, samt noen morsomme crissinis med gravlaks-spiraler på.

Til bords fant vertskapet fram to hvite viner, en tørr Riesling fra Kühling-Gillot i Rheinessen, samt en ung Chablis fra Louis Jadot. Vinene hadde svært ulikt preg, og var desto mer lett gjenkjennelige, chablisen på grunn av sin duft og smak av gule epler, samt sterke mineralske preg, rieslingen mer for sin syrefriskhet og fruktige inngang med mye sødme.

Men så til maten. Vertskapet hadde i antall retter lagt seg på en enklere linje enn tidligere. Her skulle serveres fisk til forrett, kjøtt til hovedrett og en dessert av bær og sjokolade. Verken mer eller mindre. På den andre siden var dette også Kulinarisk hjemmehjelp sin mulighet til å teste ut 3 av sine signaturretter, så det var lagt betydelig arbeid i hver rett.

Forretten besto av et skinn- og benfritt ryggstykke av villtorsk fra Barenthavet, glasserte gulerotkjegler, trøffelcroquette, samt saus og skum av ferske reker og kongekrabbe, alt lekkert dandert på en seng av brandade. Brandaden var ikke laget på klippfisk, som vanlig er. Den samme blodferske skreien var confitert i god olivenolje og blandet med mandelpotetpuré, hvitløk, timian og sitron.

Retten var full av spennende og delikate smaker, som sammen med torsk og skalldyr smeltet sammen til en flott kulinarisk opplevelse. Vinene passet utmerket til, både den tørre rieslingen og den enda tørrere chardonnayen. Takk til Tomas for uvurderlig assistanse. Dette hadde vi ikke klart alene.

Rødt kom i glassene, nærmere bestemt en ung Nebbiolo fra Langhe i Piemonte og en 2007-årgang Bordeaux fra apellasjonen Margeaux i Haut Medoc. Langhe-vinen var fra vinhuset Cavallotto og hadde det særpreg man forventer av en Nebbiolo. En nesten floral inngang med preg av kirsebær og moreller, og med garvestoffer nok til å etterlate gommer og gane i ørkentørke, mens et hint av lakris hang igjen. Altfor tøff til å drikke alene for de fleste rundt bordet, men dette skulle endre seg når kjøttretten kom på bordet.

Hovedretten besto av confitert oksehale på en potetfondant med fritert sjalottløk og peppercrisp, samt skiver av chateau briant, spinatpuré, chips av gulbete, potetpuré, noisetter og en nydelig saus på kraft fra oksehalen. Retten vil få grundig omtale i et senere innlegg. Følg med!

Og nå kom vinene til sin rett. Det måtte garvestoffer og mye smak til for å hamle opp med den kraftige kjøttretten. Faktisk ble italieneren fra Piemonte foretrukket til retten av de fleste, selv av dem som i første prøvesmaking fant vinen noe for skarp i kantene. Margeaux-vinen var fra produsenten Deyrem Valentin og var hjembrakt fra vertskapets besøk i Bordeaux i fjor høst. Vi visste at en slik vin kunne tåle enda noen år i vinkjelleren, men til denne herlige kjøttretten, falt vi likevel for fristelsen. Vi opplevde en bløtere vin enn italieneren, med mer avrundede garvestoffer og smaker av mørkere bær og frukter som plommer og solbær.

Desserten var en vakker komposisjon, der en forgylt sjokoladeballong fylt med mørk sjokolademousse sto i sentrum. På en stripe av praline var det i tillegg plassert biter av krydderkake, marinerte plommer, bjørnebær og bringebær, brunoise av jordbær, en nydelig sitronkrem, rosa mynteskum og en frisk sorbet av pasjonsfrukt på en seng av knuste karamelliserte hasselnøtter. En smaksbombe av de helt store.

Og som tilbehør valgte vertskapet en gammel kjenning, en 10 år gammel Niepoort Tawny, etter vår mening den perfekte dessertvin til sjokolade.

Sjokoladedrøm

Vi fortsetter en sødmefylt uke med Mat og vinklubben Smaks drømmedesserter.

Utgangspunktet for denne sjokoladedrømmen er vaniljekrem, smeltet skjokolade og pisket kremfløte.

Start med føten. Pisk 2 dl luftig og slik at den akkurat henger i vispen, og sett den kaldt. Tips: Før pisking er det lurt å kjøle ned både redskap og fløte.

Vaniljekrem kan du kjøpe ferdig eller lage selv. Her er en oppskrift på gourmet-varianten:

Kok opp 400 gram H-melk, 150 gram fløte og 110 gram sukker sammen med en vaniljestang (skrap ut frøene og legg også stangen oppi). Dersom du vil ha kraftigere vaniljesmak kan du bruke 2 stenger. Det er uansett viktig at du bruker en kjøkkenvekt, da målene må være nøyaktige.

Ta 80 gram eggeplomme (ca. 4 stk) og 40 gram maisenna (det er ganske mye!) og rør det sammen. Ha i 100 gram melk og pisk det glatt. Hell oppi blandingen du kokte opp, og ha det hele tilbake i kjelen. Nå skal det varmes opp langsomt, mens du rører, til det begynner å tykne. Dette skjer ganske raskt, omtrent med én gang (ved 83 grader for å være nøyaktig). Ved riktig konsistens tar du kjelen til side og pisker kraftig. Hell deretter alt oppi bollen til en kjøkkenmaskin. Poenget er at du skal røre til kremen blir kald, og da er det enklere å sette igang en kjøkkenmaskin enn å piske en halv time for hånd.

Smelt sjokolade i vannbad og hell den oppi vaniljekremen mens maskinen går. Bruk gjerne mørk sjokolade med mye kakao. Vi foretrekker Valrhona. Mest fordi den gir en fin og kremet konsistens. Når alt er kaldt, vender du til slutt den piskede kremen varsomt inn med en slikkepott.

Du kan nå helle blandingen rett på glass og sette det kalt, så får du en nydelig sjokolademousse. Eller du kan, som vi gjorde, legge sjokoladekremen rett i dype tallerkener og pynte med sukkerglasserte bær, mynteblader, sjokolade (for eksempel knust «M») og annen pynt.

Fin sjokoladepynt laget vi ved å smøre mørk sjokolade over baksiden av en glovarm ildfast form, omtrent som vi smører skiene om vinteren. I tillegg lot vi en tynn strime med smeltet hvit sjokolade danne et mønster over sjokoladetrekket. Deretter satte vi det hele kaldt. Vi brukte en kakeskrape og lagde ruller, flak og pinner av den stivnede sjokoladen. Morsomt og lekkert.

Om du vil ha noe kaldt og friskt oppi det hele, så legg små kuler av sorbet oppå kremen. Eller lag figurer av karamell på bakepapir. Her setter kun fantasien grenser for det endelige drømme-resultatet.

Og prikken over i’en er selvsagt om du tilfeldigvis skulle ha en Tokaier stående. Den søte vinen passer perfekt til kombinasjonen av sjokolade og bær.

Sjokoladeterrin med appelsinsorbet

Vi abonnerer på tidsskriftet Appetitt. Mest for å få inspirasjon. Sjelden for å følge en oppskrift, da disse er relativt avanserte. Likevel. Vi falt for fristelsen. Vi fulgte en oppskrift til punkt å prikke. Sjokoladeterrin med appelsinsorbet. Det tok 4 timer å lage desserten. Men det var absolutt verdt det.

Vi gjengir ikke hele oppskriften i detalj, nøyer oss kun med å skildre prosessen gjennom de ulike trinn som skal til for å skape en guddommelig dessert. Tidsskriftet Appetitt setter sikkert pris på å bli kontaktet, dersom beskrivelsen nedenfor frister til gjennomføring. Det anbefales å følge oppskriften nøye.

Trinn 1. Appelsinsorbet. Rett og slett 5 dl friskpresset appelsinjuice (appelsinene er nå på sitt mest saftige og smakfulle), 1 dl sukkerlake og litt glukose. Alt blandes i en ismaskin. Hvis du ikke har ismaskin, kan blandingen settes i fryseren. Ta den ut når den så vidt begynner å stivne og pisk inn luft i blandingen med en gaffel eller en visp/stavmikser. Gjenta dette et par-tre ganger.

Trinn 2. Syltet appelsinskallspiral. Snurr strimler av appelsinskall rundt en spisepinne eller liknende slik at det blir en spiral. Ha denne oppi en sukkerlake og kok opp. Avkjøl og kok opp igjen. Jo flere ganger du gjentar denne prosessen, desto mindre bitterhet blir igjen i skallet. Sett spiralen til side når du er ferdig.

Trinn 3. Karamellganache. Ganache betyr stort sett at man blander smeltet sjokolade og varm fløte. I dette tilfellet smeltet vi først sukker til karamell i en panne, tilsatte fløten, rørte det sammen og helte det inn i smeltet Varhona-sjokolade. Til slutt rørte vi inn litt usaltet smør, før vi la det hele i en avlang kakeform dekket med matpapir. Så rett i fryseren.

Trinn 4. Hvit sjokolademousse. Her startet vi med en eggeplomme pisket med sukker, helte forsiktig en fløteblanding med vaniljestang over egget. 2 oppblødte gelatinplater fikk møte blandingen før den ble tilsatt smeltet hvit Varhona-sjokolade (200 gram). Deretter vendte vi inn 2 dl pisket krem. Den ferdige moussen la vi over karamellganache-bunnen, som nå var passe stiv. Inn i kjøleskapet.

Trinn 5. Mørk sjokoladeglasur. Kakao, glukose, litt vann, fløte og gelatin. Kok opp og avkjøl. Glasuren er best å ha på når den er kroppsvarm. Prøv temperaturen på innsiden av armen, slik du gjør med flaskemelk til de små. Del opp terrinen i passe serveringsstykker. Hell over glassuren flere ganger. Kjøl ned i mellomtiden. På denne måten får du glassuren til å henge på plass.

Trinn 6. Legg en skje rømme på tallerkenen, grovknus noen italienske biscotti eller andre sprø søte kjeks med fingrene og strø over rømmen. Pynt med noen mandarinfileter og litt syltet appelsinskallspiral. Legg på en avlang kule med appelsinsorbet. Kutt til og dandér et stykke av sjokoladeterrinen ved siden av. Voila!

Tips og feil man lett kan gjøre underveis:

1) Bruk Valrhona-sjokolade. Den er fetere enn vanlig sjokolade og egner seg utmerket til å lage ganache og mousse.

2) Pass på at kjøleskapet er iskaldt. Ofte kan kjøleskap bli for varme under matlagingen, da man stadig tar opp og igjen døra og etter hvert fyller det med mye mat. Skru derfor ned temperaturen.

3) Når glassuren skal helles over til slutt, bør terrinen settes på noe som samler opp den glassuren som renner av. Bruk en fiskekniv eller liknende og skrap glassuren opp og over terrinen gang på gang. Når den blir for varm, vil den renne av. Sett den litt i kjøleskap innimellom. Med mye tålmodighet blir resultatet til slutt perfekt.

Desserten ble servert under Mat- og vinklubben Smaks sommerfest i begynnelsen av juni. Til herligheten drakk vi en Fleur du Cap Noble Late Harvest Bergkelder Selection, 2009, en Chenin Blanc basert søt hvitvin fra kapp-området i Sør-Afrika til ca. 140 kroner for en halvflaske.

Sorbet av Cantaloupemelon

På mat- og vinklubben Smaks første festaften i 2011 serverte vertskapet en sorbet som mellomrett. Denne var særdeles forfriskende og velsmakende, og vi vil gjerne dele med bloggens lesere hvordan sorbeten ble til.

Man tager en stk Cantaloupemelon. Denne melonen er lett å finne i matbutikker som har godt utvalg av frukt og grønnsaker. Melonen er opprinnelig fra Italia, fra byen med samme navn, litt sør for Roma. Den er helt rund, på størrelse med en liten håndball, har stripete og nettingformet lyst grønt skall og orange kjøtt. Man fjerner stenene og kutter fruktkjøttet i terninger med en kniv, uten å skjære gjennom skallet. Da er det lett å grave ut fruktkjøttet med en skje eller annet høvelig redskap.

Melonkjøttet kjøres i kjøkkenmaskin eller stavmikser til en saftig puré, som deretter settes i fryseren. Etter at puréen er frossen, tas den ut og tines gjennom en finmasket sil eller et klede. På denne måten tar man kun vare på saften, ikke fruktkjøttet i melonen. Saften er såpass søt at det ikke er nødvendig med tilsetting av sukkerlake, slik man ofte gjør, dersom man lager sorbet av syrlige frukter og bær. Inn i fryseren igjen. Ta den ut når den er blitt til slush og visp med en håndmikser. Etter enda en stund i fryseren skraper man kun den frosne melonsaften ut og legger i små likørglass. Voila!

9-retters festaften

Mat- og vinklubben Smak møttes 6. no-vember hos Anne og Jan. Det ble en helaften med 9 retter, 7 ulike viner og 6 timer til bords. Tema var uvante kombinasjoner, eller «fjusjen fud», som noen ynder å kalle det, altså en blanding av våre egne og mer fremmede mattradisjoner.

Kvelden ble åpnet av vertskapet, som tradisjonen tro, bød på bloblende dråper i to varianter, en musserende vin fra Vouvray og en cava fra Katalonia. Den franske var hjemhentet fra vinhuset Domain Huet, der Anne og Jan var på besøk tidligere i høst. Domain Huet produserer 3 ulike klassiske hvite viner og 1 musserende. Samtlige er endrueviner basert på Chenin Blanc. Se mer om vertskapets besøk på vingården her.

Den andre musserende vinen var innkjøpt på samme feriereise, i gamlebyen i Barcelona, i El Xampanyet, som ifølge turistbøkene er et av de eldste Cava-husene i Catalonia. Vinen var ”husets” og het kun Casa Estevet, men var etter nærmere undersøkelser fra vinprodusenten Cellers Perelló i den lille byen Girona nord for Barcelona.

Den musserende vinen fra Vouvray hadde fått ligge i 8 år, var frisk, syrlig og med både smak og duft av gule epler. En aperitiff som falt godt i smak hos samtlige deltagere.

Så er det likevel alltid noen som elsker det litt mer søte. Da Cava’en kom på bordet, var derfor Loire-vinen glemt og litersflasken med Casa Estevet fikk bein å gå på.

Første rett passet godt til Cava, da den i sin helhet var inspirert av den spanske kokken som sies å ha revolusjonert tapas-kunsten nesten like mye som Ferrán Adriá, nemlig Sergio Arola. Se mer om hans restaurant i Barcelona her.

Retten serveres hos Arola med bellotaskinke, garnert med revet manchego, pistasjnøtter, grønn chili og epler. Hos Anne og Jan var garnityret det samme, men i tillegg til den katalanske eikenøttskinken, bød vertskapet på røkt bjørnekjøtt, noe som viste seg å være en utmerket kombinasjon. I tillegg til kjøttet, fikk gjestene lage sin egen pan-con-tomate ved å gni loffbiter inn med hvitløk, olivenolje og søte tomater, et populært tilbehør på enhver tapasbar med respekt for seg selv.

Men vi var ikke bare i Spania. Forrett nummer 2 fikk tankene til å gå østover. Et syltet rødløksblad med russisk størkaviar og crème fraiche, og sashimi av salmalaks med agurksalat og granskuddsirup. Salmalaksen var dekket med et tynt lag wasabi og ristet sjalottløk. Det hele ble servert på en grå skiferhelle med spi-sepinner til. Noen slet litt med pinnene, men etter solid konsentrasjon ble det hele fortært med smil og fornøyde smatt.

Det tredje som kom på bordet var to biter maki. Nori-flaket var fylt med den sedvanlige sursøte sushirisen, men i stedet for rå laks og avokado besto makiene av tempurafritert reinsdyrfilet, asparges og pære. Tilbehøret var den sedvanlige syltede ingefæren, soyasaus og wasabi. Til de tre første rettene holdt vi oss til det musserende. Vinen fra Vouvray og Barcelona var utmerket følge til disse smaksopplevelsene.

Tiden var kommet til første varme rett, Tom Ka Gai, en tradisjonell thai-suppe gjort utradisjonell ved å droppe kyllingen til fordel for gresskar og kamskjell. Suppen falt svært godt i smak og noen måtte få påfyll til tross for lovnader om at vi bare var halvveis i måltidet.

Hva drikker man til en relativt ”hot” thai-suppe? En Auslese fra vinhuset Richter gjorde jobben. Denne rieslingen fra vinmarkene rundt Graach ved Mosel, sånn omtrent halvveis mellom Koblenz og grensen mot Luxembourg, hadde nok restsødme til å hamle opp med kraftige syrlige smaker av lime, chili og ingefær, en riktig søtsak av en vin med god fruktighet (eple, honning), men likevel ikke uten en behagelig friskhet som var særlig velkommen hos herrene rundt bordet. Det ble for øvrig bemerket at vinen egnet seg heller dårlig til kamskjellet i suppen, en god observasjon, da sødmen i kamskjellet krever en vin av en helt annen tørrhetsgrad.

Det var med andre ord tid for tørrere hvite viner. Siden vi allerede hadde stiftet bekjentskap med vinhuset Huet gjennom den utmerkede musserende aperitiffen, passet det fint å teste et par andre viner fra samme sted, dvs. fra to ulike jordsmonn i samme område, men med samme drue (100 % Chenin Blanc). Den ene var fersk og frisk, en Haut Lieu 2009 med god syre og fruktighet i retning mot gule epler og pærer. Den andre, en Le Mont 1994 fikk en noe mer ujevn mottagelse. 1994 var ikke et særlig godt år ved Loire-elvens øvre løp, sett med en druedyrkers øyne. Det var for kaldt om våren og for tørt om høsten. Vinen hadde ligget så lenge at fargen nesten var som sherry. Chenin Blanc har normalt såpass mye syre at den kan ligge en stund. Likevel var etter de flestes mening 1994-årgangen fortsatt en smule besk. Kanskje den bør ligge enda en stund?

Uansett, det var tid for å rense ganen. En pasjonsfrukt- og bringebær-sorbet kom på bordet og skapte en kjærkommen pause fra mange sterke og uvante smaker.

Etter sorbeten ble det servert en salat med 5 ulike viltterriner hjembrakt fra delika-tesseforretningen Fauchon i Paris. Her var små terrin-biter av villsvin, kanin og hare, rådyr og hjort. Det hele på en seng av ruby-blader og crispisalat med balsamicokrem og olivenolje og pyntet med syltynne toast.

Og da var vi framme ved hovedretten. Jan hadde vært i Hemsedal og anskaffet kjøtt fra høstens jakt, nærmere bestemt et solid stykke indrefilet av en velvoksen elg. Fileten var stekt i ovn til omtrent 65 grader kjernetemperatur og etterbrunet i jernpanne før servering. Tilbehøret skulle egentlig vært et stykke stekt fois gras, men på grunn av manglende råvaretilgang måtte man ta til takke med en fois gras paté på en seng av ruby-blader. Dette for å få med litt fett til det tørre kjøttet. I tillegg fikk elgen følge av et lite knippe portobellosopp, en kraftig viltkremsaus og en potetpuré tilsatt litt tyttebær og noe av fettet fra andeleveren.

Vertskapet bukket ærbødig for gjestenes ovasjoner. Noen påsto at elgkjøttet var det beste de noen gang hadde spist og at retten var den mest vellykkede som noen gang har vært servert under Mat- og Vinklubben Smaks aftener. Det må innrømmes ubeskjedent at det smakte aldeles fortreffelig.

Og vinen? Jo, det måtte selvsagt være en medbrakt Bordeaux fra vertskapets ferietur til Saint-Émilion, nærmere bestemt en Grand Cru 2002 fra Chateau de Pressac, innkjøpt fra husets egen kjeller. Ved smaking av vinen alene ble garvestoffene av enkelte oppfattet som litt for dominerende. For andre var dette  bare den naturlige motstanden man opplever i en Bordeaux-vin med mye tanniner. Og sammen med elgkjøttet var den perfekt. Den kraftige smaken i det magre elgkjøttet hamlet med letthet opp med garvestoffene og ga en storslagen totalopplevelse. Chateau de Pressac sin ”oppskrift” er for øvrig den samme hvert år: 70 % Merlot, 15 % Cabernet Franc, 10 % Cabernet Sauvignon, 3 % Petit Verdout og 2 % Malbec. Se mer om vertskapets besøk på Chateau de Pressac her.

2005-årgangen av Chatau de Pressac kan kjøpes på Vinmonopolet for 300 kroner. Den kan gjerne ligge noen år. Det sies av mange at 2005-årgangen kan utvikle seg til å bli noe av det beste som er produsert i Saint-Émilion på mange år.

Etter hovedretten kom ostene på bordet, nærmere bestemt en Delice de Cremiere, en Chaumes og en Coeur de Lion brie. Alle fikk smake litt av hver, senere litt mer av hver, og til orientering kan det nevnes at nå spiser også Vibeke ost!

Til osten ville noen beholde rødvin i glasset. Dette gikk helt greit til den milde Cremiere-osten. Vouvray-vinen passet perfekt til Chaumes, mens den litt kraftige brien krevde noe mer sødme. Derfor ble det åpnet en Sauterne fra Chateau Piot David i Barsac, ikke så veldig langt unna Saint-Émilion.

Så ved enden av dette måltidet holdt vi oss trofast i Bordeaux. Den Semillion-dominante dessertvinen skuffet ikke, men ga en sødmefylt smaksopplevelse full av aprikos og krydder.

Den hvite Bordeaux-vinen fikk følge oss til dessertbordet, som bestod av Annes glimrende sjokoladekonfektkake basert på blant annet Walters Mandler, karamelliserte valnøtter, sirup og mye annet godt, av en bringebærsaus som Jan lagde kunstneriske malerier med vaniljesaus i, av friske bringebær, vaniljeis og  av crème brûlée.

Etter 6 timer ved bordet var alle gode og mette.

Og for dem som ønsker en oppsummering …

MENY *)

Katalansk bellotaskinke og røkt bjørnekjøtt garnert med revet manchego, olivenolje, grovhakkede pistasjnøtter, finhakket grønn chili og terninger av gravenstenseple.

Syltet rødløksblad med russisk størkaviar og crème fraiche, sashimi av salmalaks med wasabi og ristet sjalottløk, sursøt agurksalat og granskuddsirup fra Kunstnerdalen.

Maki med reinsdyrtempura, asparges og pære, wasabi, soyasaus og syltet ingefær

Tom Ka Gai med gresskar og kamskjell

Pasjonsfrukt- og bringebærsorbet

Crispisalat med viltterriner av hare, kanin, rådyr, villsvin og hjort

Indrefilet av elg med mandelpotetpuré, fois gras, portebellosopp og viltkremsaus

Oster (Delice de Cremiere, Chaumes, Coeur de Lion)

Desserter (Sjokoladekonfektkake, bringebærcoulis, vaniljeis, bringebær, crème brûlée)

VINER

Vouvray Péttillant Brut 2002 fra Domaine Huet

Casa Estevet fra Cellers Perelló

Richter Graacher Himmelreich Riesling Auslese 2006

Le Haut-Lieu Sec 2009 fra Domaine Huet

Le Mont Sec 1994 fra Domaine Huet

Chateau de Pressac Saint-Émilion Grand Cru 2002

Chateau Piot-David Sauternes 1997

*) De fleste av rettene vil bli presentert framover med hvert sitt innlegg her på Smak-bloggen, og med detaljerte oppskrifter. Følg med!

Sitronsorbet Pure Nature

Sitronsorbet fra Pure Nature (Sør-Afrika) med musserende vin fra Australia.

Servert som mellomrett hos Bente og Svein i februar 2010.