Annes sitronmarengpai

11 05 2011

Bakedronninga i Mat- og vinklubben Smak er tilbake med den beste dessertkaken som finnes, en Lemon Mareng Pai med oppskrift fra Sør-Afrika. Og da snakker vi opprinnelig urbritisk, slik paien ble laget for 200 år siden, den gangen engelskmennene befestet sin tilstedeværelse i den gamle boerkolonien.

En av hovedingrediensene i denne paien er søt kondensert melk. OBS! Dette er ikke det samme som Viking melk. Søtet og kondensert melk finnes i hermetikkbokser hos store matvarebutikker og små innvandrerbutikker. Som regel er påskriften engelsk: «Sweetened Condenced Milk». Det er i utgangspunktet melk som er tilsatt rørsukker og kokt inn til ca. en tredel av opprinnelig mengde. Konsistensen er kremet og seig, omtrent som bløt karamell. Fargen er mørk beige/gul.

Paibunnen er tradisjonell. En pakke mariekjeks kjøres i blender eller kjøkkemaskin til en fin masse sammen med litt kanel, sukker og klaret, usaltet smør. Trykk blandingen ut i en paiform med knokene og sett i kjøleskap.

Ta en hel boks søt kondensert melk og bland med 1 dl sitronsaft og 2 eggeplommer. Hell dette over paibunnen. Stivpisk 2 eggehviter med 3 spiseskjeer sukker. Ha dette på toppen. Sett i ovn på 200 grader i ca. 15 minutter, eller til toppen er gylden brun.

Paien vil være litt bløt og rennende når den er varm. Noen foretrekker å spise den med en gang. Dersom du setter den i kjøleskapet i noen timer, vil fyllet få en fastere konsistens. Noen av oss synes paien blir enda bedre da. Supergod er den uansett. En perfekt blanding mellom syrlig og søtt, mektig og friskt, kremete og sprøtt.

Reklamer




Napoleons hemmelighet (TMX)

16 03 2011

Vi har lenge trodd at Napoleon og hans kokker skulle ha æren for napoleonskaken. Så feil kan man ta. Napoleonskake har ingen ting med Napoleon å gjøre. Navnet kommer av den italienske byen Napoli. Selv om kaka ikke kommer derfra heller. Fortsatt forvirret? Ikke så mye som du vil være etter å ha lest dette innlegget.

Egentlig er Napoleonskaka en forenklet utgave av den franske Mille-Feulle, som betyr tusen blader, eller i denne sammenhengen flere lag av krem med tynn butterdeig mellom (som igjen i sin konsistens består av mange tynne lag). Oftest har den opprinnelige Mille-Feulle 2 lag med krem og 3 plater butterdeig. Men her finnes utallige varianter. På toppen er det som regel melisglasur. Noen ganger pyntet med sjokolade.

Kremen kan også variere. Som regel er den en tykk vaniljekrem, men vanlig pisket krem kan også forekomme. Og dersom du er ute på reise og får lyst på den lokale varianten av denne vidunderlige kaka, så må du i England og USA be om Vanilla Slice, i Italia spørre etter Mille Foglie og i Østerrike «Cremsnitte». Dette er også navnet på kaka i Kroatia. Men her har de ofte kun butterdeig i bunnen, mens toppen er erstattet av pisket krem og sjokoladeglasur.

Etter utallige opphold i den tidligere Jugoslaviske republikken, er den kroatiske kremsnita blitt vår favoritt. Det er ett problem med den norske napoleonskaka. Det øverste laget med butterdeig får ofte kremen til å gli utover. Kroatene har ikke dette problemet, siden de bruker krem og sjokoladeglasur på toppen. Prisen er det heller ikke noe å si på: 10-11 kroner for et raust stykke (se bildet).

Og her er oppskrift på kremen. (Hvordan du lager butterdeig satser vi på at du kan fra før, finner på nettet eller i en kokebok.)

Skill eggen og hviten på 4 egg. (Bruk de to skallene og vipp plommen fra skall til skall eller sil hviten mellom fingrene.) Pisk plommene med sukker til de får en fin og luftig konsistens. Tilsett vanilje (hel, essens eller vaniljesukker), melk og mel – litt og litt (ca. en kopp av hver). Rør kremen forsiktig inn i et par kopper kokende melk til det stivner. Sett til side. Stivpisk eggehvitene og vend dem inn i den lunkne kremen. Avkjøl og legg et godt lag på butterdeigen. Stivpisk krem og legg på toppen. Legg enten et butterdeigslokk med melis over eller sjokoladeglasur.

Og her er Thermomix-versjonen av den kroatiske vaniljekremen:

1) Bruk vekten og ha i 100 gram sukker og 4 eggeplommer. Bruk visp. Sett TMX på 2 minutter, 37 grader og trinn 4, mens du har oppi 1 dl mel, 1 ts vaniljesukker og 1 dl melk. Sjekk at røren er luftig og fin. Rør evt. litt til. Hell over i en bolle og rengjør miksebollen.

2) Stivpisk 4 eggehviter. Bruk visp, 6 minutter på 37 grader og trinn 4 (pass på at du ikke bruker høyere trinn enn 4 når du har vispen i). Ha hviten over i en annen bolle.

3) Ta av vispen og rengjør miksebollen. Kok 4 dl melk (5 minutter / 100 grader / trinn 2). Skru av og la det kjølne litt. Sett deretter på 3 minutter / 37 grader / nivå 2 og hell røren forsiktig nedi melken, bruk evt. lokket med målekoppen i. Alt skal tykne. Hell røren tilbake i bollen og vend inn eggehviten.





Ostekaker fra Hummingbird

2 03 2011

Ved to anledninger har Mat- og vinklubben Smaks medlemmer kost seg med ostekake etter oppskrift fra Hummingbirds kjente amerikanske bakerikjede. Så godt var det, at vi gikk til innkjøp av boka med oppskriftene.

Her gjengis to oppskrifter fritt etter hukommelsen (med bare litt titting i boka) og absolutt uten tillatelse. Skal dere være sikre på mengde og steketider bør boka konsulteres.

Den første kaken var Hummingbirds ostekake med bringebærkrem på browniebunn. Om ikke det navnet frister, så er man definitivt ingen søtmunn. Kaken har denne flotte kombinasjonen av syrlige bringebær, søt ost og passe seig, nesten karamellaktig sjokoladebunn.

Vidunderet består altså av 3 lag, og lagene forberedes hver for seg. Først lager man brownies og dekker en langpanne halvveis opp. Dette er en klassisk brownie med mørk sjokolade, smør, melis, egg og hvetemel. Så lager man ostekake med kremost, melis, vanilje og egg. Piece of cake, for å si det sånn. Hvis man vet hvordan man lager en klassisk ostekake. Deigen skal være sånn passe kremete og skal lett kunne bres over brownies-bunnen som en dyne. Nå er det på tide å steke kaka. (Kremen på toppen skal ikke i ovnen, men has på rett før servering). Forvarm ovnen til 170 grader og sett inn langpannen i en drøy halvtime, eller til ostemassen er passe fast, men ikke tørr. Sett kaken i kjøleskap over natten. Kremen lager du altså til slutt. Fløte, melis og bringebær vispes sånn passe fyldig og luftig. Ikke flytende. Ikke stivt. Spar noen bringebær til pynt.

Den andre ostekaken ble servert som dessert under Mat- og vinklubben Smaks evenement den første lørdagen i februar. Komplett referat fra denne kvelden kan leses her. Dette er en sjokolade-ostekake. En virkelig smaksbombe for dem som liker både ostekake og sjokolade.

Bunnen består som på de fleste ostekaker av digestivkjeks eller liknende som er most sammen med smør og presset ned i en kakeform. I tillegg er det her tilsatt kakaopulver. Over bunnen legges selve oste- og sjokolade-massen. Den består som i forrige oppskrift av kremost, sukker, vanilje og egg (som tilsettes ett og ett av gangen), men i tillegg består den av smeltet mørk sjokolade som tilsettes helt til slutt. Pass på å røre inn litt av sjokoladen først, slik at deigen får høyere temperatur før du blander det hele sammen. Stek på maks 150 grader i bortimot en time. Sjekk at den ikke blir brent eller tørr. Sett den i kjøleskap over natten. Dagen etter burde den være perfekt. Og dere har to fantastiske smaksopplevelser i vente.





Første festaften i 2011

7 02 2011

Mat- og vinklubben Smak møtes 5 ganger i året. Lørdag 5.2. var første gang klubben var samlet i 2011. Nytt år. Nye smaker. Gjestene ankom fulle av forventning, og kveldens vertskap kunne by på en flott komposisjon av retter fra land og hav og med et rikelig utvalg viner til.

Vi ble møtt av et glass sprudlende hvitvin, som enkelte greide å plassere i Burgund, altså en Cremant, en blanc de noir, laget av 90 % Pinot Noir og 10 % Gamay (en hvit vin laget utelukkende av blå druer). Dette var en herlig musserende vin, lys gullgul i fargen og med god fruktighet og passe sitrus i avslutningen, uten at den ble snerpete.

Navnet er Crémant de Delane Bourgogne, og vinen er produsert av «Caves de Bailly», som er et cooperativ i Irancy, ikke så langt fra Chablis i den nord-vestlige delen av Burgund. Druene som er brukt i denne musserende vinen kommer blant annet fra Mercurey i den sørlige delen av Burgund, et område som er kjent for sine røde viner produsert av nettopp Pinot Noir. Denne musserende vinen ble best i test da Aperitif testet musserende viner i november 2000. Og best av alt: Den koster bare halvparten av det vi må gi for polets billigste Champagne. Anbefales på det sterkeste!

Til den musserende vinen fikk vi en spennende finger-rett, en fikenkompott pakket inn i parmaskinke og snøfrisk. En herlig liten smaksbombe, der salt, søtt og syrlig møttes i en perfekt kombinasjon. Nydelig ved siden av boblende dråper. Fingermaten vil bli behørig presentert i et senere innlegg.

Det var på tide å trekke til bords. Vertskapet introduserte dagens tema: Hovedvekt på det gode fra havet med viner fra 3 europeiske land. Gjestene hadde med dette fått tips som skulle hjelpe dem i den forestående blindtestingen av til sammen 6 hvite og 2 røde viner. Den første (musserende) hvite hadde allerede gitt forsamlingen selvtillit og godt humør. Den andre sto og ventet i glassene. Gjestene greide raskt å plassere vinen i den nordlige delen av Europa. Druen var Riesling, men usikkerheten var om den kom fra Frankrike eller Tyskland. Etter hvert måtte fasiten fram.

Vi var i Tyskland, nærmere bestemt i Laumersheim i Rheinland-Pfalz, og vinen var en Laumershamer Kapellenberg Riesling Kabinett trocken fra Weingut Knipser, en familiebedrift som er særlig kjent for sine tørre predikatsviner av 100 % Riesling, men også for å benytte både Chardonnay og Gewürstraminer i sine hvite viner. De produserer også rødvin, rosévin og sect, dyrker Pinot Noir, Merlot og Cabernet, og har til sammen 40 hektar drueranker i området mellom Grünstadt und Bad Dürkheim vest for Rhinen i fjellområdet ned mot naturparken Pfältzer Wald.

Vinen var en umiddelbar vinner, og ble likt av samtlige rundt bordet for sin nesten musserende friskhet, sin smak og duft av gule epler og sin flotte syrlige avslutning. Det var overhodet ikke noe søtladent ved denne rieslingen, og nostalgiske humrende tanker gikk til ungdommens oppfatning av at tyske viner var ensbetydende med Reiler vom Heissenstein, Blaue Nun, Liebfraumilch og Black Tower. Men nå vet vi altså bedre.

Første rett var en herlig frisk skalldyrsalat med hummer, blåskjell, frisésalat, jordskokkpuré og marinert agurk. Salaten vil blipresentert i et eget innlegg senere.

Rieslingen passet glimrende til salaten, men som om ikke det var nok, kom enda en hvitvin på bordet, innpakket i sølvpapir, slik at gjestene kunne gjette hemningsløst. Det ble skjenket, luktet, smattet og svelget. Enda en Riesling? Eller var det en Chardonnay? Var vi fortsatt i Tyskland eller i Frankrike?

Joda, vertskapet hadde plassert starten på måltidet i de tørre rieslingers friske favntak. Vin nummer 3 var en Meddersheimer Rheingrafenberg Trocken fra produsenten Hexamer som har sine vinranker oppover dalsidene langs elva Nahe noen titalls kilometer nord for Pfalz. Igjen var vi altså i Tyskland. Igjen var druen Riesling. Men denne gangen en Spätlese, en predikatsvin med enda flottere kvalitet på druene. En virkelig perle av en Riesling, som sto seg like godt alene som sammen med hummersalaten. Begge vinene er tilgjengelige på Vinmonopolet for drøye 150 kroner.

Etter hummersalaten kom suppen. De som har fulgt mat- og vinklubben Smak en stund, har muligens lagt merke til at vertskapet denne kvelden har et særdeles godt rykte som komponister av de herligste supper. Denne gangen fikk gjestene servert en jordskokksuppe, der skrellet og delt jordskokk var kokt mør i kyllingkraft og hvitvin, håndmikset og tilsatt limesaft, fløte, litt smør, rømme, valnøtter og sprøstekt bacon. En absolutt vinner.

Fortsatt hadde vi Riesling i glassene, men mer skulle det bli. En tredje hvit kom på bordet. Igjen den samme forvirringen. Dette måtte være en Chardonnay! var vi endelig tilbake i Frankrike! Men neida. Vertskapets hus-somellier smilte lurt og deklamerte høytidelig at vi fortsatt var i Tyskland. At druen fortsatt var Riesling. Men at vi hadde flyttet oss enda et hakk nordover og nå befant oss i Moseldalen, nærmere bestemt i vinmarkene rundt Schloss Lieser. For mer informasjon om denne vinen anbefales en titt på slottets usedvanlig lekre hjemmeside.

Det var ingen tvil rundt bordet om at tørr Riesling er underskattet, og at herlige dråper til mellom 100 og 150 kroner bør fylle opp kjellere og vinskap. De tre vinene bød på fruktighet, friskhet, fylde og fasthet. Og sikkert en god del andre adjektiv både på «f» og andre bokstaver.

Nå annonserte vertskapet en mellomrett av lam. Et artig stilbrudd i forhold til annonserte frukter fra havet. Og en utmerket anledning til å smake litt rødt.

På tallerkenene kom en nydelig liten rett med noen skiver perfekt helstekt indrefilet av lam på en lys grønn seng av purrekrem. En glimrende kombinasjon. Og så vakkert! Purrekremen var rett og slett finkuttet purre kokt i fløte til ønsket konsistens og tilsatt en passende mengde salt og pepper.

To røde ble blindtestet. Den ene ble raskt fastslått å være en Rioja. Den andre ble av enkelte lokalisert til Rhonedalen i Frankrike. Man antydet druen Syrah. Vi var ikke så langt unna. Den første var korrekt nok en spanjol av 100 % Tempranillo, nærmere bestemt en Coto de Imaz 2001, en virkelig flott Rioja med all den smak og fylde Tempranillo kan tilby. Den andre var som gjettet fra Frankrike, men lengre syd enn antatt, og med en druekompott av 70 % Grenache og 30 % Cinsault var vi i Languedoc-Roussilon, nærmere bestemt i Corbière, og vinen var en Les Clos Perdus Prioundo 2007 (bildet over).

Når det gjaldt klubbens oppfatning av de to vinene alene og sammen med lammet, ble forsamlingen ganske så delt. Omtrent halvparten foretrakk Rioja, mens resten likte den franske best. Diskusjonen som fulgte konkluderte med at våre smakssanser er forskjellige, samt at hva man er vant til å drikke har mye å si. Gjenkjennelsen av smaker er som musikk. Man har lett for å like det man har hørt og smakt tidligere.

Det nærmet seg tid for hovedretten, men først skulle vi virkelig rense smaksløkene med en mellomrett servert i likørglass. Det viste seg å være en sorbet av cantaloupe-melon. Retten var frisk og passe søt. I følge vertskapet var den unnselige retten et resultat av en ganske omstendelig prosess, der en mousse av melonkjøtt ble frosset og tint dråpevis gjennom sil, slik at kun saften av melonen ble utnyttet. Det smakte uansett herlig og skapte en fin forberedelse til nye gastronomiske opplevelser.

Hovedretten var da også litt av en smaksopplevelse, og vil bli beskrevet i et eget innlegg. Her kan kun nevnes at hovedingrediens var den ganske underkjente torskefisken brosme, tilberedt på to ulike måter, med følge av en ratatouille, avokadokrem, mild sennepssaus og vaffelstekte röstipoteter (bildet ovenfor).

To nye hvite viner ble skjenket i glassene. Nå var vi endelig tilbake i Burgund. I det ene glasset kunne vi kjenne klassiske dufter og smaker av tropiske frukter og en fin mineralitet som pekte i retning av Chardonnay og gamle vinstokker. Vi hadde rett. Vi ble servert en Bourgogne Blanc Vielle Vignes fra 2008 produsert av Jean Philippe Fichet, som har sine gamle vinstokker stående i den mineralrike jorda i Meursault, like sørvest for Beaume.

Det andre glasset skapte forvirring. Noen trodde at denne også var fransk. Andre pekte mot Nord-Italia med assosiasjoner til Pinot Grigio og Garganega. Selv vertskapet var forvirret en stund. Inntil vinen til slutt ble plassert der den hørte hjemme, i Galicia, nord-vest i Spania, Albarino-druens hjemland. Pazo Senorans fra Rias Baixas var en 100 % Albarino, lys gul og med klar duft av gule epler, fin fylde og et perfekt akkompagnement til den smaksrike fiskeretten.

Et fantastisk festmåltid gikk mot slutten. Det manglet bare litt søtt til slutt. Og det kom. En smaksbombe av en sjokoladeostekake med oppskrift fra det verdenskjente Hummingbird Bakery.

Etter 7 timer til bords, 5 retter (+ 2) og 8 viner var alle rimelig fornøyde. En ny Smakkveld var forbi. Litt vedmodige dro vi hjemover fulle av mat, vin og sanseinntrykk. Godt at det bare er 8 uker til neste gang.





Super konfektkake uten alkohol

21 11 2010

Hvorfor skal konfekt-kaker alltid dynkes med sprit? Det har vi undret oss over mang en gang. De ser ofte lekre ut. Vi lukker øyenene og åpner munnen. Så fylles smaks-sansene av likør eller rom. En merkelig tradisjon. Vel, Annes konfektkake er garantert alkoholfri.

Egentlig er utgangspunktet en sjokoladekake-oppskrift med ekstra mye god sjokolade, sirup og balsamicoeddik. Bare hør: Smelt masse sjokolade og litt smør i vannbad. Vi brukte en stor plate Walters mandler og 70% mørk sjokolade. Hvitpisk smør og sukker ved siden av og ha i en sixpack med egg. Bland alt sammen og sikt inn kakao, mel og vaniljesukker. Tilsett en god del sirup og par teskjeer balsamicoeddik.

Stek røren i en kakeform på nederste rille på 180-200 grader i en tre kvarters tid eller mer, avhengig av hvor stor kaka blir. Den skal være fast, men ikke tørr inni.

Ha noen mandler i en stekepanne med en god slump sukker og en liten skvett vann. Surr dette til vannet fordamper og sukkeret karamelliseres. Pass på at sukkeret ikke blir brent. Hell mandlene over på bakepapir og skill dem fra hverandre med to gafler. Pynt den ferdige kaka med mandlene.

Konfektkaken ble servert på Mat- og vinklubben Smaks 9-retters festmiddag hos Anne og Jan for et par uker siden sammen med crème brulee, bringebærcoulis, friske bringebær, vaniljeis og vaniljesaus. Se hele menyen her.





9-retters festaften

7 11 2010

Mat- og vinklubben Smak møttes 6. no-vember hos Anne og Jan. Det ble en helaften med 9 retter, 7 ulike viner og 6 timer til bords. Tema var uvante kombinasjoner, eller «fjusjen fud», som noen ynder å kalle det, altså en blanding av våre egne og mer fremmede mattradisjoner.

Kvelden ble åpnet av vertskapet, som tradisjonen tro, bød på bloblende dråper i to varianter, en musserende vin fra Vouvray og en cava fra Katalonia. Den franske var hjemhentet fra vinhuset Domain Huet, der Anne og Jan var på besøk tidligere i høst. Domain Huet produserer 3 ulike klassiske hvite viner og 1 musserende. Samtlige er endrueviner basert på Chenin Blanc. Se mer om vertskapets besøk på vingården her.

Den andre musserende vinen var innkjøpt på samme feriereise, i gamlebyen i Barcelona, i El Xampanyet, som ifølge turistbøkene er et av de eldste Cava-husene i Catalonia. Vinen var ”husets” og het kun Casa Estevet, men var etter nærmere undersøkelser fra vinprodusenten Cellers Perelló i den lille byen Girona nord for Barcelona.

Den musserende vinen fra Vouvray hadde fått ligge i 8 år, var frisk, syrlig og med både smak og duft av gule epler. En aperitiff som falt godt i smak hos samtlige deltagere.

Så er det likevel alltid noen som elsker det litt mer søte. Da Cava’en kom på bordet, var derfor Loire-vinen glemt og litersflasken med Casa Estevet fikk bein å gå på.

Første rett passet godt til Cava, da den i sin helhet var inspirert av den spanske kokken som sies å ha revolusjonert tapas-kunsten nesten like mye som Ferrán Adriá, nemlig Sergio Arola. Se mer om hans restaurant i Barcelona her.

Retten serveres hos Arola med bellotaskinke, garnert med revet manchego, pistasjnøtter, grønn chili og epler. Hos Anne og Jan var garnityret det samme, men i tillegg til den katalanske eikenøttskinken, bød vertskapet på røkt bjørnekjøtt, noe som viste seg å være en utmerket kombinasjon. I tillegg til kjøttet, fikk gjestene lage sin egen pan-con-tomate ved å gni loffbiter inn med hvitløk, olivenolje og søte tomater, et populært tilbehør på enhver tapasbar med respekt for seg selv.

Men vi var ikke bare i Spania. Forrett nummer 2 fikk tankene til å gå østover. Et syltet rødløksblad med russisk størkaviar og crème fraiche, og sashimi av salmalaks med agurksalat og granskuddsirup. Salmalaksen var dekket med et tynt lag wasabi og ristet sjalottløk. Det hele ble servert på en grå skiferhelle med spi-sepinner til. Noen slet litt med pinnene, men etter solid konsentrasjon ble det hele fortært med smil og fornøyde smatt.

Det tredje som kom på bordet var to biter maki. Nori-flaket var fylt med den sedvanlige sursøte sushirisen, men i stedet for rå laks og avokado besto makiene av tempurafritert reinsdyrfilet, asparges og pære. Tilbehøret var den sedvanlige syltede ingefæren, soyasaus og wasabi. Til de tre første rettene holdt vi oss til det musserende. Vinen fra Vouvray og Barcelona var utmerket følge til disse smaksopplevelsene.

Tiden var kommet til første varme rett, Tom Ka Gai, en tradisjonell thai-suppe gjort utradisjonell ved å droppe kyllingen til fordel for gresskar og kamskjell. Suppen falt svært godt i smak og noen måtte få påfyll til tross for lovnader om at vi bare var halvveis i måltidet.

Hva drikker man til en relativt ”hot” thai-suppe? En Auslese fra vinhuset Richter gjorde jobben. Denne rieslingen fra vinmarkene rundt Graach ved Mosel, sånn omtrent halvveis mellom Koblenz og grensen mot Luxembourg, hadde nok restsødme til å hamle opp med kraftige syrlige smaker av lime, chili og ingefær, en riktig søtsak av en vin med god fruktighet (eple, honning), men likevel ikke uten en behagelig friskhet som var særlig velkommen hos herrene rundt bordet. Det ble for øvrig bemerket at vinen egnet seg heller dårlig til kamskjellet i suppen, en god observasjon, da sødmen i kamskjellet krever en vin av en helt annen tørrhetsgrad.

Det var med andre ord tid for tørrere hvite viner. Siden vi allerede hadde stiftet bekjentskap med vinhuset Huet gjennom den utmerkede musserende aperitiffen, passet det fint å teste et par andre viner fra samme sted, dvs. fra to ulike jordsmonn i samme område, men med samme drue (100 % Chenin Blanc). Den ene var fersk og frisk, en Haut Lieu 2009 med god syre og fruktighet i retning mot gule epler og pærer. Den andre, en Le Mont 1994 fikk en noe mer ujevn mottagelse. 1994 var ikke et særlig godt år ved Loire-elvens øvre løp, sett med en druedyrkers øyne. Det var for kaldt om våren og for tørt om høsten. Vinen hadde ligget så lenge at fargen nesten var som sherry. Chenin Blanc har normalt såpass mye syre at den kan ligge en stund. Likevel var etter de flestes mening 1994-årgangen fortsatt en smule besk. Kanskje den bør ligge enda en stund?

Uansett, det var tid for å rense ganen. En pasjonsfrukt- og bringebær-sorbet kom på bordet og skapte en kjærkommen pause fra mange sterke og uvante smaker.

Etter sorbeten ble det servert en salat med 5 ulike viltterriner hjembrakt fra delika-tesseforretningen Fauchon i Paris. Her var små terrin-biter av villsvin, kanin og hare, rådyr og hjort. Det hele på en seng av ruby-blader og crispisalat med balsamicokrem og olivenolje og pyntet med syltynne toast.

Og da var vi framme ved hovedretten. Jan hadde vært i Hemsedal og anskaffet kjøtt fra høstens jakt, nærmere bestemt et solid stykke indrefilet av en velvoksen elg. Fileten var stekt i ovn til omtrent 65 grader kjernetemperatur og etterbrunet i jernpanne før servering. Tilbehøret skulle egentlig vært et stykke stekt fois gras, men på grunn av manglende råvaretilgang måtte man ta til takke med en fois gras paté på en seng av ruby-blader. Dette for å få med litt fett til det tørre kjøttet. I tillegg fikk elgen følge av et lite knippe portobellosopp, en kraftig viltkremsaus og en potetpuré tilsatt litt tyttebær og noe av fettet fra andeleveren.

Vertskapet bukket ærbødig for gjestenes ovasjoner. Noen påsto at elgkjøttet var det beste de noen gang hadde spist og at retten var den mest vellykkede som noen gang har vært servert under Mat- og Vinklubben Smaks aftener. Det må innrømmes ubeskjedent at det smakte aldeles fortreffelig.

Og vinen? Jo, det måtte selvsagt være en medbrakt Bordeaux fra vertskapets ferietur til Saint-Émilion, nærmere bestemt en Grand Cru 2002 fra Chateau de Pressac, innkjøpt fra husets egen kjeller. Ved smaking av vinen alene ble garvestoffene av enkelte oppfattet som litt for dominerende. For andre var dette  bare den naturlige motstanden man opplever i en Bordeaux-vin med mye tanniner. Og sammen med elgkjøttet var den perfekt. Den kraftige smaken i det magre elgkjøttet hamlet med letthet opp med garvestoffene og ga en storslagen totalopplevelse. Chateau de Pressac sin ”oppskrift” er for øvrig den samme hvert år: 70 % Merlot, 15 % Cabernet Franc, 10 % Cabernet Sauvignon, 3 % Petit Verdout og 2 % Malbec. Se mer om vertskapets besøk på Chateau de Pressac her.

2005-årgangen av Chatau de Pressac kan kjøpes på Vinmonopolet for 300 kroner. Den kan gjerne ligge noen år. Det sies av mange at 2005-årgangen kan utvikle seg til å bli noe av det beste som er produsert i Saint-Émilion på mange år.

Etter hovedretten kom ostene på bordet, nærmere bestemt en Delice de Cremiere, en Chaumes og en Coeur de Lion brie. Alle fikk smake litt av hver, senere litt mer av hver, og til orientering kan det nevnes at nå spiser også Vibeke ost!

Til osten ville noen beholde rødvin i glasset. Dette gikk helt greit til den milde Cremiere-osten. Vouvray-vinen passet perfekt til Chaumes, mens den litt kraftige brien krevde noe mer sødme. Derfor ble det åpnet en Sauterne fra Chateau Piot David i Barsac, ikke så veldig langt unna Saint-Émilion.

Så ved enden av dette måltidet holdt vi oss trofast i Bordeaux. Den Semillion-dominante dessertvinen skuffet ikke, men ga en sødmefylt smaksopplevelse full av aprikos og krydder.

Den hvite Bordeaux-vinen fikk følge oss til dessertbordet, som bestod av Annes glimrende sjokoladekonfektkake basert på blant annet Walters Mandler, karamelliserte valnøtter, sirup og mye annet godt, av en bringebærsaus som Jan lagde kunstneriske malerier med vaniljesaus i, av friske bringebær, vaniljeis og  av crème brûlée.

Etter 6 timer ved bordet var alle gode og mette.

Og for dem som ønsker en oppsummering …

MENY *)

Katalansk bellotaskinke og røkt bjørnekjøtt garnert med revet manchego, olivenolje, grovhakkede pistasjnøtter, finhakket grønn chili og terninger av gravenstenseple.

Syltet rødløksblad med russisk størkaviar og crème fraiche, sashimi av salmalaks med wasabi og ristet sjalottløk, sursøt agurksalat og granskuddsirup fra Kunstnerdalen.

Maki med reinsdyrtempura, asparges og pære, wasabi, soyasaus og syltet ingefær

Tom Ka Gai med gresskar og kamskjell

Pasjonsfrukt- og bringebærsorbet

Crispisalat med viltterriner av hare, kanin, rådyr, villsvin og hjort

Indrefilet av elg med mandelpotetpuré, fois gras, portebellosopp og viltkremsaus

Oster (Delice de Cremiere, Chaumes, Coeur de Lion)

Desserter (Sjokoladekonfektkake, bringebærcoulis, vaniljeis, bringebær, crème brûlée)

VINER

Vouvray Péttillant Brut 2002 fra Domaine Huet

Casa Estevet fra Cellers Perelló

Richter Graacher Himmelreich Riesling Auslese 2006

Le Haut-Lieu Sec 2009 fra Domaine Huet

Le Mont Sec 1994 fra Domaine Huet

Chateau de Pressac Saint-Émilion Grand Cru 2002

Chateau Piot-David Sauternes 1997

*) De fleste av rettene vil bli presentert framover med hvert sitt innlegg her på Smak-bloggen, og med detaljerte oppskrifter. Følg med!





Bortgjemte søtsaker

2 10 2010

Noen få kilometer vest for Saint-Emilion, midt i vinregionen Bordeaux, ligger den relativt ukjente byen Libourne. Den tiltalende bykommunen med ca 20,000 innbyggere ligger bedagelig i skyggen av vinturismen i nabokommunene Pomerol og Saint-Emilion. Folk snakker kun fransk. De smiler og er imøtekommende.

Og i en sidegate til gågaten Rue Gambetta ligger et lite borgjemt konditori, La Boitte à Desserts. De er ikke vant til turister. Den skjønne ekspeditrisen tørker behjelpelig av glassmontrene med en nal når hun ser at vi ønsker å ta bilder av kaker og godterier. Slik at kakene skal ta seg enda bedre ut. Om vi er interessert i å smake noen av stedets spesialiteter? Selvsagt er vi det.

Nå er det ikke damen selv som lager godsakene. Hun viser oss inn i kjøkkenet der flere konditorer er i fullt arbeid med å rydde og vaske etter morgenens hektiske arbeid med usannsynlig fristende kreasjoner. Sjefskonditor er Christophe Darnajou, bidragsyter til det velrenommerte Gastronomie Service i Bordeaux.

Vi nyter synet av eple- og jordbærterter, fruktpatéer og sjokoladekreasjoner. Tennene løper i vann. Og synet bedro oss ikke. Det smakte akkurat like godt som vi trodde. Eller kanskje enda bedre.