Baskerland – reisemålet vi glemte?

9 08 2016

Finnes det fortsatt steder i Europa der klimaet er behagelig, strendene flotte og maten og vinen nydelig? Jepp. Mange. Men er det fortsatt slike steder der et glass vin koster 15 kroner, der man kan spise en god frokost for 25 og der et voksent tapas-måltid koster under hundrelappen? Inklusive vin? Jepp. Men vi tror ikke det er så mange igjen.

Vi fant Bilbao, et ferieparadis for dem som ikke liker å tråkke i nordmenn i utlandet. Når byen i tillegg byr på rimelig mat i verdensklasse og strendene ikke er mer enn en halvtime unna med metro. Ja, da kan ikke vi tenke oss et bedre sted å dra. At Bilbao har et av Europas mest spektakulære kunstmuseer er en ren bonus. Guggenheim kan nytes utenfra og inni. Både av kjennere og av oss som bare lar oss fascinere av storslåtte former og farger.

IMG_2073

Bilbao: Mat, vin, kultur og arkitektur. Her fra Guggenheim.

Nå må det nevnes at klimaet kan være ustabilt på nordkysten av Spania. Temperaturen i juli/august holder seg mellom 20 og 30 på dagtid, og soldager er det mange av. Men det kan også regne og være overskyet, så dersom feriemålet må ha værgaranti, så bør man kanskje prioritere byer ved Middelhavet der maten og vinen er tre ganger så dyr og der nordmenn finnes på hvert gatehjørne.

Men tilbake til maten. Både Bilbao og San Sebastian er verdensberømt for antallet restauranter med Michelin-stjerner og -anbefalinger. Samtidig finnes hundrevis av små tapasbarer og upretensiøse restauranter som serverer herlig mat til priser vi husker fra 10-15 år siden i Kroatia og Montenegro.

IMG_2215

Pinxos på bardisken i alle varianter

Vi ankom Bilbao om kvelden. Sultne. Rett vis a vis hotellet (og sannsynligvis i en radius av 100 meter uansett hvor du er i Bilbao) var det en innbydende bar med småretter på bardisken. I Baskerland heter det ikke tapas. Det heter pintxos (uttales pintsjos). Stort sett er disse smårettene plassert på et lite stykke brød, enten ristet eller ferskt. Litt som italienske bruschetta. Men det som er oppå den lille loff-biten varierer i stor grad. Hver pinxos-bar har sine egne spesialiteter. Ofte basert på sjømat.

Her er en liste med Pinxos-barer som vi hadde flotte møter med i løpet av tiden i Bilbao:

El Figón ligger i en sidegate til Ercilla Kalea, like ved byens rockescene. Her finner man spanjoler både inni og utenfor baren nesten til alle døgnets tider. På bardisken frister et 20-talls forskjellige pinxos. I tillegg har kokken et stor reportuar «raciones» som serveres på et blunk rett fra kjøkkenet. Velsmakende og til priser man ikke trodde var mulig. Vi spiste oss mette og drakk flere glass vin. Prisen var under 200 kroner. Til sammen.

El Globo er en annen perle. Midt i shoppingstrøket ved nedgangen til Metrostasjonen ved El Corte Inglés. Det er alltid et godt tegn når tapasbarene «flyter over» av gjester, slik at de fleste må ta til takke med å spise og drikke på fortauet utenfor.

IMG_2055

El Globo midt i handlestrøket i Bilbao med like mange kunder ute som inne.

Ad Hoc Cascanueces ligger i nærheten av El Figón og frister ikke bare med pinxos. De har en egen restaurant bakenfor baren. Og her ble vi overrasket. Kelner og sommelier imponerte med kunnskap om retter og viner – på engelsk, noe som ikke er en selvfølge nord i Spania. Etter presentasjonen dukket det opp viner og mat som kan måle seg med det aller beste. Kult presentert og særdeles velsmakende.

IMG_2084

Ad Hoc Cascanueces: Enkelt, men likevel raffinert og med vekt på flotte råvarer.

Det er altså ikke bare tapas i Bilbao. Byen har 9 Michelinstjerne-restauranter, hvorav én har 3 stjerner. Den heter Azurmendi og ligger på en vingård 10 minutter med taxi utenfor sentrum. Der ble vi tatt med på en matreise vi ikke kan huske å ha opplevd maken til noen gang.

IMG_2130

Azurmendi: Vi ble bedt med på piknik av disse herlige kelnerne.

Ikke før vi var innenfor dørene hadde vi et glass hvitt i hånden, fra restaurantens egen vinproduksjon. Deretter ble vi invitert på piknik i en grønn hage med springvann. Piknik-kurven er vanskelig å beskrive (se bilde). Videre bar det rett inn på kjøkkenet, der samtlige kokker ropte velkommen på baskisk i kor. Her fikk vi smake forgylte hasselnøtter montert i et lite tre. I rommet ved siden av fikk vi en demonstrasjon av intense smaker: konsentrert maisjuice, persillekjeks, sukkerspinn med ost og shitakesopp presset til løvetannblader. Og etter alt dette ble vi vist inn til vårt bord, der menyen ventet med en rekke spennende overraskelser.

IMG_2169

Azurmendi: En av de fantasifulle rettene: Kongekrabbe i 3 varianter.

Hele opplevelsen tok 3 timer. Vi syntes det var sent å starte halv 9 om kvelden, men forsto at vi var tidlig ute. De siste gjestene kom halv elleve. De var sannsynligvis ferdig med kaffen i halv to-tiden. Spanjolene er kjent for å spise sent.

IMG_2180

Breiflabb surret i bellota-skinke, soppnudler, fois gras og ertepuré.

Dersom man er i Bilbao, ligger de største vinområdene i Spania bare en drøy time unna med bil. På veien sørover vil man oppleve sterke kontraster mellom et frodig kystlandskap med grønne åser og fjell, og tørr jord på høyslettene ned mot Madrid. Her dyrkes vin fra Navarra, Rioja og Ribera del Duero. Særlig det siste vinområdet har vist seg å bringe viner til verdensmarkedet med svært høy kvalitet. Store vinprodusenter har begynt å kjøpe opp mindre vingårder. Her er det mye som skjer. Og de fleste gårdene tar gjerne imot gjester som vil både smake på og lære om vin.

IMG_1016

Gigantisk vinproduksjon på en av de store gårdene i Ribera del Duero: Portia

Her hjemme har Rioja lenge dominert det spanske vinmarkedet. Riojavin er blitt like naturlig på fredagskvelden som Ripasso og pappvin fra Australia. Men dersom man liker kraftige viner fra Bourdeaux og Piemonte og elsker det når tanninene river i gommen, så bør man sjekke Ribera del Duero på nærmeste vinmonopol.

IMG_2299

Flere hundre tusen viner ligger til lagring på flaske med 2 graders helling.

Vi snakker om et ganske stort område som strekker seg langs elva Duero ca 8 mil nord for Madrid. Mens Rioja har et fuktigere klima med vind fra Middelhavet i øst og ligger et stykke nede i dalene, finner vi vingårdene i Ribera del Duero på mellom 8 og 900 meter over havet i et område nesten uten vegetasjon (bortsett fra vinrankene). Det snør om vinteren og regner lite om sommeren. Det er tørt og goldt og med et jordsmonn som minner om det sørligste Frankrike. Dette er noen av grunnene til at vinene herfra er elsket over hele verden.

IMG_1033

Ribera del Duero

Mellom Bilbao og Ribera del Duero er det naturlig å stoppe i Burgos. Mange som går «El Camino» – pilegrimsveien til Santiago de Compostela – ser på katedralen i Burgos som en naturlig milepæl for vandringen. Og når vi ser dette enorme byggverket blir vi også en smule andektige. Men mest imponerte. Absolutt verdt et besøk.

IMG_1195

Og Burgos har også mye å by på i matveien. Små og morsomme barer i gamlebyen byr på et yrende folkeliv og småretter i alle varianter. Vi falt for en slider av Wagyu-kjøtt til 20 kroner og forsto ikke helt at det var mulig.

Det artigste matmøtet hadde vi likevel i restauranten La Jamada drevet av Spanias vinner av Top Chef, Antonio Arrabal. Konseptet var amerikansk burgerbar, men her var det lagt stor grad av omtanke bak hver rett. Og vi fikk herlig sushi og cevice. Stedet anbefales både pilegrimmer og andre tilreisende på det sterkeste.

IMG_2389

Morsom servering av Tuna Tataki på hamburgerbaren La Jamada

Hvis man vil se mer av nordkysten av Spania ut mot Biscayabukta, anbefaler vi Santander. De fleste reiser fra Bilbao mot øst til de kjente strendene og restaurantene i San Sebastian. Vi synes San Sebastian er blitt vel turistpreget nettopp på grunn av de vakre strendene og de mange stjerne-restaurantene, så vi satte kursen mot vest i stedet.

Santander er en moderne storby med en imponerende strandlinje på mer enn en mil som strekker seg fra havneområdet via småbåthavna til den flere kilometer lange bystranda. Og innenfor finnes et sentrum med omtrent like mange restauranter som klesbutikker. Og etter klokka 22 er det så mye folk i gatene at det ikke er plass til bilene.

IMG_2428

Vi hadde fått anbefalt restauranten La Bombi og ble ikke skuffet. Hele kyststripa fra grensen mot Frankrike til det ytterste punktet i vest er kjent for god sjømat. På La Bombi hadde de 14 ulike skalldyr-retter og 12 ulike fiskesorter. Alt fra hjerteskjell og hummer til breiflabb og havabbor. Alt ferskt rett fra havet eller fra det digre akvariet ved inngangen.

Altså. Dersom man ønsker en litt annerledes ferie og liker byvandringer og restaurantbesøk minst like godt som strand og sol, så er Cantabria og Baskerland absolutt å anbefale. Et lite råd til slutt: Ta med den lille spansk-norske ordboka som står gjemt et sted i bokhylla eller last ned en oversettelses-app på telefonen. Engelskkunnskapene kan være begrensede. Og kelnere som snakker norsk eller svensk kan du glemme. Heldigvis.

 

 

 

 

 

Advertisements




Paris! Paris!

12 10 2015

Vi tok høstferien i Paris. Nydelig vær. Byvandringer på mellom 5 og 10 km hver dag. Mye deilig mat og vin. Kan man ha det bedre?

IMG_1011

Vi måtte prøve det nyeste først og hadde hørt mye bra om Monsieur Bleu, den art deco inspirerte restauranten i nasjonalgalleriet på Place de Tokyo, designet av Joseph Dirand (20 Av. de New York). Det ble lunsj. En flott lunsj og en herlig start på oppholdet ble det. Deilig og annerledes, fransk i bunnen, men lekent og morsomt og langt fra de klassiske rettene. Vi nøt en herlig tartar av dorade med friske krydderurter, torskefilet i saffransaus med fennikel og det som ble aftenens desidert største nytelse: en linguini de vongole som vi aldri har smakt maken til.

IMG_0971

Absolutt rikelig, med smaken i sentrum. Litt dyrt, men verdt det. En lunsj for 2 kom på 1300 kroner med elendig eurokurs og en herlig Pouilly-Fumé. Og det hjemmebakte surdeigsbrødet kom ikke på regningen, men dukket opp på bordet i rikelige mengder gjennom hele måltidet. Absolutt å anbefale.

Neste dag var det middag på brasseriet La Fontaine de Mars. Dette er noe av det mest parisiske man kan oppleve. Litt synd at Obama bestemte seg for å spise her med sin familie på et av hans Parisbesøk. Siden det har stedet vært et yndet reisemål for amerikanske turister. Ikke like sjarmerende som før, men maten er like god og absolutt klassisk parisisk. Her får man vårkylling med morkelsaus, entrecote med pommes frites, confit de canard og alle de andre franske klassikerne. Akkurat slik de skal serveres. Akkurat så tradisjonsrikt som man kan forvente.

La Fontaine de Mars ligger i 129 Rue Saint-Dominique, like ved Champs de Mars. Stedet er muligens litt overpriset. Middag for 2 kommer fort opp i et sted mellom 1500 og 2000 kroner, dersom man ikke velger det rimeligste på vinkartet (bildet er stjålet fra etablissementets egen nettside).

F2MTable

Dag 3. Lunsj midt i handlestrøket ved Marché Saint-Honoré. Restaurant L’Absinthe. Kult, morsomt, en krysning mellom en moderne gastropub og en formell business-lunsj-restaurant. Maten var også spennende, annerledes. Taco av friterte bokhvete-crepes med andebryst, ruccola og pinjekjerner, succini med stekt kalvebrissel, burger av konfitert and og fois gras (bildet) og cevice av red snapper på presillrotpuré. Alt var artig og likevel respektfullt anrettet med fokus på de gode smaker. Prislappen kom på en tusenlapp for 2 med en relativt rimelig vin og uten dessert. Det var så rikelig med mat at vi rett og slett ikke orket desserten.

IMG_1046

Da var det like greit å rusle bort til Madelaine, der gourmetsjappene ligger vegg i vegg; Caviar Caspia, La Maison de la Truffe, Fauchon, Maison de Chocolat, og endelig Laduree, kakemonsenes mekka. Vi gikk litt berserk i glassmonteren og spiste dessert til vi nesten sprakk da vi kom tilbake til leiligheten.

IMG_1006

Dag 4. Vi lengtet tilbake til gode gamle Le Coupe Chou, restauranten som på 60- og 70-tallet ble et ikon og der både Beatles og Stones spiste og drakk etter sine konserter i den franske hovedstaden. Restauranten som på 80-tallet måtte besøkes av oss som gikk glipp av Paris under studenteropprøret og som fortsatt ligger der, kloss inntil Sorbonnes eldste bygning i Rue de Lanneau.

De gamle inngangsdørene er sperret av bord på innsiden. Alle må gå inn fra bakgården, gjennom kjøkkenet og huke seg ned gjennom lave dører. Her har man presset inn så mange sitteplasser som det er mulig. Klimaet er heller ikke det beste, men stemningen og servicen er det ingen ting å si på. Maten derimot var ikke en høydare. Helt greit. Tartaren på bildet smakte godt, men den canard d’lorange som restauranten ble berømt for var ikke den samme. Her har nok tiden gått litt for fort framover. Stinn brakke betyr ikke alltid topp kvalitet. Prismessig midt i laget. 150 euro for 2 med en helt grei, men ikke altfor god vin, kaffe og dessert.

IMG_1062

Dag 5. Vi hadde store forventninger til den anbefalte søndagsrestauranten Les Fou de L’ile. Og det var fullt. Og det var svært så hyggelig. Og det var kjempegodt! Rustikt. Litt crazy. Navnet betyr «de gale på øya». Og det var litt galskap med hanefigurer overalt og lure smil fra blide kelnere. Og rikelig med deilig mat. Et herlig søndagsmåltid på øya midt i Seinen. På bildet en gazpacho med quenelle av rødbetsorbet. Og hvitløksbrød til. Namm. 33 Rue des Deux Ponts.

IMG_1064

Anbefaling: Book bord på forhånd. Dette er populære restauranter. Leit å komme sulten og ikke få bord. God tur til Paris!





Mallorca – en kulinarisk reise

8 08 2015

Nordmenn reiser til Mallorca. Igjen. Etter at masseturismen på steder som Palmanova, Alcudia og Magaluf akkumulerte på 70- og 80-tallet, og det ble totalt «ut» å reise til de baleariske øyer (til fordel for mer eksotiske steder som Kroatia, Thailand og Karibien), har Mallorca gjenvunnet sin plass som yndet feriested i nordmenns hjerter. Mye på grunn av at Palma har blitt en av de kuleste byene i Europa (uteliv, shopping, spa, trendy barer, designhotell). Mye på grunn av maten.

Vi bestemte oss for å ta en liten kulinarisk reise med utgangspunkt i Palma. Det viste seg at de største perlene lå et godt stykke utenfor hovedstaden, selv om Palma også hadde masse å by på av sjarmerende restauranter med god service og virtuositet på kjøkkenet.

IMG_0091

Fargerik skulptur av paprikafrukter og chili.

Vi startet likevel midt i landet. Vi ankom en tirsdag, og den lille byen Sineu, kjent som byens landbrukshovedstad, er også kjent for sitt onsdagsmarked. Altså: Tidlig opp onsdag morgen. 40 minutters biltur fra Palma. Vi var på plass i byen før kl 10, og det var lurt. Etter 12 kokte det av handelsfolk og turister. Men da hadde vi allerede handlet frukt og noen herlige oster i ro og fred foran de bugnende bodene.

IMG_0094

Kortreiste grønnsaker under onsdagsmarkedet i Sineu de Mallorca.

Kl 12 fant vi et bord i skyggen, kjølte oss ned med lokal cava og lyttet til folkelivet og lokale musikanter. Så snek vi oss ned i Celler Son Toreo med basis i 4 generasjoner kulinarisk stolthet. Rause posjoner med skinke, ost og oliven. De lokale croquettene med spinat var til å dø av. Husets vin oppdaget vi til 80 kroner glasset på en «finere» restaurant inne i Palma noen dager senere. I Sineu kosten den 4 euro og var rett og slett glimrende.

IMG_0099

Lokale oliven på Celler Son Toreo i Sineu de Mallorca.

Men vi ga oss ikke med markedsdag og lunsj i Sineu. Inne i Palma om ettermiddagen var vi småsultne igjen og fant veien til byens beste konditori, Cafe Can Joan de Saigo, i en smal liten gate like ved Plaza Major. Vi stiftet da bekjentskap med byens baketradisjoner, en saftig (og glutenfri) mandelkake og Mallorcas stolthet: Ensaimadas – et saftig spiralformet sukkerbrød med mye egg og med melis på toppen. På Cafe Can Joan de Saigo serverer de kakene sammen med kanskje Sør-Europas beste iskrem og en fantastisk espresso.

IMG_0138

Ensaimada og mandelkake, jordbærsorbet og vaniljeis, på Cafe Can Juan de Saigo, Palma de Mallorca.

Er man først i Palma utover kvelden, frister det med noen tapasretter før sengetid. Det finnes sannsynligvis hundrevis av små tapasrestauranter i byen, mange av dem i sidegatene til shoppinggaten Passeig del Born. Her fant vi Tucana og TaSu, begge drevet av samme familie. De ble raskt våre favorittsteder, og vi kom tilbake til Tucana minst 4 ganger i løpet av oppholdet. Romslig service. Mye sjarme. Herlig mat. Og en bartender som laget fantastisk mohito på under et minutt og en strawberry daquiri som raget 15 cm over glasset. Stedet minnet ikke så lite om vår hjemlige Bon Lio.

IMG_0418

En av mange tapasretter på Tucana i gamlebyen i Palma de Mallorca. Grillet miniblekksprut med ratatouille, pesto og artisjokk.

Vi fikk tid til litt «fine dining» oppe i all folkeligheten og de rause og smaksnære baleariske mattradisjonene. Først ute var Simply Fosh. En stjerne i Michelin. Midt i Palma (men selvsagt i en bortgjemt gate.) Super service (som forventet). Mat også som forventet. Litt forutsigbart kanskje. Men foralldel: Deilige smaker og ypperlig matkunst. Absolutt en flott opplevelse.

IMG_0145

Amus bouche på Simply Fosh. Deres variant av leche de tigre.

IMG_0146

Gazpacho av gule tomater med sjøkreps @ Simply Fosh, Palma de Mallorca.

IMG_0155

Havabbor med urtecrust og hjerteskjell @ Simply Fosh, Palma de Mallorca.

Vi falt likevel fullstendig for en helt annen restaurant et helt annet sted. Restaurant Oliu like ved Port de Andtratx, ca 20 minutters biltur fra Palma. Her var det tonnevis med sjarme. Og i motsetning til andre restauranter med samme listhøyde når det gjaldt matkvalitet, var det her en åpen ala carte meny. Ingen smaksmenyer på 15 retter. Rett og slett: Velg det du har lyst på! Og vi valgte noen flotte kombinasjoner av kamskjell og skinke, sjøkreps, skorpionfisk og masse annet godt. Og alt til en hyggelig pris. Desserten var himmelen for sjokoladeelskere. En 20 cm lang smaksbombe av ulike sjokoladeteksturer.

IMG_0174

Smakfull kombinasjon av sjøkreps og sopp @ Oliu, Port d’Andtratx, Mallorca.

IMG_0192

Dessert for sjokolade-elskere @ Oliu, Port d’Andtratx, Mallorca.

Den siste av våre store matopplevelser på Mallorca var Bens D’Avall. Ligger på fjellveien mellom Deià og Sóller. Enklest å finne når man kommer fra Sóller og har passert alle hårnålssvingene. Skarp sving til høyre og deretter 1,5 km bratt ned mot havet. Beliggenheten er fantastisk. Maten superb. Betjeningen hjelpsom og nesten i overkant stolt av sitt etablissement. Absolutt verdt et besøk.

IMG_8443

Magisk stemning hos Bens D’Avall, Sóller, Mallorca.

IMG_0228

Herlige og kreative retter @ Bens D’Avall, Sóller, Mallorca. Her en terrin av lokale frittgående griser (bellota) med spennende tilbehør, blant annet en myntesorbet.

Mallorca har mye å by på. Vi planlegger allerede neste tur.





Nykommer Kontrast: Moderne, Tøff og Raffinert

16 04 2015

Kontrast dukket opp som et gourmet-brasseri litt avsides i et hotell mellom Solli plass og Tjuvholmen for et par år siden. Kortreist mat. Lekre retter. Hovedstadens flittige restaurantgjester forsto snart at kokk Mikael Svensson var på jakt etter noe mer. En egen restaurant. Litt mer sentralt. Litt flere bord. Åpent kjøkken.

8. april åpnet Kontrast i nye lokaler like ved Mathallen, ut mot Maridalsveien. Kult og tøft interiør. Tidsriktig vil mange si. Og fokus på de gode smaker.

IMG_0124

Maten var velsmakende, fargerik og morsomt lagt på rustikt servise. Alt gjennomtenkt til minste detalj.

IMG_0122

Husets gulrot-komposisjon. Rent. Friskt. Og, ja: Kult.

IMG_0115

Cevice av kveite med bacon crisp og tang. Smakfullt og lekkert anrettet.

Gratulerer til Mikael Svensson for å ha skapt en ny og spennende bistro i det området som etter hvert er blitt svært attraktivt som restaurant-strøk, med mathallen, bon lio og pjoltergeist som noen av de gastronomiske severdighetene.





Matbyen København

1 05 2012

Med til sammen 14 michelinstjerner, med det som går for å være verdens beste restaurant, med utallige kafeer og kroer, samt Skandinavias kanskje mest spennende matmarked, er København den ubestridte matbyen i Skandinavia, kanskje i hele Nord-Europa.

Deler av mat- og vinklubben Smak fant derfor veien til den danske hovedstaden en helg i april. For å være turister med smaksløkene som guide. Og den folkerike byen på Sjællands østkyst sviktet ikke. Med priser langt under de norske og med spise- og drikkesteder tett i tett, er det absolutt riktig som det sies: Det er dejlig å være norsk i Danmark.

Om man kommer med Danskebåten, eller Oslobåden som den heter straks den ankrer opp like ved den lille havfrue, er det nærmest obligatorisk å vandre gjennom Nyhavns brygge og dumpe ned på den 400 år gamle kroen Hvids Vinstue, der det er like obligatorisk med en Tuborg Classic og en Gammel Dansk. Og så blir man kanskje sittende der til man skal hjem igjen.

Eller man vandrer en runde i byen. For eksempel til det nye matmarkedet Torvehallerne like ved Nørrebro Metrostasjon. Fra Hvids Vinstue går man i så fall bort Strøget til Illums, tar så til høyre og fortsetter helt til man ser de drivhusaktige mathallene på venstre side. Her kan man nyte de lekreste retter, kjøpe med seg de flotteste råvarer hjem, eller bare rusle rundt og se seg mett.

Men om man altså blir sittende der på Hvids Vinstue, helt til man blir sulten, og man har vært litt forutseende og booket bord minimum 2 uker i forveien, så kan man spasere kun 200 meter den andre veien, forbi Magasin du Nord og til høyre inn Vingårdsstræde. Nr 6 er det eldste hus i København og sto akkurat der det nå står allerede i vikingetiden. H. C. Andersen bodde her i en kort periode som student, og hans værelse på loftet kan fortsatt besøkes. Men viktigere for dem som lar seg styre av sine smaksløker, er at adressen huser Skandinavias eldste gourmetrestaurant, den første til å motta en stjerne i Guide Michelin og som har beholdt den siden. Vi snakker om Kong Hans Kælder.

Det var med ærbødighet vi spaserte ned trappene og inn i det vakre kjellerlokalet. Gjestfriheten var tydelig uten å være påtrengende. Vi følte oss velkommen som om vi kom hjem til gode venner på middag. Og maten? Ja maten! Kong Hans regjerte i både Danmark, Norge og Sverige på 1400-tallet. Maten var absolutt en konge verdig.

Selskapet bestemte seg for å kjøre en 3-retters a la carte og angret ikke. For før man kom til forretten skjedde det så mye spennende foran oss at 3 retter ble mer enn nok. Vi fikk den ene amus bouche etter den andre. Og et herlig hjemmebakt rugbrød påsmurt pisket smør med sort vulkansalt. Ellers kan nevnes balsamicomarinerte vaktelegg, hjemmelaget baconcrisp med urtemajones, betechips, nøtter, røket ost, løyrom og fritert kyllingskinn. Alt lekkert dandert og sammensatt for å pirre de smaksløkene som hadde ført oss inn døren.

Fordelen med ala carte er at man kan bestille forskjellige ting og smake litt på hverandres retter. Forrettene vi bestemte oss for var henholdsvis østers servert på tørris-dampende rullestener fra den danske skjærgården, med ulikt og uvant, men desto mer spennende og velsmakende garnityr som pepperrotkrem, persillepuré og tyttebær.

En annen av forrettene var en terrin av fois gras og krås av and, skjult under en film av rødbeter. En tredje besto av råstekt hummer, ulike varianter av skorsonnerøtter, samt en hummer-bisque som tok pusten fra alle rundt bordet. En absolutt vinner!

Hovedrettene fulgte. De fleste hadde valgt pannestekt piggvar med jomfruhummer, ulike sorter dansk løk og en fantastisk smør- og løkreduksjon.

Det søte til sist. Fantastiske kreasjoner dukket opp. Her hadde kjøkkenet latt fantasien løpe løpsk. Bilder vil ikke yte rettene noen rettferdighet. Vi setter likevel inn bildet av den ene desserten, 5 ulike sorbeter med garnityr på en isblokk med frosne bær.

Vi kan ikke annet enn å bøye oss i støvet for Kong Hans Kælder, som har beholdt stilen siden syttitallet og fortsatt kanskje er Skandinavias aller beste restaurant med vekt på de gode smaker, de nære råvarer og perfeksjonisme i gjennomføringen av det hele. Og vi bøyer oss ekstra dypt for kongebyen København – Matbyen med ekstra stor M, som i naMMMM.





Skuffende Popolare

1 03 2012

Vi har tidligere skrevet om norsk-kurderen Arikans restauranteventyr i Oslo. Hans transformasjon av Olympen på Grønland er nærmest legendarisk og hans restauranter Ylajali og Arakataka er etablert som 2 av hovedstadens mest populære spisesteder i hvert sitt prissegment.

Derfor var forventningene store foran vårt første besøk på seneste tilskudd på Arikans restaurant-portefølje, Trattoria Popolare ved gamle Schoushallen på Grünerløkka.

Restaurant Popolare (bildet er tjuvlånt av Oslopuls)

Først forsøkte vi å bestille bord til et selskap på 12. Vi fikk beskjed om at vi måtte spise minst 2 retter hver hvis vi var så mange, og at vi stort sett måtte spise det samme (vi måtte samle oss om maks to ulike forretter og maks to ulike hovedretter).

I utgangspunktet var dette et underlig krav, syntes vi, da noen i selskapet kun ønsket å spise en lettere pastarett og andre ville ha en større middag. Vel, vel. Etter lange forhandlinger med etablissementets bookingsjef ble vi til slutt enige om at det beste ville være om vi ikke bestilte bord, men at vi kom litt tidlig og slo oss ned på et av bordene i restaurantens første etasje, der menyen var akkurat den samme, men man kunne bestille hva man ville a la carte.

Vi stilte litt over kl 18 en fredag kveld og stedet var fullt. Vi var litt skuffet over at bookingsjefen ikke hadde informert betjeningen om at det ville komme et større selskap (noe hun hadde lovet å si fra om), men slikt kan skje de beste. Det som er utilgivelig var den mottagelsen vi fikk i restauranten. En svært lite hyggelig hovmester ga tydelig uttrykk for at han opplevde vår store gruppe som et problem vi hadde påført ham og som det ikke på noen måte var hans forpliktelse å rydde opp i.

Vår beskjedne erfaring innen kundebehandling har lært oss at kunden alltid har rett, at kvalitet er forskjellen mellom forventning og resultat, samt at kunden skal presenteres for gode løsninger, uten at det gjøres et stort nummer ut av det. Vel. Her ble nummeret altfor stort. Stemningen var såpass amper og lite hyggelig at vi besluttet å finne et annet sted å spise, selv om hovmesteren «for denne ene gangen» fant et bord til oss, men fortsatt insisterte på at vi spiste minst 2 retter hver.

Heldigvis finnes det steder i Oslo der kundene verdsettes høyt, der fleksibiliteten er stor og der det å finne gode løsninger for kundene er det viktigste. Trattoria Popolare er ikke et av dem. Stedet kan være så populært det bare vil for oss. Mat- og vinklubben Smak vil ikke besøke stedet igjen.

Vi fant i stedet tilbake til Brasserie Blanche, en restaurant vi har gode erfaringer med. De skuffet ikke denne gangen heller. Betjeningen smilte fra vi kom til vi gikk. Og det pussige er at når man opplever å bli satt pris på som kunde, så bestiller man kanskje 2 retter likevel, selv om man ikke må, og kanskje litt ekstra å drikke til og med.

12 personer la igjen ca. 5000 kroner på den koselige restauranten nederst i Bogstadveien. Vi vet ikke om dette er et ubetydelig beløp for en mann som Arikan, men vi vil uansett anbefale at han sender sine ansatte på et studiebesøk til Brasserie Blanche. De har god mat og de vet hvordan de skal behandle kundene sine.





Sorry Lorry

12 12 2011

Mat- og vinklubben Smak avholder sitt årlige julebord i desember, som mange andre. Vi prøver å finne restauranter som byr på litt ekstra til jul, og hadde ifjor en uforglemmelig aften på Brasserie Blanche.

Lorry er et av de stedene som har gått fra å være en brun pub på vestkanten med et stort utvalg ølsorter til å bli et av de mest populære utestedene i byen. Særlig i førjulstiden. Vi følte oss derfor heldige som fikk ordnet oss bord allerede i begynnelsen av november. Men gleden skulle dessverre bli kortvarig.

Britisk winter-ale var det nærmeste Lorry greide å komme juleøl

Selv om vi altså bestilte den første dagen det var mulig å bestille julebord på Lorry, selv om vi ba pent om et bord i andre etasje, og selv om vi fikk bekreftet på mail at vi ville få et bra bord, ble vi plassert rett foran inngangen. Ikke nok med det. Vi var 6 og fikk et 4-manns bord. I tillegg var det satt et ørlite settbord for enden sammen med to vaklevorne stoler, hvorav den ene sto rett foran inngangsdøren, noe som medførte kald trekk hver eneste gang noen fant det for godt å gå ut og røyke. Og det var det mange som gjorde utover kvelden.

Vi prøvde å be om et annet bord, men forgjeves. Lorry var fullbooket og vi måtte ta til takke med det vi hadde fått. Vel, vi er ikke vanskeligere enn at vi omsider satte oss ned og regnet med at servering og mat ville veie opp for den negative starten på kvelden. Men der tok vi feil.

Miseren fortsatte da vi forsøkte å bestille først Frydenlund fra fat og deretter norsk juleøl fra flaske. Ingen av delene kunne leveres. Vi måtte ta til takke med britisk «winter welcome ale» fra Samuel Smiths. Ølet var greit. Men at Lorry, som skryter av å ha byens beste utvalg av øl, ikke greide å skjenke skandinavisk juleøl i klasse sterkøl var ikke bare en skuffelse. Det var ganske ubegripelig.

Den horrible rakfisken som ble sendt ut igjen - uten at vi fikk fradrag i prisen

Så til maten. Lorry har den policy før jul at det kun serveres julemat. Det var vi blitt gjort oppmerksom på. Greit nok det, selv om vi må innrømme at det er litt smålig av restauranten å ikke ha noe annet enn ribbe, pinnekjøtt, smalahove, rakørret og lutefisk på menyen. Ingen forretter. Ikke noe vilt. Ikke lam. Ikke en gang kokt torsk. Kun 5 juleretter å velge mellom.

Nok om det. Vi visste jo hva vi gikk til. Trodde vi. Selskapet bestemte seg for en blanding av rakørret og lutefisk og lot smakene gå rundt bordet. Lutefisken i første servering var ikke mer enn grei. Ikke noe storslagent. Litt for løs i fisken, litt for lite smak for lutefiskekspertene rundt bordet. Det kan hende at noen liker den sånn, så det kan muligens unnskyldes. Men rakørreten var det ingen unnskyldning for.

Kjære innehaver av Lorry. Rakørret skal være mør, saftig og i konsistensen slik at den nesten kan smøres på lefsa. Den skal dufte skarpt, være frisk rosa-rød i fargen og smake mildt syrlig. Her var alt feil. Fisken var tørr og hard. Den luktet absolutt ingenting, men hadde en ubehagelig skarp smak. Og fargen var grå og orange. Vi har restauranten mistenkt for å ha latt fisken ligge en god stund etter at den ble tatt opp av laken. Det er utilgivelig for et serveringssted som spesialiserer seg på julemat i førjulstiden.

Andre gangs servering av lutefisk rettet opp inntrykket noe, men ikke nok.

Matinntrykket rettet seg litt ved andre servering av lutefisk. Nå var fisken ganske perfekt. Torsken skivet seg fint under gaffelen. Den var glatt og fast i konsistensen og smakte slik lutefisk skal smake.

Men alt i alt ble Lorry i førjulstiden en skuffelse. Vi har spist godt på Lorry mange ganger både sommer og vinter. Men dette holdt ikke mål. Det gjorde ikke opplevelsen bedre at tilbehøret til fisken virket som om det var rasket sammen i full fart. Sideflesk blandet i bacon-fettet er utilgivelig på et lutefisksted. Og når rødløken til rakørreten serveres i biter så store som egg, gjør rett og slett ikke kjøkkenet jobben de er betalt for å gjøre. Det var vel ingen overraskelse at vi sto over desserten.

Sorry Lorry. Vi kommer ikke igjen neste jul.