Michelin-stjerner i Zagreb?

8 08 2011

Gjengen fra Michelin har nok ikke tatt turen til Zagreb. Enda. Men kanskje de snart blir nødt til det. Byen er i ferd med å utvikle seg til en gourmet-metropol. Da deler av Mat- og vinklubben Smak satte hverandre stevne i Kroatia noen feriedager i begynnelsen av juni var et av høydepunktene restauranten Dubravkin Put, litt tilbaketrukket fra Zagreb sentrum, men likevel ikke mer enn 10 minutter gange fra hovedgaten Ilica.

Og etter å ha besøkt en rekke Michelinkårede etablisse-menter, både her hjemme og ute i verden, må vi innrømme at Dubravkin Put bød på noe av det beste vi har opplevd innen det kulinariske. Vi blir ikke nødvendigvis imponert av mat som gjenspeiler det absolutt ypperste av kokekunst, dersom en liten forrett koster over 300 kroner. Når man imidlertid får servert en 8 retters gourmet-meny, lekkert anrettet og med de beste råvarer, tilberedt med en kjærlighet og omtanke som får smaks- og luktesanser til å frydes, og når denne 8 retters menyen koster totalt (hold dere fast!) 400 norske kroner, så blir vi stumme av undring og beundring.

For det er ingen tvil om at dersom man måler kulinarisk kunst i forhold til kroner og øre, er Zagreb-restauranten Dubravkin Put en av verdens beste opplevelser. Og det gjør ikke restauranten dårligere at en komplett vinpakke til denne menyen kom på 200 kroner. Vi tør påstå at en tilsvarende opplevelse som vi altså betalte 600 kroner pr. hode for i Zagreb, hvor some helst ellers i verden ville ha kostet det tredobbelte. Eller mer.

Så til maten og vinen. Den musserende vinen på måltidets startstrek var en herlig rosé av Pinot Noir, en blanc de noir etter beste methode champagnoise. Pinot-druene var plukket på Istria-halvøya og der var også den musserende vinen produsert, en frisk, syrlig og pirrende start på måltidet.

Første rett var en morsom salat servert i martiniglass. Den besto av små biter av tomat, appelsin, sort oliven og strimlet fennikel, alt bundet sammen av en vinaigrette av appelsinjuice, olivenolje, eddik og sukker. Spennende sammensatt med fin balanse mellom salte oliven, søte og syrlige appelsiner, samt friske smaker av tomat og anis.

Som rett nummer 2 ble vi servert en tunfisktartar med agurkskum, der både fisk og skum smeltet i munnen. En myk og fin smaksopplevelse. Vinen var også mild, en ung Malvacia, også denne fra Istria, med forsiktige toner av eple og en dempet syrlighet og friskhet, en vin som bygget opp under og overlot oppmerksomheten til tartaren. En smaksrik Chardonnay eller Riesling kunne lett ha blitt for dominerende i forhold til den delikate retten.

Rett nummer 3 var et nydelig stykke fois gras sammen med en velsmakende og hjemmenbakt brioche og en dæsj pærepuré. Tallerkenen var for øvrig pyntet med sort salt. Morsomt og smakfullt. Vår utmerkede sommelier anbefalte en halvtørr og godt lagret Riesling fra Slavonia, en vakker ravgul sak med en sødme som ga smaksløkene det lille ekstra for å fremheve smaken av gåselever og fersk bakst.

Vi var kommet til rett nummer 4, ravioli fylt med fisk fra Adriaterhavet, lekkert dandert med tomatsalsa og sauser av basilikum og sitron. Vakre farger og delikate smaker. Rieslingen fra Slavonia passet utmerket også til denne retten.

Rett nummer 5 kan vel sies å være første hovedrett. Et lekkert dandert stykke fisk av sorten Zubatac fra det Adriatiske hav, trukket opp av havet natten før. Fersk fisk betyr nemlig kun én ting i Kroatia. Den må være fisket innen 24 timer. Og vi snakker ikke om oppdrettsfisk.

Zubatac kalles også Dentex Dentex og er en type havabbor, ikke ulik Dorade, som vi kan finne i hjemlige fiskedisker. Forskjellen er hovedsaklig det fryktinngydende tannstellet, samt at Zubatac kan bli opptil en meter lang.

Til fisken ble vi servert en lekkerbisken av en eikelagret Malvacia fra det berømte vinhuset Roxanac på Istria, nesten orange i fargen og med frydefull fruktighet og syre.

Rett nummer 6 var en hvilerett, en enkel sorbet i martiniglass, av appelsin og ørlite grann ingefær. En spennende smakskombinasjon som virket oppfriskende og rensende på munn og gane.

Rett nummer 7 var et lite stykke indrefilet, så mørt at det ble servert nesten rått og med samtlige kjøttsafter sikkert bevart innenfor stekeskorpen. Kjøttet var absolutt i fokus og helt uten tilbehør, bortsett fra en selleripuré, litt basilicumsky og en krem av balsamico.

Det var imidlertid vinen som løftet denne retten til store høyder. En merlotdominert blandingsvin med noe Cabernet Sauvignon og en smule Cabernet Franc fra produsenten Cotar (utt. Tsjåtar), hentet fra hans berømte Terra Rossa, organisk produsert på vinmarker så tørre at de kan sammenliknes med Languedoc. Vinen var noe av det nærmeste vi noen sinne har kommet en vellagret Bordeaux. Her luktet det av herregård, av råtnende frukt i fuktige kjellere, chesterfieldmøbler og cigarduftende eikepanel, det smakte plommer og mørke bær i fin balanse og med fin struktur og markerte tanniner. Ved siden av oksekjøttet var denne vinen en absolutt vinner. Må prøves!

Rett 8. Dessert. Igjen viste Dubravkin Put seg helt på høyden av internasjonal kokkekunst. Vi fikk servert noen elegante og morsomme komposisjoner, der gjennomgangstonen ble beholdt hele veien, enten man valgte jordbær eller sjokoladevariant. På bildet ser vi sjokolade i ulike konsistenser, som mousse, som kake, som soufflé og som hvit sorbet.

Restaurant Dubravkin Put, Dubravkin Put 2, 10000 Zagreb, +385 1 4834 975, http://www.dubravkin-put.com

(Beklager billedkvaliteten i dette innlegget. Bildene er tatt med mobilkamera og yder ikke maten den beste rettferdighet.)

Reklamer




Smakfullt ved Adriaterhavet

6 07 2011

Da deler av Mat- og vinklubben Smak besøkte Kroatia i sommer, tok vi turen fra Zagreb til kysten, nærmere bestemt til den noe fallerte men likevel spennende rivierabyen Opatia. Her boltret russiske tsarer og østerrikske hertuger seg for et par hundre år siden. Hotellene, villaene, parkene og kasinoene ligger her fortsatt. Noen litt slitne, men mye er pusset opp siden krigen og vitner i dag om fordums storhet. Vi spår Opatia en framtid som et spennende og luksuriøst reisemål. I hvert fall dersom byen ved Adriaterhavet kan by på kulinariske opplevelser som den vi fikk i byens beste restaurant, Bevanda.

Bevanda ligger rett ved siden av Hemingway bar, innerst i yacht-havna ved sentrum av selve Opatia. Og restauranten ligger ved havet. Dvs. man sitter og spiser, mens bølgende slår mot moloen kun et par meter bortenfor bordet. På Bevanda står råvarene i sentrum. De er enkelt tilberedt, på tradisjonelt kroatisk vis. Men for noen råvarer! Og for noen smaker!

På de bedre kulinariske etablissementene langs adriaterhavskysten ber man alltid om å få se på maten. Før den tilberedes. Vi reiste oss derfor fra bordet og betraktet de dovne og digre langustene i akvariet, tittet på dagens fangs av fisk, lekkert dandert på knust is, og lot ulike muslinger, skjell og krepsedyr gli mellom fingrene. Et halvt kilo sjøkreps ble bestilt. Et halvt kilo hjerteskjell også. En 700 grams havabbor (orada/dorade). En halvkilos skorpionfisk. På grillen? Yes! Skjell og sjøkreps buzara? Flambert, med hvitvin, olje og hvitløk? Absolutt! Litt blitva til fisken? Vi takket ja også til denne kroatiske blandingen av bladbete, poteter, olivenolje og hvitløk.

Vin kom på bordet. En utmerket Malvacia. Etter hvert kom også kreps, skjell og fisk, lekkert og smakfullt. Vi var enige om at sanselig nærmere havet gikk det ikke an å komme uten dykkerdrakt.

Litt reiseinfo: Norwegian flyr i sommerhalvåret til Rijeka (dvs. til øya Krk 20 minutter med bil fra Rijeka sentrum). Fra Rijeka er det 15 minutter til Opatija. Byen har en rekke flotte hoteller og villaer til utleie. Opatija er også kjent for sine mange spa av særdeles høy kvalitet. Og for sin flere kilometer lange strandpromenade (Lungo Mare), der selv de mest stressede byfolk kan finne ro under sypresser og magnolier. Maten har vi alt snakket om.





Napoleons hemmelighet (TMX)

16 03 2011

Vi har lenge trodd at Napoleon og hans kokker skulle ha æren for napoleonskaken. Så feil kan man ta. Napoleonskake har ingen ting med Napoleon å gjøre. Navnet kommer av den italienske byen Napoli. Selv om kaka ikke kommer derfra heller. Fortsatt forvirret? Ikke så mye som du vil være etter å ha lest dette innlegget.

Egentlig er Napoleonskaka en forenklet utgave av den franske Mille-Feulle, som betyr tusen blader, eller i denne sammenhengen flere lag av krem med tynn butterdeig mellom (som igjen i sin konsistens består av mange tynne lag). Oftest har den opprinnelige Mille-Feulle 2 lag med krem og 3 plater butterdeig. Men her finnes utallige varianter. På toppen er det som regel melisglasur. Noen ganger pyntet med sjokolade.

Kremen kan også variere. Som regel er den en tykk vaniljekrem, men vanlig pisket krem kan også forekomme. Og dersom du er ute på reise og får lyst på den lokale varianten av denne vidunderlige kaka, så må du i England og USA be om Vanilla Slice, i Italia spørre etter Mille Foglie og i Østerrike «Cremsnitte». Dette er også navnet på kaka i Kroatia. Men her har de ofte kun butterdeig i bunnen, mens toppen er erstattet av pisket krem og sjokoladeglasur.

Etter utallige opphold i den tidligere Jugoslaviske republikken, er den kroatiske kremsnita blitt vår favoritt. Det er ett problem med den norske napoleonskaka. Det øverste laget med butterdeig får ofte kremen til å gli utover. Kroatene har ikke dette problemet, siden de bruker krem og sjokoladeglasur på toppen. Prisen er det heller ikke noe å si på: 10-11 kroner for et raust stykke (se bildet).

Og her er oppskrift på kremen. (Hvordan du lager butterdeig satser vi på at du kan fra før, finner på nettet eller i en kokebok.)

Skill eggen og hviten på 4 egg. (Bruk de to skallene og vipp plommen fra skall til skall eller sil hviten mellom fingrene.) Pisk plommene med sukker til de får en fin og luftig konsistens. Tilsett vanilje (hel, essens eller vaniljesukker), melk og mel – litt og litt (ca. en kopp av hver). Rør kremen forsiktig inn i et par kopper kokende melk til det stivner. Sett til side. Stivpisk eggehvitene og vend dem inn i den lunkne kremen. Avkjøl og legg et godt lag på butterdeigen. Stivpisk krem og legg på toppen. Legg enten et butterdeigslokk med melis over eller sjokoladeglasur.

Og her er Thermomix-versjonen av den kroatiske vaniljekremen:

1) Bruk vekten og ha i 100 gram sukker og 4 eggeplommer. Bruk visp. Sett TMX på 2 minutter, 37 grader og trinn 4, mens du har oppi 1 dl mel, 1 ts vaniljesukker og 1 dl melk. Sjekk at røren er luftig og fin. Rør evt. litt til. Hell over i en bolle og rengjør miksebollen.

2) Stivpisk 4 eggehviter. Bruk visp, 6 minutter på 37 grader og trinn 4 (pass på at du ikke bruker høyere trinn enn 4 når du har vispen i). Ha hviten over i en annen bolle.

3) Ta av vispen og rengjør miksebollen. Kok 4 dl melk (5 minutter / 100 grader / trinn 2). Skru av og la det kjølne litt. Sett deretter på 3 minutter / 37 grader / nivå 2 og hell røren forsiktig nedi melken, bruk evt. lokket med målekoppen i. Alt skal tykne. Hell røren tilbake i bollen og vend inn eggehviten.





Grillet skrei al pomodoro

4 03 2011

Det er tid for skrei! Villtorsken kommer hele veien fra Arktis ned til Lofoten for å gyte akkurat på denne tiden av året. Og den klassiske måten å servere denne eksklusive fisken på, er selvsagt med lever og rogn, skåret i skiver og trukket i 95 graders godt saltet vann. Kokte poteter og gulerøtter. Sandefjordssmør. Slik vi har gjort det i Norge i tusen år.

Men det finnes selvsagt andre måter. Vi kan for eksempel ta grillsesongen på forskudd. Og hva passer da bedre enn skikkelig middelhavstilbehør: En litt hot tomatsaus laget fra bunnen, en gresk salat og blitva.

Hva er så blitva? Dette er en middelhavsrett, særlig kjent på Kroatiakysten som tilbehør til grillet fisk. Så la oss spise skreien som om den skulle vært fanget i Adriaterhavet!

Blitva består av olivenolje, poteter og mangold eller bladbete/sølvbete (eng: swiss chard), en slags mellomting mellom kinakål og spinat. Dersom du ikke får tak i mangold kan du bruke, ja nettopp, kinakål eller bladspinat, eller kanskje bok choy hvis du får tak i det. Noen ganger brukes også hvitløk i retten.

Fisk legges vanligvis hel på grillen i sydlige strøk, kun med olivenolje og grovt salt. Det å slenge en 5-kilos villtorsk på grillen kan være en utfordring, særlig når fisken er så ujevn i formen. Derfor velger vi å grille den i skiver, omtrent som vi lager laksekoteletter om sommeren.

Dette trenger du: En skive skrei pr. person (ca. 250 gram). Løk, tomater, basilikum, hvitløk og chili til sausen. Poteter og mangold/spinat til blitvaen. Rødløk, fetaost, sort oliven og grønn paprika til salaten (vi dropper tomater og andre salat-ingredienser, da dette kan bli litt for mye sammen med saus og blitva – den greske salaten er nærmest til pynt og som smakstilsetning). Så trenger du selvsagt litt krydder og god olivenolje.

Skyll og finskjær skreikoteletten. Pass på at at alt blod er borte. Kutt vekk finner og løst bukskinn. Husk: det skal se lekkert ut. Blod på hvit fisk blir skittenbrunt ved oppvarming og er lite tiltalende. Tørk godt av torskeskivene med kjøkkenpapir, strø fingersalt og grovt pepper over og sett dem kaldt.

Kjør biter av tomater og løk i en kjøkkenmaskin eller Thermomix. Ved bruk av vanlig kjøkkenmaskin må blandingen kokes opp i en kjele til slutt. Ved bruk av Thermomix koker sausen mens vi blander den. Ha oppi en god bunt med basilicum, noen fedd hvitløk og en chili. Juster konsistens og smak med olivenolje, litt eddik, tabasco, salt og pepper.

Del opp poteter og mangold i biter og kok det sammen i saltet vann til det er mørt. Sil av og legg det i en stekepanne sammen med finhakket hvitløk. En liten vri er å tilsette noen dampede asparges. Drypp sitronsaft og olivenolje over og surr alt i pannen før servering.

Grill skreikotelettene på høy varme i 5-7 minutter, litt avhengig av størrelsen. Legg dem oppå blitvaen i pannen. Pynt med tynne skiver av rødløk og grønn paprika, fetaost, halve sitronskiver og sort oliven. Risle litt god olivenolje over det hele til slutt. Middelhavsmat midt på kalde vinteren. Med barentshav-skreien som hovedperson.





Kroatisk vin

1 02 2011

Kroatia er ikke noe stort vinproduserende land, til tross for utmerket klima og vel egnet topografi ut mot det varme Adriaterhavet. Landet har lang tradisjon for vindruedyrking og antallet vingårder har vokst fra under 10 til over 100 i løpet av årene etter krigen. Volumene er likevel såpass små at det blir lite igjen til det internasjonale markedet etter at lokalbefolkningen har forsynt seg. Derfor må man stort sett reise til Kroatia selv for å oppleve kroatisk vin.

Kroatisk vinproduksjon er i liten grad industrialisert, og noe sånt som et 70-talls ulike lokale druer tas i bruk i tillegg til importert Sauvignon Blanc, Riesling, Pinot, Merlot, Syrah, ja til og med litt Barbera og Nebbiolo. Det lages hovedsaklig hvitvin (nesten 70 % av totalt produksjonsvolum). Den mest utbredte grønne druen er Grasevina (uttales grasjevina) eller Welsh Riesling. Vin laget av denne druen kan være fruktige og aromatiske over mot det søtlige, men dersom den har høy kvalitet, vil vinen kunne være herlig tørr og forfriskende og minne om de beste Rieslinger fra Moseldalen.

Mens de grønne druene hovedsaklig vokser i det kroatiske innlandet, særlig i distriktet Slavonia mot grensen til Serbia og Istriahalvøya i nord, produseres røde viner på kysten. De mest kjente vinmerkene har sin produksjon på øyene langs Dalmatiakysten, der den lokale druen Plavac Mali dominerer.

Siden kroater stort sett konsumerer sin egen vin, vil normalt innlandsbønder drikke mest hvitvin, mens de langs kysten drikker rødvin. Derfor er det ikke uvanlig at restauranter anbefaler hvitvin til kjøtt og rødvin til fisk.

Mat- og vinklubben Smak besøkte vinkjelleren Bornstein i Kaptol, like ved katedralen i sentrum av Zagreb. Her fikk vi smake 3 svært ulike viner:

Den første var en Matosevic (matosjevitsj) Alba 2009, en tørr hvitvin laget av 100 % Malvacia. Dette er en grønn drue som finnes i hele middelhavsområdet, men som i Kroatia først og fremst dyrkes i nord, på halvøya Istria mot grensen til Slovenia. Vinen kan minne om en hvit burgunder. Duften har absolutt Chardonnay-preg med assosiasjoner til fersken og andre tropiske frukter. Den er fruktig og frisk, og har god mineralitet.

Den andre vinen vi prøvde var også hvit, men med svært ulik smak og duft. Den er produsert av Sain-Marelic på druen Posip (posjip) fra vinhøsten 2007. Denne druen vokser kun på øya Korcula (kortsjula), og er noe så sjeldent som en hvitvin fra Dalmatia, der det ellers for det aller meste vokser blå druer. Vi kjenner en duft av ristet brød, og etter første slurk, opplever vi en spennende og lang smak av sitrus og gress. En kompleks vin som vi tror kan passe meget godt til skalldyr.

Den siste vinen vi smakte hos Bornstein var en klassisk kroatisk rød matvin av 100 % Plavac Mali. Vinen heter Septem Pontem Barrique og er fra 2008. Septem Pontem betyr 7 broer og Barrique betyr at vinen er lagret på eikefat. Den er produsert av vinhuset Cirkovic (tsjirkåvitsj) fra halvøya Peljesac (peljesatsj) som ligger like innenfor Korcula. Peljesac er kjent for sin Plavac Mali, og vi finner her de mest anerkjente vingårdene i Kroatia – Dingac, Postup, Grgic og altså Cirkovic. Grgic er kjent for å være en av de få vinprodusentene i Kroatia som har lykkes i å eksportere sin vin. Han har også etablert vinproduksjon i Kalifornia (Grgic Hills).

Druen Plavac Mali gir viner som kan minne om en krystning mellom Merlot og Cabernet Sauvignon. Tanninene kan være svært fremtredende, så også i Septem Pontem Barrique. Noen ganger får viner av Plavac Mali fram en tørrhet i munnen som kan gi en fornemmelse av Nebbiolo. Det aner oss at denne vinen kan ha godt av å ligge en stund, og selv om den allerede har god fylde og lang smak, forteller nivået av garvestoffer oss at her er det mer å hente. Den er likevel absolutt drikkbar i dag, og vi nøt dufter og smaker av blåbær og solbær. En ypperlig vin til en saftig biff.

Vi takker vertskapet hos Bornstein for generøst å øse av viner og kunnskap og anbefaler alle Zagreb-besøkende og ta en tur innom deres Enoteka.





Mye godt i Zagreb

20 10 2010

Zagreb er ikke det øverste målet på nordmenns reiseliste. Dersom man vil til Kroatia, drar man gjerne med Norwegian, som hele sommeren flyr direkte til Pula, til øya Krk utenfor Rijeka, til Split og til Dubrovnik. Det går ingen fly direkte til Zagreb fra Oslo, selv om det påstås i Jo Nesbøs roman Frelseren at det gjør det.

Likevel er Zagreb en spennende by for dem som liker å oppleve et annerledes reisemål og som ikke ønsker å tråkke i skandinaviske turister, selv midt i fellesferien. For midt i juli er man ganske alene i Zagreb. Selv kroatene rømmer hovedstaden i juli-heten og tilbringer det meste av tiden på kysten. Den beste tiden i Zagreb er våren. Den kommer en god del tidligere enn hjemme. Selv i vinterferieuken kan oppleves behagelig uteservering av iskald pils. Og i påsken er det stort sett t-skjortevær.

Zagreb er verdt et besøk av mange grunner: En fabelaktig katedral, en sjarmerende gammel og bilfri bydel, noen ganske så interessante museer, mangfoldige kulturopplevelser, særdeles rimelig kroppspleie (manikyr til under hundrelappen, tannlege og optiker til fjerdelen av prisen i Norge), gode shopping-muligheter i topp moderne gigantiske kjøpesentre, samt svært så rimelig mat og drikke. En halvliter pils koster stort sett 15 kroner. Et glass vin 15-25. Og man kan spise seg mett på grillmat for en femtilapp. Men her finnes også restauranter som koster litt mer, og som kan by på mat som alene er verdt turen. Jeg skal ta dere med på en reise innom noen av mine favoritter, så kanskje du også får lyst på en tur! Jeg beveger meg fra vest mot øst i byen, slik at det går an å følge med på kartet.

I det fasjonable villastrøket nordvest for sentrum, øverst i Vrhovec, finnes en av byens beste restauranter av den tradisjonelle sorten, Tac (uttales Tatsj). Her var slow food et begrep lenge før det ble på moten. Kalve- og lammelårene står i ovnen hele dagen og faller fra hverandre når de endelig når tallerkenen vår. Her serveres også landets beste andeleverpostei og en consommé så klar at den kan få Stiansen til å bli misunnelig. Både mat og vin er økologisk, og de sprøe salatbladene og digre tomatene er hentet fra egen hage.

Nede i sentrum, men fortsatt på vestkanten, i et ganske rufsete strøk like ved den gamle fotballbanen til Zagreb fotballklubb, nærmere bestemt i gaten som er umulig å uttale: Kranjceviceva (prøv: Kranjtsjevitsjeva), i et lite smug tvers overfor det særdeles slitne Hotel Laguna, finner vi verdens beste pizza. Uten overdrivelse. Selv har jeg vært der omtrent hundre ganger. Jeg har hatt med utallige gjester fra forskjellige steder i verden, og alle, uten unntak, har vært enig med meg. Oppskriften er enkel: Vedfyringsovn som holder 350 grader. Papirtynn deig som blåser seg opp og er sprø og ferdig på 6 minutter. Et tynt lag med hjemmelaget tomatsaus. Store biter av buffalo mozarella. Hele skiver av hvitløk. Det er alt. Resten pynter man pizzaen med etterpå, for eksempel tett i tett med spekeskinke fra den kroatiske kysten, monster-rukkola fra øya Vis og halve cherrytomater.

Videre østover. Midt i sentrum finner vi to perler: Dubravkin Put i veien med samme navn – en nyåpnet minimalistisk gourmetrestaurant med et rikt vinutvalg – og, Boban. Restaurant Boban er nærmest et begrep. Den eies av den tidligere fotballstjernen med samme navn og er det nærmeste du kommer Italia i Zagreb. Et koselig kjellerlokale med en meny som kan gjøre den mest ignorante italienske kelner misunnelig. De har alt som kan tenkes av pasta, salater, kjøtt og fiskeretter. Ikke pizza (men det vet du jo nå hvor du skal spise). Prøv crostini som antipasti, en spaghetti aol som mellomrett og grillet tunfisk til hovedrett. Greier du dessert også, så må det bli husets Tiramisu. Prisen? Totalt 120 kroner for 4 retter og kaffe. Ja, du ser riktig. Uten viner riktignok. Men her er folkene på Boban også svært sjenerøse. En nydelig lokal eikelagret Dingac til samme pris som i butikken, ca. 100 kroner. Et glass Chianti til 20 kr.  Og for feinschmeckere en 2004 Barolo til drøye 200 kroner.

Takenoko finner du øverst i gamlebyen, på gateplan i shoppingsenteret Kaptol, en japansk inspirert fusjonsrestaurant med herlig sushi og mange andre morsomme matopplevelser. Prøv den hjemmelagede gourmet-sushien eller deres wok med breiflabb (lokalt: grdobine – uttales som det skrives). Og en Sauvignon Blanc fra New Zealand til en hundrelapp er nydelig følge. Takenoko byr på en av de litt dyrere matopplevelsene i Zagreb, men absolutt en av de beste også. Du kommer unna med 250 kroner pr. person for en treretter inklusive vin og kaffe. Eller du kan ta kaffen vegg i vegg, på Zagrebs kuleste kaffebar, Khala, innredet som en egyptisk oase. Og her finnes som regel også det flotteste harem Zagreb kan by på. Et sted for ”the young and beautiful”. Be om en bjela kava. Det er kroatisk for kaffe latte. Den er supergod og koster en tier.

Og dersom du er klar for en skikkelig spasertur eller har bil, kan det være verdt å ta turen forbi gamlebyen og et stykke oppover Jurjevska. Først kommer du til en tennisklubb som også huser den trivelige restauranten Apetit. Her er servicen veldig god, prisene relativt høye (i kroatisk målestokk), men maten aldeles utmerket. En fin kombinasjon av tradisjonelle kroatiske råvarer og nyere fransk inspirert matlaging. Priser omtrent som på Takenoko. Og er du ikke fornøyd med Apetit, kan du gå 100 meter lenger oppover samme vei. Da ender du opp ved det som kanskje er det nærmeste Zagreb kommer en stjerne i den berømte Michelin-guiden: Restaurant Marcellino. Lokalene er enda litt stiligere, servicen enda litt bedre, matopplevelsen på høyde med det beste og prisen også i øverste laget for den jevne kroat.

Zagreb har mye å by på. Mat er det nok av. Jeg har ikke nevnt de utallige billige grill-restaurantene (prøv ”Opatija” i Bukovacka cesta), de ofte tilbaketrukne rene fiskerestaurantene, der fisken garanteres fanget natten før servering (”Gaspar” bak Kaptol-senteret er en av de beste), de 2-3 kinesiske (”Asia” like ved jernbanestasjonen anbefales), thai-restauranten ”Opium” og den meksikanske ”Rancheros” (begge i kjelleren på Branimir-senteret), samt de mange hotellrestaurantene (her kan særlig nevnes Zinfandel i Regent Hotel Esplanade). Mye bra. Mye sånn midt på treet. Uansett: Stort nok utvalg til at man blir god og mett. Hver dag.