Indrefilet av elg med tyttebærchutney

21 11 2011

Denne retten avsluttet en vilt-trippel servert da Mat- og vinklubben Smak satte hverandre stevne for en drøy uke siden. Det startet med honning og akevittmarinert selvfisket ørret, fortsatte med rådyrfilet og kuliminerte altså med denne flotte tallerkenen basert på det beste kjøttet fra skogens konge.

Kjøttet ble tatt fram og gitt et par timer på benken før det ble krydret godt med salt og pepper og brunet i pannen. Hele to deilige sauser ble servert til kjøttet, en rødvinsreduksjon, tilnærmet en gastrique, og en fløte- og bringebærsaus. Begge sauser ble tilberedt ved å smelte litt rørsukker i pannen, deretter tilsette råvarene og koke inn lenge.

Rødvinssausen ble først tilsatt finkuttet sjalottløk, rødvinseddik og rødvin og kokt inn til det halve. Deretter tilsettes kjøttkraft, som kokes ned, den også. Sausen siles før smør tilsettes helt til slutt sammen med salt, pepper og noen dråper tykk balsamicoeddik.

Fløte- og bringebærsausen ble tilsatt bringebæreddik. viltkraft og fløte. Også her ble det pisket inn smør og krydret til slutt, for å få fram de herlige smakene.

Selvplukket kantarell, aspargesbønner og frityrstekt sellerirot var lekkert tilbehør. Det var også de fløtegratinerte potetene, som ble servert i en egen skål for ikke å ødelegge sausene. Men toppen av smakstilbehøret var en hjemmelaget tyttebærchutney.

Vertskapet hadde selvsagt selvplukkede tyttebær, men disse kan kjøpes friske eller frosne. Du trenger omtrent 3 dl. Disse legges i en kjele sammen med en svkett eddik, en kvart liter vann, 2 dl rørsukker, 1 spiseskje revet ingefær, 1 kanelstang, 1 kvist rosmarin og 2 små epler i biter. Det hele kokes i en snau halvtime, til chutneyen får en kremet konsistens. Fjern rosmarin og kanel og sett direkte i kjøleskap. Da har du et friskt og annerledes «syltetøy» til høstens viltretter.

Advertisements




Herskapelig krabbelag

28 08 2011

Mat og vinklubben Smak var igjen samlet til herskapelig lag. Klubben har 5 faste festmiddager i året og dette var den fjerde i 2011. Og for et selskap!

Vertskapet bød på 7 gastronomiske opplevelser utenom det vanlige, og hele 10 ulike viner ble generøst fylt opp i glassene inkludert aperitiffen, en Bellini, nærmere bestemt prosecco med ferskenpuré, en frisk sensommerlig opplevelse.

Som fingermat før vi satte oss til bords ble det servert små pølsebiter fra Strøm Larsen pølsemakeri og noen morsomme agurkskiver med krabbekjøtt, mango og paprika (se bildet). Hermed satte vertskapet temaet for den første delen av måltidet, nemlig krabbe i ulike varianter.

Og vinen skulle som Bellinien bli hovedsakelig italiensk. Med gjeste-opptredener fra Tyskland, Østerrike, Frankrike og Spania. Da bellinien var drukket opp og fingermaten var borte ble vi ønsket velkommen til bords og en blindtesting av 2 svært ulike hvite viner foresto.

Den ene greide gjestene raskt å lokalisere til Moseldalen (ja, vi begynner å bli ganske flinke), en Riesling fra Schloss Lieser fra 2009.

Ivrige lesere av Mat- og vinklubben Smaks blogg vil kanskje huske at det i februar ble prøvet en Riesling fra samme «Weingut», men den gangen en Riesling Trocken. Selv om denne også hadde noe restsødme, var Kabinett-varianten en riktig søtsak med restsukker på 45 gram pr. liter. Vinen virket en smule musserende mot tungen og var rene fruktkurven av dufter og smaker. For enkelte ble dette kveldens favoritt. For andre var den en tanke for søt. Men likevel en glimrende vin, særlig til mat med litt krydder.

Den andre vinen var vanskeligere å lokalisere, og selskapet kom raskt på villspor i retning av Loire-dalen. Både Sauvignon Blanc og Chenin Blanc ble nevnt. Men vi skulle til Italia. Vi ble servert en Colli Orientali Del Friuli Friulano Vecchia Vigna al Clivi 2009. Hva betyr så alt dette?

Vel, vinen er fra Friuli, et vindisktriktet nord-øst for Venezia med byer som Trieste og Udine. Collio Goriziano (eller bare Collio) er et attraktivt vinområde helt inntil grensen mot Slovenia og må ikke forveksles med byen Collio i Lombardia. Clivi er varemerket til vinprodusenten Ferdinando Zanusso som har satset på 40-60 år gamle vinstokker («vecchia vigna») og prøver å dyrke vin slik den ble dyrket i riktig gamle dager. Den dominante druen er en lokal Tokai-variant som kalles Tocai Friulano eller bare Friulano. Den kalles også Sauvignon Vert, og det var ikke underlig at vi fikk assosiasjoner til Loire-dalens Sancerre.

Siden Tokai er en drue vi ofte forbinder med søte dessertviner fra Ungarn, var dette en spennende og ny opplevelse for oss alle. Tokai-druene var så vidt akkompagnert av den italienske Verducco eller Verdicchio-druen og den Slovensk-Kroatiske spesialiteten Malvasia. Vinen var knusktørr med floral inngang og høy grad av syrlighet i avslutningen, absolutt en vinner til retten av kongekrabbe som straks kom på bordet.

Krabben ble servert i en nydelig bechamel-saus og med tilbehør av ovnstørkede tomater, rubarb-salat og en hjemmelaget vinaigrette. Retten balanserte flott mellom kremet bechamel, sprø salat, sur-søte tomater, vinegraittens syrlighet og krabbens sødme. Perfekt! Detaljert oppskrift følger i senere innlegg. Følg med!

Snart kom en tredje hvitvin i glasset, en østerriker som gjestene lett forvekslet med en burgunder. Vinen hadde samme fruktighet og mineralitet som en godt lagret Chardonnay, men viste seg å være en 2007 Grüner Veltliner Tradition fra Schloss Gobelsburg. Så feil kan man ta! Men med en endruevin som har mange fellestrekk med Chardonnay og 18 måneders lagring på eikefat kan selv den mest trente gane gå vill. Vinen var flott og kompleks og vokste med hver eneste slurk. En virkelig perle av en Grüner Veltliner.

En tredje krabbevariant dukket også opp. En kremet kongekrabbesalat servert som maki. Tynne agurkflak omfavnet sushi-ris og krabbekjøtt i hjemmelaget majones med jalapeño-pepper, rødløk, agurk og mango. Det hele ble holdt på plass av en strimmel med nori-tang. Et praktfullt syn og en herlig munnfull for ganen. Pepperfrukten ga akkurat passe spark i maki-rullene som ellers besto av bløte og sødmefylte smaker. Og her kom Moselvinen virkelig til sin rett. Den halvtørre Rieslingen ga munnfullen en nesten ekstatisk effekt etter møtet med chili-frukten.

Vertskapet mente det var på tide med en kjøttrett. Gjestene nikket og smilte, og straks var en fin liten komposisjon av en kalvefilet med rødvinssaus, kantareller og en puré av jordskokk og pastinakk på tallerkenene.

Til kjøtt må det være rødt. Og rødt kom i glassene. Igjen var gjestene ute på villspor i sin gjetning, men kanskje likevel ikke helt. Noen av oss mente å kjenne igjen den fruktigheten man finner i viner fra Sør-Rhone, der ofte Grenache er den dominante druen. Vi måtte et stykke lengre sør og sør-vest, til Rioja-distriktet i Nord-Spania. Men druen var korrekt nok Grenache eller Garnacha som de sier der nede.

Flasken kom på bordet og vi kunne konstatere at vi hadde med en sjeldent god produksjon fra gamle vinstokker på vingården Bai Gorri fra 2008 å gjøre. Og mens de fleste røde fra Sør-Rhone har Grenache som den dominante druen i kombinasjon med Syrah og Mourverdre, var dette en 100 % «Garnacha». Dette var et hyggelig møte med en Rioja basert på en annen drue enn Tempranillo. Vinen passet utmerket til det delikate kalvekjøttet med sine ikke for markante tanniner og sin fyldige og fruktige smak.

Som «pauserett» før hovedretten fikk vi en klassisk «tapa tres quesos», et stykke toast med 3 ulike oster (manchego, tierno og camembert) og en nydelig marmelade som tilbehør.

Til denne retten kom enda en italiensk vin i glassene, en rosé denne gangen av druen Pinot Noir, produsert i Piemonte av Alfiero Boffa, som er mest kjent for sine Barbera d´Asti. Denne rosévinen var særdeles behagelig mot ganen, fin i farge og frisk i duft og med smak av lyse bær.

Og så var vi framme ved hovedretten: Kveite i en nydelig saus av smør, gressløk og hvitvin med blancherte gulerøtter og røfft behandlede poteter. Retten vil få behørig omtale i et senere innlegg.

Til kveita serverte vertskapet to nye hvite, en burgunder (som vi aldri greide å gjette var en burgunder) og enda en italiener. Den hvite burgunderen var en Louis Jadot fra 2009, en klassisk 8 måneder eikelagret Chardonnay med dufter og smaker av fersken og eple, men med overaskende lite syre i avslutningen, en mild vin som balanserte fint mot de forsiktige smakene i kveiteretten.

Italieneren viste seg å være en Pinot Grigio fra det trendy vinhuset Voga, kjent for sitt moderne flaske-design, sine reklamekampanjer med flittig bruk av vakre italienske kvinnelige modeller og sitt patenterte motto: Drink IN Style. Vi forsøkte å være så stilfulle som det var mulig å være såpass sent på kvelden og etter å ha smakt på 7 ulike viner. Pinot Grigio er som regel en enkel og lettdrukket vindrue med florale elementer, samt god syre og fruktighet. Alt dette fant vi igjen i Voga sin kule flaske, en hyggelig opplevelse og et godt følge til hovedretten.

Og når gjestene var på det mest fornøyde med viner og nydelig mat, kom selvsagt desserten på bordet. Og hvilken dessert! Den fortjener selvsagt et eget innlegg. Vi vil her bare nevne en himmelsk sjokolade-fudge med marsmallows og peanøtter, rikelig med høstens bær og en mascarponekrem med lime som er blitt referentens favoritt. Detaljer følger!

Til desserten hadde vertskapet valgt ut en spennende vin som faktisk fungerte bra både til sjokolade, bær og krem, en rød søtsak basert på Veneto-druene Corvina, Rondinella og Molinara. Dette er druene som gir oss de klassiske Valpolicella, Ripasso og Amarone-vinene. Og her altså en søt variant fra kooperativet Tesauro i Veneto. Navnet, Recioto della Valpolicella betyr at druene er tørket på stråmatter for å konsentrere fruktsaften og sødmen i druene, såkalt stråvin. Den samme metoden brukes for Amarone-vinene, der konsentrasjon av sødme og smak er ekstra høy. Amarone-vinene er likevel tørre viner, mens Recioto er viner med mye restsødme.

Gjestene takker vertskapet for en særdeles smakfull og spennende aften i krabbens tegn. Hele 3 retter med krabbekjøtt fikk vi smake, og det store utvalget viner gjorde at gjestene var nær ved å måtte krabbe hjem. Vi gleder oss til neste gang!





Tagliatelle med kantareller, bacon og grønn asparges

11 08 2011

Det er tid for sopp. Og siden Mat- og vinklubben Smak holder til i Oslo, er det naturlig å lete i Oslomarka. Prøv for eksempel skogstraktene rundt Stensrud-vannet noen kilometer sørover i retning mot Enebakk. Er du heldig kan du komme over betydelige mengder kantareller.

Til denne retten passer det med en halv kilo fersk båndspaghetti (tagliatelle), noen skiver bacon, ca. 1 liter sopp og noen grønne asparges, et par sjalottløk, to fedd hvitløk, en kvart liter fløte, litt dijon-sennep, en solid kvast bladpersille og rikelig med parmesan. Dersom du ønsker ren vegetarmat, kan du selvsagt droppe bacon-skivene. Du kan også bruke andre typer pasta, men den bør være fersk.

Rens soppen godt. For guds skyld: Ikke vask den! La den tvert imot lufttørke på kjøkkenbenken dersom det var fuktig da den ble plukket. Fjern jord, kvister og annet med fingrene eller en fin børste. En tannbørste kan fungere fint. (NB! Ikke en som er brukt og innsatt med tannkrem … Vi vil ikke ha myntesmak på soppen!)

Knekk av den nederste delen av aspargesen og fosskok resten i 2-3 minutter. Løft aspargesene ut av vannet og ha dem direkte i iskaldt vann. Del dem eventuelt i biter. Sprøstek bacon i sitt eget fett. Legg skivene på kjøkkenpapir, så det meste av fettet suges opp og bitene blir sprø.

Surr kantarellene i smør sammen med finhakket løk og hvitløk. Hvor hardt soppen skal stekes, er litt smak og behag. Til denne retten skal kantarellene kun svette litt i smøret sammen med løken før fløten helles i. La det deretter småkoke i noen få minutter sammen med revet parmesan til det tykner litt. Smak til med sennep og grovmalt pepper, evt. litt hvitvin eller sitron.

Kok pastaen al dente (3-4 minutter). Hell av vannet og tilsett kantarellsausen sammen med masse finhakket persille. Tilsett asparges og bacon-biter til slutt og strø over revet parmesan og grovmalt pepper, evt. litt flaksalt om det trengs.





Tid for asparges

26 04 2011

Vi har latt oss inspirere av vårens utgave av det utmerkede tidsskriftet Mat og Vin. Det er jo naturlig lesestoff for medlemmene i en Mat- og vinklubb som vår. Og med grønn og hvit asparges som sesongens utvalgte grønnsak, falt vi for fristelsen å ta utgangspunkt i oppskriften med hvite asparges og piggvar. Her er vår variant og våre erfaringer med tilberedelsen.

For det første hadde vi lyst til å utvide retten. Piggvar har en nydelig mild fiskesmak, men har ikke mye særpreg. Hvit asparges er heller ikke den kraftigste smaken der ute. Med en klassisk beurre blanc aner det oss at vi ikke står foran de overveldende smaksinntrykk. Nå skal jo heller ikke disse delikate råvarene overkjøres av annet tilbehør, men vi hadde lyst til å legge på noen flere smaker som vi tror kan komplimentere retten og kanskje gjøre den noe mer spennende.

Nå har det seg slik at retten, slik den er foreslått, også garneres med hummerkjøtt. Vel. Det er hverdag. Piggvar er dyr nok fisk. Hummeren får vente. Vi overraskes også av at det i oppskriften brukes rikelige mengder timian, mens det pyntes til slutt med dill. Altså. Vi laget vår egen variant.

Siden vi droppet hummeren, bestemte vi oss for noe annet av samme farge, nemlig små delikate knaskegulerøtter. Disse blancherte vi og surret i smør. Smøret brukte vi i sausen senere.

I tillegg fikk vi tanken om at en god sopp kunne passe til piggvar. Skogssopp passer til torsk. Hvorfor ikke portobellosopp og piggvar? Vi satte 4 portobellosopphoder i ovnen med noen osterester oppi. Så krydret vi godt med salt og pepper. Erfaringsmessig vil soppen utvikle væske som legger seg nede i hodet sammen med osten. Vi hadde en følelse av at det kunne gi en spennende tilleggssmak til fisk og asparges. Sammen med de litt søte gulerøttene.

Og siden vi nå hadde sødme i både asparges, fisk og gulerøtter, måtte vi passe på å gjøre sausen litt spiss. Derfor tilsatte vi litt mer eddik enn det som sto i oppskriften, kokte helt ned og tilsatte saltet smør, samt en knivsodd caiennepepper. Vi hadde en solid kvast med timian i kraften før vi sauterte fisken (slik det sto i oppskriften). Men i stedet for dill, pyntet vi også med timian. Det fungerte kjempefint, syntes vi. Sjekk oppskriften i seneste nummer av Mat og Vin, så kan du sammenlikne de to variantene.





Italiensk fredagskos

9 03 2011

Fredagsmåltidet betyr mye for mange. Folk har ulike tradisjoner. Det er helg. Vi ønsker å kose oss litt ekstra. Noen sverger til taco, selv om det gikk av moten for mange år siden. Det er nemlig sånn med tradisjoner. De går liksom aldri av moten.

Vi i Mat- og vinklubben Smak vil slå et slag for Italia, og rykker inn dette innlegget en torsdag for å gi alle som ønsker en liten vri på fredagskosen en mulighet til å handle inn i god tid. Sparer vi handleturen fredag, så får vi en ekstra time til å lage noe godt.

Mellommåltidet i en klassisk italiensk middag er som regel risotto eller pasta. Vi vil unne oss litt ekstra og bestemmer oss for å ha begge deler som fredagskos. Det tar ikke så forferdelig lang tid heller. Men det betinger en times tid på kjøkkenet.

Pastaen må være fersk og risottoen må være laget av skikkelig risottoris. Med Sopps tørket spaghetti og Uncle Bens ris blir dette totalt mislykket. Det blir som å legge tacokjøttdeigen på mariekjeks.

Vi starter med risottoen, da denne tar lengst tid. Og selv om den krever din oppmerksomhet hele tiden, er det mulig å lage en pastarett ved siden av. Beregn 1 time fra du starter til du kan servere. Du har altså kjøpt risottoris, for eksempel Arborio. Den minner om grøtris og vokser i Podalen som strekker seg fra de italienske alpene i vest tvers over hele Nord-Italia og helt ut til Adriaterhavskysten.

Vi skal lage en sopprisotto (al funghi) og begynner med å steke soppen. Du kan bruke aroma-champignon eller kantareller. Vi brukte portobellosopp. Vanlig champignon har litt lite smak, selv om det også går an. Når soppen har trukket til seg all fuktigheten i pannen, er den ferdig. Legg den til side og tørk av pannen. Hvis du vil ha litt farge og smak fra krydderurter, kan du finhakke litt timian eller basilicum og ha sammen med soppen.

Risen legger du først i den tørre stekepannen på svak varme i noen minutter til den blir varm og begynner å dufte svakt, men ikke tar farge. Deretter heller du risen over i en skål. Så steker du finhakket sellerirot, løk og hvitløk gyldent i olje, gjerne olivenolje. Hell risen tilbake i pannen og surr den på svak varme til den blir blank som løken. Så har du i et par dl hvitvin. Dette vil koke raskt inn, så du må være klar med mere væske.

Det beste er å koke opp grønnsakskraft i en egen kjele ved siden av. Så kan du øse varm kraft over risen etter hvert som den koker inn. Du trenger ca. en liter. Det er i denne prosessen risottoen krever din fulle oppmerksomhet. Du må passe på at det er akkurat passe med væske i pannen og røre med en tresleiv slik at risen koker jevnt, Det hele tar ca. 15 minutter. Risen skal være «al dente», dvs. at den gir litt motstand mellom tennene, uten å være hard.

Nå kan du legge i soppen. Deretter setter du lokk på pannen og lar den hvile i noen minutter. Den gjør ikke noe om den hviler en halv times tid. Det siste du gjør før servering er å røre inn noen kalde smørterninger og revet parmesan eller annen ost med mye smak, samt at du smaker til med fingersalt og grovmalt pepper. Mens risottoen hviler, kan du lage en enkel pastarett. For eksempel en klassisk carbonara.

Klipp opp bacon i små strimler på tvers slik de ligger i pakken. Riv strimlene fra hverandre og ha i en kjele sammen med finhakket løk. Du trenger ikke noe olje eller smør, da baconet vil avgi en del fett.

Rør sammen et par eggeplommer, en kvart liter fløte og et par spiseskjeer revet parmesan. Varm sausen i en kjele, men pass på at den ikke koker. Kok pastaen al dente. Normalt trenger fersk pasta 3-4 minutter i fosskokende vann. Vi har brukt tagliatelle. Du kan også bruke vanlig spaghetti. Hell av vannet. Hiv pastaen over i kjelen med bacon og løk. Rør inn fløteblandingen og smak til. Normalt vil sausen være salt nok pga. baconet. Sett gjerne fram en skål revet parmesan og en pepperkvern.

Og har du litt ekstra tid og har lyst på litt søtt til Nytt på Nytt, så rekker du sikkert å lage dessert. Siden vi er i Italia passer det godt med en mascarponekrem med friske frukter og bær. Litt sommerlig mens vi lengter mot vår. Pisk kremfløte og vaniljesukker tykt, men ikke stivt. Rør inn mascarpone i kremen. Osten vil gjøre konsistensen enda litt tykkere. Strø over biter av kiwi og ananas, samt noen blåbær og bringebær. Dryss litt melis på toppen.

Til pastaen og risottoen kan du drikke både hvitt og rødt. Og siden risen kommer fra Posletta, så kan det jo passe med vin fra Veneto. Vi foreslår en Ca’Rugate Soave Classico for dem som liker de hvite og en Zenato Valpollicella Classico for dem som vil ha rødt. Og til desserten må det bli en Muscato d’Asti. Da blir vår italienske fredagskveld helt perfekt.





Home made cooking in Bucharest

3 11 2010

Hvis du noen gang skulle finne på å reise til Bucharest, en by som kan være verdt et besøk i skumringstimen etter Ceaucescus beinharde regime, så har Smaks matblogg et tips til deg. Når du er lei av å se den tidligere stormannsgalskapen utfolde seg i en wienergrotesk arkitektur og får lyst på litt mat, hjemmelaget mat, da tar du en tur til Vatra.

Det finnes mange restauranter i Bucharest som reklamerer med «home made cooking». Noen av dem er riktig gode. Noen er riktig dårlige. Hvorfor Vatra i Brezoianu gate? Vel, for det første fordi restauranten ligger midt i sentrum og 2 minutter å gå fra mitt favoritthotell (ny-oppussede Hotel Central med god service, romslige rom, gode senger, utmerket frokost (inkludert) og gratis trådløst nettverk på rommet til, hold dere fast: 450 kroner natten), men også fordi restauranten leverer noe av det beste du kan få i Bucharest av tradisjonell rumensk mat, servert med et smil og for nesten en slikk og ingenting.

Jeg nærmer meg derfor Vatra for noe sånt som sjette eller syvende gang. I lomma har jeg en bok. Det er redningen når man er vagabond i forretninger og ofte er tvunget til å innta restaurantmat alene. I dette tilfelle medbringes Niemis utmerkede svensk-finske humoreske Populærmusikk fra Vittula. Man setter seg ned. Menyen er første lesestoff. Romanen må vente. Menyen er både på rumensk og engelsk. I tillegg har vertskapet kostet på seg en billedbok, der samtlige retter er fotografert. Det går altså nesten ikke an å bomme, så sant ikke bildende lyver. Og det gjør de ikke.

Etter å ha prøvd en rekke forretter tidligere, fra pannestekt kyllinglever til frityrstekt ost (som begge forøvrig smaker vidunderlig), bestemmer jeg meg for «stuffed mushrooms», en rett som kan minne om spanjolenes tapas, der champignon-hoder fylles med godsaker og gratineres i ovnen. Jeg blir ikke skuffet nå heller. Soppen er deilig mør og saftig. Fyllet ditto smakfullt. Rikelig er det også. Seks store champignoner med kjøttfyll settes til livs.

Hm. Hva velger man så til hovedrett? Her er grillet lam, svin og kylling, hjemmelagede retter som kan minne om fårikål og koteletter med grønnsaker. Jeg ber om råd. Og råd gis. Det er i det hele tatt vidunderlig hvordan man blir tatt vare på i dette etablissementet. Hovmes-teren snakker flytende engelsk. Hun spøker og ler, mens «guttene hennes» løper rundt med brødkurver og vinflasker for å gjøre gjestene fornøyde.

Hun anbefaler noe hun kaller «rustic chicken stewed in garlic». Visstnok en smaksbombe som hun med et kast med hodet antyder vil holde vampyrene borte fra meg i natt. Nå er riktignok Romania hjemlandet til den berømte Grev Dracula. Likevel har jeg ikke tenkt så langt at jeg burde beskytte meg. Vel, det er aldri for sent. Jeg takker ja til hvitløkstuet kylling og venter i spenning.

Kyllingen ankommer, og den er absolutt dynket i hvitløksdampende kraft, med ovnstekte poteter til. Nydelig er det. Men jeg sender allerede en bekymret tanke til kundene jeg skal møte imorgen. Selv om jeg er i vampyrenes land, er det ikke sikkert at alle setter like stor pris på en hvitløksstinkende nordmann.

Uansett, mens maten smaker og det etter hvert føles som om jeg transformeres til en eneste diger, dampende hvitløk, slurpes husets merlot for å holde smaken sånn noenlunde i sjakk. Vinen koster 30 kroner for en halv liter og er slett ikke verst.

Dessert? spør damen. Det må bli noe lett, stønner jeg. Hun kommer med husets kake. En kreasjon av marengs, krem og ananas. Vatra-kake. Bakt av eierinnen selv. Vatra fornekter seg ikke. I kampens hete har jeg ikke en gang fått tid til å lese om populærmusikk i Nord-Sverige. Og regningen? Den er på snaue 200 kroner. Inklusive 0,5 liter vin, 3 retter og kaffe.





Antipasti!

9 06 2010

Parmaskinke, honningmelon, rukkola og parmesan

Bresaola fra Piemonte, romanosalat

Coppa og salami fra Milano, ruccola

Cialde di parmegiano (små kurver av parmesan med strimlet romanosalat, melon og marinerte reker)

Hjemmelaget trøffel- og oliventapenade

Vitello tonnato (kalvefilét med tunfisk-krem)

Carpaccio av marinert ytrefilet av storfe med skiver av sorte trøfler og parmesan

Caprese-salat (tomater i skiver, mozarella, basilikumblader og olivenolje)

Funghi veronese (syltet sopp fra Verona), focaccia

Ulike typer oliven, jomfruolje fra Firenze, balsamico fra Modena

Oppskrifter hentet fra og inspirert av Hagerup: Lykke i Piemonte og Stiansens kulinariske koffert.

Servert hos Anne og Jan i april 2010.