Kontraster!

14 06 2020

Etter lang tids naturlig fravær grunnet pandemien som har rammet oss alle, var vi igjen samlet for å nyte mat, drikke og hyggelig selskap. Denne gangen hadde vertskapet samlet opplevelsene rundt temaet Kontraster. Det ble lovet mat fra ulike kulturer og tradisjoner, fra asiatisk til amerikansk, fra Middelhavsskysten til Australia og fra England til Frankrike. Viner skulle presenteres fra 4 ulike land, og i tillegg skulle hver rett være kontrastfylt.

Det hele startet ute i det fine været med en cocktail som vertskapet hadde lært på en av Londons hippe barer i City, en Pornstar Martini. Det eneste som gjør denne drinken til en martini, er glasset den serveres i. Og gudene vet hva en har med porno å gjøre. Cocktailen inneholder verken gin eller vermut, men ganske enkelt 1 del vodka, 1 del pasjonsfruktjuice og 1 del appelsinjuice + en liten teskje vaniljessukker, godt shaket med is og helt i, ja, martiniglass. Og den skal drikkes ved siden av et glass musserende, gjerne prosecco. Vertskapet hadde skiftet ut proseccoen med en Brut fra Olaf Schneider i Mozel, en overraskende frisk og knusktørr champagnoise på 100% Riesling.

IMG_2039

Drink og musserende ble servert ved siden av 2 slidere; den ene inspirert av Masterchef Australia, en vannbakkels fylt med posjert sjøkreps, hummer, creme fraiche og kaviar, den andre røkt salma med djevelegg-majones og ristet løk på en tynn skive brioche.

IMG_2045

Til bords ble det skjenket en hvitvin som vertskapet hadde funnet på pol-slippet tidligere i våres og som skulle være perfekt til sterkt krydret asiatisk mat, nærmere bestemt dumplings med hot dippsaus. Vinen, en Riesling Abtsberg Kabinett fra Maximin Grünhaus i Mosel, kunne virke i overkant søt på tungen i første smaksrunde, men sammen med dumpling-retten så var den svært så god.

Dumplingene ble servert i to varianter, én med torsk og mye chili, som kun var dampet og servert med en saus av soya, hoisin, lime og ketjap manis, og en som var stekt og dampet, med reker, hummer og krabbe uten så mye krydderier, men med en honningsaus som sa pang, der der ikke var spart på verken tørket kaffir-lime, galangal, tørket chili eller ingefær.

IMG_2047

Og da var vi framme ved neste kontrastfylte rett, Heston Blumenthals klassiske kamskjell med hvit sjokolade. Basis for retten er en kamskjell tartar med valnøttolje, sherry-eddik, sitron og gressløk (gressløken for anledningen byttet ut med ramsløk). Oppå tartaren et halvt kamskjell frest i smør i panne i 30 sekunder. Oppå den kaviar og revet hvit sjokolade. Og rundt det hele en kraftig saus som i hovedsak består av sterkt redusert fiskekraft, en fond av grønnsaker og vermut, samt fløte og hvit sjokolade. Og noen dråper rekeolje. Sausen blir enda flottere på tallerkenen hvis den tar turen innom en gassdrevet kremsprøyte (espuma) først. Oppskriften finnes i den utmerkede boka Heston at Home. Anbefales!

Vertskapet har befunnet seg i lengre perioder i Kroatia og blitt kjent med noen lokale vinprodusenter. Den ene, Zvonko Biljecki, sendte med oss noen flasker fra sine vinmarker rett utenfor Zagreb sist vi var i Kroatias hovedstad. Og det finnes vel ikke en bedre anledning til å dele slike eksklusive godsaker enn med god venner i lystig lag. Vi satset på at Sauvignon Blanc var en passende drue med nok syre og fruktighet til å matche den litt spesielle og sødmefylte retten, og vi hadde rett! Det funket perfekt. Og selvsagt må det ikke være en lokal liten produsent i Kroatia som leverer vinen, selv om Villa Khala fra Biljecki altså var midt i blinken. Vi tror nok enhver Sauvignon Blanc ville løftet fram Blumenthals morsomme og kontrastfylte rett.

IMG_2052

På tide med en hvit burgunder. Det hører liksom til på en kveld som denne. Retten ble kaldt «hummer og kanari» i tråd med tema for kvelden, selv om det ikke fantes noen smak av fugl. Kun hummer og kveite, alt posjert i en blanding av hvitvin, sitron, smør, smør og smør. Og med en kremet beurre blanc, som i anledning årstiden var spisset med finhakket ramsløk og pyntet med ramsløkblomster.

Mye smør krever den friskhet, syre og gane-rensende effekt som en godt eikelagret hvit burgunder kan gi. Og burgunder ble det, en Chablis Premier Cru (Cote de Lechet) fra 2005 av Produsenten Daniel-Etienne Defaix. Stram og deilig, frisk og syrlig, akkurat slik den skulle være.

IMG_2054

Kontrastene fortsatte. Vertskapet hadde fått for seg at kraft av svineknoke ville passe godt sammen med middelhavsfisk som havabbor eller dorade. Et fint stykke dorade ble skinnstekt, skinnet pelt av og stekt mellom matpapir i ovn til crispy snacks ved siden av. Og svinekraften fungerte akkurat så bra som vi hadde håpet sammen med fisken.

Hvilken vin skulle vi velge? Vel, vår kroatiske venn hadde også en rosé på lager, laget på 100% syrah, og vinen som hadde det klingende navnet Natasha, skulle vise seg å passe bra til både svinekraft og hvit, kjøttfull middelhavsfisk,

IMG_2059

Kongeretten når det gjelder kontraster på en og samme tallerken må være den klassiske surf’n’turf. Vertskapet valgte å steke flotte tigerreker i stedet for hummer, legge til en liten medaljong av indrefilet og servere det hele på en seng av sellerirotpuré og nykål og med fine norske asparges til. Og selvsagt med choronsaus til.

Nå fikk vertskapet en god anledning til å servere rødt i glassene. Det ble to varianter, en spennende spanjol, som vi første gang stiftet bekjentskap med på restauranten Bon Lio i Oslo. Vinen heter «Zeta», kommer fra fjellene nord-vest i Spania og er laget på 100% Garnacha (Grenache for frankofile). Denne vinen har blitt en av vertskapets favoritter, en subtil mellomting mellom en fruktig og bløt pinot og en rhone-vin med punch. Den andre røde ble hentet hjem fra Saint Emilion for 10 år siden, en Grand Gru stemplet 2005 fra vinprodusenten Chante Alouette Cormeil.

IMG_2063

Vi avsluttet aftenen med en mille feuille med norske jordbær, karamelliserte butterdeigsplater og mascarponekrem. En virkelig lekkerbisken. God sommer til våre lesere! Neste gourmet-aften i klubben Smak, er i september.





Mat- og vinklubben Smak møtes igjen

12 06 2013

Først og fremst må vi i klubben beklage overfor alle våre faste lesere at bloggen har ligget brakk i flere måneder. Det skyldes blant annet at det har gått nesten 4 måneder siden vi møttes sist. Klubbens møte i april ble kansellert. Og mye annet virke blant klubbens medlemmer har gjort at det har blitt lite stoff her inne.

Desto hyggeligere var det når Mat- og vinklubben Smak hadde sin sommeravslutning hos Anne og Jan for et par uker siden. 5 retter + amus bouche ble servert og 8 viner smakt og fortært. En aften i klubbens rette ånd.

IMG_0772

Det hele startet med en karibisk aperitif og ditto cocktail. Drikke var Pisco Sour i husets variant. Den peruvianske romaktige spriten Pisco fikk følge av  lime og sirup, samt eggehvite og isbiter (som altså er ingrediensene i en klassisk Pisco Sour). I tillegg hadde vertskapet tilsatt en mango- og jordbærpuré utblandet med presset appelsin. Dette ga ekstra sødme og friskhet til den ellers ganske syrlige og alkoholsterke drinken. Til cocktailen ble det servert en annen karibisk spesialitet, tynne hvetekjeks dippet i pisket Philadelfia med Pepper Jelly, en slags marmelade tilsatt sterk chili. Søtt, sterkt og syrlig om hverandre og forhåpentligvis i riktig balanse.

IMG_0776

En amus bouche fant veien til bordet. En kamsjell-salat med honningmelon og en honning-basert chilisaus. Vi holdt oss til det litt frekke, som overgang fra dippen i hagen. Og nå kom vinene fram. Vertskapet hadde valgt en tørr Georg Mosbacher Riesling fra Pfalz, frisk og syrlig, en klassisk riesling av de heller tørre, en glimrende referansevin som vi kom tilbake til flere ganger gjennom måltidet.

IMG_0801

Forretten var skatevinge stekt i smør, olje, timian, sitron og hvitløk. En glatt gulrot- og blomkålpuré fulgte fisken og det hele var dekket med crumble av blomkål på et speil av beurre blanc. Og en smørbasert saus krever selvsagt sin hvite burgunder. Ikke én, men to hvite burgundere fant veien i glassene. Det ene en klassisk eikelagret Carillon Bourgogne, en glimrende Chardonnay til under 200-lappen som innfridde med alle de forventninger vi har til en ekte burgunder. Overraskelsen var en Loichet Aligoté, også fra Beaune, men altså basert på druen Aligoté, ikke Chardonnay. Og vi som trodde at alle burgundere var laget på Chardonnay!

IMG_0779

På tide med en mellomrett. Her hadde vertskapet latt seg inspirere av Stiansen som i en av sine kokebøker har oppskriften til en morsom mellomrett som også kan være med på tapas-bordet. Et stort champignon-hode fylles med tomatkompott og garneres med to scampi. Morsomt, dekorativt og ganske så velsmakende. Se oppskriften i boka Stiansen inviterer til fest. Eller improvisér!

IMG_0783

Til mellomretten dukket det opp en liten kuriositet av en hvitvin. Noen kjenner den som Tabula Rasa. Og man kan godt si at vinen var laget fra blanke ark og helt uten respekt for de store druetyper, for her dukker det opp Grenache Blanc, Grenache Gris, Macabeo og Carignan Blanc. Druene vokser i den ekstremt tørre jorda i Roussillon, på grensen til Spania. Vinen var krydret og lett å drikke, men falt litt gjennom både i forhold til burgunderne og referansevinen.

Hovedretten var langstekt kam av Pata Negra Bellota-svin, en mør og smakfull opplevelse. Som garnityr hadde vertskapet valgt det enkle, en tomatsalsa, grillede norske asparges, saltbakte nypoteter og en sky av svinekraft sprukket med grønn olje fra ramsløk. Norge og Spania i skjønn forening? Sommerlig var det i hvert fall. Og hva passer egentlig best å drikke til delikat spansk svinekjøtt og norske asparges? Hvitt, rødt eller rosa? Vi ville prøve alle tre.

IMG_0785

Som hvitt gikk vi tilbake til vår referansevin fra Pfalz, som etter iskaldt påfyll gjorde seg godt til grisen. Det gjorde rosévinen også, en Langmann fra Østerrike. Perfekt terrassevin utover sommeren. Men vinneren var nok en ung, rød burgunder, nærmere bestemt en Santenay fra Joseph Drouhin, virkelig et godt kjøp for dem som liker de unge og lette Pinot-vinene fra Frankrike.

Dessert var sitronterte i småbiter. Italiensk marengs, crumble av paibunn, friske bær og en deilig lemon curd.

God Sommer!

 





Smørtunge med kamskjell og aspargeskrem

12 01 2012

Vi er tilbake i hverdagen, og fant noen uimotståelige smørtunge-fileter hos vår lokale fiskehandler. Vi surret filetene raskt i smør og olje sammen med skiver av store kamskjell, krydret godt med pepper, salt og urter oppå og lot alt steke kun på én side i et par minutter. Både smørtunge og kamskjell er delikate råvarer fra havet og trenger varsom behandling. Et forsøk på å snu filetene kan lett føre til at de faller fra hverandre og nærmest smuldrer opp.

Vi løftet derfor filetene forsiktig fra pannen og la dem på tallerkenen sammen med noen rotgrønnsaker, en kokt potet, litt beurre blanc med samme krydder, men aller først en aspargeskrem som dannet et speil under fisken.

Vi hadde nemlig skuddene av en bunt grønn asparges sammen med salmalaks på julekoldtbordet, så resten av bunten lå bare der på benken, ubrukt. Vi knakk av den tørre, nederste delen og kokte resten i en skvett fløte. Etter 3-4 minutter helte vi fløte og asparges i vår Thermomix og kjørte på full speed. Resultatet var en glatt krem som vi helte tilbake i kjelen. Så smakte vi til med sitron, salt og pepper, og rundet av med en klatt smør.

Totalt ble dette en enkel og velsmakende rett som kan serveres til hverdag og fest. Siden det var hverdag og kort tid etter en omfattende julefeiring, drakk vi farris til maten. Til fest ville vi valgt en syrefrisk tørr riesling til det noe fete tilbehøret. Og hvis du ikke får tak i smørtunge på butikken, kan du bruke rødspette, slettvar eller en annen flyndrefisk i stedet.





Havets frukter

18 03 2011

Kveite, tunfisk, scampi og kamskjell er festmat for de fleste av oss. Og om vi skal ha gjester og alle skal spise seg mette, kan slik eksklusiv sjømat bli en ganske så kostbar affære. Derfor anbefaler vi i Mat og vinklubben Smak å anskaffe litt av hver sort og lage en selvkomponert «havets frukter». Det skal ikke så mye til for å gi gjestene noe smakfullt og eksklusivt, dersom man ikke trenger å kjøpe inn kilovis. Mengden nedenfor passer til en liten hovedrett eller en stor forrett. Til 8 personer.

Det holder med én scampi til hver. Og ett kamskjell. Og til sammen et par stykker kveite, samt en skive tunfisk. Du kan erstatte tunfisk med laks og kveita med torsk. Et kveitestykke har 4 fileter. 2 skiver blir 8 fileter. En til hver tallerken. Og tunfisken kan lett deles på langs etter strukturen i fiskekjøttet, slik at det også blir en liten bit til hver. Dette er mat som må legges opp, siden du vil beregne akkurat like mye til hver person.

Men først sausen. Rens scampi og ha skallene oppi en liten kjele. Ha i litt smør, et par kløfter hvitløk og noen biter rødløk eller sjalottløk. Surr det sammen på høy varme. Ha i litt vann og litt hvitvin og la det koke inn. Når du siler av denne kraften, har du et fantastisk utgangspunkt for den herligste skalldyrsaus. Du kan nå piske inn litt kaldt smør, du kan ha litt maisenna for å tykne den, eller ha oppi litt fløte. Du kan også finhakke noen krydderurter å ha i sausen. Mulighetene er mange. Om du synes sausen trenger mer smak, kan du tilsette litt salt, pepper og/eller sitronsaft. Du kan til og med ha i litt karri. Det smaker deilig til fisk og skalldyr.

Stek kveiteskivene, tunfisken og skalldyrene i pannen. Kveita trenger litt mer tid enn de andre ingrediensene. Scampi og kamskjell skal kun ha et snaut minutt på hver side. Tunfisken kan du steke litt lenger, men det er avhengig av hvor tykk skiven er. Den bør være litt rosa i midten.

Ved siden av fisken kan du dampe litt grønnsaker. Vi har brukt finkuttet purre og sukkererter. Du kan gjerne bruke finstrimlet gulrot også, men her har vi holdt oss til de grønne fargene. Derfor har vi også laget en puré av sellerirot og purre. Vi brukte et par poteter, litt sellerirot og den grønneste delen av purren. Fargen blir litt gusjegrønn, men den smaker himmelsk. Tilsett litt av sausen og kjør de kokte grønnsakene med stavmikser. Smak til med enda litt salt, pepper, sitron og smør, dersom det trengs.

Dette er mat som krever en tørr hvitvin. Vi anbefaler en Sauvignon Blanc, som med sine syrlige friskhet vil balansere fint med sødmen i fisk, skalldyr og saus. En Chardonnay can også fungere bra, for eksempel en Chablis. Men vi valgte en Sancerre, nemlig vår egen favoritt: Reverdy Sancerre. Den har en eleganse som gjør den til en nytelse alene eller sammen med havets frukter. Pris på Vinmonopolet: 174 kroner.





Salte skjell og søte sauser

26 10 2010

Nå er ikke kamskjell særlig salte, men overskriftens bokstavrim var for fristende til å la være. Og når mat og vinklubben Smak setter hverandre stevne, blir man fort i et lyrisk humør.

Hos Bente og Svein viste det seg uansett at kombinasjonen kamskjell, scampi, mango og balsamicokrem var særdeles vellykket. Kamskjellene var akkurat passe minuttstekt (snaut) på hver side, scampiene var tilberedt med skallet på halen, noe som ga retten et ekstra lite touch av salt. Mangosausen var redusert såpass mye at konsistensen minnet mer om puré, men unsett om det var tilsiktet eller ikke, så passet den kremete konsistensen utmerket til skalldyrretten. Balsamicokrem ga det lille ekstra av syrlig og søtt for at dette skulle bli en velkomponert forrett med fin balanse. Nydelige farger hadde den også.

Vinforslag: Louis Bouillot Crémant de Bourgogne Brut «Perle de Vigne».





Fransk aften

25 10 2010

Endelig var kvelden kommet for mat- og vinklubben Smak å møtes igjen. Aftenen var opprinnelig bestemt til å være første lørdagen i september, men av ulike årsaker ble den utsatt til 23de oktober. Til gjengjeld ble det en uforglemmelig aften.

Bortsett fra første forrett, var menyen ganske så franskinspirert, med kamskjell, andeconfit og hvit sjokolademousse med bringebærcoulis. Vin-temaet var også knyttet til Frankrike. Vi ble invitert til å delta i 4 vintester, der fransk ble satt opp mot en sammenliknbar vin fra et annet land. Vertskapet skulle geleide oss gjennom en fransk og en italiensk musserende vin, en fransk og en tysk riesling, en fransk og en amerikansk pinot noir og en fransk og en italiensk dessertvin.

Vi ble tatt imot i en stue som bar preg av oppussing. Dette spilte ingen rolle da hjertevarmen overstrømmet de spartanske omgivelsene. Dessuten ble gjestene møtt av en spisestue som var usedvanlig lekkert pyntet i høstfarger.

Som aperitif var valgt en Louis Bouillot Crémant fra Burgund, der det straks ble diskutert hvorvidt dette var en «blanc-de-blanc» Chardonnay eller om de sprudlende dråper også kunne være laget på Pinot Noir. Forsamlingen delte seg, og den feminine del av forsamlingen kunne notere seg ett poeng, da de tviholdt på at dette ikke var en endrue-vin, mens herrene mente det motsatte. Alle var imidlertid enige om at cremant’en var frisk, sprudlende og svært så god. Og selv om den ikke kan kalles sjampanje, var den langt nærmere naboen i nord i kvalitet enn flaske nr. 2, en italienske prosecco fra Valdobbiadene i Veneto, Italia. Der burgunderen var frisk og boblende i munnen, virket proseccoen noe flat. Duften var også mer markant hos den franske, mens italieneren hadde en ubestemmelig, litt syrlig og egentlig lite tiltalende duft. I smak var også  burgunderen proseccoen overtruffen. 1-0 til Frankrike. Som følge til de musserende vinene disket vertskapet opp med deilige oliven og kjeks med oliventapenade.

Om hvordan det har seg at den blå pinotdruen ikke setter farge på musserende hvite viner, kunne Jan opplyse at han fra sikkert hold har informasjon om at under produksjonen av vinen hurtigpresses kun saften av druene. Skall og steiner fjernes og den relativt lyse druesaften vil derfor ikke påvirke fargen på vinen.

Det var på tide å sette seg til bords. En lekker forrett sto og ventet: en frisk salat med parmaskinke, parmesanchips, pinjekjerner og en dressing av valnøttolje og balscamicoeddik som det vil bli snakket om lenge. Ny vinsmaking var på gang, Denne gangen 2 rieslinger, en Dopff & Irion fra Alsace og en Dr. L fra Moseldalen. Her også delte forsamlingen seg. Den franske rieslingen falt godt ut både alene og sammen med salaten. Den nesten grønnaktige vinen var knusk tørr, frisk og nesten musserende, med stor grad av fruktighet men også nok syre til å hamle opp med den noe søtlige dressingen. Assosiasjoner til grønne epler, selleri og rabarbra ble nevnt. Tyskeren falt heldig ut hos damene. Selv om den også var tørr, ble den av ganene rundt bordet oppfattet som vesentlig mer søtlig. Det ble nevnt aprikoser, honning og fersken. Vinen var utmerket å drikke alene, men litt i søteste laget som følge til maten for enkelte. Referenten blir sannsynligvis arrestert, men det ble notert en hårfin seier til Frankrike nok en gang, selv om enkelte av medlemmene vil hevde en partisk dømming til ære for det frankofile. Likevel altså: 2-0 til Frankrike.

Men vi var ikke ferdig med forrettene. En ny lekker kreasjon med kamskjell og scampi fant veien til bordet. Mangosaus og balsamicokrem var nydelig følge. Her kom kanskje Alsace-vinen enda mer til sin rett. I tillegg ble en ny flaske av den musserende burgunderen fra velkomsten åpnet. Denne passet  også utmerket til skalldyrretten.

Etter de to forrettene ble det en pause mens vertskapet sto konsentrert på kjøkkenet. Stemningen rundt bordet var svært så lystig, og diskusjon om mat, vin, hunder, oppussing, ferieminner, bilkjøp og X-faktor svirret rundt og over bordet.

Hovedretten ankom. En nydelig andeconfit med asparges, rødløkskompott og søtpotetpuré. En skikkelig smaksbombe med en fantastisk appelsinsaus som ga akkurat den riktige balanse av salt, søtt og syrlig til retten. For Anne og Jan, som nettopp var kommet hjem fra en ferie i maten og vinens tegn, var retten et hjertelig gjensyn med Frankrike. For samtlige ble dette en ubetinget nytelse.

Til hovedretten hadde vertskapet valgt to røde pinot noir, en Domaine Adelie fra produsenten Albert Bichot i Mercurey i Burgund og en Pinot fra vinprodusenten Irony i Russian River Valley i Sonoma like nord for den enda mer berømte Napa Valley. Her var det ingen tvil. Den klassiske burgunderen slo amerikaneren langt ned i støvlene. Tankene gikk til en annen vinsmaking for ca. ett år siden, da en annen amerikaner, en Sketchbook pinot noir ble rost opp i skyene. Men denne gangen var altså den franske best. Mercurey-vinen ga herlige assosiasjoner til vanilje og jordbær, mens den eikelagrede vinen fra California var litt syrligere og ga mer assosiasjoner i retning av bringebær. Vi noterte uten diskusjon 3-0 til Frankrike. Vi er virkelig i ferd med å bli frankofile. Burgunder og and er uansett en sikker og klassisk fransk kombinasjon.

Tiden var kommet til desserten, en herlig hvit sjokolademousse med bringebær-coulis. Igjen skulle det smakes to alternative viner, en frisk moscato fra Piemonte satt opp mot en muscatvin fra Burgund. Igjen delte forsamlingen seg. Kvinnene likte i særlig grad italieneren, som ble i søteste laget for enkelte av de andre. Referenten selv var storligen begeistret for burgunder-vinen til den søte sjokoladedesserten. Desserten hentet fram en delikat syre i vinen som ellers var vanskelig å oppdage, og som etter hans mening skapte det lille ekstra mot slutten av dette vidunderlige måltidet.

Og den endelige stillingen? 3-1 til Frankrike. Under tvil. Som en ekstra spiss på kvelden arrangerte vertskapet en liten mat- og vinquiz på tampen, men på dette tidspunktet var både spørsmål og svar noe uklare. Selskapet hadde tross alt inntatt rikelige mengder vin. Referenten mener at motstanderen stakk av med premien, men har en følelse av at det kun var et resultat av overdreven sjenerøsitet. Tusen takk til Bente og Svein for nok en fantastisk Smak-kveld.