Baskerland – reisemålet vi glemte?

9 08 2016

Finnes det fortsatt steder i Europa der klimaet er behagelig, strendene flotte og maten og vinen nydelig? Jepp. Mange. Men er det fortsatt slike steder der et glass vin koster 15 kroner, der man kan spise en god frokost for 25 og der et voksent tapas-måltid koster under hundrelappen? Inklusive vin? Jepp. Men vi tror ikke det er så mange igjen.

Vi fant Bilbao, et ferieparadis for dem som ikke liker å tråkke i nordmenn i utlandet. Når byen i tillegg byr på rimelig mat i verdensklasse og strendene ikke er mer enn en halvtime unna med metro. Ja, da kan ikke vi tenke oss et bedre sted å dra. At Bilbao har et av Europas mest spektakulære kunstmuseer er en ren bonus. Guggenheim kan nytes utenfra og inni. Både av kjennere og av oss som bare lar oss fascinere av storslåtte former og farger.

IMG_2073

Bilbao: Mat, vin, kultur og arkitektur. Her fra Guggenheim.

Nå må det nevnes at klimaet kan være ustabilt på nordkysten av Spania. Temperaturen i juli/august holder seg mellom 20 og 30 på dagtid, og soldager er det mange av. Men det kan også regne og være overskyet, så dersom feriemålet må ha værgaranti, så bør man kanskje prioritere byer ved Middelhavet der maten og vinen er tre ganger så dyr og der nordmenn finnes på hvert gatehjørne.

Men tilbake til maten. Både Bilbao og San Sebastian er verdensberømt for antallet restauranter med Michelin-stjerner og -anbefalinger. Samtidig finnes hundrevis av små tapasbarer og upretensiøse restauranter som serverer herlig mat til priser vi husker fra 10-15 år siden i Kroatia og Montenegro.

IMG_2215

Pinxos på bardisken i alle varianter

Vi ankom Bilbao om kvelden. Sultne. Rett vis a vis hotellet (og sannsynligvis i en radius av 100 meter uansett hvor du er i Bilbao) var det en innbydende bar med småretter på bardisken. I Baskerland heter det ikke tapas. Det heter pintxos (uttales pintsjos). Stort sett er disse smårettene plassert på et lite stykke brød, enten ristet eller ferskt. Litt som italienske bruschetta. Men det som er oppå den lille loff-biten varierer i stor grad. Hver pinxos-bar har sine egne spesialiteter. Ofte basert på sjømat.

Her er en liste med Pinxos-barer som vi hadde flotte møter med i løpet av tiden i Bilbao:

El Figón ligger i en sidegate til Ercilla Kalea, like ved byens rockescene. Her finner man spanjoler både inni og utenfor baren nesten til alle døgnets tider. På bardisken frister et 20-talls forskjellige pinxos. I tillegg har kokken et stor reportuar «raciones» som serveres på et blunk rett fra kjøkkenet. Velsmakende og til priser man ikke trodde var mulig. Vi spiste oss mette og drakk flere glass vin. Prisen var under 200 kroner. Til sammen.

El Globo er en annen perle. Midt i shoppingstrøket ved nedgangen til Metrostasjonen ved El Corte Inglés. Det er alltid et godt tegn når tapasbarene «flyter over» av gjester, slik at de fleste må ta til takke med å spise og drikke på fortauet utenfor.

IMG_2055

El Globo midt i handlestrøket i Bilbao med like mange kunder ute som inne.

Ad Hoc Cascanueces ligger i nærheten av El Figón og frister ikke bare med pinxos. De har en egen restaurant bakenfor baren. Og her ble vi overrasket. Kelner og sommelier imponerte med kunnskap om retter og viner – på engelsk, noe som ikke er en selvfølge nord i Spania. Etter presentasjonen dukket det opp viner og mat som kan måle seg med det aller beste. Kult presentert og særdeles velsmakende.

IMG_2084

Ad Hoc Cascanueces: Enkelt, men likevel raffinert og med vekt på flotte råvarer.

Det er altså ikke bare tapas i Bilbao. Byen har 9 Michelinstjerne-restauranter, hvorav én har 3 stjerner. Den heter Azurmendi og ligger på en vingård 10 minutter med taxi utenfor sentrum. Der ble vi tatt med på en matreise vi ikke kan huske å ha opplevd maken til noen gang.

IMG_2130

Azurmendi: Vi ble bedt med på piknik av disse herlige kelnerne.

Ikke før vi var innenfor dørene hadde vi et glass hvitt i hånden, fra restaurantens egen vinproduksjon. Deretter ble vi invitert på piknik i en grønn hage med springvann. Piknik-kurven er vanskelig å beskrive (se bilde). Videre bar det rett inn på kjøkkenet, der samtlige kokker ropte velkommen på baskisk i kor. Her fikk vi smake forgylte hasselnøtter montert i et lite tre. I rommet ved siden av fikk vi en demonstrasjon av intense smaker: konsentrert maisjuice, persillekjeks, sukkerspinn med ost og shitakesopp presset til løvetannblader. Og etter alt dette ble vi vist inn til vårt bord, der menyen ventet med en rekke spennende overraskelser.

IMG_2169

Azurmendi: En av de fantasifulle rettene: Kongekrabbe i 3 varianter.

Hele opplevelsen tok 3 timer. Vi syntes det var sent å starte halv 9 om kvelden, men forsto at vi var tidlig ute. De siste gjestene kom halv elleve. De var sannsynligvis ferdig med kaffen i halv to-tiden. Spanjolene er kjent for å spise sent.

IMG_2180

Breiflabb surret i bellota-skinke, soppnudler, fois gras og ertepuré.

Dersom man er i Bilbao, ligger de største vinområdene i Spania bare en drøy time unna med bil. På veien sørover vil man oppleve sterke kontraster mellom et frodig kystlandskap med grønne åser og fjell, og tørr jord på høyslettene ned mot Madrid. Her dyrkes vin fra Navarra, Rioja og Ribera del Duero. Særlig det siste vinområdet har vist seg å bringe viner til verdensmarkedet med svært høy kvalitet. Store vinprodusenter har begynt å kjøpe opp mindre vingårder. Her er det mye som skjer. Og de fleste gårdene tar gjerne imot gjester som vil både smake på og lære om vin.

IMG_1016

Gigantisk vinproduksjon på en av de store gårdene i Ribera del Duero: Portia

Her hjemme har Rioja lenge dominert det spanske vinmarkedet. Riojavin er blitt like naturlig på fredagskvelden som Ripasso og pappvin fra Australia. Men dersom man liker kraftige viner fra Bourdeaux og Piemonte og elsker det når tanninene river i gommen, så bør man sjekke Ribera del Duero på nærmeste vinmonopol.

IMG_2299

Flere hundre tusen viner ligger til lagring på flaske med 2 graders helling.

Vi snakker om et ganske stort område som strekker seg langs elva Duero ca 8 mil nord for Madrid. Mens Rioja har et fuktigere klima med vind fra Middelhavet i øst og ligger et stykke nede i dalene, finner vi vingårdene i Ribera del Duero på mellom 8 og 900 meter over havet i et område nesten uten vegetasjon (bortsett fra vinrankene). Det snør om vinteren og regner lite om sommeren. Det er tørt og goldt og med et jordsmonn som minner om det sørligste Frankrike. Dette er noen av grunnene til at vinene herfra er elsket over hele verden.

IMG_1033

Ribera del Duero

Mellom Bilbao og Ribera del Duero er det naturlig å stoppe i Burgos. Mange som går «El Camino» – pilegrimsveien til Santiago de Compostela – ser på katedralen i Burgos som en naturlig milepæl for vandringen. Og når vi ser dette enorme byggverket blir vi også en smule andektige. Men mest imponerte. Absolutt verdt et besøk.

IMG_1195

Og Burgos har også mye å by på i matveien. Små og morsomme barer i gamlebyen byr på et yrende folkeliv og småretter i alle varianter. Vi falt for en slider av Wagyu-kjøtt til 20 kroner og forsto ikke helt at det var mulig.

Det artigste matmøtet hadde vi likevel i restauranten La Jamada drevet av Spanias vinner av Top Chef, Antonio Arrabal. Konseptet var amerikansk burgerbar, men her var det lagt stor grad av omtanke bak hver rett. Og vi fikk herlig sushi og cevice. Stedet anbefales både pilegrimmer og andre tilreisende på det sterkeste.

IMG_2389

Morsom servering av Tuna Tataki på hamburgerbaren La Jamada

Hvis man vil se mer av nordkysten av Spania ut mot Biscayabukta, anbefaler vi Santander. De fleste reiser fra Bilbao mot øst til de kjente strendene og restaurantene i San Sebastian. Vi synes San Sebastian er blitt vel turistpreget nettopp på grunn av de vakre strendene og de mange stjerne-restaurantene, så vi satte kursen mot vest i stedet.

Santander er en moderne storby med en imponerende strandlinje på mer enn en mil som strekker seg fra havneområdet via småbåthavna til den flere kilometer lange bystranda. Og innenfor finnes et sentrum med omtrent like mange restauranter som klesbutikker. Og etter klokka 22 er det så mye folk i gatene at det ikke er plass til bilene.

IMG_2428

Vi hadde fått anbefalt restauranten La Bombi og ble ikke skuffet. Hele kyststripa fra grensen mot Frankrike til det ytterste punktet i vest er kjent for god sjømat. På La Bombi hadde de 14 ulike skalldyr-retter og 12 ulike fiskesorter. Alt fra hjerteskjell og hummer til breiflabb og havabbor. Alt ferskt rett fra havet eller fra det digre akvariet ved inngangen.

Altså. Dersom man ønsker en litt annerledes ferie og liker byvandringer og restaurantbesøk minst like godt som strand og sol, så er Cantabria og Baskerland absolutt å anbefale. Et lite råd til slutt: Ta med den lille spansk-norske ordboka som står gjemt et sted i bokhylla eller last ned en oversettelses-app på telefonen. Engelskkunnskapene kan være begrensede. Og kelnere som snakker norsk eller svensk kan du glemme. Heldigvis.

 

 

 

 

 

Reklamer




Tapastips

25 10 2015

Gode venner på besøk en lørdag kveld. Vi kjører tapas. Mange små retter kan være en utfordring, men med god tid og et glass på kjøkkenbenken er dette bare kos. Tapas, som all annen mat, krever tid og omtanke. Her er tips til noen klassiske tapasretter som smaker godt og som ser bra ut. Og som ikke tar så altfor lang tid å lage.

Reker i hvitløk. Bruk vanlige norske reker. Du kan bruke scampi, men reker smaker minst like godt. Dessuten er det reker de bruker i Spania. Problemet er at de rekene man normalt får tak i her hjemme allerede er kokt. De tåler altså ikke noe særlig mer varmebehandling før de blir harde å tygge. Bruk solsikkeolje og rikelig med skivet hvitløk og finhakket chili. Varm den opp og la den være varm en stund, men ikke så varm at hvitløken svir seg. Ta oljen til side, hell i litt god olivenolje og masse finhakket persille. Legg rekene i et dypt serveringsfat og hell oljen over.

IMG_1126

Det er tid for lam. Tørrmariner noen lammefileter med krydderurter, salt, pepper og hvitløk en times tid. Stek kjøttet i panne i noen få minutter. Skråskjær og legg skivene på en seng av rukkola. Pynt med frisk rosmarin.

IMG_1130

Kjøp store champignon. Ta vekk stilken og grav ut litt av soppkjøttet fra innsiden av hodet. Sett hodene i en ildfast form. Finhakk spekepølse, bacon eller spekeskinke, løk og hvitløk. Bland det sammen og legg det oppi hodet. Legg på litt ost, gjerne blåost. Kutt grønne asparges der de knekker eller kjøp bare skuddene. Kok dem i 1 minutt. Ha under iskaldt vann. Legg dem i samme formen. Strø over grovt havsalt, nykvernet pepper, grovt sukker (knus noen sukkerbiter) og smuldret parmesan. Sett alt under grillen i noen minutter.

IMG_1127

Kjøp god spansk spekeskinke. Gjerne pata negra. Styr klar av den billingste serranoskinken. Legg skinken flatt på et fat. Ikke pynt fatet.

IMG_1114

Bryt et stykke manchego i biter. Legg bitene på frisk salat, evt sammen med noen åpnede fiken. Drypp akasiehonning over. Rist noen nøtter i tørr panne og strø disse over.

IMG_1117

Så en litt avansert en til slutt. Dette er en variant av patatas bravas signert Sergi Arola i Barcelona. Kutt litt store poteter med en kniv til kuber og «spikk» hjørnene med en grønnsakskreller slik at kubene blir sylindre.  Grav ut toppen av sylindrene med en skarp skje eller et kulejern. Legg potetsylindrene i en ildfast form og hell på nøytral matolje eller andefett til sylindrene er dekket av fettet. Sett i ovnen på 100 grader i én time. Øk temperaturen mot slutten til sylindrene blir lys brune på utsiden. La sylindrene dryppe av seg på kjøkkenpapir. Sett dem på et serveringsfat og fyll toppene med aioli. For litt sterkere smak, ha i noen dråper tabasco eller litt sterk bravas-saus under aiolien. Spises med fingrene. Nam.

IMG_1119

En grønn salat, ovnsbakte småpoteter og varmt, hjemmebakt brød hører med. Kanskje også en av disse salatene? Og da er det bare å åpne for gjestene og helle kald Cava Reserva i høye glass.





Mallorca – en kulinarisk reise

8 08 2015

Nordmenn reiser til Mallorca. Igjen. Etter at masseturismen på steder som Palmanova, Alcudia og Magaluf akkumulerte på 70- og 80-tallet, og det ble totalt «ut» å reise til de baleariske øyer (til fordel for mer eksotiske steder som Kroatia, Thailand og Karibien), har Mallorca gjenvunnet sin plass som yndet feriested i nordmenns hjerter. Mye på grunn av at Palma har blitt en av de kuleste byene i Europa (uteliv, shopping, spa, trendy barer, designhotell). Mye på grunn av maten.

Vi bestemte oss for å ta en liten kulinarisk reise med utgangspunkt i Palma. Det viste seg at de største perlene lå et godt stykke utenfor hovedstaden, selv om Palma også hadde masse å by på av sjarmerende restauranter med god service og virtuositet på kjøkkenet.

IMG_0091

Fargerik skulptur av paprikafrukter og chili.

Vi startet likevel midt i landet. Vi ankom en tirsdag, og den lille byen Sineu, kjent som byens landbrukshovedstad, er også kjent for sitt onsdagsmarked. Altså: Tidlig opp onsdag morgen. 40 minutters biltur fra Palma. Vi var på plass i byen før kl 10, og det var lurt. Etter 12 kokte det av handelsfolk og turister. Men da hadde vi allerede handlet frukt og noen herlige oster i ro og fred foran de bugnende bodene.

IMG_0094

Kortreiste grønnsaker under onsdagsmarkedet i Sineu de Mallorca.

Kl 12 fant vi et bord i skyggen, kjølte oss ned med lokal cava og lyttet til folkelivet og lokale musikanter. Så snek vi oss ned i Celler Son Toreo med basis i 4 generasjoner kulinarisk stolthet. Rause posjoner med skinke, ost og oliven. De lokale croquettene med spinat var til å dø av. Husets vin oppdaget vi til 80 kroner glasset på en «finere» restaurant inne i Palma noen dager senere. I Sineu kosten den 4 euro og var rett og slett glimrende.

IMG_0099

Lokale oliven på Celler Son Toreo i Sineu de Mallorca.

Men vi ga oss ikke med markedsdag og lunsj i Sineu. Inne i Palma om ettermiddagen var vi småsultne igjen og fant veien til byens beste konditori, Cafe Can Joan de Saigo, i en smal liten gate like ved Plaza Major. Vi stiftet da bekjentskap med byens baketradisjoner, en saftig (og glutenfri) mandelkake og Mallorcas stolthet: Ensaimadas – et saftig spiralformet sukkerbrød med mye egg og med melis på toppen. På Cafe Can Joan de Saigo serverer de kakene sammen med kanskje Sør-Europas beste iskrem og en fantastisk espresso.

IMG_0138

Ensaimada og mandelkake, jordbærsorbet og vaniljeis, på Cafe Can Juan de Saigo, Palma de Mallorca.

Er man først i Palma utover kvelden, frister det med noen tapasretter før sengetid. Det finnes sannsynligvis hundrevis av små tapasrestauranter i byen, mange av dem i sidegatene til shoppinggaten Passeig del Born. Her fant vi Tucana og TaSu, begge drevet av samme familie. De ble raskt våre favorittsteder, og vi kom tilbake til Tucana minst 4 ganger i løpet av oppholdet. Romslig service. Mye sjarme. Herlig mat. Og en bartender som laget fantastisk mohito på under et minutt og en strawberry daquiri som raget 15 cm over glasset. Stedet minnet ikke så lite om vår hjemlige Bon Lio.

IMG_0418

En av mange tapasretter på Tucana i gamlebyen i Palma de Mallorca. Grillet miniblekksprut med ratatouille, pesto og artisjokk.

Vi fikk tid til litt «fine dining» oppe i all folkeligheten og de rause og smaksnære baleariske mattradisjonene. Først ute var Simply Fosh. En stjerne i Michelin. Midt i Palma (men selvsagt i en bortgjemt gate.) Super service (som forventet). Mat også som forventet. Litt forutsigbart kanskje. Men foralldel: Deilige smaker og ypperlig matkunst. Absolutt en flott opplevelse.

IMG_0145

Amus bouche på Simply Fosh. Deres variant av leche de tigre.

IMG_0146

Gazpacho av gule tomater med sjøkreps @ Simply Fosh, Palma de Mallorca.

IMG_0155

Havabbor med urtecrust og hjerteskjell @ Simply Fosh, Palma de Mallorca.

Vi falt likevel fullstendig for en helt annen restaurant et helt annet sted. Restaurant Oliu like ved Port de Andtratx, ca 20 minutters biltur fra Palma. Her var det tonnevis med sjarme. Og i motsetning til andre restauranter med samme listhøyde når det gjaldt matkvalitet, var det her en åpen ala carte meny. Ingen smaksmenyer på 15 retter. Rett og slett: Velg det du har lyst på! Og vi valgte noen flotte kombinasjoner av kamskjell og skinke, sjøkreps, skorpionfisk og masse annet godt. Og alt til en hyggelig pris. Desserten var himmelen for sjokoladeelskere. En 20 cm lang smaksbombe av ulike sjokoladeteksturer.

IMG_0174

Smakfull kombinasjon av sjøkreps og sopp @ Oliu, Port d’Andtratx, Mallorca.

IMG_0192

Dessert for sjokolade-elskere @ Oliu, Port d’Andtratx, Mallorca.

Den siste av våre store matopplevelser på Mallorca var Bens D’Avall. Ligger på fjellveien mellom Deià og Sóller. Enklest å finne når man kommer fra Sóller og har passert alle hårnålssvingene. Skarp sving til høyre og deretter 1,5 km bratt ned mot havet. Beliggenheten er fantastisk. Maten superb. Betjeningen hjelpsom og nesten i overkant stolt av sitt etablissement. Absolutt verdt et besøk.

IMG_8443

Magisk stemning hos Bens D’Avall, Sóller, Mallorca.

IMG_0228

Herlige og kreative retter @ Bens D’Avall, Sóller, Mallorca. Her en terrin av lokale frittgående griser (bellota) med spennende tilbehør, blant annet en myntesorbet.

Mallorca har mye å by på. Vi planlegger allerede neste tur.





Spanjolene inntar konfirmant-bufféen

19 09 2011

Det er konfirmasjonstid. De unge stiger inn i de voksnes rekker. Akkompagnert av klirrende krystall og sølv mot porselen. Og hva spiser man så for å feire de unge? Noen kjører tradisjonelt med rekecocktail til forrett, skinkestek med brun saus og iskrem og jordbær til dessert. Mange har koldtbord. Men nå er det ikke så ofte karbonader med løk, kokt skinke med svisker, sild og røkelaks på koldtbordet lenger. Nå skal det være tapas. Spanjolene har inntatt konfirmasjons-bufféene landet over. Iberico-skinken erstatter den norske spekeskinken, krydrede kjøttboller havner på bordet i stedet for karbonader, og marinerte scampi med aioli serveres i stedet for reker og majones.

Her er et knippe koldtbord-retter inspirert av middelhavslandene.

Vi starter med marinerte scampi. Skalldyr og fisk skal helst ikke marineres for lenge, da syren i marinaden ofte kan starte en prosess i sjømat som minner om koking. Resultatet kan bli at scampi, kamskjell og andre herligheter fra havet tørker ut og blir enda tørrere når de senerere får et møte med varme panner og kjeler.

Vår marinade kan minne om en asiatisk ponzu-saus. Den skal bestå av soya og limesaft i like store deler, men vi tilsatte også limeskall, litt søt soya, en teskje hoisin-saus og litt honning for sødmens skyld. I tillegg finhakket vi hvitløk, rød chili og raspet litt ingefær oppi. De store asiatiske rekene fikk et møte med marinaden en snau halvtimes tid før de havnet i pannen på sterk varme. Her rekker du bare så vidt å ha pannen full, før du må snu rekene og deretter umiddelbart ta dem ut av pannen igjen. Etter stekingen kan rekene ligge i marinaden en liten stund, før de varmes så vidt i litt smør før de legges på bordet. Marinaden kan brukes som dipp. I tillegg laget vi aioli ved å piske inn olje i et par eggeplommer og deretter tilsette ett fedd finhakket hvitløk, salt , pepper og litt sitron.

Svinekjøtt har en naturlig plass på det hjemlige koldtbord. Denne varianten er fylt med kremost, krydderurter og parmaskinke. Vi laget et snitt på langs i en svinefilet og skjærer slik at den åpnes helt opp. Så fører vi kniven videre fra midten og ut til sidene, slik at den nå er flat og 3 ganger så bred som den opprinnelig var. Deretter smører vi hele flaten med Snøfrisk, strør finhakket timian og basilicum over og dekker det hele med skiver av parma. Vi ruller sammen og binder opp. Utsiden av fileten dekker vi med god olivenolje, salt, pepper og finhakket hvitløk. La den hvile litt før du setter den i ovnen i 30 minutter på 180 grader. Det siste du gjør er å steke svinefileten i en jernpanne i olje så den får en fin brunfarge over det hele. Kjenn på fileten at den ikke er myk når du klyper i den med fingrene. Den skal være fast og fin. Skjær et stykke i enden for å skjekke at den er gjennomstekt. Den kan godt være bitte litt rosa.

Som garnityr valgte vi en chutney av grønne tomater som tidligere har fått omtale i bloggen vår.

Vår konfirmantbuffé er innholdsrik. Vi har ikke plass til å skrive om alt. Her er flere spanske tapasretter: kjøttboller, kyllingrullader og iberico-skinke. Men her er også retter fra andre land. Skagensalat fra Danmark, Caprese (tomat og mozarella) fra Italia og god gammeldags norsk lefse med røkelaks. Likevel skal vi stanse opp ved den siste tapasretten, som fort ble konfirmantens favoritt: “tapa tres quesos”, et stykke toast med 3 ulike oster (manchego, tierno og camembert). Deretter er det bare å telle opp konfirmant-pengene og se om det hele har lønnet seg.





Herskapelig krabbelag

28 08 2011

Mat og vinklubben Smak var igjen samlet til herskapelig lag. Klubben har 5 faste festmiddager i året og dette var den fjerde i 2011. Og for et selskap!

Vertskapet bød på 7 gastronomiske opplevelser utenom det vanlige, og hele 10 ulike viner ble generøst fylt opp i glassene inkludert aperitiffen, en Bellini, nærmere bestemt prosecco med ferskenpuré, en frisk sensommerlig opplevelse.

Som fingermat før vi satte oss til bords ble det servert små pølsebiter fra Strøm Larsen pølsemakeri og noen morsomme agurkskiver med krabbekjøtt, mango og paprika (se bildet). Hermed satte vertskapet temaet for den første delen av måltidet, nemlig krabbe i ulike varianter.

Og vinen skulle som Bellinien bli hovedsakelig italiensk. Med gjeste-opptredener fra Tyskland, Østerrike, Frankrike og Spania. Da bellinien var drukket opp og fingermaten var borte ble vi ønsket velkommen til bords og en blindtesting av 2 svært ulike hvite viner foresto.

Den ene greide gjestene raskt å lokalisere til Moseldalen (ja, vi begynner å bli ganske flinke), en Riesling fra Schloss Lieser fra 2009.

Ivrige lesere av Mat- og vinklubben Smaks blogg vil kanskje huske at det i februar ble prøvet en Riesling fra samme «Weingut», men den gangen en Riesling Trocken. Selv om denne også hadde noe restsødme, var Kabinett-varianten en riktig søtsak med restsukker på 45 gram pr. liter. Vinen virket en smule musserende mot tungen og var rene fruktkurven av dufter og smaker. For enkelte ble dette kveldens favoritt. For andre var den en tanke for søt. Men likevel en glimrende vin, særlig til mat med litt krydder.

Den andre vinen var vanskeligere å lokalisere, og selskapet kom raskt på villspor i retning av Loire-dalen. Både Sauvignon Blanc og Chenin Blanc ble nevnt. Men vi skulle til Italia. Vi ble servert en Colli Orientali Del Friuli Friulano Vecchia Vigna al Clivi 2009. Hva betyr så alt dette?

Vel, vinen er fra Friuli, et vindisktriktet nord-øst for Venezia med byer som Trieste og Udine. Collio Goriziano (eller bare Collio) er et attraktivt vinområde helt inntil grensen mot Slovenia og må ikke forveksles med byen Collio i Lombardia. Clivi er varemerket til vinprodusenten Ferdinando Zanusso som har satset på 40-60 år gamle vinstokker («vecchia vigna») og prøver å dyrke vin slik den ble dyrket i riktig gamle dager. Den dominante druen er en lokal Tokai-variant som kalles Tocai Friulano eller bare Friulano. Den kalles også Sauvignon Vert, og det var ikke underlig at vi fikk assosiasjoner til Loire-dalens Sancerre.

Siden Tokai er en drue vi ofte forbinder med søte dessertviner fra Ungarn, var dette en spennende og ny opplevelse for oss alle. Tokai-druene var så vidt akkompagnert av den italienske Verducco eller Verdicchio-druen og den Slovensk-Kroatiske spesialiteten Malvasia. Vinen var knusktørr med floral inngang og høy grad av syrlighet i avslutningen, absolutt en vinner til retten av kongekrabbe som straks kom på bordet.

Krabben ble servert i en nydelig bechamel-saus og med tilbehør av ovnstørkede tomater, rubarb-salat og en hjemmelaget vinaigrette. Retten balanserte flott mellom kremet bechamel, sprø salat, sur-søte tomater, vinegraittens syrlighet og krabbens sødme. Perfekt! Detaljert oppskrift følger i senere innlegg. Følg med!

Snart kom en tredje hvitvin i glasset, en østerriker som gjestene lett forvekslet med en burgunder. Vinen hadde samme fruktighet og mineralitet som en godt lagret Chardonnay, men viste seg å være en 2007 Grüner Veltliner Tradition fra Schloss Gobelsburg. Så feil kan man ta! Men med en endruevin som har mange fellestrekk med Chardonnay og 18 måneders lagring på eikefat kan selv den mest trente gane gå vill. Vinen var flott og kompleks og vokste med hver eneste slurk. En virkelig perle av en Grüner Veltliner.

En tredje krabbevariant dukket også opp. En kremet kongekrabbesalat servert som maki. Tynne agurkflak omfavnet sushi-ris og krabbekjøtt i hjemmelaget majones med jalapeño-pepper, rødløk, agurk og mango. Det hele ble holdt på plass av en strimmel med nori-tang. Et praktfullt syn og en herlig munnfull for ganen. Pepperfrukten ga akkurat passe spark i maki-rullene som ellers besto av bløte og sødmefylte smaker. Og her kom Moselvinen virkelig til sin rett. Den halvtørre Rieslingen ga munnfullen en nesten ekstatisk effekt etter møtet med chili-frukten.

Vertskapet mente det var på tide med en kjøttrett. Gjestene nikket og smilte, og straks var en fin liten komposisjon av en kalvefilet med rødvinssaus, kantareller og en puré av jordskokk og pastinakk på tallerkenene.

Til kjøtt må det være rødt. Og rødt kom i glassene. Igjen var gjestene ute på villspor i sin gjetning, men kanskje likevel ikke helt. Noen av oss mente å kjenne igjen den fruktigheten man finner i viner fra Sør-Rhone, der ofte Grenache er den dominante druen. Vi måtte et stykke lengre sør og sør-vest, til Rioja-distriktet i Nord-Spania. Men druen var korrekt nok Grenache eller Garnacha som de sier der nede.

Flasken kom på bordet og vi kunne konstatere at vi hadde med en sjeldent god produksjon fra gamle vinstokker på vingården Bai Gorri fra 2008 å gjøre. Og mens de fleste røde fra Sør-Rhone har Grenache som den dominante druen i kombinasjon med Syrah og Mourverdre, var dette en 100 % «Garnacha». Dette var et hyggelig møte med en Rioja basert på en annen drue enn Tempranillo. Vinen passet utmerket til det delikate kalvekjøttet med sine ikke for markante tanniner og sin fyldige og fruktige smak.

Som «pauserett» før hovedretten fikk vi en klassisk «tapa tres quesos», et stykke toast med 3 ulike oster (manchego, tierno og camembert) og en nydelig marmelade som tilbehør.

Til denne retten kom enda en italiensk vin i glassene, en rosé denne gangen av druen Pinot Noir, produsert i Piemonte av Alfiero Boffa, som er mest kjent for sine Barbera d´Asti. Denne rosévinen var særdeles behagelig mot ganen, fin i farge og frisk i duft og med smak av lyse bær.

Og så var vi framme ved hovedretten: Kveite i en nydelig saus av smør, gressløk og hvitvin med blancherte gulerøtter og røfft behandlede poteter. Retten vil få behørig omtale i et senere innlegg.

Til kveita serverte vertskapet to nye hvite, en burgunder (som vi aldri greide å gjette var en burgunder) og enda en italiener. Den hvite burgunderen var en Louis Jadot fra 2009, en klassisk 8 måneder eikelagret Chardonnay med dufter og smaker av fersken og eple, men med overaskende lite syre i avslutningen, en mild vin som balanserte fint mot de forsiktige smakene i kveiteretten.

Italieneren viste seg å være en Pinot Grigio fra det trendy vinhuset Voga, kjent for sitt moderne flaske-design, sine reklamekampanjer med flittig bruk av vakre italienske kvinnelige modeller og sitt patenterte motto: Drink IN Style. Vi forsøkte å være så stilfulle som det var mulig å være såpass sent på kvelden og etter å ha smakt på 7 ulike viner. Pinot Grigio er som regel en enkel og lettdrukket vindrue med florale elementer, samt god syre og fruktighet. Alt dette fant vi igjen i Voga sin kule flaske, en hyggelig opplevelse og et godt følge til hovedretten.

Og når gjestene var på det mest fornøyde med viner og nydelig mat, kom selvsagt desserten på bordet. Og hvilken dessert! Den fortjener selvsagt et eget innlegg. Vi vil her bare nevne en himmelsk sjokolade-fudge med marsmallows og peanøtter, rikelig med høstens bær og en mascarponekrem med lime som er blitt referentens favoritt. Detaljer følger!

Til desserten hadde vertskapet valgt ut en spennende vin som faktisk fungerte bra både til sjokolade, bær og krem, en rød søtsak basert på Veneto-druene Corvina, Rondinella og Molinara. Dette er druene som gir oss de klassiske Valpolicella, Ripasso og Amarone-vinene. Og her altså en søt variant fra kooperativet Tesauro i Veneto. Navnet, Recioto della Valpolicella betyr at druene er tørket på stråmatter for å konsentrere fruktsaften og sødmen i druene, såkalt stråvin. Den samme metoden brukes for Amarone-vinene, der konsentrasjon av sødme og smak er ekstra høy. Amarone-vinene er likevel tørre viner, mens Recioto er viner med mye restsødme.

Gjestene takker vertskapet for en særdeles smakfull og spennende aften i krabbens tegn. Hele 3 retter med krabbekjøtt fikk vi smake, og det store utvalget viner gjorde at gjestene var nær ved å måtte krabbe hjem. Vi gleder oss til neste gang!





Patatas – patatas – patatas

22 07 2011

Spanjolene har en ting felles med nordmenn. De elsker poteter. I alle former og varianter. Her er 3 kjappe oppskrifter på spanske potetretter som kan brukes som tilbehør eller inngå i et tapas-måltid: patatas bravas, patatas revolconas og en klassisk spansk potetomelett (tortilla patata).

 

Patatas bravas ala Arola

Patatas bravas (tøffe poteter) er en potetrett med mye smak. Ingredienser er chili, paprikapulver, tomater og hvitløk. Potetene skal være frityrstekte, enten i båter eller i biter. En fyrrig tomatsaus hører til. Ofte aioli også. Den enkle varianten er å dyppe frityrstekte potetbiter i salsa og aioli.

For mer avanserte metoder, se den spanske mesterkokken Sergio Arolas berømte variant på bildet. Her er potetene formet som små sylindre. På toppen er det laget en grop. I denne har man chilisaus og aioli.

 

Patatas revolconas

Patatas revolconas er i samme kategori, men her er potetene kokt, ofte overkokt i nærheten av en puré. Dette blandes med en tilsvarende sterk chili og tomatsaus som patatas bravas og gjerne noen skiver chorizo eller bacon. Det kan også serveres spansk spekeskinke til (iberico eller serrano).

Tortilla patata

Til slutt kan nevnes tortillaen eller tortilla patata, som er mer en potetrett enn omelett. Egget skal bare binde potetene sammen, og det gjelder å lage den stor og høy. Den skal se ut som en tyrefekterarena, sies det. Og den skal være sprø utenpå og bløt inni. Dette betyr rikelig med poteter i skiver, som surres lenge på svak varme i olje sammen med finhakket løk. Du kan evt. koke potetene litt før du surrer dem i panna. De skal være myke. Til slutt heller du over en eggeblanding, som skal fylle hele pannen og lage et tynt lokk på toppen. Sett det hele inn i ovnen i noen minutter for å få sprø overflate. Skjær den i kakestykker og server varm toast ved siden av.





Tapasvandring i Madrid

15 06 2011

Mat og vinklubben Smaks utsendte medarbeider befant seg Madrid i begynnelsen av juni. Det var 30 år siden vi besøkte den spanske hovedstaden. Likevel kunne vi huske hvor de beste tapasbarene lå, rundt og på sørsiden av Puerta del Sol. Nå var Puerta del Sol lite fremkommelig på grunn av okkupasjon og demonstrasjoner, men likevel. Det gikk greit å finne fram til den gode maten.

Og for dere som ikke har vært i Madrid før: Ta Metroen til Opera eller Puerta del Sol. Det dufter ibericoskinke og hvitløk med en gang dere kommer opp fra undergrunnen. Her finnes alt fra relativt kostbare turistfeller til de små unnselige familiedrevede barene der maten serveres på disken. Se etter de stedene der spanjolene står i kø. Det er et kvalitetstegn.

Vi finner oss til rette ved et slitt bord i en overfylt kafé. Vår skolespansk kommer til nytte. Skinken og osten ankommer. Vinen også. Albarino. Nydelig. Skinken smelter i munnen. Toast med olivenolje. Nærmere himmelen er det nesten ikke mulig å komme. Vi bestiller tortilla, denne potetomeletten som faktisk fortsatt koster under 30 kroner for et stort stykke. Vi gumler chorizo, brød, ost og omelett. Et glass rødt kommer også på bordet. Ribera del Duero. Tempranillo. Vi er i himmelen.

Men det finnes mer turistvennlige steder som også er verdt et besøk. For eksempel Café de Oriente like ved Operaen. Styr klar av caféen ved siden av, som har nesten samme navn. Gå litt videre og se etter restauranten. Maten er meget god og ikke for dyr. Et par glass god sherry og 4 solide tapasretter kom på ca. 200 kroner. Vi falt særlig for en toast med lokal geitost, ibericoskinke og grønne asparges. Og Café de Oriente er en kafé full av fløyel, historie, stemning og patos. Sitt gjerne ute og nyt utsikten til Palasset.

Vårt gjensyn med Madrid ble som vi ventet. Deilige smaker. Smilende mennesker. Høylytt latter. Livet slik det skal leves.