Årets lam på høstens første Smakaften

15 09 2013

Mat- og vinklubben Smak møtes 5 ganger i året til gjensidig mat- og vinglede. Bloggen er først og fremst en notatbok for våre egne kulinariske opplevelser og ble i starten brukt til referater fra klubbens treff. Etter å ha fylt notatboken med noen hundre innlegg og fått en fast tilhengerskare på et par hundre som er innom oss hver eneste dag og søker fram spennende retter og viner i vårt store bibliotek, er vi nå tilbake på referatstadiet, der bloggen kun brukes når klubben har satt hverandre stevne. Og igår var det tid for festaften i Mat- og vinklubben Smak igjen. Her er vertskapets rikholdige meny:

IMG_0933

IMG_0936

Vi startet i avslappet atmosfære i «de indre gemakker» med asiatisk amus bouche ved navn Ma Ho, som visstnok skal bety kjøtt-på-frukt, noe det absolutt var. Finhakket svinekjøtt, reker, sopp, løk og krydder  var lekkert dandert på biter av ananas og guadalupemelon. Smakfullt og friskt og en fin balanse mellom syrlig, søtt, salt og sterkt. Til de morsomme bitene fikk vi en herlig Franciacorta Rosé, en sprudlende italiener fra Barone Pizzini. Et utmerket følge som plukket opp både det syrlige og det søte i kjøtt-og-frukt-bitene.

IMG_0945

På plass ved bordene kom som sedvanlig en frisk og tørr riesling i glassene. Dette vertskapet er etter hvert blitt kjent for sin forkjærlighet for de tyske slanke hvitvinsflasker. Weinreich Bechtheimer fra Rheinessen skuffet heller ikke, men ga oss akkurat passe fruktighet og syre til å forberede ganen på det som skulle komme: En posjert tomat fylt med løk, sopp, hvitløk og bacon, og overstrødd av nydelige søte petit pois som var surret i myntegelé. En morsom og smakfull forrett som sto godt til rieslingen.

IMG_0958

Et par mellomretter sto for tur. En ibericoskinke (pata negra) fylt med sitronkrem og skalldyrsalat og overstrødd med kapers og en ceviche av breiflabb med granateple, vårløk, basilikum og olivenolje. To nye viner fant veien til glassene. En portugisisk Albarino og en Chablis Premier Cru. Portugiseren vant alles hjerter og ganer. Muros de Malgaco fra produsenten Anselmo Menes i Vinho Verde helt nordvest i Portugal. De små og grønne druene i denne vinen gir svært konsentrerte smaker, som gjør at vinen oppleves fyldig og gir en lang ettersmak. Selv stilt opp mot kongen av de hvite viner: En Chablis Premier Cru fra Albert Bichot, sto portugiseren utmerket til både cevichen og bellota-skinken.

IMG_0960

Framme ved hovedretten var forventningene store til det som ryktene tilsa skulle bli årets første store lamme-opplevelse. Og forventningene ble innfridd. Lekker lammecarré kom på bordet, fulgt av sirupglasserte gulrøtter, hjemmelaget ripsgelé, soppstuing (med kantarell, shitake og aromachampignon) og en vidunderlig kremet portvinsreduksjon av lammekraft.

IMG_0969

Nå ble det rødt i glassene. To sorter. Begge italienere. En barsk Barolo i møte med en sødmefyllt Amarone. Baroloen fra Bersano og Amaronen fra Castelforte. Begge viner skapte en fin ramme rundt lammeretten og gjestene frydet seg.

IMG_0976

Tid for det søte. En lekker og myk sjokoladeparfait gled som fløyel forbi tunge og gane. I glassene kom både søtere riesling (Schloss Johannisberg Kabinett Feinherb) og en glitrende port hjembrakt av vertskapet fra Lisboa tidligere i sommer, en Ferreira Late Bottled Vintage Porto fra 2008. Til å få tårer i øynene av.

Gjestene takker vertskapet for en flott aften, den 20nde i rekken av festaftener i Mat- og vinklubben Smaks regi.





Mat- og vinklubben Smak møtes igjen

12 06 2013

Først og fremst må vi i klubben beklage overfor alle våre faste lesere at bloggen har ligget brakk i flere måneder. Det skyldes blant annet at det har gått nesten 4 måneder siden vi møttes sist. Klubbens møte i april ble kansellert. Og mye annet virke blant klubbens medlemmer har gjort at det har blitt lite stoff her inne.

Desto hyggeligere var det når Mat- og vinklubben Smak hadde sin sommeravslutning hos Anne og Jan for et par uker siden. 5 retter + amus bouche ble servert og 8 viner smakt og fortært. En aften i klubbens rette ånd.

IMG_0772

Det hele startet med en karibisk aperitif og ditto cocktail. Drikke var Pisco Sour i husets variant. Den peruvianske romaktige spriten Pisco fikk følge av  lime og sirup, samt eggehvite og isbiter (som altså er ingrediensene i en klassisk Pisco Sour). I tillegg hadde vertskapet tilsatt en mango- og jordbærpuré utblandet med presset appelsin. Dette ga ekstra sødme og friskhet til den ellers ganske syrlige og alkoholsterke drinken. Til cocktailen ble det servert en annen karibisk spesialitet, tynne hvetekjeks dippet i pisket Philadelfia med Pepper Jelly, en slags marmelade tilsatt sterk chili. Søtt, sterkt og syrlig om hverandre og forhåpentligvis i riktig balanse.

IMG_0776

En amus bouche fant veien til bordet. En kamsjell-salat med honningmelon og en honning-basert chilisaus. Vi holdt oss til det litt frekke, som overgang fra dippen i hagen. Og nå kom vinene fram. Vertskapet hadde valgt en tørr Georg Mosbacher Riesling fra Pfalz, frisk og syrlig, en klassisk riesling av de heller tørre, en glimrende referansevin som vi kom tilbake til flere ganger gjennom måltidet.

IMG_0801

Forretten var skatevinge stekt i smør, olje, timian, sitron og hvitløk. En glatt gulrot- og blomkålpuré fulgte fisken og det hele var dekket med crumble av blomkål på et speil av beurre blanc. Og en smørbasert saus krever selvsagt sin hvite burgunder. Ikke én, men to hvite burgundere fant veien i glassene. Det ene en klassisk eikelagret Carillon Bourgogne, en glimrende Chardonnay til under 200-lappen som innfridde med alle de forventninger vi har til en ekte burgunder. Overraskelsen var en Loichet Aligoté, også fra Beaune, men altså basert på druen Aligoté, ikke Chardonnay. Og vi som trodde at alle burgundere var laget på Chardonnay!

IMG_0779

På tide med en mellomrett. Her hadde vertskapet latt seg inspirere av Stiansen som i en av sine kokebøker har oppskriften til en morsom mellomrett som også kan være med på tapas-bordet. Et stort champignon-hode fylles med tomatkompott og garneres med to scampi. Morsomt, dekorativt og ganske så velsmakende. Se oppskriften i boka Stiansen inviterer til fest. Eller improvisér!

IMG_0783

Til mellomretten dukket det opp en liten kuriositet av en hvitvin. Noen kjenner den som Tabula Rasa. Og man kan godt si at vinen var laget fra blanke ark og helt uten respekt for de store druetyper, for her dukker det opp Grenache Blanc, Grenache Gris, Macabeo og Carignan Blanc. Druene vokser i den ekstremt tørre jorda i Roussillon, på grensen til Spania. Vinen var krydret og lett å drikke, men falt litt gjennom både i forhold til burgunderne og referansevinen.

Hovedretten var langstekt kam av Pata Negra Bellota-svin, en mør og smakfull opplevelse. Som garnityr hadde vertskapet valgt det enkle, en tomatsalsa, grillede norske asparges, saltbakte nypoteter og en sky av svinekraft sprukket med grønn olje fra ramsløk. Norge og Spania i skjønn forening? Sommerlig var det i hvert fall. Og hva passer egentlig best å drikke til delikat spansk svinekjøtt og norske asparges? Hvitt, rødt eller rosa? Vi ville prøve alle tre.

IMG_0785

Som hvitt gikk vi tilbake til vår referansevin fra Pfalz, som etter iskaldt påfyll gjorde seg godt til grisen. Det gjorde rosévinen også, en Langmann fra Østerrike. Perfekt terrassevin utover sommeren. Men vinneren var nok en ung, rød burgunder, nærmere bestemt en Santenay fra Joseph Drouhin, virkelig et godt kjøp for dem som liker de unge og lette Pinot-vinene fra Frankrike.

Dessert var sitronterte i småbiter. Italiensk marengs, crumble av paibunn, friske bær og en deilig lemon curd.

God Sommer!

 





Tapas av bjørn og bellotaskinke

9 11 2010

Tema for siste Mat- og vinkveld i klubben Smak var fusjonsmat, altså mat i uvante kombinasjoner, gjerne fra ulike land og mattradisjoner. Gleden var derfor stor da vertskapet kom over litt speket bjørnekjøtt til sin tapas-forrett. Sammen med skinke fra Catalonia ble dette morsomt, spennende og absolutt fjusjen. Den katalanske bellotaskinken kommer fra en spesiell type svin som fôres opp på eikenøtter («bellota» på katalansk). Denne skinken er det vanskelig å få tak i her hjemme. Likeså bjørne-kjøtt. Men retten kan gjerne prøves med parmaskinke, serranoskinke eller vår hjemlige spekemat.

Tilbehør til det spekede kjøttet var uten hemninger stjålet av matkunstneren Sergio Arola, som driver restauranten Arola på Arts hotell i Barcelona, en restaurant vertskapet hadde hatt gleden av å besøke tidligere i sommer.

Skinken og bjørnekjøttet var skåret i tynne skiver og lagt i skåler overstrødd med revet manchego (kan sikkert bruke parmesan eller annen tørr ost), finhakket grønn chili, grovhakkede pistasjenøtter og små terninger av gravenstein (Arola brukte Granny Smith, men på denne tiden av året må vi jo bruke norske epler!). Litt spansk jomfruolje ble rislet over til slutt.

Som et lite ekstra tilbehør til det røkte kjøttet ble det servert «pan-con-tomate», også i Arola-stil. På hans restaurant får man nemlig utlevert brød, olivenolje, tomater og hvitløk. Vær-så-god: Lag din egen pan-con-tomate! Ergo gjorde vi også det. Olivenolje ble helt over ovnsristede biter av pariserloff, hvitløk ble gnidd inn i brødet og til slutt moste vi en halv tomat over det hele. Kjempegodt!

Vintips: Cava eller en Albarinho, for eksempel fra Rias Baixas. Øl passer dessuten utmerket. Gjerne hveteøl eller en lett pilsner. Noen foretrekker rødvin til speket kjøtt. Da må det bli spansk. Prøv en René Barbier Temperanillo Merlot. Ellers kan man jo gjøre som spanjolene: Ta et glass tørr sherry til tapasen. Forfriskende!





9-retters festaften

7 11 2010

Mat- og vinklubben Smak møttes 6. no-vember hos Anne og Jan. Det ble en helaften med 9 retter, 7 ulike viner og 6 timer til bords. Tema var uvante kombinasjoner, eller «fjusjen fud», som noen ynder å kalle det, altså en blanding av våre egne og mer fremmede mattradisjoner.

Kvelden ble åpnet av vertskapet, som tradisjonen tro, bød på bloblende dråper i to varianter, en musserende vin fra Vouvray og en cava fra Katalonia. Den franske var hjemhentet fra vinhuset Domain Huet, der Anne og Jan var på besøk tidligere i høst. Domain Huet produserer 3 ulike klassiske hvite viner og 1 musserende. Samtlige er endrueviner basert på Chenin Blanc. Se mer om vertskapets besøk på vingården her.

Den andre musserende vinen var innkjøpt på samme feriereise, i gamlebyen i Barcelona, i El Xampanyet, som ifølge turistbøkene er et av de eldste Cava-husene i Catalonia. Vinen var ”husets” og het kun Casa Estevet, men var etter nærmere undersøkelser fra vinprodusenten Cellers Perelló i den lille byen Girona nord for Barcelona.

Den musserende vinen fra Vouvray hadde fått ligge i 8 år, var frisk, syrlig og med både smak og duft av gule epler. En aperitiff som falt godt i smak hos samtlige deltagere.

Så er det likevel alltid noen som elsker det litt mer søte. Da Cava’en kom på bordet, var derfor Loire-vinen glemt og litersflasken med Casa Estevet fikk bein å gå på.

Første rett passet godt til Cava, da den i sin helhet var inspirert av den spanske kokken som sies å ha revolusjonert tapas-kunsten nesten like mye som Ferrán Adriá, nemlig Sergio Arola. Se mer om hans restaurant i Barcelona her.

Retten serveres hos Arola med bellotaskinke, garnert med revet manchego, pistasjnøtter, grønn chili og epler. Hos Anne og Jan var garnityret det samme, men i tillegg til den katalanske eikenøttskinken, bød vertskapet på røkt bjørnekjøtt, noe som viste seg å være en utmerket kombinasjon. I tillegg til kjøttet, fikk gjestene lage sin egen pan-con-tomate ved å gni loffbiter inn med hvitløk, olivenolje og søte tomater, et populært tilbehør på enhver tapasbar med respekt for seg selv.

Men vi var ikke bare i Spania. Forrett nummer 2 fikk tankene til å gå østover. Et syltet rødløksblad med russisk størkaviar og crème fraiche, og sashimi av salmalaks med agurksalat og granskuddsirup. Salmalaksen var dekket med et tynt lag wasabi og ristet sjalottløk. Det hele ble servert på en grå skiferhelle med spi-sepinner til. Noen slet litt med pinnene, men etter solid konsentrasjon ble det hele fortært med smil og fornøyde smatt.

Det tredje som kom på bordet var to biter maki. Nori-flaket var fylt med den sedvanlige sursøte sushirisen, men i stedet for rå laks og avokado besto makiene av tempurafritert reinsdyrfilet, asparges og pære. Tilbehøret var den sedvanlige syltede ingefæren, soyasaus og wasabi. Til de tre første rettene holdt vi oss til det musserende. Vinen fra Vouvray og Barcelona var utmerket følge til disse smaksopplevelsene.

Tiden var kommet til første varme rett, Tom Ka Gai, en tradisjonell thai-suppe gjort utradisjonell ved å droppe kyllingen til fordel for gresskar og kamskjell. Suppen falt svært godt i smak og noen måtte få påfyll til tross for lovnader om at vi bare var halvveis i måltidet.

Hva drikker man til en relativt ”hot” thai-suppe? En Auslese fra vinhuset Richter gjorde jobben. Denne rieslingen fra vinmarkene rundt Graach ved Mosel, sånn omtrent halvveis mellom Koblenz og grensen mot Luxembourg, hadde nok restsødme til å hamle opp med kraftige syrlige smaker av lime, chili og ingefær, en riktig søtsak av en vin med god fruktighet (eple, honning), men likevel ikke uten en behagelig friskhet som var særlig velkommen hos herrene rundt bordet. Det ble for øvrig bemerket at vinen egnet seg heller dårlig til kamskjellet i suppen, en god observasjon, da sødmen i kamskjellet krever en vin av en helt annen tørrhetsgrad.

Det var med andre ord tid for tørrere hvite viner. Siden vi allerede hadde stiftet bekjentskap med vinhuset Huet gjennom den utmerkede musserende aperitiffen, passet det fint å teste et par andre viner fra samme sted, dvs. fra to ulike jordsmonn i samme område, men med samme drue (100 % Chenin Blanc). Den ene var fersk og frisk, en Haut Lieu 2009 med god syre og fruktighet i retning mot gule epler og pærer. Den andre, en Le Mont 1994 fikk en noe mer ujevn mottagelse. 1994 var ikke et særlig godt år ved Loire-elvens øvre løp, sett med en druedyrkers øyne. Det var for kaldt om våren og for tørt om høsten. Vinen hadde ligget så lenge at fargen nesten var som sherry. Chenin Blanc har normalt såpass mye syre at den kan ligge en stund. Likevel var etter de flestes mening 1994-årgangen fortsatt en smule besk. Kanskje den bør ligge enda en stund?

Uansett, det var tid for å rense ganen. En pasjonsfrukt- og bringebær-sorbet kom på bordet og skapte en kjærkommen pause fra mange sterke og uvante smaker.

Etter sorbeten ble det servert en salat med 5 ulike viltterriner hjembrakt fra delika-tesseforretningen Fauchon i Paris. Her var små terrin-biter av villsvin, kanin og hare, rådyr og hjort. Det hele på en seng av ruby-blader og crispisalat med balsamicokrem og olivenolje og pyntet med syltynne toast.

Og da var vi framme ved hovedretten. Jan hadde vært i Hemsedal og anskaffet kjøtt fra høstens jakt, nærmere bestemt et solid stykke indrefilet av en velvoksen elg. Fileten var stekt i ovn til omtrent 65 grader kjernetemperatur og etterbrunet i jernpanne før servering. Tilbehøret skulle egentlig vært et stykke stekt fois gras, men på grunn av manglende råvaretilgang måtte man ta til takke med en fois gras paté på en seng av ruby-blader. Dette for å få med litt fett til det tørre kjøttet. I tillegg fikk elgen følge av et lite knippe portobellosopp, en kraftig viltkremsaus og en potetpuré tilsatt litt tyttebær og noe av fettet fra andeleveren.

Vertskapet bukket ærbødig for gjestenes ovasjoner. Noen påsto at elgkjøttet var det beste de noen gang hadde spist og at retten var den mest vellykkede som noen gang har vært servert under Mat- og Vinklubben Smaks aftener. Det må innrømmes ubeskjedent at det smakte aldeles fortreffelig.

Og vinen? Jo, det måtte selvsagt være en medbrakt Bordeaux fra vertskapets ferietur til Saint-Émilion, nærmere bestemt en Grand Cru 2002 fra Chateau de Pressac, innkjøpt fra husets egen kjeller. Ved smaking av vinen alene ble garvestoffene av enkelte oppfattet som litt for dominerende. For andre var dette  bare den naturlige motstanden man opplever i en Bordeaux-vin med mye tanniner. Og sammen med elgkjøttet var den perfekt. Den kraftige smaken i det magre elgkjøttet hamlet med letthet opp med garvestoffene og ga en storslagen totalopplevelse. Chateau de Pressac sin ”oppskrift” er for øvrig den samme hvert år: 70 % Merlot, 15 % Cabernet Franc, 10 % Cabernet Sauvignon, 3 % Petit Verdout og 2 % Malbec. Se mer om vertskapets besøk på Chateau de Pressac her.

2005-årgangen av Chatau de Pressac kan kjøpes på Vinmonopolet for 300 kroner. Den kan gjerne ligge noen år. Det sies av mange at 2005-årgangen kan utvikle seg til å bli noe av det beste som er produsert i Saint-Émilion på mange år.

Etter hovedretten kom ostene på bordet, nærmere bestemt en Delice de Cremiere, en Chaumes og en Coeur de Lion brie. Alle fikk smake litt av hver, senere litt mer av hver, og til orientering kan det nevnes at nå spiser også Vibeke ost!

Til osten ville noen beholde rødvin i glasset. Dette gikk helt greit til den milde Cremiere-osten. Vouvray-vinen passet perfekt til Chaumes, mens den litt kraftige brien krevde noe mer sødme. Derfor ble det åpnet en Sauterne fra Chateau Piot David i Barsac, ikke så veldig langt unna Saint-Émilion.

Så ved enden av dette måltidet holdt vi oss trofast i Bordeaux. Den Semillion-dominante dessertvinen skuffet ikke, men ga en sødmefylt smaksopplevelse full av aprikos og krydder.

Den hvite Bordeaux-vinen fikk følge oss til dessertbordet, som bestod av Annes glimrende sjokoladekonfektkake basert på blant annet Walters Mandler, karamelliserte valnøtter, sirup og mye annet godt, av en bringebærsaus som Jan lagde kunstneriske malerier med vaniljesaus i, av friske bringebær, vaniljeis og  av crème brûlée.

Etter 6 timer ved bordet var alle gode og mette.

Og for dem som ønsker en oppsummering …

MENY *)

Katalansk bellotaskinke og røkt bjørnekjøtt garnert med revet manchego, olivenolje, grovhakkede pistasjnøtter, finhakket grønn chili og terninger av gravenstenseple.

Syltet rødløksblad med russisk størkaviar og crème fraiche, sashimi av salmalaks med wasabi og ristet sjalottløk, sursøt agurksalat og granskuddsirup fra Kunstnerdalen.

Maki med reinsdyrtempura, asparges og pære, wasabi, soyasaus og syltet ingefær

Tom Ka Gai med gresskar og kamskjell

Pasjonsfrukt- og bringebærsorbet

Crispisalat med viltterriner av hare, kanin, rådyr, villsvin og hjort

Indrefilet av elg med mandelpotetpuré, fois gras, portebellosopp og viltkremsaus

Oster (Delice de Cremiere, Chaumes, Coeur de Lion)

Desserter (Sjokoladekonfektkake, bringebærcoulis, vaniljeis, bringebær, crème brûlée)

VINER

Vouvray Péttillant Brut 2002 fra Domaine Huet

Casa Estevet fra Cellers Perelló

Richter Graacher Himmelreich Riesling Auslese 2006

Le Haut-Lieu Sec 2009 fra Domaine Huet

Le Mont Sec 1994 fra Domaine Huet

Chateau de Pressac Saint-Émilion Grand Cru 2002

Chateau Piot-David Sauternes 1997

*) De fleste av rettene vil bli presentert framover med hvert sitt innlegg her på Smak-bloggen, og med detaljerte oppskrifter. Følg med!