Når medlemmer av Mat- og vinklubben Smak skal ut å feire noe spesielt, søker vi etter de aller beste kulinariske opplevelsene som Oslo har å by på. Det ble Restaurant Oscarsgate. Og vi angret ikke.
Björn Svensson startet sin drømmerestaurant like ved Bislett i Oslo i 2005. I 2008 fikk han sin første stjerne i den prestisjetunge Michelin-guiden. Det er bare et spørsmål om når han får stjerne nr. 2. Svensson har jobbet sammen med de beste. Gordon Ramsey, Ferran Adria, Eyvind Hellstrøm. Og restaurant Oscarsgate tilbyr også en av de beste, om ikke den beste kulinariske opplevelsen Oslo kan by på. Vi besøkte restauranten for 3 år siden og ble imponert. Det var på tide med et nytt besøk.
Vi mistet etter hvert oversikten over hvor mange retter som kom på bordet. Det var hovedretter og mellomretter og hvileretter og ekstraretter. Fantastiske smaker. Vakkert for øyet. Bildene taler mer eller mindre for seg selv. Her er et utvalg av det vi ble servert.
Første bilde viser potetkroketter med revet vesterbottenost og sort trøffel fra Piemonte. En av mange ekstra apetittvekkere vi ble servert under vårt herremåltid på Restaurant Oscarsgate. I tillegg fikk vi blant annet hjemmelaget flatbrød med trøffelsmør på tannpastatube, skumdekket salma og shitake som skulle dyppes i krydderpulver, toast med ibericoskinke av pata negra og paprikapuré, en foiegras-terrin på brioche med appelsinmarmelade og hjemmebakt flatbrød med røkt ørret og kaviar. Se bildet nedenfor. Vi mener bestemt at det var noe sånt som seks eller syv retter på bordet før vi kunne ta fatt på selve menyen.
Og da var vi framme ved første forrett, en carpaccio av Charolais-okse med estragon, rugsprø, syltet sopp, fritert løk og et sort pulver farget av blekk fra hjemlige akkarer. Til denne retten ble det servert et hveteøl fra Haandbryggeriet.
Charolais-okse er for oss uinvidde et digert beist som opprinnelig kommer fra Normandie. Oksene veier over et tonn og ser ut som gråhvite monstre sammenliknet med vårt hjemlige brune storfe. Kjøttet til disse dyrene er ettertraktet over hele verden på samme måte som Kobekjøtt fra Japan og fikk i denne retten en fin kontrast i crispy rugsprø og frittert løk. Spennende smaker fylte munnhulen uten å ta oppmerksomheten vekk fra det flotte kjøttet.
Neste forrett (bildet over) sto i sterk kontrast til det kraftige oksekjøttet, en delikat og iskald komposisjon av østers og kråkebolle med urte-emulsjon, nedkjølt blomkålkrem og lakserogn av ypperste klasse, samt skum av selleri, agurk og eple. Og i glassene dukket det opp en Riesling Kabinett trocken fra Georg Mosbacher i Pfalz. Et glimrende følge.
Og da var vi framme ved det vi kanskje kan kalle hovedforretten, salmalaks og sjøkreps dekket med tynne wonton-flak og kaviar. Tilbehøret var dandert i ulike fasonger, en kjegleformet lime- og kokossorbet, små biter av eple og reddik osv., og det hele omkranset av en vidunderlig saus laget på soya og yuzu (en asiatisk sitrusfrukt). Nydelig!
Neste rett var en ravioli av hjemmelaget dekorativ stripete pasta. Under pastaen skjulte det seg kamskjell og herlig kjøtt av strandkrabbe og taskekrabbe i en deilig smørsaus. Og over det hele finkuttet brokkoli, skum av krabbesky og flak av trøffel. En morsom, lekker og nydelig rett. I glassene kom en hvit Burgunder med god frukt, spenstig syre og litt eikepreg (Henri Boillot, 2009) og som passet perfekt til smaken av skalldyr og trøfler.
Etter en kjapp mellomrett av ferskvannskreps i en kremet bisque med løpstikke (som var en såpass lekker liten sak at vi glemte å ta bilde av den) var det på tide med det vi kan kalle første hovedrett. Det var et stykke villtorsk på røstipotet dekket med løyrom og en nydelig bechamel med chips. Fortsatt var Chardonnay-vinen perfekt følge.
Etter fisken kom en smaksbombe av en vegetar-rett. Norske traktkantareller med posjert økologisk vaktelegg, butterdeig, robiola, rips og trøffel. (Robiola er en italiensk ost laget på ku-, geite- og sauemelk.) Om noen skulle ha sagt at de skulle servere en Pinot Noir til rips og egg ville jeg normalt anbefalt et opphold langt unna kulinariske etablissementer. Men til denne retten passet den røde burgunderen fint. De kraftige jordaktige smakene av ost, kantarell og trøffel var såpass markante at vinen kom helt til sin rett. Vinen var fra G. Roumier i den nordlige delen av Burgund.
Før hovedretten av kjøtt måtte vi selvsagt ha en hvilerett. Sorbet laget av friske urter og bruspulver med følge av yoghurt, multer og krekling. Fantasifullt, friskt og godt.
Den siste hovedretten besto av norsk lammekjøtt, lammepølse og foie gras. Lammet lå på en karamellisert løk-kompott og gåseleveren på konfitert potet. Tilbehør ellers var en fargerik salat av polkabeter, reddik, rødbet, fennikel og bladpersille. Det hele ble bundet sammen av en sherry-sky.
Men her oppdaget vi den eneste bitte lille skrapen i lakken på den unike Ferrarien vi ellers hadde satt oss i denne kvelden. For sammenliknet med de andre rettene i den velkomponerte menyen var denne retten relativt smakløs. Gåseleveren var nydelig. Det var for så vidt lammekjøttet også, men både det og særlig lammepølsen hadde fortjent vesentlig mer kraft i smaken. En annen saus enn sherry-sky hadde kanskje gjort susen. Eller muligens bare litt bedre krydring. Til lammet serverte vår sommelier en kraftfull Rosso di Montalcino fra Banditella i Toscana.
Osteretten som fulgte var spennende og annerledes. En russisk blini fikk følge av Epoisses, en kraftig kittost fra Burgund, samt rosiner og hakkede nøtter. Vi fikk noe søtt i glasset også, en nydelig Beerenausläse av Rieslaner (en blanding av Riesling og Silvaner) fra vinhuset Geil nord for Pfalz.
En stor dag skulle feires. Det var derfor hyggelig at restauranten hadde skrevet en hilsen på første dessert. For på samme måte som den forsiktige starten med rekke på rekke av smaksbomber, skulle måltidet avsluttes langstrakt med mange kulinariske søtsaker. Under skummet skjulte det seg stekt banan i karamell. Sorbeten ved siden av hadde et tydelig preg av rom. Ekstra hyggelig var det derfor da vi nevnte at deler av selskapet ikke var særdeles begeistret for verken banan eller rom, at kelneren raskt var på pletten med en alternativ første dessert. I glassene kom nå en italiensk stråvin fra Toscana basert på Malvasia og Trebbiano, en Vin Santo Del Chianti Rufina, 2003, I Veroni.
Enda større ble gleden da andre dessert kom på bordet. En fantastisk komposisjon med sjokolade i alle varianter og konsistenser. Lett krydret med bringebærsorbet, toffee og salt.
Men det sluttet ikke med to desserter. Nå dukket det opp en rekke morsomme søtsaker: Sukkerspinn, honningmelon i lypsyl-variant, makroner, sjokoladesigarer med røyksmak, konfektfat og sjokoladetrøfler. Vi skulle ikke gå sultne hjem! Og med dette mener vi bestemt at vi hadde passert tyve ulike retter og smaksopplevelser i løpet av de 4 timene måltidet varte. Nå venter vi bare på en ny anledning til å komme tilbake. Og på Michelin-stjerne nr. 2.