Vi får ikke nok av det franske

Mat og vinklubben Smak består av 6 mat- og vinglade voksne som møtes stort sett hver andre måned for å nyte det vertskapet har forberedt. Vertskapet går på rundgang, og denne gangen ble gjestene ønsket velkommen til nok en fransk aften. Det ser ut til at det franske kjøkken inspirerer oss til å strekke oss enda lenger, noe gjestene åpenbart satte pris på.

Gildet startet med cocktail og butterdeig. En bramble der sitronen var erstattet med pasjonsfrukt-puré og der Passoa dyttet ut Creme de Muré ble en friskus som passet godt til små munnfuller av butterdeig fylt med henholdsvis creme fraiche med chevre, pepperrot og san daniele, samt rørosrømme med finhakket rakfisk, dill, rødløk og egg (bildet).

Til bords kom en Laurent-Perrier Champagne i glassene og østers i 3 varianter; naturelle med bringebær-vinaigrette, posjert i hvitvin og blåskjellkraft og gratinert med crumble av parmesan, smør, smuler og gressløk. 3 veldig ulike måter å nyte østers på. For nybegynnere kan absolutt den gratinerte varianten anbefales. Den tørre champagnen ble etter hvert akkompagnert av en litt mer floral og fruktig Sancerre. Begge viner sto bra til østersene. Om man skal være pirkete, så ville man kanskje valgt boblene til naturelle og den friske og fruktige Sauvignon Blanc’en til de varmebehandlede skjellene.

Tid for fisk! En klassisk Sole Meunière, panert og stekt akkurat passe i pannen, og med ertekrem og rikelig smør, kapers og persille som tilbehør. Og hva passer bedre til denne fete retten enn en crispy og tørr Chardonnay. Hvit burgunder i glassene. Hvem kan ønske seg mer? Vi satset på en nydelig Rully fra Prosper Maufoux. Ikke polvare lenger, men kan muligens bestilles.

Neste rett: pannestekt vaktel. Med en skysaus kokt på vinger og krås, syltet rødløk, brent purre og poteter konfitert i andefett. Litt appelsin ga syre til retten sammen med rødløken. Godt balansert og fint tilbehør til kveldens første røde; en Hautes-Cotes de Nuit av samme produsent som den hvite burgunderen.

Og da var vi framme ved kveldens «hovedperson», et reinsdyr fra Røros-traktene. Ytrefileten var lagt på en seng av kyllingleverkrem fra Hovelsrud gård utenfor Hamar. Tilbehøret var syltet gulrot, smørdampet brokkolini, en kompott av eple og selvplukket fjelltyttebær (fra Hemsedal) og en stuing av steinsopp, kantarell og svart trompetsopp plukket i Indre Østfold. Og til denne herligheten ble det servert en ikke så liten celebritet av en rødvin: En 2005-årgang Chante Alouette Cormeil på Merlot, Cabernet Franc og Cabernet Sauvignon, en Grand Cru egenhendig hjembrakt fra Saint-Emilion i 2010 og godt lagret innerst i kjelleren helt til det riktige øyeblikket, som altså viste seg å være en norsk høstkveld i november til et reinsdyr fra Røros.

Dessert! Ostekake med hjemmelaget bringebærsorbet, crumble og bringebærcoulis.Nam!

Og nå når det nærmer seg jul, er det hele bare et godt minne og en lengsel mot neste gang vi møtes i Mat og vinklubben Smak.

Forventninger innfridd!

Vi er i september. En varm og god måned med «indian summer» over det meste av landet. I Finnmark bader folket på hvite strender. I Oslo møtes 6 mat- og vinglade godt voksne til en ny festmiddag i klubben «Smak».

Vertskapet møtte gjestene med et utvalg av «amus bouche» – små kanapeer av friterte potetlomper med marinerte scampi og baconrøre, samt blåskjellsnacks som også var friterte med lime-majones til. Nydelig, var det. Og sammen med fingermaten fulgte en egenkomponert mojito med pasjonsfrukt.

Det er alltid hyggelig å kose seg med fingermat og cocktail i sofaen, men et vakkert dekket bord ventet oss, og i glassene en Albarino som kjendiskokk Ole Martin Alfsen har navnet sitt på (OMA). Vi elsker Albarinodruen, og Alfsens vin sto også til forventningene, frisk og floral og meget god til første rett: kamskjell i marsalasaus med gnocchi og toppet med ørretrogn. En lekkert balansert og velsmakende forrett, der sausen gjerne kunne spises med skje.

Ny vin i glassene. Denne gangen en gammel kjenning som aldri blir feil: Louis Jadot sin hvite burgunder er nærmest blitt en folkefavoritt. Og forventningene gikk i retning av sjømat og smørbasert saus. Forventnignene ble innfridd. Steinbitfilet i en beurre blanc med søt ertepuré og garnert med hummer. Lekkert mot ganen og godt balansert mot den syrlige chardonnayen.

Rødt i glassene. Nærmere bestemt en flott barbaresco fra Barolo i Piemonte. Forventningene gikk i retning av kjøtt. Og årets lam kom på bordet. Sågar indrefileten av lammet, dette delikate stykket som smelter på tungen. Lam og fløtegratinerte poteter. En klassiker. Det som ikke var så tradisjonelt, var at lammet var marinert i whisky, som også var ingrediens i sausen. Dette skapte en litt funky twist på retten. Morsomt! Og med fritert løk, pastinakkpuré og løkkompott ble det ekstra stas.

Framme ved desserten. Og for en dessert! Karamell og sjokolade er aldri feil. Og når jordbær fylt med mascarpone er tilbehør, så blir det perfekt. Takk for en særdeles hyggelig aften, der mat og vin sto til forventningene, og der den gode samtalen var i sentrum, som alltid.

En nydelig sommerkveld

Det var en vakker og varm sommerkveld i Oslo tidlig i juni. En av de man husker lenge. Særlig når sommeren ble som den ble.

Vertskapet hadde dekket opp et lekkert bord på terrassen. Frisk og syrlig cocktail i glassene. Fingermat i god rekkevidde. Kan man ønske seg mer?

Fingermaten var dadler på grillen med parma og chevre. Cocktailen var en variant av en GT med granskuddsirup. Vakkert og velsmakende! Roen senket seg. Den gode samtalen fløt rundt bordet.

Som om ikke dette var nok: En fingermat til! Denne gangen røket laks på blinis med ricottakrem. Og nå kom det også bobler i glassene, en Comptesse de Neples Champagne laget på Chardonney og Pinot.

Selv om sola skinte, så flyttet selskapet seg innendørs der et annet vakkert dekket bord ventet. Det ble litt langt fra kjøkken til terrasse. Ellers kunne vi sikkert ha sittet ute til sent på kveld.

Mer hvitt fant veien til glassene. En Riesling Kabinett fra Schloss Johannisberg, en skikkelig godsak som sto godt til forretten; en asiatisk inspirert spicy sitronlaks på fritert rispapir med tamari, srirachamajones og soya, garnert med vårløk, agurk og sesamfrø. Sjeldent man får til en god pairing til spicy mat, men den halvtørre rieslingen fungerte prefekt til de kraftige smakene.

Neste post på det rikholdige programmet denne kvelden var auberginer fylt med parmesan og ricotta, soltørkede tomater og persille, rullet inn i parmaskinke og med rukkola og kremet balsamico som tilbehør. Men først skulle vi få noe nytt å drikke. En fruktig og ung rosévin fra Provence av produsenten Chateau Minuty.

Det fløt i herligheter denne kvelden, og rødvinsglassene ble nå fylt opp av to svært ulike, men spennende varianter av de blå druer. Den ene var hovedsaklig av tørkede corvina-druer. Og da skjønner mange at i snakker om Amarone. En staselig 2017-årgang fra Masi kalt Nectar Costasera, fritt oversatt «kveldsnektar fra kysten». Den fyldige og fruktige Amaronen sto i sterk kontrast til den andre røde, dyrket på østsiden av Gironde med både Merlot og Cabernet Franc. Godt gjettet! En skikkelig tøff Bordeauxvin fra Saint Emilion, sågar en Grand Cru! Her var det flust med tanniner, så her ble selskapet litt delt i sin bedømming. Noen likte fransk og andre likte italiensk, men begge vinene sto meget godt til hovedretten: Et fint stykke indrefilet med bearnaise, asparges, parmesanpoteter og selleripuré.

Og da var vi fremme ved desserten. Nei først var det oster, gryere og gammel Amsterdamer, flotte fastoster med godt tilbehør av marmelader og glasserte nøtter. Og enda en rødvin kom til. Denne også fra Italia: En Langhe Rosso fra Produttori Dei Colli. Rødvin og faste hvite oster. En norsk klassiker. Og kjempegodt!

Og desserten: Se selv! Hvit sjokolademousse i lekre glass, sjokoladefondant ved siden av, hjemmelaget bringebæris, karamellsaus og friske bringebær. Takk for en nydelig sommerkveld!

Ikke fancy – bare digg

Jada, vi ligger litt etter med våre referater. Denne serveringen fant sted 11. februar i år. Vertskapet hadde lagt vekt på gode smaker uten det store raffinement. Tradisjonen tro startet gildet med noen små apetittvekkere, fire små toast, to av dem med smeltet chevre, bringebærsyltet løk og fikensyltetøy, de andre med smeltet brie, pasjonsfrukt og crispy and.

Til disse små munnfullene serverte vertskapet 2 ulike cocktails: En pasjonsfrukt-variant av en gin sour og en bramble med bringebær-puré.

Til bords kom det champagne i glassene. En Taittinger Brut Reserve spesialutgave laget til Fifa World Cup i 2022. Et friskt og syrlig kompliment til første rett, en hummersuppe ala Chat d’Or inspirert av Champagnesalongen på Frogner i Oslo med samme navn. Suppen hadde fine biter hummerhale og var garnert med Oxalis, crème fraiche og rødpepper.

Glassene ble fylt igjen, denne gangen med en hvit burgunder fra Macon-Village og produsenten Deux Roches fra 2021, en fyldig Chardonnay uten altfor mye eikepreg. Siden denne ble servert midt under suppen, fikk vi testet den både til hummer og til neste rett, som var tynne skiver av langtidsstekt hjort med en ostekrem, röstipotet, karamellisert løk, selvplukket tyttebær og asparges. Burgunderen holdt seg godt gjennom begge rettene.

Ny vin i glassene. En ny burgunder, denne gangen fra Mercurey og produsenten Albert Bichot. Og denne gangen rød på 100% pinot noir. Denne ble også servert sammen med den hvite, da både hvitt og rødt viste seg å passe godt til hjorten pga det lette tilbehøret. Samtidig var den røde burgunderen en fin overgang til neste rett, et høyt ryggstykke av skrei med knust potet, stekt røket bogskinke, søte erter og saus av brunet smør, sitron og soya.

Enda en rød burgunder fant veien til glassene under denne retten, en Volnay Les Robardelles av produsenten Huber-Verdereau fra 2012. Denne ellers litt lukkede burgunderen hadde fått åpnet seg skikkelig etter 10 år i vinkjelleren og smakte aldeles vidunderlig til torsk, skinke og brunet smør.

Til slutt litt av det søte. En terte med bringebærkrem, sjokoladeganache og mousse av melkesjokolade. Shortbread og bringebærsorbet. Gode smaker denne kvelden. Ikke så fancy. Bare skikkelig digg.

Jeg velger meg april!

Ja, det er noen måneder siden Mat og vinklubben Smak satte hverandre stevne – det var vår i luften og vi lengtet mot sommer. Det hele er nå i september-regnet mer som et fjernt minne. Men vertskapet, maten og vinen er ikke glemt.

Vi ble møtt med en herlig cocktail av vodka, pasjonsfrukt og mango, en slags avansert husets pornstar martini, frisk, søt og syrlig, fulgt av munnfuller med comte mousse med creme fraiche, samt kylling med jalapenho og cashew i crustader.

Bobler skulle det også bli! En Champagne brut nature fra André Clouet.

Og til bords en favoritt: Soalheiro Alvarinho, denne nydelige albarino-druen, her fra Portugal, men ellers kjent som hoveddruen nord-vest i Spania i området rundt Santiago de Compostela.

Og den første retten sto godt til den nydelige hvitvinen. En pomelo-salat med kongekrabbe, sjalottløk, sitrongresskjerner, mynteblader og koriander, overstrødd med ristet kokos, hakket chili, fish sauce og friskpresset lime. En asiatisk preget komposisjon som virkelig fikk aktivert smaksløkene.

Enda en hvitvin fant veien til bordet, en Sauvignon Blanc fra Loire, La Villaudiere Sancerre, selve smaken av sommer!

I rett nummer to flyttet vi oss til Italia. En burrata med god olivenolje, lakserogn og yuzu. Enkelt, men åh så godt!

Mer hvitt i glassene, denne gangen fra den sødmefylte og friske Sauvignon Blanc til den strenge og syrlige Chardonnay. En gammel kjenning fra storprodusenten Louis Jadot.

Og hva passer vel bedre til en tørr Chardonnay, enn piggvar. Her et nydelig stykke filet trukket i hvitvin og servert med en hummer og skalldyr-bisque. Morsomt tilbehør av vårens norske grønne asparges, papaya og melon.

På tide med rødt i glassene. Og vertskapet fortsatte med produsenten Louis Jadot. En lett, frisk burgunder som passet utmerket til andre hovedrett:

Poulet ballotine – utbenet kyllinglår fylt med en farse av kvernet kyllingfilet, røkt paprika og rikelig med hvitløk, fløte, bladpersille og cayennepepper. Kyllingen var sous vide på 64 grader i 2 timer før bruning i panne og ovn. Sausen var helt framifrå – en estragonsaus basert på kraften fra kråsen.

Og da var vi framme ved dessertene. Ikke bare én, men to!

Først nydelig kremet hjemmelaget is av lime og pasjonsfrukt med rikelig karamellsaus over.

Deretter en ostekake av melkesjokolade og karamell på en oreo-bunn!

Og da var en himmelsk våraften kommet til veis ende. Sommeren sto for døren, og nå langt ute i september kan vi bare si at den kom og gikk så altfor fort.

Vakkert og smakfullt

Litt forsinket referat denne gangen fra en smakfull gourmet-aften i Mat og vinklubben Smak i begynnelsen av februar. Med en virus som slår beina under deg når du minst venter det, så får skribleriene etter en festaften vente.

Denne gangen var bordet pyntet med flotte farger i kontrast til det sorte og elegante. Og som sedvanlig var de små smaksbombene gjort klar før bordsetting, akkompagnert av musserende viner fra Frankrike og Sør-Afrika, nærmere bestemt Pol Rocher Brut Reserve og Boschendal Chardonnay Pinot Noir. Det må sies at Sør-Afrikaneren falt litt gjennom sammenliknet med den nydelige champagnen fra Pol Rocher. Men bobler er uansett alltid godt, og til smårettene passet de utmerket.

Smårettene var bakt skorsonerrot med rosmarin og bacon, samt et utvalg oster og norzolakrem på crostini. En deilig start på festen.

Til bords ble glassene fylt av en nydelig Txakolina fra det nordligste Spania av produsenten Rezabal, et godt følge til første rett, en ceviche av salma og friske urter, marinert i lime og kokoskrem. Herlig frisk som vinen i glasset.

Mer hvitt i glassene, denne gangen en organisk chardonnay fra Bonterra Vineyards i California, etterfulgt av enda et glass, men denne gangen et glass med mat! Et kreativt lokk av rösti og nede i glasset basilikumkrem, sprøstekt cerrano og erteskudd. Morsomt, vakkert og velsmakende.

På tide med noe rødt. Og fra Østerrike denne gangen. Fra produsenten Heinrich Naturtalent. Neida, han heter ikke det, men vinen heter Naturtalent, og Weingut Heinrich er kjent for sine unge naturviner som likevel tåler litt lagring. Dette var en ca 50/50 Zweigelt og Blaufränkisch, aromatisk, myk og deilig mot ganen. Og når glass nummer 2 ble fylt av rødmende vin fra Burgund av produsenten Jean-Claude Boisset, så forsto vi at nå var det noe digg på gang.

Og digg var det. Pannestekt skrei. Selleri og mandelpotetpuré. Urte og baconsmør. Say no more. Rødt til skrei er et must. Særlig når tilbehøret har flotte umami-smaker. En særdeles vellykket rett.

Mer vin? Å jada! Vi fortsetter med rødt, og denne gangen en noe mer tanninrik versjon, nemlig en 100% syrah fra Crozes-Hermitage av Domaine Belle, en intens og noe lakrispreget, spennende vin, som fikk smaksløkene til å lure på om det kanskje ble kjøtt på tallerkenen.

Og det ble det. Røkt lammefilet med gresskarpuré og rosenkål, garnert med frityrstekt purre, fenalår og ristede gresskarkjerner. Nam! Og syrah’en passet perfekt til kjøttet. For liksom å kjøre på litt ekstra, så kom det enda en rødvin i glassene, en kuriositet fra Østerrike, kun kaldt «The Butcher», en ganske kraftig pinot med fine bærtoner som også sto godt til lammet.

Og da var vi framme ved desserten.

Det gikk rykter om at husets datter skulle ha æren for denne lekre kaken, dekket av hvit sjokolade og bringebær-glace, med mousse av melkesjokolade, bringebærgelë, bringebærmousse og en bunn av karamelliserte nøtter og corn flakes. Vi lot oss særlig imponere av den skinnende glace’en og perfekt temperert hvit sjokolade. Det ble ikke ett, men minst to stykker.

Takk til vertskapet for nok en vakker og velsmakende festaften i Mat og Vinklubben Smak.

Frukt og bær!

Det er blitt høst, og Mat- og vinklubben Smak samlet medlemmene til en ny festaften, der bordet var pyntet med høstfarger, og der frukt og bær var hovedtema. Vertskapet hadde vært på Orknøyene og tatt med seg hjem noen kuriøse kulinariske herligheter, samt i Telemark og Hardanger, der lokalt produsert sider og vin ble med hjem i kofferten. Og med innslag av bær og frukt i samtlige retter var temaet satt for kvelden.

Bordet var dekket i høstlige farger

Glassene fyltes av bobler. Denne gangen verken Cava, Prosecco eller Champagne, men musserende eplesider fra Ulvik innerst i Hardangerfjorden. Og som følge til boblene serverte vertskapet sprø kjeks med andelevermousse og (selvfølgelig) karamelliserte epler og løk. I tillegg dukket det opp en cocktail bestående av gin, sitronsaft og bjørnebærlikør, en såkalt Bramble. Og tilbehøret til denne var kongekrabbe med bjørnebær surret i søt balsamico-eddik.

Kongekrabbe med bjørnebær

Til bords fikk gjestene rabarbravin fra Lerkekåsa vingård i Gvarv i Telemark. Og første rett var en salat av kongekrabbe med rabarbra og gressløk, og med ristet grønnkål som tilbehør. En fin kombinasjon av ulike konsistenser. Rabarbraen skapte fin syrebalanse til sødmen i kongekrabben, og grønnkål og rabarbra en fin tyggemotstand i kontrast til det myke.

Salat av kongekrabbe med rabarbra og crispy grønnkål

Ny vin i glassene, fortsatt fra Lerkekåsa vingård i Gvarv, denne gangen laget på hvit rips. Og da måtte vi selvsagt også ha rips i maten; Frøyalaks sous vide, creme fraiche med rips og pepperrot, samt fargerike kuler av eple og agurk.

Laks med rips, eple og agurk

Fra Hardanger hentet vi en flat sider «Stille stunder» fra Ulvik frukt og sideri. En vinøs sider som kunne minne om litt om en ung burgunder uten fatlagring, men med tilstrekkelig syre til å hamle opp med den feite kveita som skulle komme på bordet. Og for å sette denne sideren litt i perspektiv skjenket vertskapet også en hvit burgunder fra 2018 «Vieilles Vignes» (gamle vinstokker) fra Saint-Romain fra Maison Roche de Bellene. Her var eiken fremtredende og gjorde at sideren bleknet litt i sammenlikning. For selv om en hvit burgunder definitivt både dufter og smaker av syrlige epler, så er det noe annet med vin fra druer enn vin produsert på gravenstein.

Retten var altså et lite stykke kveitefilet, stekt på skinnsiden og med en beurre blanc, der sjalottløken var erstattet med fermenterte stikkelsbær, og med lakserogn og grønne asparges som tilbehør.

Pannestekt kveite med stikkelsbær, asparges og lakserogn

På tide med rødt i glassene. Først en Premier Cru fra Mercurey i Burgund produsert av Michel Juillot. Og til denne herligheten serverte vertskapet ytrefilet av lam fra Hitra fulgt av en brokollini surret i sesamolje, sesamfrø og hvitløk, samt en sjy av lammekraft, ipa, valnøtter og tørket frukt.

Ytrefilet av lam med sesam-brokkolini og tørket frukt

Som en forfriskning og for å nøytralisere smaksløkene litt, kom en hjemmelaget sorbet av grapefrukt på bordet. Et kjærkomment pauseinnslag.

Sorbet av grapefrukt

Og så var det på’n igjen med rødt. Denne gangen en klassiker: Chateauneuf-du-Pape fra produsenten Clos des Brusquières. Og med kombinasjonen av Grenache og Syrah kom forventningene om viltkjøtt på tallerkenen. Og vilt skulle det bli; ytrefilet av hjort, kun noen få minutter på grillen, for denne hjorten var så mør at den tålte litt råskap i midten. Kjøttet kom fra Hemsedal Hjort, der dyrene går fritt og beiter langs Grønna og der modningstiden er så lang at kjøttet smelter på tunga. Tilbehør var en viltsaus tilsatt svart surbærjuice, geitost, portvingelé og tyttebær, chips av pastinakk, selvplukket steinsopp og kantarell, og en risotto laget av en helt spesiell type byggryn som høstes på Orknøyene av 300 år gammelt urkorn, kalt «bere berries» – så fikk vi med litt ekstra bær i denne retten også.

Hjort med urbyggrisotto, steinsopp, kantarell og pastinakkchips

Vi kan ikke forlate Hardanger uten å ha smakt på syltetøy og oster fra området. Dagens ostetallerken besto av lagret Fjellost fra Herefordshire-kyr som beiter på Tysnesøy ytterst i vest, der Hardangerfjorden møter havet. Produsenten er Myrdal Gard. Og fra denne gården kom også ost nr 2, en hvit geitost med trøfler. Den tredje osten hadde vertskapet hentet fra samme sted som de eksotiske byggrynene, nemlig fra beiteområdene utenfor Kirkwall på øygruppa nord for Skotland, vellagret og produsert av kumelk den også. Tilbehør til osten var eplesyltetøy og honning fra Syse Gard i Ulvik med valnøtter og vingelé. Og i glassene en nydelig musserende hylleblomstsider fra Ulvik frukt og sideri.

Oster fra Hardanger og Orknøyene

Og da var vi fremme ved desserten. Her hadde vertskapet også hentet inspirasjon fra Orknøyene med en Sticky Toffee Pudding laget på spesialimporterte frøfrie dadler, med multeiskrem med vanilje, karamellsaus og karamelliserte epler. I glassene en norskprodusert «calvados», også den fra Ulvik, fra Hardanger saft- og siderfabrikk, kalt rett og slett Apal. I sterkeste laget for noen rundt bordet, men en fin understrekning av hintet av eple i desserten for de andre.

Og så var enda en festaften over i Mat- og vinklubben Smak. Vi sees igjen i februar.

Sticky Toffee Pudding med karamellsaus og multeiskrem

En festaften utenom det vanlige

Det er ganske ordinært at medlemmene i Mat- og vinklubben Smak møtes for å spise deilig mat og smake vidunderlig vin. Vi samles 4-5 ganger i året til en sedvanlig seremoni og har gjort det i 11 år. På rundgang. Det uvanlige denne kvelden var utvalget. Stikkord er engelske viner, hummertaco og torsk saltet i melk. Altså ikke så ordinært likevel.

Vertskapet er kjent for sine amus bouche, og det er ikke sjelden at gjestene nesten ikke kommer seg til bords, men blir sittende i salongen og nyte den ene munnfullen etter den andre. Intet unntak denne gangen.

Det startet med såkalte cheese straws, butterdeig-strimler fylt med engelsk cheddar, chipotle og hvitløk. Ved siden av dukket det opp en laksetartar som gjestene kunne dyppe tortillachips i. Tartaren besto av finkuttet Frøyalaks i en miks av vårløk, gressløk, limesaft, eplesidereddik (fra Hardanger), rømme, soyasaus og noen dråper tabasco. Og på bildet ser vi den siste munnfullen: sprøstekt parma med med salsa av melon og granateple, samt en basilikum og mascarponekrem i bunnen. Servert på skje for å spises i én jafs.

Til disse herlighetene ble det først servert husets fersken og basilikum-cocktail og senere en ung engelsk musserende artig sak, Nyetimber classic cuvee basert på chardonnay, pinot noir og pinot meunier. Engelsk sjampis? Hvorfor ikke. Boblene var små, tørre og fine. Perfekt følge til munnfullene.

Så var det på tide å sette seg til bords. I glassene dukket nok en englender opp, en knusktørr burgunderliknende hvitvin basert hovedsaklig på Chardonnay med det klingende navnet Chapel Down Flint Dry.

Første rett var en kamskjelltartar bestående av hakkede peanøtter, koriander, ingefær, soyasaus og en hjemmelaget majones tilsatt revet ingefær og urter. Retten var svært behagelig mot ganen, nøttene ga god tyggemotstand, og den tørre vinen passet perfekt til sødmen i kamskjellene. En meget vellykket kombinasjon.

Vertskapet fortsatte å helle Chardonnay. Denne gangen fra Burgund, nærmere bestemt Chavy-Chouet – Les Femelottes Bourgogne. Og som ikke det var nok. En tredje hvit dukket opp. En spennende italiener som passet særdeles godt til neste rett, Roero Arneis fra Giovanni Rosso. Sødmen i denne vinen brøt fint med den litt spicy retten som nå kom på bordet. Og nå er vi langt unna det ordinære: Foran oss lå to taco-formede skjell som viste seg å være goyoza-pannekaker (sånne som man lager dumplings av), formet som tacos nede i frityrgyten. Tips til hobbykokkene der ute; Ikke gjør dette hjemme! Frityrolje er ikke godt å få på huden. Bruk hansker og vær forsiktig!

Inne i skjellene bugnet det av herlig hummerkjøtt, avokado, ananas og lime, alt bundet sammen av en hjemmelaget majones tilsatt yuzu, sriracha og wasabi med avokado, ananas og lime.

Kjøtt på bordet. Rødvin i glassene. Og hvilket kjøtt! Såkalt Gullkjøtt, dvs kryddermørnet og vellagret oksekam, dyppet i oksefett og modnet i flere uker. Kraftigere kjøttsmak får du ikke. Tilbehøret var en silkemyk estragonsaus og morsomme friterte tynne potetsnurrer. Gode teksturer. Igjen! Og hvilken vin! En kompleks og spennende spanjol fra Castilla y Leon i nord-vest, Paixar Dragonte av 100% Mencia. En smakskombinasjon av de sjeldne.

Dagens hovedrett var torsk, hentet fra Finnmark, saltet i melk med ertepuré, lettsyltet akurk, karamellisert sellerirot og en smørsaus. Nydelige hvite flak mot ganen med balanserte smaker og teksturer. En vinner!

Til torsken serverte vertskapet to viner, en hvit og en rød. For til en slik kraftig rett av hvit fisk fungerer begge deler glimrende. I dette tilfelle klubbens favorittdrue: Chenin Blanc, denne gangen fra Sør-Afrika med navnet Momento! Og en like så spennende Pinot Noir fra Tyskland av produsenten Villa Wolf.

Taco til dessert også? Ja i denne uvanlige innpakningen fikk vi den herligste jordbærdessert med krem av mascarpone, mynte og melis. Og innpakningen var rett og slett hvetetortillas smurt med smør, sukker og kanel og stekt i ovnen formet som skjell.

Og med denne desserten var enda en flott festaften over i Mat- og vinklubben Smak. Av de nå totalt 50 møtene, var dette et av de mer originale. Takk til vertskapet! Vi sees om 2 måneder!

Bergens neste stjerne?

Vi var spente da vi i høljende regn ankom Lysverket i Bergen. Spente fordi vi gjennom NRK-serien Kokkeliv følte at vi hadde lært Christoffer Haatuft å kjenne som en «annerledes» restauranteier og -sjef. Spente fordi programmet hadde vist oss et talent som liker å overraske. Spente fordi vi var sultne og tørste. Rett og slett.

Og Lysverket skuffet ikke. Vi kjente med en gang vi satte oss til bords at her ville vi bli tatt godt vare på de nærmeste 2-3 timene. Og slik NRK-portrettet av Haatuft viste oss en ganske så uortodoks chef, passet mottakelseskomiteen heller ikke helt inn i stereotypen kelner og sommelier. I stedet for tittelen «kelner» passet det bedre med «vert og vertinne», slik du ville beskrevet et besøk i et privat hjem, der vertskapet fikk deg til å føle deg avslappet og velkommen.

Og maten som kom på bordet, i akkurat passe behagelig tempo, slik at vi fikk tid til å nyte, og slik at vi helt glemte å se på klokka, var akkurat slik vi hadde håpet. Overraskende, kul, vakker og smakfull. Se bare her:

Første rett var en panna cotta av nepe dekket av krabbekjøtt og med en irrgrønn gazpacho av agurk i midten. En fantastisk smakskombinasjon som ble bedre og bedre ettersom vi kom dypere ned i tallerkenen.

Terteskjell med erter, rømme og størkaviar. Kan man ønske seg noe mer? Jo, et lite glass iskald vodka ved siden av, et ønske som ble oppfylt umiddelbart og som Lysverket til og med spanderte. Vi var solgt.

Kaviaren ble fulgt av et perfekt tilberedt kamskjell fanget i Øygarden utenfor Bergen med enoki og en aldeles vidunderlig og kompleks XO-saus, der salt sjø, umami og syrefriske toner kjempet om oppmerksomheten.

Knutsen og Ludvigsen synger om breiflabben i Bergen, men hadde neppe restaurant-varianten i tankene. Her kom breiflabben absolutt til sin rett med en saus av blåskjell , vårløk og rips og med favabønner som tilbehør.

Første kjøttrett var tungesmeltende brissel av kalv med noen aldeles herlige gulrøtter til. Vi måtte pakke røttene ut av sitt grønne slør før bildet ble tatt, så vi beklager til restauranten av retten ikke er avbildet helt slik den ble servert.

Neste rett var kylling fra Hardanger med spisskålterrine, estragon og sjøgress (søl). Om vi skulle pirke i noe som helst under måltidet så måtte det være at denne retten kanskje ikke helt sto i stil til resten. Deilig mot ganen, men kanskje litt ordinær? Og kyllingen hadde fått et par minutter for lenge i pannen.

Om kyllingretten var litt ordinær, så var i hvert fall ikke osteretten det! Smuldret Fønix (blåmuggost fra Stavanger) med syltet plomme, konfitert sitron og gougeres (fransk for butterdeigsbakverk med ost).

Og desserten var også særdeles fantasifull, en eksplosjon (slik så det i hvert fall ut på tallerkenen) av jordbær med granité av jordbær og pepper oppå en silkemyk yoghurtparfait.

Vi var lykkelige gjester på en av Bergens virkelige perler, kanskje til og med en stjerne verdig. Og er det ikke en slik lykkefølelse en god restaurant skal gi gjestene sine? Uansett stjerne eller ikke. Vi kommer definitivt tilbake.

Endelig!

Så åpnet endelig restaurantene i Oslo opp igjen, og den bordbestillingen vi hadde gjort for november, som hadde blitt utsatt til januar, og så til mars, og så til mai, ble det mulig å få til i juni. Sebastian Myhre, kjent fra kokkelandslaget og Top Chef, vil med Restaurant Stallen vise en annen side av seg selv, etter å ha drevet Fyr Bistronomi i flere år. Og Stallen holder hus, nettopp, i den gamle stallen bak Fyr. Akkurat der Bogstadveien skifter navn til Hegdehaugsveien. Vi ble med på en kulinarisk reise i norske herlige råvarer behandlet med respekt og dandert til perfeksjon. Se bare her:

Chips og dipp med kaviar av rognkjeks

Syltet sild med nypotet

Taskekrabbe med agurk og dill

Tarteletter med sellerirot og røyka reinsdyrtunge

Kroketter med bresert oksehale

Konfitert rødløk med rabarbra, andeleverparfait og revet andehjerte

Råreker med bønnkarsemajones, pepperrot og hylleblomst

Kongekrabbe med ertepuré, tagetes og jernurt

Sjøkreps-salat

Sei med kraft av fermentert asparges, røkt krem og blomkarse

Asparges med kyllingskinn, eggeplomme og kjernemelk

Brissel med blomkål, ølvinaigrette og bygg

Lammeterrin på brødpudding med syltet kantarell og tyttebær

Lammefilet med gulrot og karve

Hvit undredalsost med yoghurt, tørkede plommer og maltolje

Curd av honning og kvede med beter, bringebær, fennikel og dill

Sablé Bretôn med jordbær, rabarbra, basilikum og kjørvel

TAKK FOR MATEN!