Det skal ikke mere til

9 03 2012

I disse dager, da fersk fisk bugner i fiskedisken og ikke koster mer enn en hundrelapp for 4 personer, så er det ingen unnskyldning for å la være å spise fisk som fredagskos. Særlig ikke hvis man bruker litt tid og kanskje til og med spanderer litt ekstra.

Siden det altså er fredag, tar vi fart og anskaffer en sjøkreps til hver. Ja, det koster noen kroner ekstra, men det gjør seg utrolig godt på tallerkenen og løfter en ellers kjedelig fiskerett til nye høyder. Dessuten gir sjøkreps-skallet det beste utgangspunkt for en skalldyrsaus. I tillegg anskaffet vi noen hjerteskjell. Bare 2-3 til hver. Det koster nesten ingen ting og gir enda bedre smak til sausen.

For det er sausen som tar tid og krever den største omtanken. Surr hvitløk og sjalottløk i litt olje sammen med hele krepsehoder som du knuser ned i gryten med en potetmos-stamper. Etter hvert begynner vidunderlige dufter å bre seg i kjøkkenet. Ha gjerne i litt timian også. Hell på en blanding av fløte og melk, evt. litt fiskekraft eller vann. La det hele småkoke en god stund og sil av. Reduser til omtrent halvparten av væsken. Et par minutter før servering tilsetter du hjerteskjellene. De vil åpne seg og avgi kraft til sausen i løpet av et par minutter.

Til fisken kan du lage noen croquetter av potetpuré rullet i panko og frittert i nøytral olje. Du kan også blansjerte noen grønnsaker. Fiskefileten skjærer du opp i passe posjonsbiter og steker i pannen i nøytral matolje sammen med timian, skall av sitron og hvitløk. Dette gir nydelig smak. Tilsett litt smør mot slutten og hell over. Til slutt varmer du litt på krepsehalene sammen med fisken før du legger alt sammen opp på tallerkener. Så kan gullrekka bare begynne!

Reklamer




Masterchef-dessert

4 03 2012

Noen av oss har glede av å følge med på Masterchef Australia. Episodene sendes på TLC og BBC Lifestyle. Det er noe lunt og hyggelig ved den australske versjonen som ligger langt unna den amerikanske og britiske varianten. Her er det lite kjefting og smelling. Konkurrentene er venner og gråter når noen stemmes ut. Reneste Big Brother.

Men i sentrum står likevel maten, og vi har hatt glede av å se amatører lage mat i konkurranse med de proffe. Ganske så underholdende og lærerikt. Så vi tenkte: Hvorfor ikke prøve en masterchef-dessert hjemme på kjøkkenet selv. Vi gikk for den vi syntes så best ut, nemlig Karamellparfait med peanøttkaramell og melkesjokolademousse.

Karamellparfait slik den skal se ut

Vi kan love at denne desserten smakte akkurat like vidunderlig som den ser ut. Og i stedet for å gjengi hele oppskriften her, nøyer vi oss med denne linken. Dessuten setter vi inn et bilde av hvordan vår egen karamellparfait så ut 3 timer etter at vi startet.

... og slik ble den på eget kjøkken ...

Noen tips:

1) Vær særdeles nøyaktig med målene. Særlig karamellsausen (som både inngår i karamellparfaiten og i peanøttsausen) er enkel å lage bare man følger oppskriften slavisk.

2) Husk å finmale peanøttene til bunnen av parfaiten og bland dem med både siktet melis og finmalte mandler. Bruk en stavmikser med krydderkvern eller Thermomix.

3) Dropp de tynne sjokoladeplatene. De er usedvanlig vanskelig å få til. Kjøp heller Freias Melkehjerter. Det blir dessuten morsomt og pent å se på, og du sparer minst 1 times frustrasjon.





Skuffende Popolare

1 03 2012

Vi har tidligere skrevet om norsk-kurderen Arikans restauranteventyr i Oslo. Hans transformasjon av Olympen på Grønland er nærmest legendarisk og hans restauranter Ylajali og Arakataka er etablert som 2 av hovedstadens mest populære spisesteder i hvert sitt prissegment.

Derfor var forventningene store foran vårt første besøk på seneste tilskudd på Arikans restaurant-portefølje, Trattoria Popolare ved gamle Schoushallen på Grünerløkka.

Restaurant Popolare (bildet er tjuvlånt av Oslopuls)

Først forsøkte vi å bestille bord til et selskap på 12. Vi fikk beskjed om at vi måtte spise minst 2 retter hver hvis vi var så mange, og at vi stort sett måtte spise det samme (vi måtte samle oss om maks to ulike forretter og maks to ulike hovedretter).

I utgangspunktet var dette et underlig krav, syntes vi, da noen i selskapet kun ønsket å spise en lettere pastarett og andre ville ha en større middag. Vel, vel. Etter lange forhandlinger med etablissementets bookingsjef ble vi til slutt enige om at det beste ville være om vi ikke bestilte bord, men at vi kom litt tidlig og slo oss ned på et av bordene i restaurantens første etasje, der menyen var akkurat den samme, men man kunne bestille hva man ville a la carte.

Vi stilte litt over kl 18 en fredag kveld og stedet var fullt. Vi var litt skuffet over at bookingsjefen ikke hadde informert betjeningen om at det ville komme et større selskap (noe hun hadde lovet å si fra om), men slikt kan skje de beste. Det som er utilgivelig var den mottagelsen vi fikk i restauranten. En svært lite hyggelig hovmester ga tydelig uttrykk for at han opplevde vår store gruppe som et problem vi hadde påført ham og som det ikke på noen måte var hans forpliktelse å rydde opp i.

Vår beskjedne erfaring innen kundebehandling har lært oss at kunden alltid har rett, at kvalitet er forskjellen mellom forventning og resultat, samt at kunden skal presenteres for gode løsninger, uten at det gjøres et stort nummer ut av det. Vel. Her ble nummeret altfor stort. Stemningen var såpass amper og lite hyggelig at vi besluttet å finne et annet sted å spise, selv om hovmesteren «for denne ene gangen» fant et bord til oss, men fortsatt insisterte på at vi spiste minst 2 retter hver.

Heldigvis finnes det steder i Oslo der kundene verdsettes høyt, der fleksibiliteten er stor og der det å finne gode løsninger for kundene er det viktigste. Trattoria Popolare er ikke et av dem. Stedet kan være så populært det bare vil for oss. Mat- og vinklubben Smak vil ikke besøke stedet igjen.

Vi fant i stedet tilbake til Brasserie Blanche, en restaurant vi har gode erfaringer med. De skuffet ikke denne gangen heller. Betjeningen smilte fra vi kom til vi gikk. Og det pussige er at når man opplever å bli satt pris på som kunde, så bestiller man kanskje 2 retter likevel, selv om man ikke må, og kanskje litt ekstra å drikke til og med.

12 personer la igjen ca. 5000 kroner på den koselige restauranten nederst i Bogstadveien. Vi vet ikke om dette er et ubetydelig beløp for en mann som Arikan, men vi vil uansett anbefale at han sender sine ansatte på et studiebesøk til Brasserie Blanche. De har god mat og de vet hvordan de skal behandle kundene sine.