Skuffende Popolare

1 03 2012

Vi har tidligere skrevet om norsk-kurderen Arikans restauranteventyr i Oslo. Hans transformasjon av Olympen på Grønland er nærmest legendarisk og hans restauranter Ylajali og Arakataka er etablert som 2 av hovedstadens mest populære spisesteder i hvert sitt prissegment.

Derfor var forventningene store foran vårt første besøk på seneste tilskudd på Arikans restaurant-portefølje, Trattoria Popolare ved gamle Schoushallen på Grünerløkka.

Restaurant Popolare (bildet er tjuvlånt av Oslopuls)

Først forsøkte vi å bestille bord til et selskap på 12. Vi fikk beskjed om at vi måtte spise minst 2 retter hver hvis vi var så mange, og at vi stort sett måtte spise det samme (vi måtte samle oss om maks to ulike forretter og maks to ulike hovedretter).

I utgangspunktet var dette et underlig krav, syntes vi, da noen i selskapet kun ønsket å spise en lettere pastarett og andre ville ha en større middag. Vel, vel. Etter lange forhandlinger med etablissementets bookingsjef ble vi til slutt enige om at det beste ville være om vi ikke bestilte bord, men at vi kom litt tidlig og slo oss ned på et av bordene i restaurantens første etasje, der menyen var akkurat den samme, men man kunne bestille hva man ville a la carte.

Vi stilte litt over kl 18 en fredag kveld og stedet var fullt. Vi var litt skuffet over at bookingsjefen ikke hadde informert betjeningen om at det ville komme et større selskap (noe hun hadde lovet å si fra om), men slikt kan skje de beste. Det som er utilgivelig var den mottagelsen vi fikk i restauranten. En svært lite hyggelig hovmester ga tydelig uttrykk for at han opplevde vår store gruppe som et problem vi hadde påført ham og som det ikke på noen måte var hans forpliktelse å rydde opp i.

Vår beskjedne erfaring innen kundebehandling har lært oss at kunden alltid har rett, at kvalitet er forskjellen mellom forventning og resultat, samt at kunden skal presenteres for gode løsninger, uten at det gjøres et stort nummer ut av det. Vel. Her ble nummeret altfor stort. Stemningen var såpass amper og lite hyggelig at vi besluttet å finne et annet sted å spise, selv om hovmesteren «for denne ene gangen» fant et bord til oss, men fortsatt insisterte på at vi spiste minst 2 retter hver.

Heldigvis finnes det steder i Oslo der kundene verdsettes høyt, der fleksibiliteten er stor og der det å finne gode løsninger for kundene er det viktigste. Trattoria Popolare er ikke et av dem. Stedet kan være så populært det bare vil for oss. Mat- og vinklubben Smak vil ikke besøke stedet igjen.

Vi fant i stedet tilbake til Brasserie Blanche, en restaurant vi har gode erfaringer med. De skuffet ikke denne gangen heller. Betjeningen smilte fra vi kom til vi gikk. Og det pussige er at når man opplever å bli satt pris på som kunde, så bestiller man kanskje 2 retter likevel, selv om man ikke må, og kanskje litt ekstra å drikke til og med.

12 personer la igjen ca. 5000 kroner på den koselige restauranten nederst i Bogstadveien. Vi vet ikke om dette er et ubetydelig beløp for en mann som Arikan, men vi vil uansett anbefale at han sender sine ansatte på et studiebesøk til Brasserie Blanche. De har god mat og de vet hvordan de skal behandle kundene sine.





Skuffende sjømagasin

19 07 2011

Sjømagasinet på Tjuvholmen er et av hovedstaden nye trendsteder for mat og drikke. Konseptet med egen gourmet-butikk inne i restauranten, skalldyrbar (eller seafoodbar som det heter på fint), konferansesenter og nettbutikk, har vist seg å være en suksess for restauranteier og gründer Bjørn Tore Furset. Han startet som kokk på Lofoten Fiskerestaurant på Aker Brygge og overtok selv restauranten på slutten av nittitallet. I dag driver Furset i tillegg til Lofoten, restaurantene Havsmak, Sanguine (på Operaen), Ekebergrestauranten, og altså Sjømagasinet.

Det går mye i fisk. Og det gjorde også 4-rettersen på Tjuvholmens Sjømagasin, da deler av Mat og vinklubben Smak inntok etablissementet en dag i slutten av juni. Fiskematen var god. Og brødet enda bedre. Den hjemmebakte og varmferske baksten var en stor suksess. Første rett var kongekrabbe med skysmør, en helt grei smaksopplevelse. Med hjemme-baksten til ble den super.

Andre forrett var kamskjell med chorizo, potetchips og blomkålkrem, en flott kombinasjon som virkelig smakte, selv om kamskjell og chorizo ikke nødvendigvis er det mest kreative man kan forvente fra et innovativt gourmet-kjøkken.

Hovedretten var lysing. Lysing er en torskefisk man ikke så ofte ser på norske tallerkener, selv om fisken finnes langs hele norskekysten, helt opp til Lofoten. Det er nok fortsatt slik at skreifisket er såpass dominerende i norskehavet at annen velsmakende fisk fort kan bli glemt. Synd, da lysingen er svært god på smak og har et fast, hvitt fiskekjøtt. På Sjømagasinet ble lysingen servert grillet med skinnsiden ned sammen med en deilig og kremet potetpuré, fennikel-bernaise, råstekte reker og asparges. Fine smaker, men kanskje noe i overkant dominert av fennikelens anis-smak.

Desserten var jordbæris med blant annet friske jordbær, vanilje og fløtepudding, en lekker komposisjon, men ikke til å hoppe i taket av. Nå kan det hende at dessert-eliten i vår lille mat og vinklubb er særdeles kresne på det søte, men på Tjuvholmens Sjømagasin burde man forvente det beste.

Og da er vi fremme ved det kritikkverdige. Denne kvelden i juni var Sjømagasinet fullt. Greit nok. Det virket imidlertid som om man hadde satt inn ekstra bord for å få plass til alle gjestene, og stedet var ubehagelig overfylt. Resultatet var et støynivå utenom det vanlige. Vi måtte bøye oss fram over bordet og rope for å høre hverandre.

Det overfylte lokalet var også et problem for kelnerne som måtte åle seg mellom bord som nesten sto inntil hverandre. Det gikk litt over stokk og stein og nabobordets gjester fikk til slutt vannkaraffelen i fanget da en manøvrerende kelner-stump havnet oppå bordet deres. Slik skal det ikke være på en restaurant i toppskiktet i hovedstaden.

Verre var det at kaoset gikk ut over serveringen. Det tok lang tid før vi fikk oppmerksomhet fra betjeningen. Menyer og drikke fant veien til bordet minst et kvarter etter at vi hadde satt oss, og først etter at vi hadde spurt en forbipasserende kelner om vi kunne få se på menyen. Og det tok 50 minutter før første rett ble servert. Slikt kan skje, men da forventer de bortskjemte Mat og vinklubb-medlemmer en forklaring eller en liten unnskylding fra betjeningen, kanskje en kompensasjon fra kjøkkenet. Men nei. Ikke så mye som et beklagende skuldertrekk. Hovedretten ble til og med «slengt» på bordet uten noen som helst presentasjon. Vi måtte gå på nettet etterpå for å finne ut hva vi hadde spist.

Når en 4-retter koster over 500 kroner uten drikke pr. person, forventer vi faktisk et annet nivå. Særlig i en tid da en rekke utmerkede spisesteder serverer minst like gode 4-rettere til godt under 500-lappen. Maten var OK. Servicen var under pari.

Dessverre, herr Furset. Det blir nok ingen flere besøk fra vår lille mat og vinklubb. Nå tror vi ikke restaurant-eieren gråter av den grunn. Det ser ut som om samtlige av hans etablissementer gjør det svært så bra. Og vi forstår at restauratøren ønsker å få plass til alle som ønsker å spise en varm sommerkveld. Noen ganger kan det likevel være lurt å gi dem som ønsker en god matopplevelse plass og oppmerksomhet nok til at det nettopp blir det. En god opplevelse.





Nasjonaldagen på Grand Café

19 05 2011

Det finnes neppe noe mer tradisjonsrikt i Oslo sentrum (vi holdt på å si i Kristiania) enn Grand Café. Vi merker det allerede når vi kommer inn i det kanskje mest parisiske spisested nord for Frankrike. Stemningen. Det formelle, men likevel løsslupne. Det forsofne, som er så gjennomført at det blir stilig.

Vår bordbestilling har ligget inne i Grand sitt bookingsystem i ett år, siden forrige 17. mai. La oss si det med en gang. Vi gjentok bestillingen nå også. Og 17. mai 2012 er vi enda en gang sikret en plass foran Per Krohgs berømte maleri av Kristiania-bohemen portrettert ved de store glassvinduene i cafeen, med Hans Jæger og Edvard Munch ved samme bord, med Oda og Christian Krohg, og med Henrik Ibsen på vei inn døra. En flott avslutning på en hektisk dag. En finale som er en nasjonaldag verdig.

Og maten var slett ikke verst. Noe overpriset kanskje, i anledning dagen, men absolutt velsmakende og rikelig. Til forrett ble det servert en liten salat bestående blant annet av carpaccio av ytrefilet av elg fra Bjorli, revet Holtefjellost fra Eiker gårdsysteri på Hokksund (det nærmeste vi kommer norsk parmesan), syltet champignon og bringebærolje. En spennende kombinasjon av smak og tekstur.

Hovedretten var et solid stykke bakt breiflabb pyntet med knasende tørr og sprø økologisk spekeskinke fra Grøstad gård i Våle i Vestfold. Som tilbehør kunne Grand Café by på en kanskje litt ordinær potetpuré (som kunne vært gjort vesentlig mer spennende ved å tilsette litt mer smør eller fløte), smørdampede gulerøtter (disse var svært gode) og en aldeles nydelig hjerteskjellsky med safran. En saus restauranten gjerne kunne vært enda mer raus med.

Dessert-tallerkenen var pyntet med en sjokoladeterrin av myk mousse av mynte og mørk sjokolade, noen melonterninger og en is av tonkabønner. Tonkabønner er egentlig en smaksterk frukt, som blant annet brukes i framstilling av parfyme. Smaken kan minne om vanilje. For noen ble moussen litt for preget av myntesmak. For mynteelskerne av oss, var den perfekt. Særlig sammen med tonkabønneisen.

Servicen på Grand Café er det ingen ting å si på. Vennlig, uformell og verdig en Grand Café. Et stort pluss var det at den av gjestene som satte tydeligst pris på det hjemmebakte kuvertbrødet, ble forært et innpakket helt brød da måltidet var over.

Alt i alt en staselig avslutning på en storslagen dag.





Det gamle er eldst

6 04 2011

Vi kan ikke huske hvor mange ganger vi har vandret inn i Oslos mest tradisjonsrike og flottest beliggende restaurant. Som regel med skisko på bena. Oftest bare for å nyte stemningen over en kopp solbærtoddy eller kaffe. Og kanskje en eplekake. For Frognerseterens eplekake er viden kjent.

Denne gangen var det ikke først og fremst på grunn av eplekaken vi tok banen hele veien rundt Holmenkollen til Frognerseteren stasjon. Og skotøyet sto bedre til dressen enn det skiskoene ville gjort. Men vi ville selvsagt prøve eplekaken også. I tillegg til andre retter fra Frognerseterens rikholdige meny. For Mat- og vinklubben Smaks utsendte medarbeider var invitert på full middag. På Frognerseterens hovedrestaurant.

Vi var overrasket over besøksantallet. Vi hadde faktisk en av «finstuene» helt for oss selv. Et lite minus at lokalet ikke bare var tomt da vi kom, men at hovmester og kelnere, samt garderobevakt var fullstendig fraværende. Imidlertid ikke så lenge. Noen minutter etter ankomst var alt på plass, og vi ble vist til våre plasser.

Vår elskverdige kelner anbefalte 3 typer laks til forrett. Vi hadde selv bestemt oss for reinsdyrfilet til hovedrett. Og eplekake som obligatorisk dessert. Gildet kunne begynne. Vel, ikke helt. Vi måtte selvsagt få noe å drikke. Den samme kelner fungerte godt som sommelier og anbefalte en herlig tørr Riesling til forrett. Sammen ble vi enige om en Rhone-vin til viltet. Kaffe var selvsagt følge til eplekaken. Og kunne gildet begynne.

Forretten var lekkert dandert på moderne kvadratiske tallerkener, noe som brøt litt med de ærverdige lokalitetene, der hvite duker og sølvtøy innenfor bondevegger av laftet tømmer skapte forventninger om noe litt mer rustikt. Men dette er små detaljer. Maten smakte utmerket. Kjøkkenet hadde gjort seg flid med salmalaksen. Den første var marinert i sukker og salt, den andre i pepper og den tredje var en tartar. Tre ulike former og varianter. Omtrent som et norsk folkeeventyr.

Tilbehøret var spennende. Særlig satte vi pris på basilikum-sorbeten, som passet utmerket til den marinerte laksen. Sennepssausen og chutnyen av mango og ingefær også. Flott at den milde laksesmaken ble forsterket av tydelige smaker ved siden av. Og vinen, en tørr Riesling fra Schloss Schönborn i Rheingau, var utmerket følge til retten. Masse fruktighet og friskhet og god syrlighet i avslutningen. Et lite minus til restauranten for å servere hvitvinen i tilnærmet romtemperatur. Den hadde hatt godt av å kjøles ned 7-8 grader. Det at vinen i tillegg ble stående på bordet og ikke satt i champagnekjøler, synes vi trakk litt ned.

I kontrast til forrettens digre, kvadratiske tallerken, som ga nesten i overkant med plass til de relativt små laksebitene, kom hovedretten på et porselen i minste laget. For her hadde ikke kjøkkenet spart på noe. Det var rikelig med helstekt indrefilet av reinsdyr, sikkert 150 gram per hode. I tillegg 4-5 saltbakte mandelpoteter, noen skogsopp, en solid porsjon jordskokkpuré, 3-4 rosenkål, syltede kastanjer og tyttebærsyltetøy.

Vi trakk nesten på smilebåndet over den motsetningsfylte presentasjonen av de to rettene (se bildene!). For mens innholdet i forretten nesten var vanskelig å få øye på i alt det hvite, bugnet det av mat på hovedrettens tallerken. Nå hadde man også funnet fram et servise som passet til interiøret. Men den estetiske opplevelsen av noe som skulle ha fremstått som lekkert og raffinert ble ødelagt av at maten nærmest var dynget oppå hverandre.

Smaken var det derimot ingen ting å si på. Kjøttet var nydelig, mørt og passe stekt for vår gane. Tilbehøret var slik det skulle være etter norsk tradisjon, men manglet kanskje noe av det raffinement vi opplevde i forretten. Viltsausen var helt grei. Rosenkålen tilnærmet smakløs (som kokt rosenkål ofte er). Soppen var som sagt gjemt under kjøttet og halvveis inne i jordskokkpuréen, så den fikk vi ikke noe særlig inntykk av. Vi gremmes litt over at ikke restauranten gjenbruker den sans de åpenbart har for det estetiske og legger opp maten i god avstand til hverandre, slik at man kan nyte smakene hver for seg og likevel la dem komplettere smaksbildet i munnen.

Så må det igjen sies at vi muligens er litt for godt vant. Eller at vi misforsto kjøkkenets ønske om å servere hovedretten i heilnorsk tradisjon, uten raffinement eller påvirkning fra det internasjonale kjøkken. Men etter vår mening burde man da ha gjennomført dette for alle tre retter. Og ved å servere hovedretten på større tallerkener hadde man oppnådd det samme smaksinntrykk, men latt tilbehør og kjøtt komme bedre til sin rett. Men altså: Godt var det. Og det er det viktigste.

Til hovedretten ble det altså servert en vin fra Rhone, nærmere bestemt en Chateau Fortia Cuvée du Baron fra Chateauneuf-du-Pap i den sørlige delen av Rhone-dalen. En fruktig smaksbombe av en vin med lang ettersmak og et utmerket følge til reinsdyrfilet og fløtesaus. Vinen er laget på Syrah, Grenache og Mourverdre og var overraskende vennlig priset, da den på Vinmonopolet koster i overkant av 260 kroner. Dessverre led vinopplevelsen også her av en noe høy temperatur. Vi anbefaler Frognerseteren Hovedrestaurant å gå til anskaffelse av et vintermometer og sjekke i «boka» riktig serveringstemperatur på både røde og hvite viner.

Nå skulle det bli eplekake. Med kaffe til. Kaffen var god og sterk presskannekaffe. Akkurat slik vi liker den. Men nå når vi var i det tradisjonrike humøret etter den enkle og heilnorske reinsdyrfileten, ble vi kastet tilbake til forrettens nykulinariske eksperimenter. For i stedet for den eplekaka som Frognerseteren er blitt så kjent for, ble det servert en slags eplekompott mellom to syltynne lag butterdeig. Tilbehøret av bær og coulis var greit. Kremen på toppen virket som om den var hjemmepisket. Og det hele smakte ikke så verst. Men det var noe annet enn det vi trodde det skulle være. Og da blir man jo alltid litt skuffet.

I sum: Et godt måltid mat. En litt underlig blanding av nouveau cuisine og heilnorsk bondekost, uten å få til noen av delene 100 %. Likevel: En hyggelig og smakfull opplevelse. Og omgivelsene er det ingen ting å si på. I motsetning til eplekaka forandrer de seg ikke. Og de er de beste Oslo kan by på.