Andekonfekt

Franskmennene står bak en rekke smaksmessig geniale oppfin-nelser. Fois gras er en av dem. Tarte tatin en annen. Camembert en tredje. Rekken er lang. Confit de Canard er absolutt en av perlene i det innholdsrike franske kjøkken. Canard betyr and. Confit betyr egentlig kandisert. Confiture betyr syltetøy. Hva består altså dette andesyltetøyet av? Rett og slett en diger hermetikkboks fylt med andelår som er kokt i sitt eget fett. Det høres kanskje kvalmende ut, men når fettet er tørket vekk (og tatt godt vare på i en tupperware-boks eller liknende til en senere anledning), sitter vi igjen med et stykke andekjøtt som er så mørt at det faller fra hverandre ved den minste berøring. Det eneste du trenger å gjøre er å legge lårene noen minutter i ovnen, så har du utgangspunktet for den herligste smaksopplevelse.

Hos Mat- og vinklubben smaks seneste vertskap, Bente og Svein, ble opplevelsen toppet av en vidunderlig søtpotetpuré, en rødløkskompott, noen velvoksne og akkurat passe al dente grønne aspargis og en appelsinsaus som var så god at oppskriften gjengis her i detalj: 1 liter god appelsinjuice og 4 dl god og sterk hønsebuljong reduseres til 2 – 3 dl. Skal helst koke på svak varme. Sett sausen til side og pisk inn omtrent 200 gram smør. Sausen må ikke koke etter dette. Da skiller den seg. Bon apetit!

Vintips: En god og lett burgunder fra Mercurey, for eksempel en Domaine Adelie fra Albert Bichot.

Nydelig salat med valnøttdressing og parmesanchips

Forretten til venstre er god, frisk og relativt enkel å lage.

Parmesanchipsene lages ved å strø revet parmesan på et bakepapir over en langpanne som settes i ovnen til osten er smeltet. Det tar kun noen få minutter. Ta langpannen ut og brekk løs biter når osten har stivnet.

Bland en liten salat. Bruk gjerne en av disse smakfulle ferdig-blandingene med rukkola, ruby og babyspinat.

Lag dressing av en god slump olivenolje, en skvett valnøttolje og omtrent like mye balsamicoeddik og hvitvinseddik. Smak til med akasiehonning til du får den perfekte balansen mellom syrlig og søtt. Smak også til med salt og pepper. Vend vinaigretten inn i salaten og strø noen ristede pinjekjerner over. Hvis du ikke har pinjekjerner, kan sikkert finhakkede valnøtter brukes.

På Mat- og vinklubben Smaks forrige møte serverte Bente og Svein denne retten med parmaskinke. Det var svært smakfullt sammen med salat, dressing og parmesan. Du kan sikkert også bruke litt bacon, norsk spekeskinke eller noe annet du har liggende.

Vintips: En tørr og fruktig riesling, for eksempel en Doppf & Irion fra Alsace.

Fransk eller tysk riesling?

På siste møte hos Bente og Svein fikk vi smake to deilige rieslinger, den ene fra Alsace og den andre fra Mosel. Den franske rieslingen var fra det tradisjonsrike vinhuset Dopff & Irion,

som har sine vinmarker rundt den sjarmerende landsbyen Riquewihr (bildet over), ikke så langt fra byen Colmar og kun noen steinkast fra grensen mot Tyskland. Man skulle umiddelbart tro at vin produsert i så vakre omgivelser må være full av smak og ynde. Det var den også. Vinen var lys grønnaktig i fargen, hadde en duft av epler og føltes nesten musserende i munnen. Og selv om dette er en svært så tørr riesling, med mye syre, var vinen både frisk og fruktig. Den passet utmerket som følge til den serverte forretten av parma, parmesan, salat og dressing av blant annet valnøttolje, balsamicoeddik og akasiehonning.

Dr. L fra Moseldalen ga oss en litt annen opplevelse. Selv om den har betegnelsen «trocken», ble den av ganene rundt bordet oppfattet som vesentlig mer søtlig enn den franske. Det ble nevnt aprikoser, honning og fersken. Vinen passet utmerket til å drikke alene, men var litt i søteste laget som følge til maten for enkelte. Viner med betegnelsen Dr. L eller Dr. Loosen er produsert av vinhuset Loosen Bros like ved Bernkasel (bildet ovenfor), et kanskje like idyllisk sted som Riquewihr i Alsace. Vingården ligger altså ved bredden av Mosel, midt i det som etter sigende skal være Moseldalens største sammenhengende område med drueranker.

Det er ingen tvil om at riesling-druen har fått sin renaissance, selv på kalde høstdager. Det snakkes mye om riesling på hjemlige nettsider. Restaurantene serverer også oftere viner av denne tysk-franske druen til fordel for fransk chardonnay eller sauvignon blanc. Det kan ha noe med prisen å gjøre. På Vinmonopolet kan en flaske Dr. Loosen kjøpes for litt under en hundrelapp, mens den franske koster rundt 120 kroner. Ikke noen upris for slike gyldne dråper. På Systembolaget koster de to vinene henholdsvis 79 og 85 SEK. Sverige er altså fortsatt billigst!

Det beste skal på bordet med kongen på besøk

Av og til får man lov til å oppleve det helt unike. Et statsbesøk betyr at en president eller konge inviterer en annen regent på offisiell visitt. Denne uka er Kong Harald og Dronning Sonja gjester hos den slovakiske presidenten og hans frue. I den anledning blir en næringsdelegasjon på ca. 70 personer invitert til å delta, i tillegg til Utenriksministeren, en rekke statsråder, presse, hoff, sikkerhetsvakter og prominente personer fra Norge og Slovakia. Derfor fikk altså representanter for Mat- og vinklubben Smak også mulighet til å oppleve statsbesøket på nært hold, hilse på kongeparet og nyte godt av regentenes vertskapelighet.

Mer bestemt fikk man anledning til å oppleve en fantastisk buffet, der det beste av norsk mat skulle presenteres av kokker fra Gastronomisk Institutt. Slik ser det ut når kongen ikke bare kanskje, men temmelig sikkert kommer på besøk.

Og her er menyen: Kongekrabbe med epler, agurk og pepperrot; posjert torskeloin, ertepuré og sandefjordsmør; marinert elg med potetkrem, sennep og bjørnebær (bildet til høyre); klippfisk med blomkålkrem, brunet smør og bacon; kamskjell og østers med brønnkarse og røyket benmarg-majones; sursild med syltet løk, rogn og rømme fra Røros; lettrøyket og posjert salmalaks med eggeplommekrem, lakserogn og dillolje  (bildet til venstre); spekemat av lam og svin; brasert lammelår med stekt shitakesopp; viltbuljong med aquevit, sopp og reinsdyrtunge; norske oster (rødkittost fra Levanger, gråtteost og Jarlsberg); multer med geitemelk-yoghurt, honning og rugsprø (bildet til høyre), samt karamelliserte epler fra Hardanger med hvetepudding og ingefær.

Etter samtaler med kokkene ble Mat- og vinklubben Smak lovet tilsendt oppskriftene på e-post. Det blir sannsynligvis stoff til flere artikler på klubbens etter hvert så innholdsrike blogg.

Salte skjell og søte sauser

Nå er ikke kamskjell særlig salte, men overskriftens bokstavrim var for fristende til å la være. Og når mat og vinklubben Smak setter hverandre stevne, blir man fort i et lyrisk humør.

Hos Bente og Svein viste det seg uansett at kombinasjonen kamskjell, scampi, mango og balsamicokrem var særdeles vellykket. Kamskjellene var akkurat passe minuttstekt (snaut) på hver side, scampiene var tilberedt med skallet på halen, noe som ga retten et ekstra lite touch av salt. Mangosausen var redusert såpass mye at konsistensen minnet mer om puré, men unsett om det var tilsiktet eller ikke, så passet den kremete konsistensen utmerket til skalldyrretten. Balsamicokrem ga det lille ekstra av syrlig og søtt for at dette skulle bli en velkomponert forrett med fin balanse. Nydelige farger hadde den også.

Vinforslag: Louis Bouillot Crémant de Bourgogne Brut «Perle de Vigne».

Sprudlende motsetninger

På Smaks mat og vinkveld hos Bente og Svein ble det prøvesmaking av flere viner. Blant annet ble to musserende viner satt opp mot hverandre. En Crémant fra Burgund og en Prosecco fra Veneto, nærmere bestemt en Louis Bouillot «Perle de Vigne» Crémant de Bourgogne Brut, en blanc-de-noirs fra Nuits-Saint-George like sør for Dijon. Og en prosecco fra Valdobbiadene-produsenten Antonini Ceresa.

Panelet var samstemt i at burgunderen var frisk, sprudlende, passe syrlig, med fin fruktighet og en tiltalende duft av blomster, mens proseccoen falt litt gjennom. Den var vesentlig mindre musserende, virket litt flat i munnen og hadde en ubestemmelig og mindre tiltalende duft. Smaken av begge viner var likevel såpass hyggelig at flaskene ble tomme før maten kom på bordet.

Og siden det ble diskutert drueinnhold i de to vinene, kan det i ettertid opplyses at den franske var en såkalt «blanc-de-noirs» (hvit fra sort) i motsetning til en «blanc-de-blanc» (hvit fra hvit). Vi snakker altså om en musserende hvit vin produsert blant annet av druen Pinot Noir, en blå drue som vanligvis er utgangspunkt for røde viner. En «blanc-de-blanc» er en hvit musserende vin laget utelukkende av grønne druer (som regel 100 % Chardonnay).

Prosessen «blanc-de-noir» fordrer iflg. et nettsted om vin «delikate pressemetoder, fullmodne druer og umiddelbar fjerning av skall og steiner». Crémant er for øvrig en fellesbetegnelse på musserende franske viner, produsert etter samme prinsipper som sjampanje («methode champenoise»), men fra et av mange distrikter utenom Champagne. Vår Crémant er iflg. en svensk vinimportør laget av 60 % Pinot Noir og 40 % Chardonnay, mens produsenten selv oppgir at det også er noen prosent av den blå druen Gamay (som vi kjenner fra Beaujoulais) og den grønne druen Aligoté innblandet i prosessen.

Crémant’en kan kjøpes på Vinmonopolet for i underkant av 150 kroner og på Systembolaget for svenske kroner 99. Italieneren må man til Sverige for å få tak i. Nå skal det også nevnes at Polet har en rekke flotte proseccoer til rundt hundrelappen. Om de kan hamle opp med en Crémant fra Burgund? Ja, det er vel en Smaksak.

Fransk aften

Endelig var kvelden kommet for mat- og vinklubben Smak å møtes igjen. Aftenen var opprinnelig bestemt til å være første lørdagen i september, men av ulike årsaker ble den utsatt til 23de oktober. Til gjengjeld ble det en uforglemmelig aften.

Bortsett fra første forrett, var menyen ganske så franskinspirert, med kamskjell, andeconfit og hvit sjokolademousse med bringebærcoulis. Vin-temaet var også knyttet til Frankrike. Vi ble invitert til å delta i 4 vintester, der fransk ble satt opp mot en sammenliknbar vin fra et annet land. Vertskapet skulle geleide oss gjennom en fransk og en italiensk musserende vin, en fransk og en tysk riesling, en fransk og en amerikansk pinot noir og en fransk og en italiensk dessertvin.

Vi ble tatt imot i en stue som bar preg av oppussing. Dette spilte ingen rolle da hjertevarmen overstrømmet de spartanske omgivelsene. Dessuten ble gjestene møtt av en spisestue som var usedvanlig lekkert pyntet i høstfarger.

Som aperitif var valgt en Louis Bouillot Crémant fra Burgund, der det straks ble diskutert hvorvidt dette var en «blanc-de-blanc» Chardonnay eller om de sprudlende dråper også kunne være laget på Pinot Noir. Forsamlingen delte seg, og den feminine del av forsamlingen kunne notere seg ett poeng, da de tviholdt på at dette ikke var en endrue-vin, mens herrene mente det motsatte. Alle var imidlertid enige om at cremant’en var frisk, sprudlende og svært så god. Og selv om den ikke kan kalles sjampanje, var den langt nærmere naboen i nord i kvalitet enn flaske nr. 2, en italienske prosecco fra Valdobbiadene i Veneto, Italia. Der burgunderen var frisk og boblende i munnen, virket proseccoen noe flat. Duften var også mer markant hos den franske, mens italieneren hadde en ubestemmelig, litt syrlig og egentlig lite tiltalende duft. I smak var også  burgunderen proseccoen overtruffen. 1-0 til Frankrike. Som følge til de musserende vinene disket vertskapet opp med deilige oliven og kjeks med oliventapenade.

Om hvordan det har seg at den blå pinotdruen ikke setter farge på musserende hvite viner, kunne Jan opplyse at han fra sikkert hold har informasjon om at under produksjonen av vinen hurtigpresses kun saften av druene. Skall og steiner fjernes og den relativt lyse druesaften vil derfor ikke påvirke fargen på vinen.

Det var på tide å sette seg til bords. En lekker forrett sto og ventet: en frisk salat med parmaskinke, parmesanchips, pinjekjerner og en dressing av valnøttolje og balscamicoeddik som det vil bli snakket om lenge. Ny vinsmaking var på gang, Denne gangen 2 rieslinger, en Dopff & Irion fra Alsace og en Dr. L fra Moseldalen. Her også delte forsamlingen seg. Den franske rieslingen falt godt ut både alene og sammen med salaten. Den nesten grønnaktige vinen var knusk tørr, frisk og nesten musserende, med stor grad av fruktighet men også nok syre til å hamle opp med den noe søtlige dressingen. Assosiasjoner til grønne epler, selleri og rabarbra ble nevnt. Tyskeren falt heldig ut hos damene. Selv om den også var tørr, ble den av ganene rundt bordet oppfattet som vesentlig mer søtlig. Det ble nevnt aprikoser, honning og fersken. Vinen var utmerket å drikke alene, men litt i søteste laget som følge til maten for enkelte. Referenten blir sannsynligvis arrestert, men det ble notert en hårfin seier til Frankrike nok en gang, selv om enkelte av medlemmene vil hevde en partisk dømming til ære for det frankofile. Likevel altså: 2-0 til Frankrike.

Men vi var ikke ferdig med forrettene. En ny lekker kreasjon med kamskjell og scampi fant veien til bordet. Mangosaus og balsamicokrem var nydelig følge. Her kom kanskje Alsace-vinen enda mer til sin rett. I tillegg ble en ny flaske av den musserende burgunderen fra velkomsten åpnet. Denne passet  også utmerket til skalldyrretten.

Etter de to forrettene ble det en pause mens vertskapet sto konsentrert på kjøkkenet. Stemningen rundt bordet var svært så lystig, og diskusjon om mat, vin, hunder, oppussing, ferieminner, bilkjøp og X-faktor svirret rundt og over bordet.

Hovedretten ankom. En nydelig andeconfit med asparges, rødløkskompott og søtpotetpuré. En skikkelig smaksbombe med en fantastisk appelsinsaus som ga akkurat den riktige balanse av salt, søtt og syrlig til retten. For Anne og Jan, som nettopp var kommet hjem fra en ferie i maten og vinens tegn, var retten et hjertelig gjensyn med Frankrike. For samtlige ble dette en ubetinget nytelse.

Til hovedretten hadde vertskapet valgt to røde pinot noir, en Domaine Adelie fra produsenten Albert Bichot i Mercurey i Burgund og en Pinot fra vinprodusenten Irony i Russian River Valley i Sonoma like nord for den enda mer berømte Napa Valley. Her var det ingen tvil. Den klassiske burgunderen slo amerikaneren langt ned i støvlene. Tankene gikk til en annen vinsmaking for ca. ett år siden, da en annen amerikaner, en Sketchbook pinot noir ble rost opp i skyene. Men denne gangen var altså den franske best. Mercurey-vinen ga herlige assosiasjoner til vanilje og jordbær, mens den eikelagrede vinen fra California var litt syrligere og ga mer assosiasjoner i retning av bringebær. Vi noterte uten diskusjon 3-0 til Frankrike. Vi er virkelig i ferd med å bli frankofile. Burgunder og and er uansett en sikker og klassisk fransk kombinasjon.

Tiden var kommet til desserten, en herlig hvit sjokolademousse med bringebær-coulis. Igjen skulle det smakes to alternative viner, en frisk moscato fra Piemonte satt opp mot en muscatvin fra Burgund. Igjen delte forsamlingen seg. Kvinnene likte i særlig grad italieneren, som ble i søteste laget for enkelte av de andre. Referenten selv var storligen begeistret for burgunder-vinen til den søte sjokoladedesserten. Desserten hentet fram en delikat syre i vinen som ellers var vanskelig å oppdage, og som etter hans mening skapte det lille ekstra mot slutten av dette vidunderlige måltidet.

Og den endelige stillingen? 3-1 til Frankrike. Under tvil. Som en ekstra spiss på kvelden arrangerte vertskapet en liten mat- og vinquiz på tampen, men på dette tidspunktet var både spørsmål og svar noe uklare. Selskapet hadde tross alt inntatt rikelige mengder vin. Referenten mener at motstanderen stakk av med premien, men har en følelse av at det kun var et resultat av overdreven sjenerøsitet. Tusen takk til Bente og Svein for nok en fantastisk Smak-kveld.

Mye godt i Zagreb

Zagreb er ikke det øverste målet på nordmenns reiseliste. Dersom man vil til Kroatia, drar man gjerne med Norwegian, som hele sommeren flyr direkte til Pula, til øya Krk utenfor Rijeka, til Split og til Dubrovnik. Det går ingen fly direkte til Zagreb fra Oslo, selv om det påstås i Jo Nesbøs roman Frelseren at det gjør det.

Likevel er Zagreb en spennende by for dem som liker å oppleve et annerledes reisemål og som ikke ønsker å tråkke i skandinaviske turister, selv midt i fellesferien. For midt i juli er man ganske alene i Zagreb. Selv kroatene rømmer hovedstaden i juli-heten og tilbringer det meste av tiden på kysten. Den beste tiden i Zagreb er våren. Den kommer en god del tidligere enn hjemme. Selv i vinterferieuken kan oppleves behagelig uteservering av iskald pils. Og i påsken er det stort sett t-skjortevær.

Zagreb er verdt et besøk av mange grunner: En fabelaktig katedral, en sjarmerende gammel og bilfri bydel, noen ganske så interessante museer, mangfoldige kulturopplevelser, særdeles rimelig kroppspleie (manikyr til under hundrelappen, tannlege og optiker til fjerdelen av prisen i Norge), gode shopping-muligheter i topp moderne gigantiske kjøpesentre, samt svært så rimelig mat og drikke. En halvliter pils koster stort sett 15 kroner. Et glass vin 15-25. Og man kan spise seg mett på grillmat for en femtilapp. Men her finnes også restauranter som koster litt mer, og som kan by på mat som alene er verdt turen. Jeg skal ta dere med på en reise innom noen av mine favoritter, så kanskje du også får lyst på en tur! Jeg beveger meg fra vest mot øst i byen, slik at det går an å følge med på kartet.

I det fasjonable villastrøket nordvest for sentrum, øverst i Vrhovec, finnes en av byens beste restauranter av den tradisjonelle sorten, Tac (uttales Tatsj). Her var slow food et begrep lenge før det ble på moten. Kalve- og lammelårene står i ovnen hele dagen og faller fra hverandre når de endelig når tallerkenen vår. Her serveres også landets beste andeleverpostei og en consommé så klar at den kan få Stiansen til å bli misunnelig. Både mat og vin er økologisk, og de sprøe salatbladene og digre tomatene er hentet fra egen hage.

Nede i sentrum, men fortsatt på vestkanten, i et ganske rufsete strøk like ved den gamle fotballbanen til Zagreb fotballklubb, nærmere bestemt i gaten som er umulig å uttale: Kranjceviceva (prøv: Kranjtsjevitsjeva), i et lite smug tvers overfor det særdeles slitne Hotel Laguna, finner vi verdens beste pizza. Uten overdrivelse. Selv har jeg vært der omtrent hundre ganger. Jeg har hatt med utallige gjester fra forskjellige steder i verden, og alle, uten unntak, har vært enig med meg. Oppskriften er enkel: Vedfyringsovn som holder 350 grader. Papirtynn deig som blåser seg opp og er sprø og ferdig på 6 minutter. Et tynt lag med hjemmelaget tomatsaus. Store biter av buffalo mozarella. Hele skiver av hvitløk. Det er alt. Resten pynter man pizzaen med etterpå, for eksempel tett i tett med spekeskinke fra den kroatiske kysten, monster-rukkola fra øya Vis og halve cherrytomater.

Videre østover. Midt i sentrum finner vi to perler: Dubravkin Put i veien med samme navn – en nyåpnet minimalistisk gourmetrestaurant med et rikt vinutvalg – og, Boban. Restaurant Boban er nærmest et begrep. Den eies av den tidligere fotballstjernen med samme navn og er det nærmeste du kommer Italia i Zagreb. Et koselig kjellerlokale med en meny som kan gjøre den mest ignorante italienske kelner misunnelig. De har alt som kan tenkes av pasta, salater, kjøtt og fiskeretter. Ikke pizza (men det vet du jo nå hvor du skal spise). Prøv crostini som antipasti, en spaghetti aol som mellomrett og grillet tunfisk til hovedrett. Greier du dessert også, så må det bli husets Tiramisu. Prisen? Totalt 120 kroner for 4 retter og kaffe. Ja, du ser riktig. Uten viner riktignok. Men her er folkene på Boban også svært sjenerøse. En nydelig lokal eikelagret Dingac til samme pris som i butikken, ca. 100 kroner. Et glass Chianti til 20 kr.  Og for feinschmeckere en 2004 Barolo til drøye 200 kroner.

Takenoko finner du øverst i gamlebyen, på gateplan i shoppingsenteret Kaptol, en japansk inspirert fusjonsrestaurant med herlig sushi og mange andre morsomme matopplevelser. Prøv den hjemmelagede gourmet-sushien eller deres wok med breiflabb (lokalt: grdobine – uttales som det skrives). Og en Sauvignon Blanc fra New Zealand til en hundrelapp er nydelig følge. Takenoko byr på en av de litt dyrere matopplevelsene i Zagreb, men absolutt en av de beste også. Du kommer unna med 250 kroner pr. person for en treretter inklusive vin og kaffe. Eller du kan ta kaffen vegg i vegg, på Zagrebs kuleste kaffebar, Khala, innredet som en egyptisk oase. Og her finnes som regel også det flotteste harem Zagreb kan by på. Et sted for ”the young and beautiful”. Be om en bjela kava. Det er kroatisk for kaffe latte. Den er supergod og koster en tier.

Og dersom du er klar for en skikkelig spasertur eller har bil, kan det være verdt å ta turen forbi gamlebyen og et stykke oppover Jurjevska. Først kommer du til en tennisklubb som også huser den trivelige restauranten Apetit. Her er servicen veldig god, prisene relativt høye (i kroatisk målestokk), men maten aldeles utmerket. En fin kombinasjon av tradisjonelle kroatiske råvarer og nyere fransk inspirert matlaging. Priser omtrent som på Takenoko. Og er du ikke fornøyd med Apetit, kan du gå 100 meter lenger oppover samme vei. Da ender du opp ved det som kanskje er det nærmeste Zagreb kommer en stjerne i den berømte Michelin-guiden: Restaurant Marcellino. Lokalene er enda litt stiligere, servicen enda litt bedre, matopplevelsen på høyde med det beste og prisen også i øverste laget for den jevne kroat.

Zagreb har mye å by på. Mat er det nok av. Jeg har ikke nevnt de utallige billige grill-restaurantene (prøv ”Opatija” i Bukovacka cesta), de ofte tilbaketrukne rene fiskerestaurantene, der fisken garanteres fanget natten før servering (”Gaspar” bak Kaptol-senteret er en av de beste), de 2-3 kinesiske (”Asia” like ved jernbanestasjonen anbefales), thai-restauranten ”Opium” og den meksikanske ”Rancheros” (begge i kjelleren på Branimir-senteret), samt de mange hotellrestaurantene (her kan særlig nevnes Zinfandel i Regent Hotel Esplanade). Mye bra. Mye sånn midt på treet. Uansett: Stort nok utvalg til at man blir god og mett. Hver dag.

Hos Yannick Alleno

Vi er i Paris. På Le Meurice, kanskje det mest luksuriøse hotellet i verden. Nei, vi BOR ikke her. Vi er bare på besøk. Ikke i restauranten, der forrettene ligger på rundt 300 kroner. Men i baren. Bar 228. Vi er nemlig i Rue de Rivoli nummer 228. Den berømte gaten med Louvre og Tuilerihagen på den ene siden og radene med eksklusive hoteller og souvernirbutikker på den andre. Turistenes Mekka. Rue de Rivoli, gaten som Tom Hanks firte seg ned i, da han måtte hoppe ut av et lite Louvre-vindu i filmen Da Vinci-koden. Gaten som strekker seg helt fra Place de la Concorde til Bastillen.

Men altså: Le Meurice. Dette er 3-stjernes Michelin-kokk og Hellstrøm-venn Yannick Allenos rike. Det er lørdag kveld. Vi sitter i baren fordi vi vet at Allenos småretter kan bestilles her. Det er sent. Klokka har passert midnatt. Det er en av disse nettene i Paris som i følge 10CC  er som et år andre steder. Vi har vært innom noen andre barer. Den fredelige lobby-baren på det bortgjemte hotellet i latinerkvarteret som bare heter l’Hotel, der mediasky stjerner som Leonardo DiCaprio og Elton John velger å bo når de er i Paris. Hotellet der Oscar Wilde tilbrakte sine siste dager. Det påstås også at Jim Morrison døde der.

Men altså: Le Meurice. Vårt siste stoppested denne Paris-natten, etter at vi har vært innom baren på hotell Costes, den visstnok kuleste baren i hele Paris. Kult var det, men ikke så luksuriøst som her i Bar 228. Dempede samtaler. Levende jazz-musikk i hjørnet. As time goes by.

Rettene kommer. Noen små sandwicher, som ser relativt ordinære ut, men som ikke er det. Og en anretning med mildtrøket laks og mini-blinis (russiske pannekaker). Vi undrer oss over at vi må til Paris for å smake den beste røkelaksen vi noen sinne har puttet i munnen.

Så kommer desserten. De har bare én igjen. Det er sent. Kelneren trekker oppgitt på skuldrene. Men vi kan få resten. Kjøkkenet stenger. De har et stort stykke «tarte citron» igjen. Husets spesialitet. Stykket er digert. Paien smelter på tungen. Og selv om vi selv har servert lemon mareng pai utallige ganger i vårt eget hjem, må vi bøye oss ned i de støvløse dype teppene på Bar 228. Vi kjenner vår begrensning. Det er umulig å komme opp til Allenos standard.

Domaine Huet

Mens St Emilion er full av mørkeblå druer, flommer Loire-dalen over av grønne, nærmere bestemt Chenin Blanc. Og etter å ha fylt munnhulen med utallige Merlot-dominante og tanninrike røde viner, var det på tide å smake noen hvite. På veien nordover fra St Emilion valgte vi derfor å stanse like ved Tours, nærmere bestemt i Vouvray, en apellasjon ved Loire-elva som har til sammen 300 vinprodusenter. Vi har på forhånd gjort en avtale med vinhuset Domaine Huet, en familiedrevet bedrift som har produsert hvite viner av 100 % Chenin Blanc siden 1928.

Egentlig går vår interesse for dette vinhuset tilbake til en av mat og vinklubben Smaks utmerkede aftener hos Vibeke og Helge, der det ble servert en Clos de Bourg fra nettopp Domaine Huet. Da denne vinprodusenten ikke er representert på vårt hjemlige vinmonopol, var det ekstra spennende å få muligheten til å ta med seg noen flasker av denne perlen av en hvitvin hjem til Norge. Domaine Huet produserer vin fra 3 ulike steder i Loire-dalen, og selv om druen altså er den samme, har jordsmonnet vesentlig betydning for det endelige produktet. Det var derfor med skuffelse vi fikk høre at absolutt all vin produsert fra området Clos de Bourg var utsolgt. Særlig 2007-årgangen (som vi altså smakte hos Vibeke og Helge) var så populær at den var umulig å oppdrive i hele Frankrike. (Helge, hvis du fortsatt har noen flasker på lur, ta godt vare på dem!)

Skuffelsen ble imidlertid raskt redusert da vi fikk smake viner fra de andre to områdene vingården disponerer, Le Haut-Lieu og Le Mont. Interessant var det også å få vite at mesteparten av druene brukes til produksjon av musserende vin. Kjelleren med flere tusen flasker, var et imponerende syn. Vår guide (som var noe beruset, da han var midt i drueplukkingen og kom direkte fra lunsj, der det – tradisjonen tro – ble drukket rikelig av det gården produserer) viste oss generøst omkring og sjenket også generøst av både musserende, tørre og halvtørre hvitviner. Han fortalte at vingårdens eldste arbeider på 87 år var i full gang med vinplukking fra sine egne drueranker, men likevel kom innom vinprodusenten hver dag for å snu flaskene med musserende vin. For uinnvidde skal nemlig flasker med musserende vin (som ligger skrått nedover for å samle opp grumset som dannes ved flaskegjæringen) snus en kvart omdreining jevnlig. Dette er en egen teknikk som vår guide demonstrerte for oss (bildet). Han fortalte at 87-åringen har vingårdens rekord i snuing, 185 flasker pr. minutt!

Vinsmakingen avslører en interessant, litt syrlig musserende vin, en lovende 2009-årgang fra området Haut-Lieu og en morsom sak fra Le Mont: en 1994-årgang (som i utgangspunktet var et «ræva» år – for å sitere vår animerte guide), men som i løpet av 16 år har modnet til å bli en svært hyggelig opplevelse. Vinen er mørk strågul og gir i duft og utseende inntrykk av å være en skikkelig søtsak. Munnhulen overraskes imidlertid av en frisk, syrlig og fyldig mathvin. Artig. Til matogvinklubben Smaks medlemmer: Det blir mer smaking av viner fra Domaine Huet framover!

Vi takker vår guide for en fargerik omvisning og følger ham tilbake til vinåkeren, der 35 vinplukkere allerede er i full sving med bøyde rygger. En liten kuriositet: Om noen skulle ønske et 2-ukers opphold i Vouvray på denne tiden neste år, tar Domaine Huet imot velvillige sjeler til vinplukking. Timeprisen er i følge vår guide den beste Loire-dalen kan oppvise: 9 euro pr. time. Eneste betingelse er at man binder seg for 2 uker og at man ordner overnatting selv.