Gourmet-øl i champagneflasker

13 07 2011

Mat- og vinklubben Smak kom tidligere i sommer over et par klenodier av noen ølflasker, en Samuel Adams Infinium fra Bayern og en Deus Brut de Flanders fra Belgia. Begge flasker var 750 ml store og korket som champagne. Vi fikk senere vite at innholdet var produsert etter «methode champagnoise». Det vil si at råvarene var de klassiske i en ølproduksjon, nemlig byggmalt, humle, gjær og vann, men produksjonsmetoden var noe original. Ølet har gått gjennom flere gjæringsprosesser, den siste på flaske i champagnekjellere, skrått nedover og med systematisk håndvridning. Etter 9 måneder har man trukket ut gjæren av tuten og derved også unngått det bunnfall som ofte er tilfelle ved overgjæring av øl.

Samuel Adams Infinium er et samarbeid mellom Staatsbrauerei Weihenstephan i Freising i Baiern og Samuel Adams i USA. Ølet har etter champagnemetoden oppnådd en alkoholprosent på 10,5. Alle råvarer er hentet fra Bavaria, der ølet også er brygget. Vi hadde fått tak i en flaske fra første gang dette ølet ble produsert, sommeren 2010. Et år senere var det nå på tide å smake på herligheten.

Flasken var særdeles innbydende, med kunstnerisk design. Ølet var gyldent i fargen, skummet fint og sendte en mengde bittesmå champagnebobler i rasende fart fra bunnen av glasset. Vi opplevde det som en klassisk belgisk ale, med mye fruktighet i smak og lukt, samt et hint av gjær. Det var friskt og godt og etterlot en fin, bittersøt smak. Samuel Adams Infinium er et øl som passer godt som iskald forfriskning på terrassen og som følge til mat med mye smak, som krydrede asiatiske retter og grillmat.

Deus Brut de Flanders produseres av Brouwerij Bosteels i Buggenhout, Belgia, og er en ekte belgier på alle måter, men ølet er også brygget som franskmennenes champagne. Vi hadde fått tak i en Cuvee Prestige 2009, det vil si at ølet var omtrent ett år eldre enn Samuel Adams Infinium. Alkoholprosenten var noe høyere, 11,5 %. Det var på tide å sprette flasken og helle det iskalde innholdet i høye champagneglass.

Igjen opplevde vi de bittesmå champagneboblene i vill fart mot skummet i glasset. I motsetning til Samuel Adams Infinium var fargen svært lys, faktisk tilnærmet champagnefarge, lys strågul. Det skummet om mulig enda bedre enn sin tyske bror og duften var enda mer fremtredende av frukter som druer, eple og kanskje et hint av lime. Smaken var overraskende og vidunderlig. Dette var virkelig et champagne-øl. Det smakte nemlig begge deler. Den syrlige friskheten balanserte fint mot sødmen i malt og fruktighet. Hver slurk ga en ny opplevelse. Av og til kunne Deus Brut de Flanders minne om en frisk eplesider, for så å overraske med karakteristisk belgisk ølsmak av humle og gjær. I neste øyeblikk kunne vi tro at vi hadde et glass edel champagne i hendene.

Mens Samuel Adams Infinium var en spennende og annerledes pale ale, men likevel uten tvil en overgjæret øl, viste Deus Brut de Flanders seg som en kompleks, morsom og langt mer innholdsrik opplevelse, full av overraskelser. Vi skulle bare ønske vi hadde en flaske til. Dessverre er ingen av disse champagne-ølene tilgjengelig via Vinmonopolets sortement. Vi anbefaler derfor at bloggens lesere har øynene med seg i disse ferietider og oppsøker lokale vin- og ølutsalg der man måtte være. Vi fant flaskene i matmarkedet i 6te etasje i Karstadt i Berlin.

Advertisements




Tre tørre tyskere

18 02 2011

Under festaftenen i mat- og vinklubben Smak for 2 uker siden smakte vi 3 flotte Rieslinger, alle fra Tyskland. Her er litt mer informasjon om vinene og hva vi fant ut.

En god, tørr Riesling kjennetegnes ved lys strågul farge og en friskhet i møte med munnhulen som får den til nesten å virke musserende.

Vin nummer én var fra Pfalz, det kjente vinområdet sør-vest i Tyskland mellom Rhindalen og grensen til Frankrike. Produsenten heter Knipser, en familiebedrift som har 40 hektar med drueranker i åsene øst for Pfältzer Wald. Den vinen vi testet var en Laumershamer Kapellenberg Riesling Kabinett trocken fra 2009, en 100 % Riesling med rikelig fruktighet, musserende anslag og passe tørrhet i avslutningen. Med kun 2 gram sukker pr. liter, er denne vinen, tross sitt fruktige anslag, definitivt en skikkelig tysk tørrpinn. Vinen er tilgjengelig på Vinmonopolet til 156 kroner og ble umiddelbart en favoritt blant Smaks medlemmer.

Den andre tyskeren kom fra Meddersheim, litt sør for elva Nahe, og snaut hundre kilometer nordvest for Laumersheim i Pfalz. Igjen snakker vi 100 % Riesling. Vinen heter Hexamer Meddersheimer Rheingrafenberg Trocken. Og vi snakker nå om Spätlese og Predikatswein.

Litt begrepsforklaring: Spätlese betyr at de beste druene gjemmes og plukkes når de er fullmodne. Det finnes flere kategorier i forhold til hvor sent druene plukkes. Spätlese er den første av disse. Den neste er Ausläse, som normalt lages av overmodne druer og derfor gir en del restsødme i vinen. Beerenausläse vil som regel bety en enda større grad av sødme i vinen, eiswein enda mer (her skal druene plukkes etter vinmarkens første frostnatt), og trockenbeerenausläse vil normalt være den aller søteste varianten, der druene helst skal plukkes etter at de har begynt å råtne.

En tørr Riesling kan være "Spätlese", men da må restsødmen i vinen være minimal.

Eiswein og Trockenbeerenauslese er såpass søte at de kun passer til skarpe oster, eller som alternativ til en likør etter et tungt måltid. Viner i kategorien Spätlese kan godt ligge en stund. Da vil restsødmen få lov til å utvikle seg til enda mer fruktighet, smak og fylde. Generelt er viner i kategorien Spätlese tørre eller halvtørre, og har mye fruktighet, slik at man nesten kan oppleve dem som søte, før den skarpe sitrusfornemmelsen biter av sødmen og skaper ideelt sett en fullkommen balanse.

Prädikatswein er en kvalitetskategori i den tyske vinklassifiseringen, der den laveste vinen på rangstigen vil ha betegnelsen Tafelwein (bordvin) eller Landwein. Deretter følger Qualitetswein og Qualitetswein mit Prädikat. Den siste betegnelsen skiftet nylig navn til kun Prädikatswein. Dette er altså den høyelste kvalitetsbenevnelsen for tyske viner og kan således sammenliknes med en Grand Cru fra Burgund.

Vinprodusenten Hexamer ved Nahes bredder er godt representert på Vinmonopolet. Her finnes både klassisk Riesling (7.0), Spätlese trocken (8.7), Spätlese halvtørr (114.0), Ausläse (131.0), Beerenausläse (232.0) og Eiswein (272.0). Restsødmen vises som sukkerinnhold i gram pr. liter i parentes. I mat- og vinklubben Smak drakk vi altså Spätlese trocken, en nydelig vin til 155 kroner. Etter vår ringe forstand et meget godt kjøp.

Moselvin er mye mer en ungdommens sødmefylte opplevelser.

Vin nr 3 var en Moselvin. Vi flytter oss altså nok et hakk nordover i det tyske landskapet, mens druen fortsatt er Riesling. Vinen er produsert av det fasjonable Schloss Lieser og heter rett og slett Schloss Lieser Riesling. Her finnes noe mer restsødme enn i vinen fra Hexamer, nærmere bestemt 25 gram pr. liter. Forskjellen er likevel såpass marginal at vinen ikke ble oppfattet som noe søtere enn de andre to. 25 gram pr. liter kvalifiserer absolutt til å være en tørr tysker. Vinen hadde den samme herlige fruktigheten som sine forgjengere med syrlig og fin avslutning. Vinen koster 140 kroner på Vinmonopolet.

Spørsmålet er nå om det går an å trekke konklusjoner etter tre såpass like viner. Alle tre var lys strågule i glasset, over mot det grønne. Samtlige duftet og smakte av epler og antydning til tropiske frukter. Den første var en anelse mer musserende i møte med ganen. Den andre hadde noe mer mineralitet og kunne derfor minne litt om en Chardonnay. Samtlige hadde denne tilnærmet fullkomne balanse mellom fruktighet, sødme og syre.

Konklusjonen må derfor bli at sannsynligheten for at den jevne vindrikker vil kjenne forskjell på disse tre med bind for øynene, er ganske liten. Da må de virkelige vinkjennerne slippe til. Og de er det dessverre ikke plass til i mat- og vinklubben Smak. Der nøyer vi oss med å hygge oss med tre tørre tyskere og konstatere at tysk hvitvin er noe helt annet enn ungdommens Black Tower og Reiler vom Heissenstein.





Første festaften i 2011

7 02 2011

Mat- og vinklubben Smak møtes 5 ganger i året. Lørdag 5.2. var første gang klubben var samlet i 2011. Nytt år. Nye smaker. Gjestene ankom fulle av forventning, og kveldens vertskap kunne by på en flott komposisjon av retter fra land og hav og med et rikelig utvalg viner til.

Vi ble møtt av et glass sprudlende hvitvin, som enkelte greide å plassere i Burgund, altså en Cremant, en blanc de noir, laget av 90 % Pinot Noir og 10 % Gamay (en hvit vin laget utelukkende av blå druer). Dette var en herlig musserende vin, lys gullgul i fargen og med god fruktighet og passe sitrus i avslutningen, uten at den ble snerpete.

Navnet er Crémant de Delane Bourgogne, og vinen er produsert av «Caves de Bailly», som er et cooperativ i Irancy, ikke så langt fra Chablis i den nord-vestlige delen av Burgund. Druene som er brukt i denne musserende vinen kommer blant annet fra Mercurey i den sørlige delen av Burgund, et område som er kjent for sine røde viner produsert av nettopp Pinot Noir. Denne musserende vinen ble best i test da Aperitif testet musserende viner i november 2000. Og best av alt: Den koster bare halvparten av det vi må gi for polets billigste Champagne. Anbefales på det sterkeste!

Til den musserende vinen fikk vi en spennende finger-rett, en fikenkompott pakket inn i parmaskinke og snøfrisk. En herlig liten smaksbombe, der salt, søtt og syrlig møttes i en perfekt kombinasjon. Nydelig ved siden av boblende dråper. Fingermaten vil bli behørig presentert i et senere innlegg.

Det var på tide å trekke til bords. Vertskapet introduserte dagens tema: Hovedvekt på det gode fra havet med viner fra 3 europeiske land. Gjestene hadde med dette fått tips som skulle hjelpe dem i den forestående blindtestingen av til sammen 6 hvite og 2 røde viner. Den første (musserende) hvite hadde allerede gitt forsamlingen selvtillit og godt humør. Den andre sto og ventet i glassene. Gjestene greide raskt å plassere vinen i den nordlige delen av Europa. Druen var Riesling, men usikkerheten var om den kom fra Frankrike eller Tyskland. Etter hvert måtte fasiten fram.

Vi var i Tyskland, nærmere bestemt i Laumersheim i Rheinland-Pfalz, og vinen var en Laumershamer Kapellenberg Riesling Kabinett trocken fra Weingut Knipser, en familiebedrift som er særlig kjent for sine tørre predikatsviner av 100 % Riesling, men også for å benytte både Chardonnay og Gewürstraminer i sine hvite viner. De produserer også rødvin, rosévin og sect, dyrker Pinot Noir, Merlot og Cabernet, og har til sammen 40 hektar drueranker i området mellom Grünstadt und Bad Dürkheim vest for Rhinen i fjellområdet ned mot naturparken Pfältzer Wald.

Vinen var en umiddelbar vinner, og ble likt av samtlige rundt bordet for sin nesten musserende friskhet, sin smak og duft av gule epler og sin flotte syrlige avslutning. Det var overhodet ikke noe søtladent ved denne rieslingen, og nostalgiske humrende tanker gikk til ungdommens oppfatning av at tyske viner var ensbetydende med Reiler vom Heissenstein, Blaue Nun, Liebfraumilch og Black Tower. Men nå vet vi altså bedre.

Første rett var en herlig frisk skalldyrsalat med hummer, blåskjell, frisésalat, jordskokkpuré og marinert agurk. Salaten vil blipresentert i et eget innlegg senere.

Rieslingen passet glimrende til salaten, men som om ikke det var nok, kom enda en hvitvin på bordet, innpakket i sølvpapir, slik at gjestene kunne gjette hemningsløst. Det ble skjenket, luktet, smattet og svelget. Enda en Riesling? Eller var det en Chardonnay? Var vi fortsatt i Tyskland eller i Frankrike?

Joda, vertskapet hadde plassert starten på måltidet i de tørre rieslingers friske favntak. Vin nummer 3 var en Meddersheimer Rheingrafenberg Trocken fra produsenten Hexamer som har sine vinranker oppover dalsidene langs elva Nahe noen titalls kilometer nord for Pfalz. Igjen var vi altså i Tyskland. Igjen var druen Riesling. Men denne gangen en Spätlese, en predikatsvin med enda flottere kvalitet på druene. En virkelig perle av en Riesling, som sto seg like godt alene som sammen med hummersalaten. Begge vinene er tilgjengelige på Vinmonopolet for drøye 150 kroner.

Etter hummersalaten kom suppen. De som har fulgt mat- og vinklubben Smak en stund, har muligens lagt merke til at vertskapet denne kvelden har et særdeles godt rykte som komponister av de herligste supper. Denne gangen fikk gjestene servert en jordskokksuppe, der skrellet og delt jordskokk var kokt mør i kyllingkraft og hvitvin, håndmikset og tilsatt limesaft, fløte, litt smør, rømme, valnøtter og sprøstekt bacon. En absolutt vinner.

Fortsatt hadde vi Riesling i glassene, men mer skulle det bli. En tredje hvit kom på bordet. Igjen den samme forvirringen. Dette måtte være en Chardonnay! var vi endelig tilbake i Frankrike! Men neida. Vertskapets hus-somellier smilte lurt og deklamerte høytidelig at vi fortsatt var i Tyskland. At druen fortsatt var Riesling. Men at vi hadde flyttet oss enda et hakk nordover og nå befant oss i Moseldalen, nærmere bestemt i vinmarkene rundt Schloss Lieser. For mer informasjon om denne vinen anbefales en titt på slottets usedvanlig lekre hjemmeside.

Det var ingen tvil rundt bordet om at tørr Riesling er underskattet, og at herlige dråper til mellom 100 og 150 kroner bør fylle opp kjellere og vinskap. De tre vinene bød på fruktighet, friskhet, fylde og fasthet. Og sikkert en god del andre adjektiv både på «f» og andre bokstaver.

Nå annonserte vertskapet en mellomrett av lam. Et artig stilbrudd i forhold til annonserte frukter fra havet. Og en utmerket anledning til å smake litt rødt.

På tallerkenene kom en nydelig liten rett med noen skiver perfekt helstekt indrefilet av lam på en lys grønn seng av purrekrem. En glimrende kombinasjon. Og så vakkert! Purrekremen var rett og slett finkuttet purre kokt i fløte til ønsket konsistens og tilsatt en passende mengde salt og pepper.

To røde ble blindtestet. Den ene ble raskt fastslått å være en Rioja. Den andre ble av enkelte lokalisert til Rhonedalen i Frankrike. Man antydet druen Syrah. Vi var ikke så langt unna. Den første var korrekt nok en spanjol av 100 % Tempranillo, nærmere bestemt en Coto de Imaz 2001, en virkelig flott Rioja med all den smak og fylde Tempranillo kan tilby. Den andre var som gjettet fra Frankrike, men lengre syd enn antatt, og med en druekompott av 70 % Grenache og 30 % Cinsault var vi i Languedoc-Roussilon, nærmere bestemt i Corbière, og vinen var en Les Clos Perdus Prioundo 2007 (bildet over).

Når det gjaldt klubbens oppfatning av de to vinene alene og sammen med lammet, ble forsamlingen ganske så delt. Omtrent halvparten foretrakk Rioja, mens resten likte den franske best. Diskusjonen som fulgte konkluderte med at våre smakssanser er forskjellige, samt at hva man er vant til å drikke har mye å si. Gjenkjennelsen av smaker er som musikk. Man har lett for å like det man har hørt og smakt tidligere.

Det nærmet seg tid for hovedretten, men først skulle vi virkelig rense smaksløkene med en mellomrett servert i likørglass. Det viste seg å være en sorbet av cantaloupe-melon. Retten var frisk og passe søt. I følge vertskapet var den unnselige retten et resultat av en ganske omstendelig prosess, der en mousse av melonkjøtt ble frosset og tint dråpevis gjennom sil, slik at kun saften av melonen ble utnyttet. Det smakte uansett herlig og skapte en fin forberedelse til nye gastronomiske opplevelser.

Hovedretten var da også litt av en smaksopplevelse, og vil bli beskrevet i et eget innlegg. Her kan kun nevnes at hovedingrediens var den ganske underkjente torskefisken brosme, tilberedt på to ulike måter, med følge av en ratatouille, avokadokrem, mild sennepssaus og vaffelstekte röstipoteter (bildet ovenfor).

To nye hvite viner ble skjenket i glassene. Nå var vi endelig tilbake i Burgund. I det ene glasset kunne vi kjenne klassiske dufter og smaker av tropiske frukter og en fin mineralitet som pekte i retning av Chardonnay og gamle vinstokker. Vi hadde rett. Vi ble servert en Bourgogne Blanc Vielle Vignes fra 2008 produsert av Jean Philippe Fichet, som har sine gamle vinstokker stående i den mineralrike jorda i Meursault, like sørvest for Beaume.

Det andre glasset skapte forvirring. Noen trodde at denne også var fransk. Andre pekte mot Nord-Italia med assosiasjoner til Pinot Grigio og Garganega. Selv vertskapet var forvirret en stund. Inntil vinen til slutt ble plassert der den hørte hjemme, i Galicia, nord-vest i Spania, Albarino-druens hjemland. Pazo Senorans fra Rias Baixas var en 100 % Albarino, lys gul og med klar duft av gule epler, fin fylde og et perfekt akkompagnement til den smaksrike fiskeretten.

Et fantastisk festmåltid gikk mot slutten. Det manglet bare litt søtt til slutt. Og det kom. En smaksbombe av en sjokoladeostekake med oppskrift fra det verdenskjente Hummingbird Bakery.

Etter 7 timer til bords, 5 retter (+ 2) og 8 viner var alle rimelig fornøyde. En ny Smakkveld var forbi. Litt vedmodige dro vi hjemover fulle av mat, vin og sanseinntrykk. Godt at det bare er 8 uker til neste gang.





Ja, det er mulig (2)

5 01 2011

Vi har skrevet om våre forsøk på å etterlikne de store. Da Mat- og vinklubben Smak satte hverandre stevne på Nyttårsaften, ble det servert champagnedampede østers inspirert av Stiansens festbok. Erfaringen er beskrevet i forrige innlegg.

Som rett nummer to forsøkte vi oss på salmalaks tartar, hentet fra Hellstrøms seneste litterære verk om hans siste døgn på Bagatelle. Dette er altså en av Bagatelles signatur-retter, og det var ikke med liten ærbødighet vi skred til verket.

Den komplette oppskriften kan leses i den utmerkede boka Bagatelle – Hellstrøms siste måltid. Vi skal bare skrive om våre erfaringer med å tilberede og å spise retten.

Den første utfordringen vi støtte på, var å få til tartarsausen. Her skulle det være ansjos i olje, grønnpepper i saltlake, worcestersaus og konjakk. I utgangspunktet ikke ingredienser vi har stående. Vel, litt konjakk har man selvsagt alltids i kjelleren, og de andre smakene var ikke altfor vanskelig å få tak i. Den største utfordringen var egentlig å passe på at vi fikk med oss alt sammen. Sausen består tross alt av 11 ingredienser.

Du kan selvsagt bruke oppskriften og en tradisjonell kjøkkenmaskin, men vi valgte å bruke Thermomix og kjørte alle de tørre råvarene i noen sekunder på full speed. Deretter satte vi ned hastigheten, tilsatte eggeplommer og resten av det våte, og kjørte det hele til en glatt og fin masse ved å tilsette olivenolje sakte via lokket. Vi merket oss at den totale mengden væske iflg. oppskriften er litt i overkant. Tartarsausen kan derfor bli noe rennende. Vær særlig forsiktig med oljen, worcestersausen og konjakken. Og om sausen blir for tynn, kan du tilsette mer persille.

Resten gikk så det suste. Vi hadde jo kjøpt noen ekstra østers hos Fiskenilsen i Bogstadveien. Salmalaksen lå kald og fin og ventet på på bli både tartar og carpaccio. Men så var det løyromen. Vi kastet oss over kjøleseksjonen ved matbutikkens fiskedisk, men fant bare lodderogn. Så måtte vi enda en gang krype til korset og ringe Tor hos Fiskenilsen: Forskjellen på lodderogn og løyrom? (Humre, humre.) Vel, først og fremst er det jo prisen … Og så kan man vel si at lodderogn er en relativt blek kopi av den ekte løyromen. Det blir omtrent som å hente brura i en Skoda i stedet for en Ferrari. Skjønner?

Vi skjønte hva han mente og bestilte løyrom til 2000 kroner kiloen, men ble likevel ikke ruinerte, for vi trengte jo ikke mer enn snaut 100 gram. På internett fant vi senere ut at løyrom er rognen til lagesilda, eller lågensilda som den opprinnelig het. Dette er en liten laksefisk som finnes langs norske- og svenskekysten. Og som altså bærer egg i buken, som den sannsynligvis, på samme måte som støren, er totalt uvitende om verdien av.

Retten ble til slutt seendes ut som øverst i dette innlegget. Kikk i boka til Hellstrøm og se om den likner! Det smakte i hvertfall nydelig.

Når det gjaldt vinvalget til denne retten hadde vi besøkt Vinmonopolets spesialavdeling i Vika et par dager tidligere og skaffet oss en fantastisk lagret Moselvin, en Ürziger Würzgarten Riesling Spätlese fra 1996, produsert av Jos Christoffel jr. Vinen hadde god mineralitet og kunne i første munnfull kjennes som en perle av en burgunder. Men duften av honning og aprikos fortalte at vi var midt blant Moseldalens riesling-ranker. En smaksbombe av en vin med såpass restsødme at den komplimenterte saltet i tartaren og stinget av pepper, kapers og tabasco i sausen.





Fransk eller tysk riesling?

28 10 2010

På siste møte hos Bente og Svein fikk vi smake to deilige rieslinger, den ene fra Alsace og den andre fra Mosel. Den franske rieslingen var fra det tradisjonsrike vinhuset Dopff & Irion,

som har sine vinmarker rundt den sjarmerende landsbyen Riquewihr (bildet over), ikke så langt fra byen Colmar og kun noen steinkast fra grensen mot Tyskland. Man skulle umiddelbart tro at vin produsert i så vakre omgivelser må være full av smak og ynde. Det var den også. Vinen var lys grønnaktig i fargen, hadde en duft av epler og føltes nesten musserende i munnen. Og selv om dette er en svært så tørr riesling, med mye syre, var vinen både frisk og fruktig. Den passet utmerket som følge til den serverte forretten av parma, parmesan, salat og dressing av blant annet valnøttolje, balsamicoeddik og akasiehonning.

Dr. L fra Moseldalen ga oss en litt annen opplevelse. Selv om den har betegnelsen «trocken», ble den av ganene rundt bordet oppfattet som vesentlig mer søtlig enn den franske. Det ble nevnt aprikoser, honning og fersken. Vinen passet utmerket til å drikke alene, men var litt i søteste laget som følge til maten for enkelte. Viner med betegnelsen Dr. L eller Dr. Loosen er produsert av vinhuset Loosen Bros like ved Bernkasel (bildet ovenfor), et kanskje like idyllisk sted som Riquewihr i Alsace. Vingården ligger altså ved bredden av Mosel, midt i det som etter sigende skal være Moseldalens største sammenhengende område med drueranker.

Det er ingen tvil om at riesling-druen har fått sin renaissance, selv på kalde høstdager. Det snakkes mye om riesling på hjemlige nettsider. Restaurantene serverer også oftere viner av denne tysk-franske druen til fordel for fransk chardonnay eller sauvignon blanc. Det kan ha noe med prisen å gjøre. På Vinmonopolet kan en flaske Dr. Loosen kjøpes for litt under en hundrelapp, mens den franske koster rundt 120 kroner. Ikke noen upris for slike gyldne dråper. På Systembolaget koster de to vinene henholdsvis 79 og 85 SEK. Sverige er altså fortsatt billigst!





Det søteste søte

9 06 2010

Blaue Nun Eiswein, Tyskland, 20 € for 0,375 liter (Tax Free Wien)

En virkelig sødmebombe av en vin basert på druer som har fått henge veldig lenge. Konfekt!