Tagliatelle med kantareller, bacon og grønn asparges

11 08 2011

Det er tid for sopp. Og siden Mat- og vinklubben Smak holder til i Oslo, er det naturlig å lete i Oslomarka. Prøv for eksempel skogstraktene rundt Stensrud-vannet noen kilometer sørover i retning mot Enebakk. Er du heldig kan du komme over betydelige mengder kantareller.

Til denne retten passer det med en halv kilo fersk båndspaghetti (tagliatelle), noen skiver bacon, ca. 1 liter sopp og noen grønne asparges, et par sjalottløk, to fedd hvitløk, en kvart liter fløte, litt dijon-sennep, en solid kvast bladpersille og rikelig med parmesan. Dersom du ønsker ren vegetarmat, kan du selvsagt droppe bacon-skivene. Du kan også bruke andre typer pasta, men den bør være fersk.

Rens soppen godt. For guds skyld: Ikke vask den! La den tvert imot lufttørke på kjøkkenbenken dersom det var fuktig da den ble plukket. Fjern jord, kvister og annet med fingrene eller en fin børste. En tannbørste kan fungere fint. (NB! Ikke en som er brukt og innsatt med tannkrem … Vi vil ikke ha myntesmak på soppen!)

Knekk av den nederste delen av aspargesen og fosskok resten i 2-3 minutter. Løft aspargesene ut av vannet og ha dem direkte i iskaldt vann. Del dem eventuelt i biter. Sprøstek bacon i sitt eget fett. Legg skivene på kjøkkenpapir, så det meste av fettet suges opp og bitene blir sprø.

Surr kantarellene i smør sammen med finhakket løk og hvitløk. Hvor hardt soppen skal stekes, er litt smak og behag. Til denne retten skal kantarellene kun svette litt i smøret sammen med løken før fløten helles i. La det deretter småkoke i noen få minutter sammen med revet parmesan til det tykner litt. Smak til med sennep og grovmalt pepper, evt. litt hvitvin eller sitron.

Kok pastaen al dente (3-4 minutter). Hell av vannet og tilsett kantarellsausen sammen med masse finhakket persille. Tilsett asparges og bacon-biter til slutt og strø over revet parmesan og grovmalt pepper, evt. litt flaksalt om det trengs.

Advertisements




Romanias Little Italy?

24 03 2011

Restauranten Aquarium ligger litt nord for sentrum av Bucuresti, nærmere bestemt i den lille gatestumpen Alecu Russo, som ikke en gang Google Maps greier å finne. Heldigvis finnes det drosjebiler. I Bucuresti koster det 15 kroner for en taxitur tvers gjennom sentrum. Og da får man et smil på kjøpet.

Restauranten Aquarium fyller 15 år og ble ifjor kåret til beste italienske restaurant i Bucuresti av magasinet Time Out. Dette pirret vår nysgjerrighet. Og siden noe av det vi i Mat- og vinklubben Smak virkelig kan å nyte, er et komplett italiensk måltid (ta en titt på innlegget «Viva Italia«), så sultefôret vi oss hele dagen for å opparbeide den nødvendige hunger i påvente av den perfekte italienske aften.

Det er jo et nært forhold mellom Roma og Romania. Rumensk er et latinsk språk. Romania var i det gamle Romerriket en strategisk utpost mot Svartehavet. Det finnes rester etter romerske bosetninger langs kysten opp mot Donaus utløp. Det var derfor med forventninger om et lite Italia midt i den rumenske hovedstaden vi inntok den trivelige restauranten.

Maten var god. Absolutt. Vi ble uoppfordret servert et par crostini pomodoro som appetizer. På huset, trodde vi, og ble ørlite grann skuffet da disse senere dukket opp på regningen. Vel. 16 kroner ser man gjennom fingrene med. Et kobbel av høflige kelnere sto til rådighet og var nesten for mye til stede under begynnelsen av måltidet, da etablissementet var under halvfullt. Det skulle snart endre seg.

Vi bestilte noe italiensk hvitt i glasset, og ble positivt overrasket over at en nydelig Pinot Grigio ble åpnet kun for vår skyld, selv om det ble med det ene glasset. Da vi senere ba om italiensk rødt, ristet kelneren på hodet og måtte innrømme at italienske rødviner kun måtte kjøpes på flaske. Vi tok til takke med en lokal Cabernet Sauvignon, som var helt OK, selv om vi hadde ønsket oss en Barbera eller helst en Nebbiolo. Men hva kan man forvente i Bucuresti kun få år etter Causescos regime?

Vi opplevde etter hvert at den normen vi måler etter måtte justeres et par hakk ned. Men, som sagt, maten var god. Vi ble servert en «Caprese Aquarium», som i tillegg til den obligatoriske kombinasjonen av mozarella og tomat var pyntet med tynne skiver velsmakende parmaskinke.

Et italiensk herremåltid består som mange vet av fire retter, en antipasti (i dette tilfelle capresesalaten), en primi piatti (ofte pasta eller risotto), en secondi piatti (fisk eller kjøtt uten noe særlig tilbehør) og til slutt det søte (dolce). Vår primi piatti var Penne Arrabiata og denne var helt perfekt. Pastarørene var akkurat passe al dente og chilisausen passe sterk.

Til hovedrett valgte vi Saltimbocca ala Romana. Dette er en av de mest kjente italienske kjøttrettene, og vi visste hvordan den skulle være. Dessverre var den ikke helt slik. Saltimbocca er flatbanket flatbiff av kalv, som en schnitzel, mildt stekt på begge sider, og med parmaskinke og salvie. Hos Aquarium var salvien erstattet med basilicum og over det hele fløt smeltet mozarella. I beste fall en artig variant. Kanskje jeg hadde sett feil i menyen. Det kan ha stått Saltimbocca ala Romania. Verre var det at den obligatoriske hvitvinssausen var erstattet med noe som minnet om norsk kjøttkakesaus.

På dette tidspunktet ble akvariet inntatt av en mengde gullfisk, dvs. herrer med silkedresser og damer med paljettkjoler og pornostøvletter. Det var åpenbart at dette var fiffen i Bucuresti. Kelnerne var med ett utilgjengelige og strenet fram og tilbake med anstrengte blikk og svetteperler i pannen. Det var ikke så farlig med oss.

Vi var i grunnen ganske mette og bestemte oss for å stå over desserten. Etter en viss tid fikk vi oppmerksomhet nok til å bestille kaffe. Vi ba om en grappa. Igjen ristet kelneren på hodet. Dessverre. Grappa hadde de ikke. Italiensk restaurant uten grappa? Jaja. Vi hadde nok lagt lista for høyt.

Kaffen var imidlertid meget god. Og at den ikke dukket opp på regningen tok vi som et sympatisk unnskyldende trekk. Selv om det sannsynligvis var en ren forglemmelse, da kelnerne var opptatt med å tilfredstille diamant- og rolex-bekledd lokalbefolkning med høy harryfaktor.

Aquarium var i sum en hyggelig opplevelse. Maten smakte. Stemningen var god. Men det slår oss post scriptum at det til tross for Romanias tidligere tilknytning til Romerriket er betydelig lengre mellom de kulinariske opplevelsene i Romanias hovedstad enn i Roma.





Italiensk fredagskos

9 03 2011

Fredagsmåltidet betyr mye for mange. Folk har ulike tradisjoner. Det er helg. Vi ønsker å kose oss litt ekstra. Noen sverger til taco, selv om det gikk av moten for mange år siden. Det er nemlig sånn med tradisjoner. De går liksom aldri av moten.

Vi i Mat- og vinklubben Smak vil slå et slag for Italia, og rykker inn dette innlegget en torsdag for å gi alle som ønsker en liten vri på fredagskosen en mulighet til å handle inn i god tid. Sparer vi handleturen fredag, så får vi en ekstra time til å lage noe godt.

Mellommåltidet i en klassisk italiensk middag er som regel risotto eller pasta. Vi vil unne oss litt ekstra og bestemmer oss for å ha begge deler som fredagskos. Det tar ikke så forferdelig lang tid heller. Men det betinger en times tid på kjøkkenet.

Pastaen må være fersk og risottoen må være laget av skikkelig risottoris. Med Sopps tørket spaghetti og Uncle Bens ris blir dette totalt mislykket. Det blir som å legge tacokjøttdeigen på mariekjeks.

Vi starter med risottoen, da denne tar lengst tid. Og selv om den krever din oppmerksomhet hele tiden, er det mulig å lage en pastarett ved siden av. Beregn 1 time fra du starter til du kan servere. Du har altså kjøpt risottoris, for eksempel Arborio. Den minner om grøtris og vokser i Podalen som strekker seg fra de italienske alpene i vest tvers over hele Nord-Italia og helt ut til Adriaterhavskysten.

Vi skal lage en sopprisotto (al funghi) og begynner med å steke soppen. Du kan bruke aroma-champignon eller kantareller. Vi brukte portobellosopp. Vanlig champignon har litt lite smak, selv om det også går an. Når soppen har trukket til seg all fuktigheten i pannen, er den ferdig. Legg den til side og tørk av pannen. Hvis du vil ha litt farge og smak fra krydderurter, kan du finhakke litt timian eller basilicum og ha sammen med soppen.

Risen legger du først i den tørre stekepannen på svak varme i noen minutter til den blir varm og begynner å dufte svakt, men ikke tar farge. Deretter heller du risen over i en skål. Så steker du finhakket sellerirot, løk og hvitløk gyldent i olje, gjerne olivenolje. Hell risen tilbake i pannen og surr den på svak varme til den blir blank som løken. Så har du i et par dl hvitvin. Dette vil koke raskt inn, så du må være klar med mere væske.

Det beste er å koke opp grønnsakskraft i en egen kjele ved siden av. Så kan du øse varm kraft over risen etter hvert som den koker inn. Du trenger ca. en liter. Det er i denne prosessen risottoen krever din fulle oppmerksomhet. Du må passe på at det er akkurat passe med væske i pannen og røre med en tresleiv slik at risen koker jevnt, Det hele tar ca. 15 minutter. Risen skal være «al dente», dvs. at den gir litt motstand mellom tennene, uten å være hard.

Nå kan du legge i soppen. Deretter setter du lokk på pannen og lar den hvile i noen minutter. Den gjør ikke noe om den hviler en halv times tid. Det siste du gjør før servering er å røre inn noen kalde smørterninger og revet parmesan eller annen ost med mye smak, samt at du smaker til med fingersalt og grovmalt pepper. Mens risottoen hviler, kan du lage en enkel pastarett. For eksempel en klassisk carbonara.

Klipp opp bacon i små strimler på tvers slik de ligger i pakken. Riv strimlene fra hverandre og ha i en kjele sammen med finhakket løk. Du trenger ikke noe olje eller smør, da baconet vil avgi en del fett.

Rør sammen et par eggeplommer, en kvart liter fløte og et par spiseskjeer revet parmesan. Varm sausen i en kjele, men pass på at den ikke koker. Kok pastaen al dente. Normalt trenger fersk pasta 3-4 minutter i fosskokende vann. Vi har brukt tagliatelle. Du kan også bruke vanlig spaghetti. Hell av vannet. Hiv pastaen over i kjelen med bacon og løk. Rør inn fløteblandingen og smak til. Normalt vil sausen være salt nok pga. baconet. Sett gjerne fram en skål revet parmesan og en pepperkvern.

Og har du litt ekstra tid og har lyst på litt søtt til Nytt på Nytt, så rekker du sikkert å lage dessert. Siden vi er i Italia passer det godt med en mascarponekrem med friske frukter og bær. Litt sommerlig mens vi lengter mot vår. Pisk kremfløte og vaniljesukker tykt, men ikke stivt. Rør inn mascarpone i kremen. Osten vil gjøre konsistensen enda litt tykkere. Strø over biter av kiwi og ananas, samt noen blåbær og bringebær. Dryss litt melis på toppen.

Til pastaen og risottoen kan du drikke både hvitt og rødt. Og siden risen kommer fra Posletta, så kan det jo passe med vin fra Veneto. Vi foreslår en Ca’Rugate Soave Classico for dem som liker de hvite og en Zenato Valpollicella Classico for dem som vil ha rødt. Og til desserten må det bli en Muscato d’Asti. Da blir vår italienske fredagskveld helt perfekt.





Krabbe-canneloni

9 06 2010

Canneloni fylt med krabbekjøtt, paprika, vårløk og hvitløk, med et lokk av parmesan.

Servert hos Vibeke og Helge i juni 2010.





Spaghetti A.O.P.

9 06 2010

Fersk spaghetti kokt al dente med salt.

God olivenolje med finhakket hvitløk, rød chili og persille varmes opp og vendes i pastaen rett før servering.

Tilsett eventuelt litt trøffelpuré.

Servert hos Anne og Jan i april 2010.





Viva Italia!

9 06 2010

Referat fra fjerde møte i Smak, april 2010

Vertskapet (Anne og Jan) hadde forberedt en introduksjon, samt en quiz om italiensk mat og vin. Konkurransen ble uavgjort mellom parene Bente/Svein og Vibeke/Helge og Jan ble satt i forlegenhet da han kun hadde beregnet én premie. Innkjøp vil bli foretatt snarest slik at begge lag kan få som fortjent.

Tema var altså Italia, nærmere bestemt distriktene Piemonte og Veneto. Under presentasjonen nøt vi en Prosecco di Valdobbiadene. Denne ble godt mottatt og selskapet var enige om at musserende vin absolutt ikke trenger å være Champagne til 300 kroner eller mer. Både den australske chardonnay og pinot-baserte musserende vinen som Bente og Svein serverte i forrige møte og denne proseccoen viste at en festaften gjerne kan startes med bobler i glassene uten at dette behøver å være fransk Champagne.

Vertskapet la opp til et klassisk italiensk landmåltid bestående av antipasti, en liten pastarett som primi, okse ytrefilet på seng av rukkola som secondi og mascarponekrem med jordbær som dolce.

Antipasti ble vel mottatt og noen forspiste seg kanskje litt, da denne delen av måltidet var relativt omfattende. Her ble servert carpaccio, vitello tonnato, parma, coppa, bresaola, sopp veronese, hjemmelaget tapenade, focacciabrød, diverse oljer, balsamico, ulike sorter oliven, caprese-salat og noen små sandkakeformer av smeltet parmesan med  romanosalat, reker og melon. Oppskrifter til focacciabrødet og ”parmesankakene” er hentet fra Hagerups bok Lykke i Piemonte. Sopp veronese er hentet fra Stiansens Kulinariske Reise. Til rettene ble det servert en Soave Classico fra vingården Ca´Rugate og en Valpolicella fra Zenato. Begge viner ble godt mottatt av samtlige. Etter å ha prøvd en rekke Soaver og Valpolicellaer mente Jan at han hadde funnet fram til noe av det beste Vinmonopolet kan by på til disse prisene. Soaven koster 110 og Valpolicellaen 140.

Praten gikk livlig rundt bordet mens Jan forberedte første rett (primi) – en fersk spaghetti med olje, hvitløk, chilli og persille. Noen spritet opp spaghettien med litt trøffelpuré. Begge varianter smakte utmerket og Valpolicellaen var med sin lette og friske smak et utmerket følge også til pasta. Noe av samtalen dreide seg rundt Bente og Svein sin mulighet for å låne et sted i nærheten av Verona. Øvrige gjester stirret et øyeblikk måpende på de to, før det braket løs i diverse forslag til reiseruter, selvsagt i maten og vinens tegn. Dette vil man garantert komme tilbake til. En egenprodusert mat- og vinreise til Veneto hadde vært fantastisk!

Nye viner ble dekantert, en Fenocchio Barbera fra 2006 og en Cabutto Barolo fra nebbiolo-året 2004. Det var på tide å transjere ytrefileten. Barberaen viste seg å være korkskadet, så den ble behørig helt tilbake på flasken. Heldigvis hadde vertskapet en flaske til slik at vi kunne få en sammenlikning av Barbera og Nebbiolo. Samtlige likte nebbiolo-opplevelsen best, selv om noen påpekte at det var litt uvant med den svært tørre effekten i etterkant. Smaken var akkurat så kompleks og maskulin som det høver en Barolo å være: lær, jord, trøfler og anis. Barberavinen ble karakterisert som litt ubestemmelig fruktig, men også svært god. Litt mer tanniner i avslutningen.

Som følge til disse to vinene kom ytrefileten på bordet, enkelt anrettet på en seng av rukkola og parmesan og med hel rosa pepper strødd over. Velsmakende, men etter mye antipasti og spaghetti måtte selv gutta sette igjen noe av kjøttet.

Til slutt var det tid for Dolce – dessert, en enkel mascarponekrem med mye vanilje, samt hint av jordbær og sitron omkranset av sukkermarinerte skiver av friske jordbær. Dette falt i smak. Friskt og søtt, slik en dolce skal være etter et kraftig italiensk landmåltid. Prikken over i´en var en iskald Moscato d´Asti som var akkurat passe søt, frisk og jordbæraktig til desserten.

Kaffe og avec fulgte. Grappa selvsagt. Og Ferro Rocher sjokolade fra Alba.

En trivelig aften som ikke ble avsluttet før siste vindråpe var drukket. Fint at bilene fikk stå i fred.