Kontraster!

Etter lang tids naturlig fravær grunnet pandemien som har rammet oss alle, var vi igjen samlet for å nyte mat, drikke og hyggelig selskap. Denne gangen hadde vertskapet samlet opplevelsene rundt temaet Kontraster. Det ble lovet mat fra ulike kulturer og tradisjoner, fra asiatisk til amerikansk, fra Middelhavsskysten til Australia og fra England til Frankrike. Viner skulle presenteres fra 4 ulike land, og i tillegg skulle hver rett være kontrastfylt.

Det hele startet ute i det fine været med en cocktail som vertskapet hadde lært på en av Londons hippe barer i City, en Pornstar Martini. Det eneste som gjør denne drinken til en martini, er glasset den serveres i. Og gudene vet hva en har med porno å gjøre. Cocktailen inneholder verken gin eller vermut, men ganske enkelt 1 del vodka, 1 del pasjonsfruktjuice og 1 del appelsinjuice + en liten teskje vaniljessukker, godt shaket med is og helt i, ja, martiniglass. Og den skal drikkes ved siden av et glass musserende, gjerne prosecco. Vertskapet hadde skiftet ut proseccoen med en Brut fra Olaf Schneider i Mozel, en overraskende frisk og knusktørr champagnoise på 100% Riesling.

Drink og musserende ble servert ved siden av 2 slidere; den ene inspirert av Masterchef Australia, en vannbakkels fylt med posjert sjøkreps, hummer, creme fraiche og kaviar, den andre røkt salma med djevelegg-majones og ristet løk på en tynn skive brioche.

Til bords ble det skjenket en hvitvin som vertskapet hadde funnet på pol-slippet tidligere i våres og som skulle være perfekt til sterkt krydret asiatisk mat, nærmere bestemt dumplings med hot dippsaus. Vinen, en Riesling Abtsberg Kabinett fra Maximin Grünhaus i Mosel, kunne virke i overkant søt på tungen i første smaksrunde, men sammen med dumpling-retten så var den svært så god.

Dumplingene ble servert i to varianter, én med torsk og mye chili, som kun var dampet og servert med en saus av soya, hoisin, lime og ketjap manis, og en som var stekt og dampet, med reker, hummer og krabbe uten så mye krydderier, men med en honningsaus som sa pang, der der ikke var spart på verken tørket kaffir-lime, galangal, tørket chili eller ingefær.

Og da var vi framme ved neste kontrastfylte rett, Heston Blumenthals klassiske kamskjell med hvit sjokolade. Basis for retten er en kamskjell tartar med valnøttolje, sherry-eddik, sitron og gressløk (gressløken for anledningen byttet ut med ramsløk). Oppå tartaren et halvt kamskjell frest i smør i panne i 30 sekunder. Oppå den kaviar og revet hvit sjokolade. Og rundt det hele en kraftig saus som i hovedsak består av sterkt redusert fiskekraft, en fond av grønnsaker og vermut, samt fløte og hvit sjokolade. Og noen dråper rekeolje. Sausen blir enda flottere på tallerkenen hvis den tar turen innom en gassdrevet kremsprøyte (espuma) først. Oppskriften finnes i den utmerkede boka Heston at Home. Anbefales!

Vertskapet har befunnet seg i lengre perioder i Kroatia og blitt kjent med noen lokale vinprodusenter. Den ene, Zvonko Biljecki, sendte med oss noen flasker fra sine vinmarker rett utenfor Zagreb sist vi var i Kroatias hovedstad. Og det finnes vel ikke en bedre anledning til å dele slike eksklusive godsaker enn med god venner i lystig lag. Vi satset på at Sauvignon Blanc var en passende drue med nok syre og fruktighet til å matche den litt spesielle og sødmefylte retten, og vi hadde rett! Det funket perfekt. Og selvsagt må det ikke være en lokal liten produsent i Kroatia som leverer vinen, selv om Villa Khala fra Biljecki altså var midt i blinken. Vi tror nok enhver Sauvignon Blanc ville løftet fram Blumenthals morsomme og kontrastfylte rett.

På tide med en hvit burgunder. Det hører liksom til på en kveld som denne. Retten ble kaldt «hummer og kanari» i tråd med tema for kvelden, selv om det ikke fantes noen smak av fugl. Kun hummer og kveite, alt posjert i en blanding av hvitvin, sitron, smør, smør og smør. Og med en kremet beurre blanc, som i anledning årstiden var spisset med finhakket ramsløk og pyntet med ramsløkblomster.

Mye smør krever den friskhet, syre og gane-rensende effekt som en godt eikelagret hvit burgunder kan gi. Og burgunder ble det, en Chablis Premier Cru (Cote de Lechet) fra 2005 av Produsenten Daniel-Etienne Defaix. Stram og deilig, frisk og syrlig, akkurat slik den skulle være.

Kontrastene fortsatte. Vertskapet hadde fått for seg at kraft av svineknoke ville passe godt sammen med middelhavsfisk som havabbor eller dorade. Et fint stykke dorade ble skinnstekt, skinnet pelt av og stekt mellom matpapir i ovn til crispy snacks ved siden av. Og svinekraften fungerte akkurat så bra som vi hadde håpet sammen med fisken.

Hvilken vin skulle vi velge? Vel, vår kroatiske venn hadde også en rosé på lager, laget på 100% syrah, og vinen som hadde det klingende navnet Natasha, skulle vise seg å passe bra til både svinekraft og hvit, kjøttfull middelhavsfisk,

Kongeretten når det gjelder kontraster på en og samme tallerken må være den klassiske surf’n’turf. Vertskapet valgte å steke flotte tigerreker i stedet for hummer, legge til en liten medaljong av indrefilet og servere det hele på en seng av sellerirotpuré og nykål og med fine norske asparges til. Og selvsagt med choronsaus til.

Nå fikk vertskapet en god anledning til å servere rødt i glassene. Det ble to varianter, en spennende spanjol, som vi første gang stiftet bekjentskap med på restauranten Bon Lio i Oslo. Vinen heter «Zeta», kommer fra fjellene nord-vest i Spania og er laget på 100% Garnacha (Grenache for frankofile). Denne vinen har blitt en av vertskapets favoritter, en subtil mellomting mellom en fruktig og bløt pinot og en rhone-vin med punch. Den andre røde ble hentet hjem fra Saint Emilion for 10 år siden, en Grand Gru stemplet 2005 fra vinprodusenten Chante Alouette Cormeil.

Vi avsluttet aftenen med en mille feuille med norske jordbær, karamelliserte butterdeigsplater og mascarponekrem. En virkelig lekkerbisken. God sommer til våre lesere! Neste gourmet-aften i klubben Smak, er i september.

Øst-afrikanske inspirasjoner

Vertskapet for den bimånedlige kulinariske festaften i Mat- og vinklubben Smak denne lørdagen ferierte på Zanzibar i fjor. Et hyggelig møte med matkultur fra Ethiopia og Tanzania. En blanding av det indiske, det afrikanske og det arabiske kjøkken. Mye grilling. Gode og enkle bakevarer. Ofte sjømat, særlig blekksprut og tunfisk.

Vertskapet kastet seg over utfordringen og serverte mat inspirert av råvarer og smaker fra sommeren 2018.

Bordet var også pyntet med tema fra Afrika. Den Sør-Afrikanske nasjonalblomsten Protea er ikke lett å få tak i. Prøv Hennes og Maurits sin nye interiørbutikk på Karl Johan i Oslo. De har også blomster. Og bestikk i gull. Servicet er Con Gusto fra Culina. Glassene Riedel. Lys fra Kolset. Servietter og annet tilbehør fra Essentials på Frogner i Oslo.

Vi har for vane å starte disse kulinariske kveldene med å innta noen småretter i sofaen før vi går til bords. Denne gangen ble det servert den afrikanske varianten av det indiske brødet chapati (som kjevles i lag, som butterdeig og stekes med mye olje). Deigen er enkel; mel, salt og vann. Og litt (eller mye) matolje.  2 ulike dipper fulgte brødet; en mango- og ananas-salsa og en salsa verde som kunne minne om guacamole, men med spinat og rukkola i tillegg til avokado + en rekke krydderier. Munnfullene var små terteskjell med tunfisk-tartar (tilsatt soya, lime, portvin, sesamfrø, chili og urter) og utbenede kyllingvinger med peanøtt- og bbq marinade. For utbening av kyllingvinger, se YouTube. Morsomt og artig å kunne spise hele vingen uten å tenke på gnaging på bittesmå bein.

Drikke til smårettene var vår favoritt-cocktail fra Zanzibar: Dawa. Dawa er en mojito-variant med den lokale ginvarianten Konyagi, masse lime, men uten mynte, tilsatt honning i tillegg til brunt sukker. Frisk, syrlig og søt. Bruk vanlig lynghonning, ikke akasie. Da blir smaken perfekt. Mye knust is og en dæsj sprite gir en ekstra piff. Og så var det bare å gå til bords.

Første rett var blekksprut, nærmere bestemt baby-squid fylt med en blanding av taskekrabbe, agurk, koriander, chili, lime og ingefær. Hodene var helt umulig å få tak i ferske på denne tiden av året, så vi måtte ta til takke med frosne fra vår lokale asiatiske butikk i Brugata i Oslo. Men de fungerte helt greit. Det viktigste når man varmebehandler akkar, er å understeke heller enn å la dem ligge for lenge i panna. Vi la dem i smør i panne på moderat varme i ca 3 minutter totalt. På forhånd hadde vi kokt inn sjalottløk med hvitvin og pisket inn kaldt smør og rikelig med persille. Den kremete beurre blanc-varianten ble helt over akkar-hodene.

2 ulike hvite viner ble servert til forretten, en aldeles praktfull Weisburgunder fra Wagner-Stempel i Rheinhessen og en nydelig Chablis fra Laurent Tribot. Tyskland slo Frankrike denne gangen. Folket var enige om at Weisburgunderen var et funn. Prismessig ligger begge viner på mellom 250 og 300 på Polet.

Vinene ble beholdt i glassene gjennom neste rett. I tillegg ble det servert en Barbera fra La Ca’Nova i Piemonte. For når man serverer grillet tunfisk, medium rå med crunchy salsa, soyavinaigrette, grønn olje og gresskarpuré, går assosiasjonene fort til en kjøttrett. Derfor altså den røde. Likevel vant den hvite tyskeren, som viste seg å fungere maksimalt både til tunfisk og skalldyr.

Men nå ble det rødt for alvor i glassene. Vi nærmer oss det rustikke afrikanske, inspirert av det indiske kjøkken, og da ble det en litt spicy men forholdsvis mild variant av lam biryani og safrankokt basmatiris med garam masala. Til dette måtte vi lete en stund for å finne en rødvin som passet. Vi landet på noe så sjeldent som en spansk pinot noir, en vin som har blitt vår favoritt og som har det herlige navnet Bassus og kommer fra Utiel-Requena, litt vest for Valencia. Vinen har sterk karakter og varer lenge i munnen, men er likevel så bløt og sødmefylt, uten antydning til kraftige tanniner, at den fungerte bra til den krydrede lammeretten.

Siste kjøttrett var ytrefilet av bøffel. Nå må det sies at bøffelkjøttet skuffet når det gjaldt mørhet. Slakteren har fått beskjed. Men smaken var god, og med tilbehør av grillet okra og gresskar, en lammesky med portvin, samt potetkaker laget av rotgrønnsakene Eddo og Cassava, så var vi definitivt i Afrika. Og hva passer bedre til vill bøffel enn Cote de Rhone. For anledningen hadde vertskapet gravd innerst i vinkjelleren og funnet en Mostue Cornas fra 2009. Nam.

Framme ved desserten. Og selvsagt ble det eksotiske frukter. Posjert fersken, ferskencoulis, rambutan, pasjonsfrukt og mye mer. Men vi var også inspirert av siste sesong av Masterchef Australia, der Nigella Lawson var gjestedommer. Hun presenterte sin White Chocolate Cookie Doe Pot, og den måtte gjenskapes. Sammen med hjemmelaget vaniljeiskrem og bringebærsorbet. Mange smaker. Syrlig og søtt. Slik vi liker en god dessert. Ingen søte viner til denne. Kun kaffe avec. Og da var det slutt.

I kjærlighetens tegn

Det nærmet seg Valentinsdagen, og hva var vel mer passende enn å samle gode venner rundt et flott pyntet bord og dele gode mat- og vinopplevelser. For i disse dager er det viktig å vise at vi bryr oss om hverandre, og at vi har evnen til å glede oss over de små tingene, som kanskje ikke er så små likevel.

Vakkert pyntet til fest

Vertskapet hadde gjort seg flid med å skape en flott ramme om arrangementet. Musserende herligheter kom i glassene og vi fikk nyte spennende amus bouche bestående av crispy bacon marinert i lønnesirup og manchego-toast med honningkrem. Da passet det ekstra godt at den ene musserende, en rosé Cremente de Loire fra Blanc Foussy i Vauvert, nettopp hadde en undertone av honning i det friske og sprudlende. Musserende nr 2 var en nydelig Grand cru fra Pierre Peters i Champagne.

Crispy bacon med lønnesirup

Vi kunne ha blitt sittende i sofaen og kost oss med deilige amus bouche og perlende dråper hele kvelden, men nå var det tid til å gå til bords.

Hvitt kom i glassene, to typer riesling skulle vi smake, en Riesling Kabinett Feinherb fra Schloss Johannisberg i Rheingau og en Riesling «von der Fels» fra produsenten Keller i Rheinessen. Herlige var de begge to. Der Kabinetten slo til med sødme og fruktighet svarte Keller med desto mer kompleksitet og fylde.

2 flotte tyskere

Og rettene kom på bordet, den ene etter den andre. Først fikk vi krabbetaco, lefse med avokado, kongekrabbe, mangosaus og hjemmesyltet agurk. Morsom og velsmakende fingermat som gjerne kan bli fast alternativ til den kjedelige lakserullen på tapas-bordet framover. Artig! Og veldig godt.

Krabbetaco

Neste post på programmet var en carpaccio av villkveite med god olivenolje, koksmelk, chili og havsalt. Herlig!

Carpaccio av villkveite

Mer hvitt i glassene. Nå fransk. En klassisk burgunder fra Chablis, nærmere bestemt fra produsenten Brocard, en «Vieilles Vignes» (gamle vinstokker). Frisk og syrlig som en god Chardonnay som har suget fuktighet langt nede i jorda skal være. Hvitvin ble supplert med rødt. Og nå kom det to glimrende røde som fortjenter et eget kapittel. Først en Ribera del Duero fra vingården Lagar de Isilla, en gård, en vinprodusent og et hotell noen av vinklubbens medlemmer hadde gleden av å besøke forrige sommer, et sjarmerende sted med en rustikk restaurant (der den lokale varianten av dielam bare må prøves!) og en relativt liten vinproduksjon. Men for noen viner! Her fikk vi et eksemplar av topplinjen, en Reserva lagret på eikefat av 100% temperanillo, men så langt unna en Rioja som det går an å komme. Tankene gikk til en eksklusiv og  årgangsmoden Bordeaux. Og Bordeaux skulle det også bli! Den andre røde var en Grand Cru fra 2005 (den årgangen dere vet) fra Chateau de Pressac i St. Emilion, en vingård vi også har besøkt. Og de av oss rundt bordet som setter pris på mørke frukter og kraftige tanniner frydet oss nesten så vi datt av stolen.

Skreien – kjærlighetsfisken

Men tilbake til maten. Neste rett var skrei. Casanova-torsken som dukker opp rundt valentinsdagen og har vandret som en kjærlighetssyk pilegrim fra det nordligste barentshav til norskekysten for å gyte. Vi fikk et raust stykke kritthvitt kjøtt perfekt varmebehandlet til 44 grader i kompaniskap med syltet sjalottløk, jordkokkpuré, brent purre, sukkersaltet sitron og en hasselnøttvinaigrette.

Chateaubriand med rødvinssaus

Og for å gjøre skikkelig ære på de tanninrike vinene kom i tillegg en flott chateaubriand på tallerkenen fulgt av sprøstekte potetflak, grønn asparges, baconmarmelade og chilisyltetøy, og med en kraftig rødvinsreduksjon til. Nam!

Før desserten sjenket vertskapet en søtsak fra Valpolicella, en recioto fra Giovanni Allegrini. Og så kom den.

Karamell, karamell, karamell

Desserten altså. En bombe av en karamellkomposisjon med en rekke teksturer og varianter av det søteste søte. En verdig avslutning på kjærlighetskvelden. Og til og med formet som et hjerte!

Takk til vertskapet for maten, vinen og kjærligheten.

 

Ferieminner fra Spania

Høstens første festmiddag i Mat- og Vinklubben Smak bar preg av sommer, sol og ferie til sydlandske strøk, nærmere bestemt den nordlige del av Spania. Vertskapet serverte små og store retter inspirert av sitt nylige besøk i Baskerland og samtlige viner var spanske. Bordet var dekket til sommerlig fest, selv om vi straks beveger oss inn i det norske høstmørket.

Baskerne lager et eget brød, «pan cristal» eller glassbrød som noen kaller det. Brødet bakes av durumhvete og skal etter steking være så crispy at man nesten kan skjære seg på det. Og brødet serveres tradisjonelt med rørte tomater (konsistens som syltetøy) og den berømte pata negra-skinken eller jamon bellota, den fete, mørke spekeskinken som nesten er søtlig salt og som smaker av nøtter fordi de sorte, små, frittgående grisene går og gnafser i seg eikenøtter hele dagen.

Festen startet da også med dette fete knasket som perfekt tilbehør til en tørr cava. I dette tilfelle to stk Cava Reserva, Cava Mainegra Extra Brut og Cava Brut Reserva fra Dominio de la Vega.

På vår reise i Baskerland støtte vi stadig på asiatisk inspirerte retter, selv på de mest tradisjonelle restaurantene. Særlig var retter av tunfisk populære. Derfor falt det naturlig som første forrett å servere en tunfisk tataki, en marinert tunfiskfilet (ingefær, sesamfrø, salg og pepper) stekt så vidt på alle sider før den skjæres i cm-tykke skiver (tips: kutt fileten litt inn på alle kanter der du skal skjære før stekingen, ellers kan fileten lett flise seg opp når den kuttes etter varmebehandlingen). Skivene legges på en salat av tomat, vårløk, avokado og grønne urter. Over det hele en ponzusaus, vårløk og sesamfrø, hvite og sorte.

Siden dette er en rett med mye syre og sterke smaker av chili og ingefær, er det vanskelig å treffe blink med vinen. Vi valgte en liten søtsak, en Vina Esmeralda fra Torres, som faktisk fungerte overraskende bra til den krydrete retten.

 

Tapas, eller pintxos som det heter på baskisk, er selve nasjonalretten i Baskerland. Småretter med brød som gjerne nytes i to jafser stående ved bardisken mens man drikker noe godt. Nå ble vår versjon av dette litt større enn at den kunne spises i to jafser, men konseptet tok vi med oss som inspirasjon da vi laget en miniburger av brioche med pulled hjort (i anledning jaktsesongen), tyttebærrømme, revet brunost og kantareller.

Til retten serverte vertskapet en spansk rosévin fra Hacienda Uvanis i Navarra, en Torre Betratxa, Garnacha Rosé, 2015.

Første hovedrett var en fiskerett slik de serverer den langs middelhavskysten og også i Nord-Spania. Det skal være minimalt med tilbehør. Fisken grilles mer eller mindre hel på beinet med hvitløk, krydderurter og olivenolje. I dette tilfelle valgte vi en Dorade, en liten havabbor som etter hvert er blitt vanligere å se i fiskedisken. Kjøttet er magert og nesten kjøttaktig. Fisken er en sikker vinner om man vil servere en fiskerett til noen som ikke er så begeistret for fisk. Konsistens og smak er nesten som kylling. Vi serverte fisken på en salat av soyabønner, tomatbiter (uten skall og frø), rødløk, urter, sherryeddik og olivenolje. En 100% Albarino fra Terras Gauda i Rias Baixas var godt følge.

 

Andre hovedrett ble vertskapets rødvinsalibi. Vi ønsket å servere en kraftig og tanninrik vin kjøpt inn for anledningen på vingården Portia like ved motorveien fra Burgos til Aranda, midt i det populære vindistriktet Ribera del Duero. Portia lager en serie meget gode røde viner, de fleste på 100% Temperanillo. Deres flaggskip, lagret på ulike eikefat og på flaske siden 2011, het Triennia, og var en sikker vinner denne kvelden. For en vin!

Og hva passer bedre til en kraftig rødvin rik på garvestoffer, enn en skikkelig biff. Denne var varmebehandlet sous vide på 56 grader, etterstekt en smule og lagt på rukkola sammen med tomater, chorizo og urter, og med grønnkål, shitakesopp, grønn asparges og urtestekte perlepoteter ved siden av. Frityrstekt sjalottløk var garnityr.

Vi var framme ved desserten. Igjen lot vi oss inspirere av et av de mange restaurantbesøkene vi fikk oppleve på vår ferietur til Baskerland. På en bortgjemt Michelinstjernerestaurant i shoppingstrøket i Bilbao fikk vi en morsom kreasjon som bare het 100% sjokolade. Vi ønsket å gjenskape denne med ulike strukturer og smaker av sjokolade, med tillegg av karamell og med bringebær til pynt. Her er resultatet (legg merke til flattbrødet dekket av mørk sjokolade i midten):

 

 

Vi føler oss franske

Mat- og vinklubben Smak sin siste ordinære festaften i 2015 ble viet våre beste restaurantminner. Vi synes det passet godt lørdag, siden de fleste av disse minnene er fra reiser til Paris. I tillegg hadde vertskapet, igjen for å hedre demokratiets høyborg, valgt utelukkende franske viner.

Først ut var det eksklusive hotellet l’Hotel, et bortgjemt og fasjonabelt etablissement i latinerkvarteret. Bordet var pyntet i samme stil, mørkt og diskret luksuriøst, med høye kandelabre, krystall, tallerkener av mørkt glass og blomsteroppsatser med roser og druer.

Og aperitiffen som møtte gjestene var inspirert av hotellets barmeny. På denne baren kan man nemlig nyte den ginbaserte drinken Grandma’ Hendricks i tekopper. Kult og annerledes. Originalen balanserer fint mellom syrlig og søtt med agurk og en anelse anis av frisk estragon. Kopien var laget av Hendricks gin (selvsagt), ananas- og agavesirup, bringebærlimonade, frisk estragon og agurk. Til drinken vanket det 3 ulike amus bouche, alle servert i mini-krumkaker bakt etter gammel oppskrift, men uten sukker. Første variant var med skagensalat, den andre en lun sellerirotpuré med bacon og den tredje en crispy duck variant med hoisin-majones, agurk, vårløk og grillede strimler av andeconfit.

I glassene kom aftenens første vin, en Pinot Blanc fra produsenten Bernhard Reibel i Alsace. Vinen var frisk og fruktig og sto godt til kveldens første rett, en tartar av dorade med urter, inspirert av Restaurant Monsigneur Bleu i Paris. Finhakket skinn- og benfri doradefilet (det lønner seg å fryse fileten litt før man deler den opp i like terninger) blandet med rikelig med friske urter (persille, estragon, dill og gressløk) sitronsest, sitronsaft, olivenolje, salt og pepper.

Vinen fungerte også bra til kveldens andre rett, men nå kom også en rød burgunder i glassene. En Pommard Vieille Vignes 2005 fra Vincent Girardin. Bløt og frisk mot ganen, rikelig med syre, men samtidig med fasthet og fylde og med rund smak av røde bær. Og retten var inspirert av Restaurant l’Absinthe i Paris; bokhvetepannekaker med fyll av andebryst, rukkola, parmesan og pinjekjerner.

Den neste hvite i glassene var fra Burgund, nærmere bestemt en Mersault produsert av  Henri Boillot. Og i dype tallerkener kom en skalldyrbisque med smørtunge, sjøkreps, hjerteskjell, urter og lakserogn. Denne gangen søkte ikke vertskapet inspirasjon i Paris, men hos Michelinstjernerestauranten Simply Fosh i Palma, Mallorca.

Før hovedretten kom på bordet ble det igjen skjenket rødt, denne gangen en Haute-Medoc fra Chateau Cissac (2005). Bordeauxvin fra Medoc er som kjent den perfekte vinen til lam. Og lam ble det. I 3 ulike varianter. Lammefilet, lammepølse og lammecarré fulgt av confitert potet med fois gras, rødløk, rosenkål og glaserte røtter. Over det hele en sherrysky. Skyen var en reduksjon av sherry, lammekraft og rødvin tilsatt hvitløk, sjalottløk, timian og rosmarin. Etter at kraften var redusert til ca. 1 dl tilsatte vi rikelig med kaldt smør i terninger.

Litt ost før desserten. Ost og syltetøy kalte vi retten, inspirert av Restaurant Kontrast i hjemlige Oslo. På Kontrast fikk vi nemlig for første gang servert revet blåskimmelost på en seng av søt marmelade. Og vi tenkte: Hvorfor ikke gjøre det samme med andre oster. En kirsebærgelé fikk følge av raspet manchego, en marmelade av eple og karve ble dekket av revet brie og til slutt kopierte vi Mikael Svensson, dro en Kontrast og serverte smuldret Kraftkar over syltet blåbær. Og til det hele serverte vertskapet en herlig frisk og ikke for søt Sauterne fra Madame de Reine.

Dessert. Igjen fant vi inspirasjon i Oslo. Fra Kari Innerås nye flaggskip BA53. Det ble sjokoladesoufflé med karamellsaus, havsalt og karamelliserte valnøtter, vaniljeis og friske bær.

Nok en Smakkveld var gjennomført. Gjester og vertskap var fornøyd. Nå er det juleølsmaking og julebord. Og ny festaften i februar.

 

 

6 hvite burgundere

Petter Mowinckel er en av landets vineksperter. Hans forkjærlighet for Burgund er viden kjent. Og snakker vi hvite burgundere, får herr Mowinckel det ekstra glimtet i øyet. Og er man i nærheten når han snakker om disse nesten magiske flaskene med det gyldne innhold fra området mellom Dijon i nord og Lyon i sør, da bør man høre etter.

Deler av Mat- og vinklubben Smak lyttet oppmerksomt da de fikk oppleve nettopp dette i eksklusive og private omgivelser. Rammen om det hele var smaksprøver av 6 ulike hvite viner fra Bourgogne i Frankrike, samt en herlig middag tilhørende enda flere hvite burgundere.

Og vinene var: Louis Jadot Chassagne-Montrachet 2012, Comtes Lafon Meursault 2011, Marquis d’Angevine Meursault Santenots 1er Cru 2012, LeFlaive Puligny-Montracget «Les Pucelles» 2007, Henri Boillot Meursault 2012 og Vincent Girardin Corton-Charlemagne Grand Cru 2011.

Hva vi lærte? At det produseres lite grønne druer i den nordlige delen av Burgund, med noen få unntak, bl.a. avstikkeren mot vest: Chablis. At en hvit burgunder stort sett er en endruevin basert på 100 % Chardonnay. At Premier Cru er dyrt og flott, men Grand Cru enda flottere (og dyrere). At tørt jordsmonn er nødvendig for de beste vinene (siden røttene på vinrankene da må søke enda dypere i jorda). At de beste områdene som regel er øverst i skråningene. At 2011 generelt er en dårligere årgang enn 2012. At det også er produsentens kunnskap og vinmarkenes fuktighet og jordsmonn som avgjør smaken. At ulike produsenter henter druer fra ulike distrikter og at dette gir navn til vinene. At hvite burgundere ofte kan ha rikelig mineralitet i smaken, at duften kan være av sitrus og gule epler, at sitrussmaken også kan være fremtredende og at lagrede viner nesten kan ha en anelse smak av karamell. I tillegg kan «glatte» og «smøraktige» fornemmelser mot ganen gjøre hvite burgundere svært godt egnet til fet fisk og smørsauser. Dette lærte vi. Og mye mer.

Så var det på tide å smake. Vi startet med Louis Jadot, som etter vår erfaring produserer et stort spekter burgundere, fra store mengder helt greie viner til virkelige perler. Siden denne var fra det berømte Montrachet var den hakket flottere i smaken enn andre Jadot-viner vi har smakt tidligere. Likevel er dette for terrassevin å betrakte sammenliknet med noen av de andre i knippet.

Videre stiftet vi for vår del et første bekjentskap med Comtes Lafon. Dette ble ikke direkte noen høydare, selv om dette sannsynligvis ikke kan tilskrives produsenten Lafon sin evne til å lage god vin, snarere et tegn på at 2011 ikke hadde det beste klima for dyrking og innhøsting.

Neste på listen var Marquis d’Angeville fra 2012, en 1er Cru hentet fra vindistriktet Meursault Santenots. Her var smørpreget åpenbart. Dette var saker! Vi tenkte umiddelbart at denne ville vi servere neste sommer til laks med sandefjordssmør.

Turen var kommet til LeFlaive, en produsent vår foredragsholder var spesielt begeistret for. Igjen var vi i Montrachet og denne vinen hadde fått stå i fred siden 2007. En flott og mørk gul farge. Nydelig i nesen og mot ganen. Her kjente vi definitivt gule epler, balansert syre og hint av karamell.

Og så en herlig Meursault fra mesterprodusenten Henri Bolliot. En klassisk og deilig burgunder med alt det en deilig hvitvin skal ha: Herlig balansert syre, frisk duft og smak, en anelse tørr eik, fruktighet fra gule epler og en bestemt mineralitet. En vin som vil vokse i glasset ettersom et deilig måltid utvikler seg.

Til slutt kronen på verket: En Grand Cru fra Vincent Girardin. Riktignok 2011, men likevel. Her var vi på toppen av hierarkiet. Hadde lommeboka tillatt det ville vi kost oss med Grand Cru-viner hver eneste helg. Og litt til hverdags også.

Takk for en lærerik og spennende vinaften.

Herskapelig krabbelag

Mat og vinklubben Smak var igjen samlet til herskapelig lag. Klubben har 5 faste festmiddager i året og dette var den fjerde i 2011. Og for et selskap!

Vertskapet bød på 7 gastronomiske opplevelser utenom det vanlige, og hele 10 ulike viner ble generøst fylt opp i glassene inkludert aperitiffen, en Bellini, nærmere bestemt prosecco med ferskenpuré, en frisk sensommerlig opplevelse.

Som fingermat før vi satte oss til bords ble det servert små pølsebiter fra Strøm Larsen pølsemakeri og noen morsomme agurkskiver med krabbekjøtt, mango og paprika (se bildet). Hermed satte vertskapet temaet for den første delen av måltidet, nemlig krabbe i ulike varianter.

Og vinen skulle som Bellinien bli hovedsakelig italiensk. Med gjeste-opptredener fra Tyskland, Østerrike, Frankrike og Spania. Da bellinien var drukket opp og fingermaten var borte ble vi ønsket velkommen til bords og en blindtesting av 2 svært ulike hvite viner foresto.

Den ene greide gjestene raskt å lokalisere til Moseldalen (ja, vi begynner å bli ganske flinke), en Riesling fra Schloss Lieser fra 2009.

Ivrige lesere av Mat- og vinklubben Smaks blogg vil kanskje huske at det i februar ble prøvet en Riesling fra samme «Weingut», men den gangen en Riesling Trocken. Selv om denne også hadde noe restsødme, var Kabinett-varianten en riktig søtsak med restsukker på 45 gram pr. liter. Vinen virket en smule musserende mot tungen og var rene fruktkurven av dufter og smaker. For enkelte ble dette kveldens favoritt. For andre var den en tanke for søt. Men likevel en glimrende vin, særlig til mat med litt krydder.

Den andre vinen var vanskeligere å lokalisere, og selskapet kom raskt på villspor i retning av Loire-dalen. Både Sauvignon Blanc og Chenin Blanc ble nevnt. Men vi skulle til Italia. Vi ble servert en Colli Orientali Del Friuli Friulano Vecchia Vigna al Clivi 2009. Hva betyr så alt dette?

Vel, vinen er fra Friuli, et vindisktriktet nord-øst for Venezia med byer som Trieste og Udine. Collio Goriziano (eller bare Collio) er et attraktivt vinområde helt inntil grensen mot Slovenia og må ikke forveksles med byen Collio i Lombardia. Clivi er varemerket til vinprodusenten Ferdinando Zanusso som har satset på 40-60 år gamle vinstokker («vecchia vigna») og prøver å dyrke vin slik den ble dyrket i riktig gamle dager. Den dominante druen er en lokal Tokai-variant som kalles Tocai Friulano eller bare Friulano. Den kalles også Sauvignon Vert, og det var ikke underlig at vi fikk assosiasjoner til Loire-dalens Sancerre.

Siden Tokai er en drue vi ofte forbinder med søte dessertviner fra Ungarn, var dette en spennende og ny opplevelse for oss alle. Tokai-druene var så vidt akkompagnert av den italienske Verducco eller Verdicchio-druen og den Slovensk-Kroatiske spesialiteten Malvasia. Vinen var knusktørr med floral inngang og høy grad av syrlighet i avslutningen, absolutt en vinner til retten av kongekrabbe som straks kom på bordet.

Krabben ble servert i en nydelig bechamel-saus og med tilbehør av ovnstørkede tomater, rubarb-salat og en hjemmelaget vinaigrette. Retten balanserte flott mellom kremet bechamel, sprø salat, sur-søte tomater, vinegraittens syrlighet og krabbens sødme. Perfekt! Detaljert oppskrift følger i senere innlegg. Følg med!

Snart kom en tredje hvitvin i glasset, en østerriker som gjestene lett forvekslet med en burgunder. Vinen hadde samme fruktighet og mineralitet som en godt lagret Chardonnay, men viste seg å være en 2007 Grüner Veltliner Tradition fra Schloss Gobelsburg. Så feil kan man ta! Men med en endruevin som har mange fellestrekk med Chardonnay og 18 måneders lagring på eikefat kan selv den mest trente gane gå vill. Vinen var flott og kompleks og vokste med hver eneste slurk. En virkelig perle av en Grüner Veltliner.

En tredje krabbevariant dukket også opp. En kremet kongekrabbesalat servert som maki. Tynne agurkflak omfavnet sushi-ris og krabbekjøtt i hjemmelaget majones med jalapeño-pepper, rødløk, agurk og mango. Det hele ble holdt på plass av en strimmel med nori-tang. Et praktfullt syn og en herlig munnfull for ganen. Pepperfrukten ga akkurat passe spark i maki-rullene som ellers besto av bløte og sødmefylte smaker. Og her kom Moselvinen virkelig til sin rett. Den halvtørre Rieslingen ga munnfullen en nesten ekstatisk effekt etter møtet med chili-frukten.

Vertskapet mente det var på tide med en kjøttrett. Gjestene nikket og smilte, og straks var en fin liten komposisjon av en kalvefilet med rødvinssaus, kantareller og en puré av jordskokk og pastinakk på tallerkenene.

Til kjøtt må det være rødt. Og rødt kom i glassene. Igjen var gjestene ute på villspor i sin gjetning, men kanskje likevel ikke helt. Noen av oss mente å kjenne igjen den fruktigheten man finner i viner fra Sør-Rhone, der ofte Grenache er den dominante druen. Vi måtte et stykke lengre sør og sør-vest, til Rioja-distriktet i Nord-Spania. Men druen var korrekt nok Grenache eller Garnacha som de sier der nede.

Flasken kom på bordet og vi kunne konstatere at vi hadde med en sjeldent god produksjon fra gamle vinstokker på vingården Bai Gorri fra 2008 å gjøre. Og mens de fleste røde fra Sør-Rhone har Grenache som den dominante druen i kombinasjon med Syrah og Mourverdre, var dette en 100 % «Garnacha». Dette var et hyggelig møte med en Rioja basert på en annen drue enn Tempranillo. Vinen passet utmerket til det delikate kalvekjøttet med sine ikke for markante tanniner og sin fyldige og fruktige smak.

Som «pauserett» før hovedretten fikk vi en klassisk «tapa tres quesos», et stykke toast med 3 ulike oster (manchego, tierno og camembert) og en nydelig marmelade som tilbehør.

Til denne retten kom enda en italiensk vin i glassene, en rosé denne gangen av druen Pinot Noir, produsert i Piemonte av Alfiero Boffa, som er mest kjent for sine Barbera d´Asti. Denne rosévinen var særdeles behagelig mot ganen, fin i farge og frisk i duft og med smak av lyse bær.

Og så var vi framme ved hovedretten: Kveite i en nydelig saus av smør, gressløk og hvitvin med blancherte gulerøtter og røfft behandlede poteter. Retten vil få behørig omtale i et senere innlegg.

Til kveita serverte vertskapet to nye hvite, en burgunder (som vi aldri greide å gjette var en burgunder) og enda en italiener. Den hvite burgunderen var en Louis Jadot fra 2009, en klassisk 8 måneder eikelagret Chardonnay med dufter og smaker av fersken og eple, men med overaskende lite syre i avslutningen, en mild vin som balanserte fint mot de forsiktige smakene i kveiteretten.

Italieneren viste seg å være en Pinot Grigio fra det trendy vinhuset Voga, kjent for sitt moderne flaske-design, sine reklamekampanjer med flittig bruk av vakre italienske kvinnelige modeller og sitt patenterte motto: Drink IN Style. Vi forsøkte å være så stilfulle som det var mulig å være såpass sent på kvelden og etter å ha smakt på 7 ulike viner. Pinot Grigio er som regel en enkel og lettdrukket vindrue med florale elementer, samt god syre og fruktighet. Alt dette fant vi igjen i Voga sin kule flaske, en hyggelig opplevelse og et godt følge til hovedretten.

Og når gjestene var på det mest fornøyde med viner og nydelig mat, kom selvsagt desserten på bordet. Og hvilken dessert! Den fortjener selvsagt et eget innlegg. Vi vil her bare nevne en himmelsk sjokolade-fudge med marsmallows og peanøtter, rikelig med høstens bær og en mascarponekrem med lime som er blitt referentens favoritt. Detaljer følger!

Til desserten hadde vertskapet valgt ut en spennende vin som faktisk fungerte bra både til sjokolade, bær og krem, en rød søtsak basert på Veneto-druene Corvina, Rondinella og Molinara. Dette er druene som gir oss de klassiske Valpolicella, Ripasso og Amarone-vinene. Og her altså en søt variant fra kooperativet Tesauro i Veneto. Navnet, Recioto della Valpolicella betyr at druene er tørket på stråmatter for å konsentrere fruktsaften og sødmen i druene, såkalt stråvin. Den samme metoden brukes for Amarone-vinene, der konsentrasjon av sødme og smak er ekstra høy. Amarone-vinene er likevel tørre viner, mens Recioto er viner med mye restsødme.

Gjestene takker vertskapet for en særdeles smakfull og spennende aften i krabbens tegn. Hele 3 retter med krabbekjøtt fikk vi smake, og det store utvalget viner gjorde at gjestene var nær ved å måtte krabbe hjem. Vi gleder oss til neste gang!

Spansk eller fransk til sjømat

Da Mat- og vinklubben Smak hadde sin sommerfest i begynnelsen av juni, ble det servert kongekrabbe, salmalaks, tunfiskkaker og annen sjømat. Se innlegget om Sommerfesten her.

Til sjømaten ble det blindsmaking av 2 viner, en spansk og en fransk. Målet var å finne ut hva som passet best, en klassisk spansk 100 % Albarino eller en 100 % Chardonnay fra Burgund.

Dette var vinene:

Fourchaume Chablis Premier Cru «Vielle Vignes», 2007, kr. 230 på Vinmonopolet.

og

Santiago Ruiz, Rias Baixas, 2010, innkjøpt i Spania til ca. 15 € pr. flaske.

Begge viner hadde duft av epler og fin syrlighet ved inngangen, med smak også av epler, sitrus og friske frukter. Spanjolen ga kanskje en anelse friskere inntrykk ved første slurk. Den var også en tanke mer «floral» enn sin franske søster. Senere endret vinene seg i forhold til hverandre. Med skalldyr og sjøsmak vokste Chablis’en, mens Albarinoen mer eller mindre flatet ut og ble litt kjedelig. Vi fant fort ut at den franske var mer kompleks og utviklet seg både alene i glasset og sammen med maten, mens spanjolen sannsynligvis passet bedre som en iskald terrassevin på varme sommerdager.

Nå skal det bemerkes at kvaliteten på disse to vinene også var svært ulik. Det var nok ikke bare druetypen som avgjorde hvilken vin som passet best til maten. Den franske var tross alt en «Premier Cru» og til og med laget av velassorterte druer fra særdeles gamle vinstokker («Vielle Vignes»), mens spanjolen må karakteriseres som en god bordvin. Den franske hadde også fått modne seg over 4 år, mens den spanske var hentet fra fjorårets vinhøst. Likevel: Etter at vi har smakt mange viner av begge druetyper, holder vi fortsatt på at Chardonnay er en drue som passer spesielt godt til denne typen sjømat.

Hummersuppe – enda en gang

Vi er fortsatt preget av nyttårsmeny og sesongens beste råvarer. Skalldyr er på sitt beste for tiden, og selv om vi har passert nyttårsaften med god margin, kan hummersuppen med fordel lages og nytes i disse dager. En idé til søndagsmiddagen kanskje?

Og siden vi i Mat- og vinklubben Smak har startet året med å finne ut om vi greier å etterlikne de beste, så passer det også fint med Hellstrøms klassiske hummersuppe. Oppskriften finnes på en rekke nettsteder og i Hellstrøm og Hærlands bok Inn med sølvskje.

Konklusjonen etter at vi for andre gang ble servert denne smaksbomben av en suppe, er

1) at tilberedelsen er enkel, men krever konsentrasjon og tålmodighet

2) at suppen faktisk er usedvanlig fyldig og smakfull, uten en dråpe fløte

3) at det er herlig å kunne benytte alle deler av hummeren, uten å la noe gå til spille (bortsett fra paven og tarmen)

4) at dette ikke er hverdagskost, siden hummer og tørr sherry for de færreste hører med til de daglige innkjøp på Rimi

Oppskriften finnes altså på nettsteder og i nevnte kokebok. Vi gjentar den derfor ikke her, men legger kun inn et bilde fra Mat- og vinklubben Smaks nyttårsfest, samt anbefaler suppen på det sterkeste til enhver spesiell anledning. Vi nevner også at norske sjøkreps for tiden er flotte, store og med saftig hvitt kjøtt. Sjøkreps kan derfor erstatte hummer i denne suppen, dersom man ønsker en vri.

Hva drikker man til? På Nyttårsaften forsøkte vi en norditaliener, en tørr Cortese fra Lo Zerbone i Piemonte. Den fungerte fint til den smaksrike suppen, men var ingen høydare av en vin.

Suppen ble også servert under Mat- og vinklubben Smaks novembermøte i 2009. Den gangen serverte vertskapet to ulike hvite burgundere til suppen, og det var et mer vellykket valg, særlig den ene, en 1er Cru fra Rully, en apellasjon like nord for den kanskje mer kjente Mercurey. Den gangen en vin til omtrent 220 kroner flasken. Vi ser at Vinmonopolet selger førsteklasses hvite burgundere fra samme område til omtrent samme prisen idag. Løp og kjøp!

Ja, det er mulig (2)

Vi har skrevet om våre forsøk på å etterlikne de store. Da Mat- og vinklubben Smak satte hverandre stevne på Nyttårsaften, ble det servert champagnedampede østers inspirert av Stiansens festbok. Erfaringen er beskrevet i forrige innlegg.

Som rett nummer to forsøkte vi oss på salmalaks tartar, hentet fra Hellstrøms seneste litterære verk om hans siste døgn på Bagatelle. Dette er altså en av Bagatelles signatur-retter, og det var ikke med liten ærbødighet vi skred til verket.

Den komplette oppskriften kan leses i den utmerkede boka Bagatelle – Hellstrøms siste måltid. Vi skal bare skrive om våre erfaringer med å tilberede og å spise retten.

Den første utfordringen vi støtte på, var å få til tartarsausen. Her skulle det være ansjos i olje, grønnpepper i saltlake, worcestersaus og konjakk. I utgangspunktet ikke ingredienser vi har stående. Vel, litt konjakk har man selvsagt alltids i kjelleren, og de andre smakene var ikke altfor vanskelig å få tak i. Den største utfordringen var egentlig å passe på at vi fikk med oss alt sammen. Sausen består tross alt av 11 ingredienser.

Du kan selvsagt bruke oppskriften og en tradisjonell kjøkkenmaskin, men vi valgte å bruke Thermomix og kjørte alle de tørre råvarene i noen sekunder på full speed. Deretter satte vi ned hastigheten, tilsatte eggeplommer og resten av det våte, og kjørte det hele til en glatt og fin masse ved å tilsette olivenolje sakte via lokket. Vi merket oss at den totale mengden væske iflg. oppskriften er litt i overkant. Tartarsausen kan derfor bli noe rennende. Vær særlig forsiktig med oljen, worcestersausen og konjakken. Og om sausen blir for tynn, kan du tilsette mer persille.

Resten gikk så det suste. Vi hadde jo kjøpt noen ekstra østers hos Fiskenilsen i Bogstadveien. Salmalaksen lå kald og fin og ventet på på bli både tartar og carpaccio. Men så var det løyromen. Vi kastet oss over kjøleseksjonen ved matbutikkens fiskedisk, men fant bare lodderogn. Så måtte vi enda en gang krype til korset og ringe Tor hos Fiskenilsen: Forskjellen på lodderogn og løyrom? (Humre, humre.) Vel, først og fremst er det jo prisen … Og så kan man vel si at lodderogn er en relativt blek kopi av den ekte løyromen. Det blir omtrent som å hente brura i en Skoda i stedet for en Ferrari. Skjønner?

Vi skjønte hva han mente og bestilte løyrom til 2000 kroner kiloen, men ble likevel ikke ruinerte, for vi trengte jo ikke mer enn snaut 100 gram. På internett fant vi senere ut at løyrom er rognen til lagesilda, eller lågensilda som den opprinnelig het. Dette er en liten laksefisk som finnes langs norske- og svenskekysten. Og som altså bærer egg i buken, som den sannsynligvis, på samme måte som støren, er totalt uvitende om verdien av.

Retten ble til slutt seendes ut som øverst i dette innlegget. Kikk i boka til Hellstrøm og se om den likner! Det smakte i hvertfall nydelig.

Når det gjaldt vinvalget til denne retten hadde vi besøkt Vinmonopolets spesialavdeling i Vika et par dager tidligere og skaffet oss en fantastisk lagret Moselvin, en Ürziger Würzgarten Riesling Spätlese fra 1996, produsert av Jos Christoffel jr. Vinen hadde god mineralitet og kunne i første munnfull kjennes som en perle av en burgunder. Men duften av honning og aprikos fortalte at vi var midt blant Moseldalens riesling-ranker. En smaksbombe av en vin med såpass restsødme at den komplimenterte saltet i tartaren og stinget av pepper, kapers og tabasco i sausen.