Minst like godt som hos proffene

6 11 2018

Mat- og vinklubben Smaks medlemmer frekventerer ofte restauranter både i innland og utland, og vi er som regel på jakt etter det aller beste. Men denne gangen var amatørmat tilberedt på hjemmekjøkkenet vesentlig bedre enn mye av det vi smaker ute. Det betyr vel kanskje at klubbens medlemmer har lært litt underveis, og at vi har utviklet oss en smule siden vi startet klubben for litt over 9 år siden.

IMG_0023

Vertskapet denne lørdagskvelden tidlig i november er kjent for sine amus bouche. Her i form av tortillas med laks, afrikansk smøreost og chilimajones, samt butterdeigsbiter med tomatsalsa og fetaostkrem.

IMG_0024

Til disse små herlige munnfullene ble det servert en musserende italiener som var frisk og spennende. Nei, ikke en Prosecco, men en italiener produsert etter «methode champagnoise» med det klingende navnet «Hei Bolla», eller på lokalt: Bolla Ciao! fra vinhuset Fontanafredda i Piemonte. Fulgt av en ikke så spennende men desto mer klassisk Taittinger fra selveste Champagne.

IMG_0032

Til bords fikk vi først en hvit burgunder i glassene fra Fanny Sabre, en biodynamisk vin av håndplukkede druer som har høstet anerkjennelse internasjonalt. Til de deilige dråpene ble det servert rekeboller med ponzusaus og chilimajones. Rekebollene var frityrstekt, nesten som brandade, men i stedet for klippfisk og potet, var de fylt med reker, mozarella, sushiris, løk, hvitløk og egg.

IMG_0034

Før neste rett kom en ny hvit burgunder i glassene, denne gangen en virkelig fryd for ganen, en Premier Cru fra Marc Morey i Chassagne-Montrachet. Mer preg av eik enn den første og usannsynlig frisk og balansert. Vinen sto meget godt til den andre forretten, en reduksjon av blåskjellkraft med smørflyndre, skjell og reker. Nam!

IMG_0039

Kjøtt på tallerkenen betyr rødt i glassene. Filet av villhjort fra Haugen Gardsmat med søtpotetpuré, krem av kantarell, karamelliserte hasselnøtter, bacon og rødvinsaus. Og glassene fyltes igjen av vin fra Burgund. En bløt og fyldig rødvin fra produsenten Chateau de Santenay og med pinot-druer fra gamle vinstokker i Mercurey.

IMG_0044

Og som om ikke det var nok. Beskyldningen om å servere flere kjøttretter bare for å kunne skjenke flere herlige røde viner blir nok ikke sett på som en fornærmelse av vertskapet. Fra hjort til lam. Og for et lam! Nydelig og mør filet på en seng av parmesanfylt risotto. Og altså mere rødt: Denne gangen fra Ribera del Duero. Finca Villacreses er kjent for sin rimelige Pruno. Men følget til lammet var fra deres topplinje, som bare heter Finca Villacreses. Med samme jordsmonn som Vega Secilia (rett på andre siden av veien) og den bordeaux-inspirerte blandingen av tempranillo, cabernet og merlot kan man ikke bli skuffet. Rik på tanniner og fylde og et flott selskap til lammet.

IMG_0048

Dessert! En pastei av Valhrona sjokolade med karamelliserte popkort, bringebær og karamellis. Nok snakket. Takk for en framifrå kveld. Vi har sluttet å gå på restaurant.

Reklamer




Høstfarger og herlige smaker

9 10 2017

Da Mat- og Vinklubben Smak møttes i september, skulle det bli en aften med høstfarger, blomster og deilige smaker av sensommer. Vertskapet vartet opp med deilige amus bouche sammen med 2 organiske Cavaer som begge smakte særdeles friskt og godt. En MIM Brut Reserva med duft og smak av epler og sitrus og en Privat Brut Reserva Nature med smak over mot fersken og blomster, men likevel herlig frisk. Den siste ble vår favoritt. Og munnfullene besto av sprø kjeks med finhakket indrefilet av reinsdyr, snøfrisk, granskuddsirup og tyttebær, samt røstipotet med laks og en nydelig dillrømme med maskarpone.

IMG_3759

Til bords kom det både rødt og hvitt i glassene. Liedls Barolo er en kuriositet. Den kan ikke kjøpes på Vinmonopolet, men er blitt en bestselger i Sverige. Vinen har ikke de kjennetegnene man vanligvis forbinder med en moden Barolo. Den var frisk, fyldig og hadde god syre, men lite tanniner. Derfor var den også et godt valg til den lette og smakfulle retten som fulgte. Vin nummer to var en organisk Riesling fra produsenten Jean Biecher i Alsace. Glimrende følge til retten den også, men med et helt annet smaksbilde. Et godt eksempel på at svært ulike viner kan passe til samme rett.

Og retten var gravet indrefilet av reinsdyr med vinaigrette, syltet gresskar, jordskokkpuré og ruccola. Vakkert for øyet og herlig mot ganen.

IMG_3766

Til neste rett ble det også servert 2 viner, en hvit og en rød: en klassisk Chardonnay fra produsenten Chandesais i Burgund og en mer kuriøs Barbera fra Pico Maccario; fruktig, syrefrisk og med modne tanniner. Spennende med både hvitt og rødt til langtidsstekt salmalaks med persille/pepperot-saus, blomkålpuré og parmesan-chips. Visuelt og med flotte konsistenser, fint balansert. En vinner-rett!

IMG_3773

Det var morsomt at vertskapet hadde valgt uortodokse viner til rettene. Den neste vinen var også et ganske uvanlig følge til høstens vilt, en rosé fra Lavignerons de Tavel i Rhone med smak av granateple og kirsebær, frisk og med god syre. Spennende og flott følge til indrefilet av reinsdyr med rødvinssaus, stekte og stuede kantareller og gulrøtter i alle farger. Den friske rosévinen fremhevet det delikate kjøttet og forsvant absolutt ikke i tilbehøret.

IMG_3780

Aftenens finale var vertskapets komposisjon av chili-marinerte bringebær, mousse med dill, bringebærcouli og sjokoladefudge med karamellsaus. En smaksbombe som fikk følge av en gammel kjenning og et sikkert valg til dessert med bær, en Moscato de Asti. Denne gangen fra produsenten Castion.

IMG_3785

Vi takker vertskapet for minnerike sanseinntrykk og flotte smaker og gleder oss allerede til neste gang.





Ferieminner fra Spania

24 09 2016

Høstens første festmiddag i Mat- og Vinklubben Smak bar preg av sommer, sol og ferie til sydlandske strøk, nærmere bestemt den nordlige del av Spania. Vertskapet serverte små og store retter inspirert av sitt nylige besøk i Baskerland og samtlige viner var spanske. Bordet var dekket til sommerlig fest, selv om vi straks beveger oss inn i det norske høstmørket.

img_1510

Baskerne lager et eget brød, «pan cristal» eller glassbrød som noen kaller det. Brødet bakes av durumhvete og skal etter steking være så crispy at man nesten kan skjære seg på det. Og brødet serveres tradisjonelt med rørte tomater (konsistens som syltetøy) og den berømte pata negra-skinken eller jamon bellota, den fete, mørke spekeskinken som nesten er søtlig salt og som smaker av nøtter fordi de sorte, små, frittgående grisene går og gnafser i seg eikenøtter hele dagen.

Festen startet da også med dette fete knasket som perfekt tilbehør til en tørr cava. I dette tilfelle to stk Cava Reserva, Cava Mainegra Extra Brut og Cava Brut Reserva fra Dominio de la Vega.

img_2674

På vår reise i Baskerland støtte vi stadig på asiatisk inspirerte retter, selv på de mest tradisjonelle restaurantene. Særlig var retter av tunfisk populære. Derfor falt det naturlig som første forrett å servere en tunfisk tataki, en marinert tunfiskfilet (ingefær, sesamfrø, salg og pepper) stekt så vidt på alle sider før den skjæres i cm-tykke skiver (tips: kutt fileten litt inn på alle kanter der du skal skjære før stekingen, ellers kan fileten lett flise seg opp når den kuttes etter varmebehandlingen). Skivene legges på en salat av tomat, vårløk, avokado og grønne urter. Over det hele en ponzusaus, vårløk og sesamfrø, hvite og sorte.

Siden dette er en rett med mye syre og sterke smaker av chili og ingefær, er det vanskelig å treffe blink med vinen. Vi valgte en liten søtsak, en Vina Esmeralda fra Torres, som faktisk fungerte overraskende bra til den krydrete retten.

img_2655

 

Tapas, eller pintxos som det heter på baskisk, er selve nasjonalretten i Baskerland. Småretter med brød som gjerne nytes i to jafser stående ved bardisken mens man drikker noe godt. Nå ble vår versjon av dette litt større enn at den kunne spises i to jafser, men konseptet tok vi med oss som inspirasjon da vi laget en miniburger av brioche med pulled hjort (i anledning jaktsesongen), tyttebærrømme, revet brunost og kantareller.

Til retten serverte vertskapet en spansk rosévin fra Hacienda Uvanis i Navarra, en Torre Betratxa, Garnacha Rosé, 2015.

img_2659

Første hovedrett var en fiskerett slik de serverer den langs middelhavskysten og også i Nord-Spania. Det skal være minimalt med tilbehør. Fisken grilles mer eller mindre hel på beinet med hvitløk, krydderurter og olivenolje. I dette tilfelle valgte vi en Dorade, en liten havabbor som etter hvert er blitt vanligere å se i fiskedisken. Kjøttet er magert og nesten kjøttaktig. Fisken er en sikker vinner om man vil servere en fiskerett til noen som ikke er så begeistret for fisk. Konsistens og smak er nesten som kylling. Vi serverte fisken på en salat av soyabønner, tomatbiter (uten skall og frø), rødløk, urter, sherryeddik og olivenolje. En 100% Albarino fra Terras Gauda i Rias Baixas var godt følge.

img_2663

 

Andre hovedrett ble vertskapets rødvinsalibi. Vi ønsket å servere en kraftig og tanninrik vin kjøpt inn for anledningen på vingården Portia like ved motorveien fra Burgos til Aranda, midt i det populære vindistriktet Ribera del Duero. Portia lager en serie meget gode røde viner, de fleste på 100% Temperanillo. Deres flaggskip, lagret på ulike eikefat og på flaske siden 2011, het Triennia, og var en sikker vinner denne kvelden. For en vin!

Og hva passer bedre til en kraftig rødvin rik på garvestoffer, enn en skikkelig biff. Denne var varmebehandlet sous vide på 56 grader, etterstekt en smule og lagt på rukkola sammen med tomater, chorizo og urter, og med grønnkål, shitakesopp, grønn asparges og urtestekte perlepoteter ved siden av. Frityrstekt sjalottløk var garnityr.

img_2669

Vi var framme ved desserten. Igjen lot vi oss inspirere av et av de mange restaurantbesøkene vi fikk oppleve på vår ferietur til Baskerland. På en bortgjemt Michelinstjernerestaurant i shoppingstrøket i Bilbao fikk vi en morsom kreasjon som bare het 100% sjokolade. Vi ønsket å gjenskape denne med ulike strukturer og smaker av sjokolade, med tillegg av karamell og med bringebær til pynt. Her er resultatet (legg merke til flattbrødet dekket av mørk sjokolade i midten):

 

 

img_2750





Deilige smaker når Smak møtes

2 06 2015

Så var det tid for herskapelig møte i Mat- og Vinklubben Smak igjen. Det var gått litt ekstra tid siden siste samling, så klubbens medlemmer var ekstra spente på hva vertskapet kunne by på.

Tradisjonen tro ble det amus bouche i sofakroken med musserende til, denne gangen en New Zealender, gode gamle Cloudy Bay som vi stiftet hyggelig bekjentskap med første gang Smakgjengen møttes for 6 år siden, den gangen for å teste ut forskjellen mellom 2 hvite endrueviner, Chardonnay og Sauvignon Blanc. Men denne gangen altså musserende. Blanc du blanc. 100 % sprudlende Chardonnay.

 

IMG_0276

Og til de musserende dråpene kom noen smakfulle munnfuller på bordet, ett fat crostini med småtomater, basilicum, hvitløk og olivenolje og ett fat crostini med hjemmelaget pesto og med auberginepuré og pistasjnøtter. Deilige smaker. Ganen var pirret. Vi var klare for forretten.

 

IMG_0280

Og 2 forretter ble det til og med. Men først kom det vin i glassene. Vi hoppet snedig fra New Zealand til Burgund, uten å skifte drue. J Moreau & sønner kan lage minst like flott vin av Chardonnaydruen som sine yrkesfeller på den andre siden av kloden. Og til skalldyr kan men aldri trå feil med Chablis. For kamskjell sto på menyen og vinen passet glimrende til. Kamskjellene ble servert med en kremet jordskokkpuré og overdrysset med vårløk og valnøtter.

Version 2

Mer vin i glassene, denne gangen en Sauvignon Blanc fra Henri Bourgeois, og med den hoppet vi fra Burgund til Loire. Henri Bourgeois er kjent for sin gode Sancerre og Pouilly Fumé. Petit Bourgeois var også et særdeles hyggelig bekjentskap, klassisk gulgrønn i fargen og med bestemt duft og smak av stikkelsbær. Vinen sto godt til forrett nr. 2, en lekker komposisjon av årets grønne asparges (sautert i salt vann og deretter grillet), speket elg, skivet parmesan, pinjekjerner og en ostekrem av snøfrisk, creme fraiche og parmesan.

IMG_0306

Før hovedretten kom det rødt i glassene. Nærmere bestemt en Nebbiolo fra Langhe i Piemonte, og ikke en hvilken som helst Nebbiolo, men vår egen Ole Martin Alfsens Nebbiolo, også kalt OMA.

Den som trodde vi skulle få en kjøttrett til det kraftige røde, tok feil. Sjelden har en Nebbiolo stått så godt til en fiskerett. Det skyldtes sannsynligvis en saus med kraftige urtesmaker (laget av blant annet hjertesalat), nøttesmør, skiver av trøffel og frityrstekte potetstrimler. Hovedpersonen midt i det hele var pannestekt hellefisk. Men selv om denne fisken er feit som laks og vanligvis krever syre mer enn tanniner, fikk vinen fra Piemonte fram den kjøttaktige strukturen i kveita. Sammen var dette en himmelsk opplevelse.

IMG_0310

Det var fortsatt hvitvin i glassene og klubbens medlemmer testet ut de hvite både fra Burgund og Loire til fisken, men de fleste var enige om at den røde var best.

En sørafrikansk søtsak fra Nederburg i mindre glass varslet at måltidet gikk mot slutten. Noble Late Harvest er Sør-Afrikanernes svar på Eiswein. Ikke så mye frostnetter der nede. Men vinen var søt som vertinnen og passet godt til en komposisjon av camembert, brie og syltede tomater.

IMG_0326

Enda en søt vin kom på bordet. Denne gangen fra Italia, en eksklusiv rød og sødmefylt variant fra Valpolicella, enda søtere enn Amarone, og med det klingende navnet Reciotto della Valpolicella fra Casotto del Merlo av Guiseppe Campagnela.

IMG_0335

Desserten besto av en kraftig sjokoladefudgebrownievariant som var til å dø av, med karamellsaus og hjemmelaget iskrem av granateple og karamell, overstrødd med granateplekjerner. Fantastisk. Problemet var vinen. Den passet godt til sjokolade, men mindre godt til isen og karamellen. Noen tok et skritt tilbake og prøvde sørafrikaneren også her. Den passet faktisk litt bedre. Men de fleste nøt bare desserten. Den fortjente oppmerksomheten helt alene.

Vi takker vertskapet for nok en strålende aften og gleder oss til neste gang.





Masterchef-dessert

4 03 2012

Noen av oss har glede av å følge med på Masterchef Australia. Episodene sendes på TLC og BBC Lifestyle. Det er noe lunt og hyggelig ved den australske versjonen som ligger langt unna den amerikanske og britiske varianten. Her er det lite kjefting og smelling. Konkurrentene er venner og gråter når noen stemmes ut. Reneste Big Brother.

Men i sentrum står likevel maten, og vi har hatt glede av å se amatører lage mat i konkurranse med de proffe. Ganske så underholdende og lærerikt. Så vi tenkte: Hvorfor ikke prøve en masterchef-dessert hjemme på kjøkkenet selv. Vi gikk for den vi syntes så best ut, nemlig Karamellparfait med peanøttkaramell og melkesjokolademousse.

Karamellparfait slik den skal se ut

Vi kan love at denne desserten smakte akkurat like vidunderlig som den ser ut. Og i stedet for å gjengi hele oppskriften her, nøyer vi oss med denne linken. Dessuten setter vi inn et bilde av hvordan vår egen karamellparfait så ut 3 timer etter at vi startet.

... og slik ble den på eget kjøkken ...

Noen tips:

1) Vær særdeles nøyaktig med målene. Særlig karamellsausen (som både inngår i karamellparfaiten og i peanøttsausen) er enkel å lage bare man følger oppskriften slavisk.

2) Husk å finmale peanøttene til bunnen av parfaiten og bland dem med både siktet melis og finmalte mandler. Bruk en stavmikser med krydderkvern eller Thermomix.

3) Dropp de tynne sjokoladeplatene. De er usedvanlig vanskelig å få til. Kjøp heller Freias Melkehjerter. Det blir dessuten morsomt og pent å se på, og du sparer minst 1 times frustrasjon.





Himmelsk dessert

14 10 2011

Denne desserten ble servert på Mat- og Vinklubben Smaks fantastiske festaften hos Vibeke og Helge i slutten av august. Den smakte himmelsk og er ikke gjort i en håndvending. Den himmelske desserten er nemlig en geografisk kombinasjon av en amerikansk klassiker, Chocolate Rocky Road Fudge, italiensk mascarponekrem med lime og friske norske bær.

Bær og krem trenger ingen nærmere introduksjon, bortsett fra at det kan være ekstra lekkert å dyppe bærene i en sukkerlake før servering, og at den ellers ordinære mascarponekremen var tilsatt limesaft og limeskall for å bringe litt syre til all sødmen. Utfordringen er den «humpete veien» fram til en perfekt sjokolade-fudge med marshmallows og hakkede nøtter!

Dekk en liten langpanne eller kakeform med aluminiumsfolie, smør folien og strø mini-marshmallows over bunnen. Sett det i fryseren mens du lager fudgen. Kok langsomt opp 450 gram sukker, 170 gram H-melk, 55 gram mørk sjokolade og 10 gram glukose, mens du rører jevnt og trutt. Sett kjelen til side når blandingen har nådd en temperatur på 113 grader. Tilsett 20 gram usaltet og klarnet smør og en teskje vanilje-ekstrakt (ikke essens!). Ikke rør det inn, men la blandingen kjøle seg ned og rør først når temperaturen er nede i 37 grader. Bruk helst en tresleiv. Tilsett hakkede nøtter (pekan, valnøtter eller peanøtter), og rør videre. Fudgen skal nå tykne, men ikke mer enn at det er mulig å helle den over i formen som sto i fryseren. Lag gjerne et rutemønster slik at det blir lettere å dele den opp senere. Når fudgen er stiv kan du løfte den ut av formen med aluminiumsfolien og dele den opp i stykker som legges kaldt under lokk.

Alternativ til mascarponekrem kan være iskrem, sorbet eller bare pisket kremfløte. Bær er uansett godt tilbehør.





Sjokoladedrøm

12 10 2011

Vi fortsetter en sødmefylt uke med Mat og vinklubben Smaks drømmedesserter.

Utgangspunktet for denne sjokoladedrømmen er vaniljekrem, smeltet skjokolade og pisket kremfløte.

Start med føten. Pisk 2 dl luftig og slik at den akkurat henger i vispen, og sett den kaldt. Tips: Før pisking er det lurt å kjøle ned både redskap og fløte.

Vaniljekrem kan du kjøpe ferdig eller lage selv. Her er en oppskrift på gourmet-varianten:

Kok opp 400 gram H-melk, 150 gram fløte og 110 gram sukker sammen med en vaniljestang (skrap ut frøene og legg også stangen oppi). Dersom du vil ha kraftigere vaniljesmak kan du bruke 2 stenger. Det er uansett viktig at du bruker en kjøkkenvekt, da målene må være nøyaktige.

Ta 80 gram eggeplomme (ca. 4 stk) og 40 gram maisenna (det er ganske mye!) og rør det sammen. Ha i 100 gram melk og pisk det glatt. Hell oppi blandingen du kokte opp, og ha det hele tilbake i kjelen. Nå skal det varmes opp langsomt, mens du rører, til det begynner å tykne. Dette skjer ganske raskt, omtrent med én gang (ved 83 grader for å være nøyaktig). Ved riktig konsistens tar du kjelen til side og pisker kraftig. Hell deretter alt oppi bollen til en kjøkkenmaskin. Poenget er at du skal røre til kremen blir kald, og da er det enklere å sette igang en kjøkkenmaskin enn å piske en halv time for hånd.

Smelt sjokolade i vannbad og hell den oppi vaniljekremen mens maskinen går. Bruk gjerne mørk sjokolade med mye kakao. Vi foretrekker Valrhona. Mest fordi den gir en fin og kremet konsistens. Når alt er kaldt, vender du til slutt den piskede kremen varsomt inn med en slikkepott.

Du kan nå helle blandingen rett på glass og sette det kalt, så får du en nydelig sjokolademousse. Eller du kan, som vi gjorde, legge sjokoladekremen rett i dype tallerkener og pynte med sukkerglasserte bær, mynteblader, sjokolade (for eksempel knust «M») og annen pynt.

Fin sjokoladepynt laget vi ved å smøre mørk sjokolade over baksiden av en glovarm ildfast form, omtrent som vi smører skiene om vinteren. I tillegg lot vi en tynn strime med smeltet hvit sjokolade danne et mønster over sjokoladetrekket. Deretter satte vi det hele kaldt. Vi brukte en kakeskrape og lagde ruller, flak og pinner av den stivnede sjokoladen. Morsomt og lekkert.

Om du vil ha noe kaldt og friskt oppi det hele, så legg små kuler av sorbet oppå kremen. Eller lag figurer av karamell på bakepapir. Her setter kun fantasien grenser for det endelige drømme-resultatet.

Og prikken over i’en er selvsagt om du tilfeldigvis skulle ha en Tokaier stående. Den søte vinen passer perfekt til kombinasjonen av sjokolade og bær.