Champagnemeny til nyttårsfesten

30 12 2011

Ta en skikkelig utfordring og kjør champagne (eller andre musserende viner) tvers gjennom hele nyttårsmenyen!

Begynn med en knusktørr Cremante, gjerne en ren Chardonnay (blanc de blanc), som kan passe utmerket til friske små retter fra havet (laksetartar, kongekrabbe, østers, kaviar og andre elegante og milde forretter). Fortsett med viner med mer fylde og modenhet. Bruk gjerne musserende viner i maten også. Så blir det en elegant og luksuriøs grunntone i hele festmåltidet.

Her er vårt spenstige nyttårsforslag:

Gjestene ønskes velkommen i staselig boblende rosa. En Cava fra Sumarroca er frisk og tørr nok til å åpne selskapet med smil om munnen.

Til bords sjenker vi først en Cremante av 100 % Chardonnay fra vinhuset Jean-Paul Brun i Beaujolais. Ganene forberedes på salte og lette smaker fra havet: Toast med tartar av salma, størkaviar, brandade og små skiver av kongekrabbe.

Deretter følger Statholdergårdens champagneposjerte østers med smørdampet purre. Oppskriften finnes i boka Stiansen inviterer til fest. Fortsett med samme Cremante til flaskene er tomme, eller variér evt. med en Extra Brut fra vinhuset Clotilde Davenne i Chablis.

Videre foreslår vi Hellstrøms hummersuppe fra boka Inn med sølvskje. Hummer hører til på den siste kvelden i året, og her kommer man langt til fire personer med en liten kokt hummer i tillegg til kraftige smaker som fennikel og sherry. Å drikke musserende vin til denne kraftige retten kan være en utfordring. Det må fyldigere og mer bestemte bobler til. Vi ble anbefalt en musserende Riesling med mye fylde og ørlite grann restsødme, en Koehler-Ruprecht fra 2000.

En champagnemeny bør selvsagt ha en hvilerett av sorbet og champagne. Bruk gjerne en av de tørre  åpnede flaskene og hell en skvett i matiniglass sammen med en quenelle bløt sorbet, gjerne pasjonsfrukt eller bringebær (syren i vinen krever litt sødme, og sitrus-sorbet kan muligens bli i syrligste laget).

Etter hvileretten tar vi sjansen på en rosastekt, urtepanert kalvefilet med sjampagnesaus og smørstekte rotgrønnsaker. Kjøttet bør ha en kjernetemperatur på 62-63 grader. Sødmen i kjøtt og grønnsaker, samt den friske sausen kan bli et flott møte med en fullblods, moden og fyldig ekte Champagne, for eksempel en Egly-Ouriet Grand Cru basert på 75 % Pinot og 25 % Chardonnay.

Hva med champagne til ost? Vi mener bestemt at en morbier eller en annen mild og halvfast rødkittost kan passe. Lag gjerne en liten kompott av fiken eller av aprikos og nøtter til, og server både en tørr og en halvtørr musserende vin til retten, så kan gjestene selv bestemme hva de liker best.

Og hva med desserten? Vi smeller til med en semi-freddo etter Gordon Ramseys oppskrift basert på jordbær, rips og vanilje. Og hva er vel mer passende til enn en søt og frisk Moscato d’Asti som henter fram jordbærsmaken perfekt?

Budsjett? Med en blanding av ren champagne og rimeligere cremanter, samt innslag fra Tyskland, Spania og Italia bør det være mulig å komme under 200 kroner pr. hode for vinen. Og råvarene til maten bør ikke koste særlig mere, de heller. Altså til sammen rundt regnet 400 kroner for en helaften pr. person. En 7-retters champagnemeny ute på byen vil nok falle en smule dyrere.

Dessuten vil du gå glipp av gleden ved å lage all den flotte maten. God nyttårsfeiring!

Advertisements




Gresskar- og gorgonzolasuppe

30 10 2011

Siden vi skulle hule ut gresskar til Halloween, måtte vi selvsagt lage gresskarsuppe. Vi hadde nylig fått suppe med gresskar og gorgonzola på restaurant, og den var så god at vi bestemte oss for å prøve å lage noe liknende. Resultatet ble kjempegodt, og dette er hva vi gjorde:

Vi delte opp gresskarkjøttet vi hadde tatt ut og la i en kasserolle sammen med rikelige mengder finhakket purreløk, revet skall av sitron, noen kvister timian og et par fedd hvitløk. Vi freste dette i et par minutter i nøytral matolje, silte av oljen, hadde over et par deciliter god kyllingkraft og lot det koke under lokk til gresskarbitene var møre. Så kjørte vi det hele med stavmikser rett i kasserollen. Vi kunne sikkert også ha helt det over i en blender eller en kjøkkenmaskin. Resultatet siktet vi gjennom en sil og hadde tilbake i kjelen.

I en annen kjele varmet vi melk, en skvett fløte og noen biter gorgonzola. Så hadde vi ostemelken over i suppa sammen med mer kyllingkraft til vi syntes konsistensen var riktig.

Etter litt småkoking var suppen egentlig ferdig, men vi ville gjerne ha mer smak. Vi tilsatte derfor saften fra en sitron og smakte til med salt, pepper og revet muskatnøtt.

Til slutt la vi en neve gresskarkjerner i den oljen vi hadde i kaserollen helt på begynnelsen (den med timian, hvitløk og sitronskall). Vi la kjernene utover en langpanne, strødde over flaksalt og ristet dem på 180 grader til de ble litt mørkere. Kjernene strødde vi over suppen sammen med noen blader basilicum. Og til slutt noen dråper trøffelolje.

Ved siden av suppen serverte vi hjemmelaget flattbrød med spekeskinke på. God Allehelgensdag!





Ferskt kjøtt og suppe

26 10 2011

Vi i Mat- og vinklubben Smak liker å ta utgangspunkt i tradisjonelle oppskrifter og gjøre litt mer ut av dem. Dersom du planlegger ferskt kjøtt og suppe til middag en dag, så ta en titt her. For dette er luksusmodellen.

For de uinnvidde: Denne klassiske retten består av to deler: Forrett, en kraftig kjøttsuppe. Hovedrett, mørt storfekjøtt med en kremet, sursøt løksaus. Og vi har vår egen variant: 1) Klaret kjøttkraft til suppen. 2) Konfitert kjøtt i hovedretten og saus jevnet av rotgrønnsaker. Det tar litt lengre tid, men herregud for noen smaker!

Ferskt kjøtt og suppe er slow food. Og det er særdeles smakfull og rimelig mat. Kjøp en kilo eller to med storfekjøtt (bibringe, bog eller høyrygg). Kok opp 3-4 liter vann i en romslig kjele. Legg kjøttet i når vannet koker. Mest mulig hele og store stykker, med bein, fett og det hele. Vannet skal dekke alt kjøttet. Legg også i et par laubærblader, noen kvister timian eller andre krydderurter, 4-5 fedd hvitløk, en gul løk, et par gulrøtter, litt sellerirot og ellers det du måtte finne for godt å smaksette suppen med. Den grønne delen av purren har mye smak. Bruk gjerne den. Noen pepperkorn og et par teskjeer salt hører også med.

Kok opp og bruk en øse til å fjerne fett og skum som legger seg på toppen. Skru ned varmen til kokepunktet og legg på lokk. Kjøttet skal trekke lenge, gjerne et par timer. Sil så av suppen og smak den til med salt og pepper. Sett den til side.

Plukk fra hverandre kjøttet i størst mulig biter og ta vekk fett, skinn, slintrer og ben. Fyll en ildfast form med nøytral matolje og ha kjøttet oppi slik at oljen dekker alle kjøttbitene. Hold unna litt av kjøttet til suppen. Sett formen med olje og kjøtt i ovnen på 150 grader i 1-2 timer, eller så lenge det passer. Denne metoden heter å konfitere. I oljen kan også tilsettes hvitløk og krydderurter, dersom man ønsker kraftigere smak på kjøttet. Husk å holde temperaturen nede. Oljen skal så vidt boble. Kjøttet skal ikke friteres, men trekke langsomt i den varme oljen. Husk også å sile av all oljen og pakke kjøttet i kjøkkenpapir før servering, slik at det ikke virker fett, bare saftig og supermørt.

Ha de kokte grønnsakene i en blender og kjør sammen med litt av kraften. Eller bruk stavmikser. Vi vil at retten skal være gluten- og melkefri, og bruker derfor rotgrønnsakene som jevning. Surr i tillegg et par gule løk på svak varme til de er gyldne og kremete. Ha dette oppi jevningen. Hell oppi 3 dl av kraften og kok det inn til en passe tykk saus. Dersom du bruker gulrot i jevningen, vil sausen få en dekorativ og fin orange farge. Smak til med salt, eddik og sukker til du får den rette sursøte smaken.

Nå er det på tide å klare suppen. Dette forsterker smaken og gir en herlig og ren consommé. Varm kraften langsomt opp. Ha et par eggehviter og knuste eggeskall i en tørr bolle sammen med noen skjeer sitronsaft og omtrent like mye vann. Rør litt og hell blandingen over i kraften/suppen når den er lunken. Varm opp langsomt videre til den koker. Da vil eggehvitestoffene (proteinene) samle seg på toppen og ta med seg alt som gjør suppen grumsete. Småkok i 5 minutter til eggehviten på toppen blir brunaktig. Sil av gjennom et klede. Det er viktig at suppen er ferdig saltet. Tilsetting av salt i ettertid kan gjøre den grumsete igjen. Hell kjøttkraften i dype skåler. Legg oppi finhakkede kokte grønnsaker og små biter av kjøttet (som ikke er konfitert) og servér som forrett. Husk persilledrysset!

Hovedretten er det konfiterte kjøttet. Sammen med kokte poteter, grønnsaker og herlig løksaus. Dessert? Sjekk forrige ukes innlegg. Der finner du 3 herlige varianter. Men husk at ferskt kjøtt og suppe er kraftig kost. En enkel frukt- og bærsalat er sikkert mer enn tilstrekkelig avslutning på dette mektige måltidet. Eller bare en kopp sterk kaffe.

Hva drikker man til ferskt kjøtt og suppe? Kraftige rødviner vil lett kollidere med den sursøte sausen. Vi ville valgt øl, gjerne en mørk belgier, for eksempel St. Bernardus eller Leffe Brune. Her hjemme lager Nøgne Ø noe tilsvarende som de bare kaller «Brun». Dessuten tappes det fortsatt bayer og bokkøl i norske bryggerier. Den søtlige maltsmaken passer godt. Alternativt drikke er rett og slett norsk kildevann, enten fra flaske eller fra springen.





Klar og kald tomatsuppe med basilikumsorbet

10 07 2011

Tomatsaft er ikke rød, den er fargeløs. Det røde fargestoffet sitter i skallet. Dersom vi derfor grovhakker tomater og blander med masse krydderurter, henger det hele opp i et saftklede eller et rent oppvaskhåndkle og lar saften dryppe ned i en bolle, vil saften som drypper være fargeløs. En slags klar gazpacho.

Denne måten å lage kald tomatsuppe på, er tradisjon blant New Orleans´ kreolske befolkning. Og når heten er på sitt tyngste, smaker denne iskalde suppen fortreffelig, Aromaen gir et forfriskende, sunt og næringsrikt inntrykk, med smaker av rene tomater og krydderurter.

Vi tok et par kilo modne tomater og 3-4 skikkelige bunter med timian, oregano, basilikum og rosmarin, kjørte det hele forsiktig i en blender og hadde det i et saftklede.

Det tar noen timer å samle nok saft. Det drypper ikke spesielt fort. Man kan eventuelt hjelpe på med å presse litt på saftkledet innimellom, men da er risikoen enda større for at det kommer rød saft. Dette er imidlertid ingen krise, for dersom du setter bollen med tomat- og kryddersaft kaldt over natten, så vil det røde fargestoffet ha sunket til bunnen.

Vi serverte den klare tomatsaften i martiniglass som en ekstra aperitif da Mat- og vinklubben Smak møttes til sommerfest i begynnelsen av juni. Oppi saften hadde vi kuler av melon, samt en kule basilikumsorbet.

Basilikumsorbeten laget vi ved å kjøre rikelig med frisk basilikum glatt i blenderen sammen med sukkerlake, tilsette litt lime og fryse den som sorbet. Enkelt dersom man har ismaskin. Hvis ikke, ta isblandingen opp fra fryseren omtrent hver time og pisk den luftig med en gaffel. 3-4 ganger holder. Men jo flere ganger du pisker den halvfrosne blandingen, desto luftigere blir sorbeten.





Jordskokksuppe

28 02 2011

Jordskokk er en rotfrukt som absolutt har fått sin renessanse. Vi har skrevet om disse knollene i forbindelse med en jordskokkpuré, som var smakfullt tilbehør til en hummersalat ved forrige festaften i Mat- og vinklubben Smak.

Men nå er det suppe det gjelder. Og denne suppen ble også servert sist Smak-klubben satte hverandre stevne.

Jordskokken har en smak som ligger et sted mellom reddik og artisjokk. Rotfrukten har en del sødme. Derfor bør man tilsette noe syrlig i suppen, for å unngå at den blir for mektig. Særlig hvis vi bruker fløte i suppen. Men med en fin balanse mellom syrlig og søtt, går du en flott smaksopplevelse i møte.

Vi starter med å skrelle jordskokkene. Dette kan være tidkrevende. Særlig dersom jordskokk-knollene er små. Det beste er å dra eggen på en middagskniv langs skallet, slik man skreller hel ingefær. Et tips er også å prøve å få tak i jordskokker av en viss størrelse, selv om de små smaker best.

Kok de skrellede jordskokkene i vann tilsatt sitron eller lime. Ellers kan de få mørke flekker. Vi vil ha en lys og tiltalende, kremaktig suppe, ikke noe gråaktig skvip.

Kjør de kokte knollene i en kjøkken-maskin, Thermomix eller en stavmikser. Tilsett kyllingkraft og hvitvin etter hvert, inntil suppen har fått en passe konsistens. Forholdet bør være 3 deler kyllingkraft og 1 del hvitvin. Hvis suppen blir for tynn, kan du koke den litt inn. Tilsett en god skvett fløte og en spiseskje usaltet smør. Kok opp. Smak til med limesaft og salt.

Pass på at suppen får en passe spiss karakter, uten å bli for syrlig. Til slutt tilsettes grovhakkede valnøtter, sprøstekt bacon og en dæsj rømme. Du kan selvsagt også pynte med gressløk eller persille, selv om det absolutt ikke er nødvendig.





Første festaften i 2011

7 02 2011

Mat- og vinklubben Smak møtes 5 ganger i året. Lørdag 5.2. var første gang klubben var samlet i 2011. Nytt år. Nye smaker. Gjestene ankom fulle av forventning, og kveldens vertskap kunne by på en flott komposisjon av retter fra land og hav og med et rikelig utvalg viner til.

Vi ble møtt av et glass sprudlende hvitvin, som enkelte greide å plassere i Burgund, altså en Cremant, en blanc de noir, laget av 90 % Pinot Noir og 10 % Gamay (en hvit vin laget utelukkende av blå druer). Dette var en herlig musserende vin, lys gullgul i fargen og med god fruktighet og passe sitrus i avslutningen, uten at den ble snerpete.

Navnet er Crémant de Delane Bourgogne, og vinen er produsert av «Caves de Bailly», som er et cooperativ i Irancy, ikke så langt fra Chablis i den nord-vestlige delen av Burgund. Druene som er brukt i denne musserende vinen kommer blant annet fra Mercurey i den sørlige delen av Burgund, et område som er kjent for sine røde viner produsert av nettopp Pinot Noir. Denne musserende vinen ble best i test da Aperitif testet musserende viner i november 2000. Og best av alt: Den koster bare halvparten av det vi må gi for polets billigste Champagne. Anbefales på det sterkeste!

Til den musserende vinen fikk vi en spennende finger-rett, en fikenkompott pakket inn i parmaskinke og snøfrisk. En herlig liten smaksbombe, der salt, søtt og syrlig møttes i en perfekt kombinasjon. Nydelig ved siden av boblende dråper. Fingermaten vil bli behørig presentert i et senere innlegg.

Det var på tide å trekke til bords. Vertskapet introduserte dagens tema: Hovedvekt på det gode fra havet med viner fra 3 europeiske land. Gjestene hadde med dette fått tips som skulle hjelpe dem i den forestående blindtestingen av til sammen 6 hvite og 2 røde viner. Den første (musserende) hvite hadde allerede gitt forsamlingen selvtillit og godt humør. Den andre sto og ventet i glassene. Gjestene greide raskt å plassere vinen i den nordlige delen av Europa. Druen var Riesling, men usikkerheten var om den kom fra Frankrike eller Tyskland. Etter hvert måtte fasiten fram.

Vi var i Tyskland, nærmere bestemt i Laumersheim i Rheinland-Pfalz, og vinen var en Laumershamer Kapellenberg Riesling Kabinett trocken fra Weingut Knipser, en familiebedrift som er særlig kjent for sine tørre predikatsviner av 100 % Riesling, men også for å benytte både Chardonnay og Gewürstraminer i sine hvite viner. De produserer også rødvin, rosévin og sect, dyrker Pinot Noir, Merlot og Cabernet, og har til sammen 40 hektar drueranker i området mellom Grünstadt und Bad Dürkheim vest for Rhinen i fjellområdet ned mot naturparken Pfältzer Wald.

Vinen var en umiddelbar vinner, og ble likt av samtlige rundt bordet for sin nesten musserende friskhet, sin smak og duft av gule epler og sin flotte syrlige avslutning. Det var overhodet ikke noe søtladent ved denne rieslingen, og nostalgiske humrende tanker gikk til ungdommens oppfatning av at tyske viner var ensbetydende med Reiler vom Heissenstein, Blaue Nun, Liebfraumilch og Black Tower. Men nå vet vi altså bedre.

Første rett var en herlig frisk skalldyrsalat med hummer, blåskjell, frisésalat, jordskokkpuré og marinert agurk. Salaten vil blipresentert i et eget innlegg senere.

Rieslingen passet glimrende til salaten, men som om ikke det var nok, kom enda en hvitvin på bordet, innpakket i sølvpapir, slik at gjestene kunne gjette hemningsløst. Det ble skjenket, luktet, smattet og svelget. Enda en Riesling? Eller var det en Chardonnay? Var vi fortsatt i Tyskland eller i Frankrike?

Joda, vertskapet hadde plassert starten på måltidet i de tørre rieslingers friske favntak. Vin nummer 3 var en Meddersheimer Rheingrafenberg Trocken fra produsenten Hexamer som har sine vinranker oppover dalsidene langs elva Nahe noen titalls kilometer nord for Pfalz. Igjen var vi altså i Tyskland. Igjen var druen Riesling. Men denne gangen en Spätlese, en predikatsvin med enda flottere kvalitet på druene. En virkelig perle av en Riesling, som sto seg like godt alene som sammen med hummersalaten. Begge vinene er tilgjengelige på Vinmonopolet for drøye 150 kroner.

Etter hummersalaten kom suppen. De som har fulgt mat- og vinklubben Smak en stund, har muligens lagt merke til at vertskapet denne kvelden har et særdeles godt rykte som komponister av de herligste supper. Denne gangen fikk gjestene servert en jordskokksuppe, der skrellet og delt jordskokk var kokt mør i kyllingkraft og hvitvin, håndmikset og tilsatt limesaft, fløte, litt smør, rømme, valnøtter og sprøstekt bacon. En absolutt vinner.

Fortsatt hadde vi Riesling i glassene, men mer skulle det bli. En tredje hvit kom på bordet. Igjen den samme forvirringen. Dette måtte være en Chardonnay! var vi endelig tilbake i Frankrike! Men neida. Vertskapets hus-somellier smilte lurt og deklamerte høytidelig at vi fortsatt var i Tyskland. At druen fortsatt var Riesling. Men at vi hadde flyttet oss enda et hakk nordover og nå befant oss i Moseldalen, nærmere bestemt i vinmarkene rundt Schloss Lieser. For mer informasjon om denne vinen anbefales en titt på slottets usedvanlig lekre hjemmeside.

Det var ingen tvil rundt bordet om at tørr Riesling er underskattet, og at herlige dråper til mellom 100 og 150 kroner bør fylle opp kjellere og vinskap. De tre vinene bød på fruktighet, friskhet, fylde og fasthet. Og sikkert en god del andre adjektiv både på «f» og andre bokstaver.

Nå annonserte vertskapet en mellomrett av lam. Et artig stilbrudd i forhold til annonserte frukter fra havet. Og en utmerket anledning til å smake litt rødt.

På tallerkenene kom en nydelig liten rett med noen skiver perfekt helstekt indrefilet av lam på en lys grønn seng av purrekrem. En glimrende kombinasjon. Og så vakkert! Purrekremen var rett og slett finkuttet purre kokt i fløte til ønsket konsistens og tilsatt en passende mengde salt og pepper.

To røde ble blindtestet. Den ene ble raskt fastslått å være en Rioja. Den andre ble av enkelte lokalisert til Rhonedalen i Frankrike. Man antydet druen Syrah. Vi var ikke så langt unna. Den første var korrekt nok en spanjol av 100 % Tempranillo, nærmere bestemt en Coto de Imaz 2001, en virkelig flott Rioja med all den smak og fylde Tempranillo kan tilby. Den andre var som gjettet fra Frankrike, men lengre syd enn antatt, og med en druekompott av 70 % Grenache og 30 % Cinsault var vi i Languedoc-Roussilon, nærmere bestemt i Corbière, og vinen var en Les Clos Perdus Prioundo 2007 (bildet over).

Når det gjaldt klubbens oppfatning av de to vinene alene og sammen med lammet, ble forsamlingen ganske så delt. Omtrent halvparten foretrakk Rioja, mens resten likte den franske best. Diskusjonen som fulgte konkluderte med at våre smakssanser er forskjellige, samt at hva man er vant til å drikke har mye å si. Gjenkjennelsen av smaker er som musikk. Man har lett for å like det man har hørt og smakt tidligere.

Det nærmet seg tid for hovedretten, men først skulle vi virkelig rense smaksløkene med en mellomrett servert i likørglass. Det viste seg å være en sorbet av cantaloupe-melon. Retten var frisk og passe søt. I følge vertskapet var den unnselige retten et resultat av en ganske omstendelig prosess, der en mousse av melonkjøtt ble frosset og tint dråpevis gjennom sil, slik at kun saften av melonen ble utnyttet. Det smakte uansett herlig og skapte en fin forberedelse til nye gastronomiske opplevelser.

Hovedretten var da også litt av en smaksopplevelse, og vil bli beskrevet i et eget innlegg. Her kan kun nevnes at hovedingrediens var den ganske underkjente torskefisken brosme, tilberedt på to ulike måter, med følge av en ratatouille, avokadokrem, mild sennepssaus og vaffelstekte röstipoteter (bildet ovenfor).

To nye hvite viner ble skjenket i glassene. Nå var vi endelig tilbake i Burgund. I det ene glasset kunne vi kjenne klassiske dufter og smaker av tropiske frukter og en fin mineralitet som pekte i retning av Chardonnay og gamle vinstokker. Vi hadde rett. Vi ble servert en Bourgogne Blanc Vielle Vignes fra 2008 produsert av Jean Philippe Fichet, som har sine gamle vinstokker stående i den mineralrike jorda i Meursault, like sørvest for Beaume.

Det andre glasset skapte forvirring. Noen trodde at denne også var fransk. Andre pekte mot Nord-Italia med assosiasjoner til Pinot Grigio og Garganega. Selv vertskapet var forvirret en stund. Inntil vinen til slutt ble plassert der den hørte hjemme, i Galicia, nord-vest i Spania, Albarino-druens hjemland. Pazo Senorans fra Rias Baixas var en 100 % Albarino, lys gul og med klar duft av gule epler, fin fylde og et perfekt akkompagnement til den smaksrike fiskeretten.

Et fantastisk festmåltid gikk mot slutten. Det manglet bare litt søtt til slutt. Og det kom. En smaksbombe av en sjokoladeostekake med oppskrift fra det verdenskjente Hummingbird Bakery.

Etter 7 timer til bords, 5 retter (+ 2) og 8 viner var alle rimelig fornøyde. En ny Smakkveld var forbi. Litt vedmodige dro vi hjemover fulle av mat, vin og sanseinntrykk. Godt at det bare er 8 uker til neste gang.





Spiser ikke kineserne kinamat?

28 01 2011

Mat i Kina er ikke nødvendigvis kinamat. Det fikk en av Mat- og vinklubben Smaks medlemmer litt for nært kjennskap til under en nylig reise til det østlige Kina. For den som tror at kinesisk mat er vårruller, «flaid lais» og friterte biter av svin i sursøt saus, må tro om igjen. I hvertfall dersom de har tenkt seg innover i Zhejiang-provinsen.

Nå skal det sies at Mat- og vinklubben Smak har en særdeles åpen holdning til å prøve nye ting, og alle medlemmer er klare til å sette sine egne og andres smaksløker på prøve. Men det er ikke alltid man lykkes i sine forsett. Det får være grenser.

Selv Shanghai ble en skuffelse, der lunsjen besto av en gråaktig suppe med melboller og kinakål. Deretter ble rettene mer og mer «eksotiske» etter hvert som man beveget seg østover. Gjennomgående ble det servert smakløse supper med varmt vann som drikke til. Varmt vann med skje og varmt vann i glass. Deretter utallige retter av ymse slag. Det meste kjøtt og grønnsaker i ubestemmelige former og relativt smakløst. Suppene skulle visstnok bringe lykke, så man spiste i håp om at matlykken skulle snu seg.

Men det skulle i stedet bli verre. Biller. Larver med bønnespirer. Froskelår (ikke akkurat av den franske gourmet-varianten), samt en rekke totalt udefinerbare retter. Tilbehøret var fortsatt varmt vann, samt en lokal vin med egg oppi. Vinen skulle også være lykkebringende. Vårt utsendte medlem drakk i håp om bedre tider for ganen.

Den kulinariske reisen kuliminerte i et illeluktende bakgårdsskur, der det kinesiske vertskapet tok livet av en okse til ære for Norge og serverte de enkelte delene på fat sammen med kål i flere varianter og noen hardkokte, grønne egg. Det hele ble kokt i en felles gryte med grumsete vann. Servering av oksens genitalier var måltidets høydepunkt (se bildet til venstre). Sammen med deler av mage og tarm. Dette skulle også bringe lykke og virilitet.

Vårt utsendte medlem hadde på dette tidspunktet helt sluttet å tro på lykkebringende mat og lengtet i stedet til god norsk kinamat.