Frukt og bær!

Det er blitt høst, og Mat- og vinklubben Smak samlet medlemmene til en ny festaften, der bordet var pyntet med høstfarger, og der frukt og bær var hovedtema. Vertskapet hadde vært på Orknøyene og tatt med seg hjem noen kuriøse kulinariske herligheter, samt i Telemark og Hardanger, der lokalt produsert sider og vin ble med hjem i kofferten. Og med innslag av bær og frukt i samtlige retter var temaet satt for kvelden.

Bordet var dekket i høstlige farger

Glassene fyltes av bobler. Denne gangen verken Cava, Prosecco eller Champagne, men musserende eplesider fra Ulvik innerst i Hardangerfjorden. Og som følge til boblene serverte vertskapet sprø kjeks med andelevermousse og (selvfølgelig) karamelliserte epler og løk. I tillegg dukket det opp en cocktail bestående av gin, sitronsaft og bjørnebærlikør, en såkalt Bramble. Og tilbehøret til denne var kongekrabbe med bjørnebær surret i søt balsamico-eddik.

Kongekrabbe med bjørnebær

Til bords fikk gjestene rabarbravin fra Lerkekåsa vingård i Gvarv i Telemark. Og første rett var en salat av kongekrabbe med rabarbra og gressløk, og med ristet grønnkål som tilbehør. En fin kombinasjon av ulike konsistenser. Rabarbraen skapte fin syrebalanse til sødmen i kongekrabben, og grønnkål og rabarbra en fin tyggemotstand i kontrast til det myke.

Salat av kongekrabbe med rabarbra og crispy grønnkål

Ny vin i glassene, fortsatt fra Lerkekåsa vingård i Gvarv, denne gangen laget på hvit rips. Og da måtte vi selvsagt også ha rips i maten; Frøyalaks sous vide, creme fraiche med rips og pepperrot, samt fargerike kuler av eple og agurk.

Laks med rips, eple og agurk

Fra Hardanger hentet vi en flat sider «Stille stunder» fra Ulvik frukt og sideri. En vinøs sider som kunne minne om litt om en ung burgunder uten fatlagring, men med tilstrekkelig syre til å hamle opp med den feite kveita som skulle komme på bordet. Og for å sette denne sideren litt i perspektiv skjenket vertskapet også en hvit burgunder fra 2018 «Vieilles Vignes» (gamle vinstokker) fra Saint-Romain fra Maison Roche de Bellene. Her var eiken fremtredende og gjorde at sideren bleknet litt i sammenlikning. For selv om en hvit burgunder definitivt både dufter og smaker av syrlige epler, så er det noe annet med vin fra druer enn vin produsert på gravenstein.

Retten var altså et lite stykke kveitefilet, stekt på skinnsiden og med en beurre blanc, der sjalottløken var erstattet med fermenterte stikkelsbær, og med lakserogn og grønne asparges som tilbehør.

Pannestekt kveite med stikkelsbær, asparges og lakserogn

På tide med rødt i glassene. Først en Premier Cru fra Mercurey i Burgund produsert av Michel Juillot. Og til denne herligheten serverte vertskapet ytrefilet av lam fra Hitra fulgt av en brokollini surret i sesamolje, sesamfrø og hvitløk, samt en sjy av lammekraft, ipa, valnøtter og tørket frukt.

Ytrefilet av lam med sesam-brokkolini og tørket frukt

Som en forfriskning og for å nøytralisere smaksløkene litt, kom en hjemmelaget sorbet av grapefrukt på bordet. Et kjærkomment pauseinnslag.

Sorbet av grapefrukt

Og så var det på’n igjen med rødt. Denne gangen en klassiker: Chateauneuf-du-Pape fra produsenten Clos des Brusquières. Og med kombinasjonen av Grenache og Syrah kom forventningene om viltkjøtt på tallerkenen. Og vilt skulle det bli; ytrefilet av hjort, kun noen få minutter på grillen, for denne hjorten var så mør at den tålte litt råskap i midten. Kjøttet kom fra Hemsedal Hjort, der dyrene går fritt og beiter langs Grønna og der modningstiden er så lang at kjøttet smelter på tunga. Tilbehør var en viltsaus tilsatt svart surbærjuice, geitost, portvingelé og tyttebær, chips av pastinakk, selvplukket steinsopp og kantarell, og en risotto laget av en helt spesiell type byggryn som høstes på Orknøyene av 300 år gammelt urkorn, kalt «bere berries» – så fikk vi med litt ekstra bær i denne retten også.

Hjort med urbyggrisotto, steinsopp, kantarell og pastinakkchips

Vi kan ikke forlate Hardanger uten å ha smakt på syltetøy og oster fra området. Dagens ostetallerken besto av lagret Fjellost fra Herefordshire-kyr som beiter på Tysnesøy ytterst i vest, der Hardangerfjorden møter havet. Produsenten er Myrdal Gard. Og fra denne gården kom også ost nr 2, en hvit geitost med trøfler. Den tredje osten hadde vertskapet hentet fra samme sted som de eksotiske byggrynene, nemlig fra beiteområdene utenfor Kirkwall på øygruppa nord for Skotland, vellagret og produsert av kumelk den også. Tilbehør til osten var eplesyltetøy og honning fra Syse Gard i Ulvik med valnøtter og vingelé. Og i glassene en nydelig musserende hylleblomstsider fra Ulvik frukt og sideri.

Oster fra Hardanger og Orknøyene

Og da var vi fremme ved desserten. Her hadde vertskapet også hentet inspirasjon fra Orknøyene med en Sticky Toffee Pudding laget på spesialimporterte frøfrie dadler, med multeiskrem med vanilje, karamellsaus og karamelliserte epler. I glassene en norskprodusert «calvados», også den fra Ulvik, fra Hardanger saft- og siderfabrikk, kalt rett og slett Apal. I sterkeste laget for noen rundt bordet, men en fin understrekning av hintet av eple i desserten for de andre.

Og så var enda en festaften over i Mat- og vinklubben Smak. Vi sees igjen i februar.

Sticky Toffee Pudding med karamellsaus og multeiskrem

En framifrå festaften

Mat og vinklubben Smak samles rundt et festpyntet bord ca hver andre måned. Det gir vertskapet god tid til å foreberede uforglemmelige kulinariske opplevelser. Denne kvelden var intet unntak.

Tema for kvelden var klassiske kulinariske fristelser hentet fra vårt hjemlige spiskammer; kamskjell, kveite og lam, og en fellesnevner for de fleste rettene var den flotte rotfrukten selleri.

Men først skulle vi smake en bringebær-gimlet signert husets datter, en herlig og frisk cocktail av søtet bringebærcoulis, lime og vodka. Og tradisjonen tro ble vi servert noen lekre små munnfuller, nærmere bestemt butterdeigsterter med sellerirotkrem (iblandet jarlsbergost) og kantareller, samt en morsom frityrstekt kurv av grønn banan (platain) med avokadokrem og chilimarinerte kongereker.

Og ikke nok med det. I tillegg til bringebær-drinken ble det servert 2 ulike Cremant, en fra Loire og en fra Languedoc. Den første av produsenten Gratien & Meyer med en blanding av Chenin Blanc, Chardonnay, Cabernet Franc og Pinot Noir. Den andre (som alle syntes var den beste) også en blandings-cremant, nå fra produsenten J. Laurens (Mauzac, Pinot Noir, Chenin Blanc og Chardonnay). Viner fra Pyreneene har en tendens til å gi «mer for penga» enn mer tradisjonelle områder som Burgund og Loire, og denne siste musserende godsaken, var herlig frisk til to fine amous bouche.

Så kom den første forretten på bordet. En fløyelsmyk velouté av sellerirot med en raus dæsj med crème fraiche blandet med gressløk, samt rikelig med sprøstekt pancetta. Nydelig mot ganen og fint kontrastfylt med kaldt mot varmt og crunch mot den kremete konsistensen. Saltet i pancettaen fremhevet selleriroten godt. En meget god rett.

Forrett nr 2 var lettere, men ikke mindre kompleks. Ferske kamskjell fylt med brokkolipuré og hvitløkskrem og overrislet med en vinegrette med baconbiter. Flotte kontraster i smak og konsistens, og kamskjellet var akkurat så lite stekt som det skulle være.

Til forrettene ble det servert 2 ulike hvite viner, en bio-dynamisk riesling fra Kühling-Gillot, dyrket og tappet like ved vinbyen Worms i Rhein-Hessen og en soave fra Peropan, en produsent i Veneto som har gjort seg bemerket på pol-lista med nydelige både hvite og røde viner. Begge vinene sto godt til de to forrettene. Referenten holdt en knapp på soaven, da rieslingen manglet noe av den friskheten og syren som italieneren hadde.

Neste rett på det omfattene programmet, var kveite. Stekt akkurat passe i panne med en smakfull potetaioli og en ikke mindre intens hollandaise av hummersmør. Vakre grønne asparges var garnityr. En flott og balansert rett med deilige smaker.

Nå hadde vel gjestene forventet en hvit burgunder, særlig siden vertskapet har lagt sin elsk på denne vinen, men nei. Vi ble overrasket av en flott rødvin fra Italia, en Boscarelli de Ferrari fra Toscana. Vinen var kraftig, tanninrik, og et spennende og annerledes tilbehør til den fete fisken. Det fungerte faktisk meget godt. Snart om også en rød burgunder i glassene, en nydelig pinot fra Joseph Faiveley. Og da var turen kommet til kjøttet.

Lammecarre med kantarellstuing, sprøstekte kantareller, potetfondant, pastinakk og sellerirotkrem og en smørmyk rødvinssaus. Og med to herlige røde i glassene. Kan man ønske seg mer? Nei den tiden det tok å innta denne retten kunne vært satt på repetisjon. Om og om igjen.

Til slutt: Dessert. Og hvilken dessert! Fudge brownie med appelsincurd, safran-iskrem med appelsin, cognac. krokan og kramellsaus, lime makron og en whiskey-iskrem med ristede makademianøtter. En bombe av søte smaker, fint balansert med syrlige kontraster. Igjen var det husets datter som skulle ha æren. Og med dette var en virkelig framifrå festaften kommet til sin ende.

Kontraster!

Etter lang tids naturlig fravær grunnet pandemien som har rammet oss alle, var vi igjen samlet for å nyte mat, drikke og hyggelig selskap. Denne gangen hadde vertskapet samlet opplevelsene rundt temaet Kontraster. Det ble lovet mat fra ulike kulturer og tradisjoner, fra asiatisk til amerikansk, fra Middelhavsskysten til Australia og fra England til Frankrike. Viner skulle presenteres fra 4 ulike land, og i tillegg skulle hver rett være kontrastfylt.

Det hele startet ute i det fine været med en cocktail som vertskapet hadde lært på en av Londons hippe barer i City, en Pornstar Martini. Det eneste som gjør denne drinken til en martini, er glasset den serveres i. Og gudene vet hva en har med porno å gjøre. Cocktailen inneholder verken gin eller vermut, men ganske enkelt 1 del vodka, 1 del pasjonsfruktjuice og 1 del appelsinjuice + en liten teskje vaniljessukker, godt shaket med is og helt i, ja, martiniglass. Og den skal drikkes ved siden av et glass musserende, gjerne prosecco. Vertskapet hadde skiftet ut proseccoen med en Brut fra Olaf Schneider i Mozel, en overraskende frisk og knusktørr champagnoise på 100% Riesling.

Drink og musserende ble servert ved siden av 2 slidere; den ene inspirert av Masterchef Australia, en vannbakkels fylt med posjert sjøkreps, hummer, creme fraiche og kaviar, den andre røkt salma med djevelegg-majones og ristet løk på en tynn skive brioche.

Til bords ble det skjenket en hvitvin som vertskapet hadde funnet på pol-slippet tidligere i våres og som skulle være perfekt til sterkt krydret asiatisk mat, nærmere bestemt dumplings med hot dippsaus. Vinen, en Riesling Abtsberg Kabinett fra Maximin Grünhaus i Mosel, kunne virke i overkant søt på tungen i første smaksrunde, men sammen med dumpling-retten så var den svært så god.

Dumplingene ble servert i to varianter, én med torsk og mye chili, som kun var dampet og servert med en saus av soya, hoisin, lime og ketjap manis, og en som var stekt og dampet, med reker, hummer og krabbe uten så mye krydderier, men med en honningsaus som sa pang, der der ikke var spart på verken tørket kaffir-lime, galangal, tørket chili eller ingefær.

Og da var vi framme ved neste kontrastfylte rett, Heston Blumenthals klassiske kamskjell med hvit sjokolade. Basis for retten er en kamskjell tartar med valnøttolje, sherry-eddik, sitron og gressløk (gressløken for anledningen byttet ut med ramsløk). Oppå tartaren et halvt kamskjell frest i smør i panne i 30 sekunder. Oppå den kaviar og revet hvit sjokolade. Og rundt det hele en kraftig saus som i hovedsak består av sterkt redusert fiskekraft, en fond av grønnsaker og vermut, samt fløte og hvit sjokolade. Og noen dråper rekeolje. Sausen blir enda flottere på tallerkenen hvis den tar turen innom en gassdrevet kremsprøyte (espuma) først. Oppskriften finnes i den utmerkede boka Heston at Home. Anbefales!

Vertskapet har befunnet seg i lengre perioder i Kroatia og blitt kjent med noen lokale vinprodusenter. Den ene, Zvonko Biljecki, sendte med oss noen flasker fra sine vinmarker rett utenfor Zagreb sist vi var i Kroatias hovedstad. Og det finnes vel ikke en bedre anledning til å dele slike eksklusive godsaker enn med god venner i lystig lag. Vi satset på at Sauvignon Blanc var en passende drue med nok syre og fruktighet til å matche den litt spesielle og sødmefylte retten, og vi hadde rett! Det funket perfekt. Og selvsagt må det ikke være en lokal liten produsent i Kroatia som leverer vinen, selv om Villa Khala fra Biljecki altså var midt i blinken. Vi tror nok enhver Sauvignon Blanc ville løftet fram Blumenthals morsomme og kontrastfylte rett.

På tide med en hvit burgunder. Det hører liksom til på en kveld som denne. Retten ble kaldt «hummer og kanari» i tråd med tema for kvelden, selv om det ikke fantes noen smak av fugl. Kun hummer og kveite, alt posjert i en blanding av hvitvin, sitron, smør, smør og smør. Og med en kremet beurre blanc, som i anledning årstiden var spisset med finhakket ramsløk og pyntet med ramsløkblomster.

Mye smør krever den friskhet, syre og gane-rensende effekt som en godt eikelagret hvit burgunder kan gi. Og burgunder ble det, en Chablis Premier Cru (Cote de Lechet) fra 2005 av Produsenten Daniel-Etienne Defaix. Stram og deilig, frisk og syrlig, akkurat slik den skulle være.

Kontrastene fortsatte. Vertskapet hadde fått for seg at kraft av svineknoke ville passe godt sammen med middelhavsfisk som havabbor eller dorade. Et fint stykke dorade ble skinnstekt, skinnet pelt av og stekt mellom matpapir i ovn til crispy snacks ved siden av. Og svinekraften fungerte akkurat så bra som vi hadde håpet sammen med fisken.

Hvilken vin skulle vi velge? Vel, vår kroatiske venn hadde også en rosé på lager, laget på 100% syrah, og vinen som hadde det klingende navnet Natasha, skulle vise seg å passe bra til både svinekraft og hvit, kjøttfull middelhavsfisk,

Kongeretten når det gjelder kontraster på en og samme tallerken må være den klassiske surf’n’turf. Vertskapet valgte å steke flotte tigerreker i stedet for hummer, legge til en liten medaljong av indrefilet og servere det hele på en seng av sellerirotpuré og nykål og med fine norske asparges til. Og selvsagt med choronsaus til.

Nå fikk vertskapet en god anledning til å servere rødt i glassene. Det ble to varianter, en spennende spanjol, som vi første gang stiftet bekjentskap med på restauranten Bon Lio i Oslo. Vinen heter «Zeta», kommer fra fjellene nord-vest i Spania og er laget på 100% Garnacha (Grenache for frankofile). Denne vinen har blitt en av vertskapets favoritter, en subtil mellomting mellom en fruktig og bløt pinot og en rhone-vin med punch. Den andre røde ble hentet hjem fra Saint Emilion for 10 år siden, en Grand Gru stemplet 2005 fra vinprodusenten Chante Alouette Cormeil.

Vi avsluttet aftenen med en mille feuille med norske jordbær, karamelliserte butterdeigsplater og mascarponekrem. En virkelig lekkerbisken. God sommer til våre lesere! Neste gourmet-aften i klubben Smak, er i september.

Deilige smaker når Smak møtes

Så var det tid for herskapelig møte i Mat- og Vinklubben Smak igjen. Det var gått litt ekstra tid siden siste samling, så klubbens medlemmer var ekstra spente på hva vertskapet kunne by på.

Tradisjonen tro ble det amus bouche i sofakroken med musserende til, denne gangen en New Zealender, gode gamle Cloudy Bay som vi stiftet hyggelig bekjentskap med første gang Smakgjengen møttes for 6 år siden, den gangen for å teste ut forskjellen mellom 2 hvite endrueviner, Chardonnay og Sauvignon Blanc. Men denne gangen altså musserende. Blanc du blanc. 100 % sprudlende Chardonnay.

 

Og til de musserende dråpene kom noen smakfulle munnfuller på bordet, ett fat crostini med småtomater, basilicum, hvitløk og olivenolje og ett fat crostini med hjemmelaget pesto og med auberginepuré og pistasjnøtter. Deilige smaker. Ganen var pirret. Vi var klare for forretten.

 

Og 2 forretter ble det til og med. Men først kom det vin i glassene. Vi hoppet snedig fra New Zealand til Burgund, uten å skifte drue. J Moreau & sønner kan lage minst like flott vin av Chardonnaydruen som sine yrkesfeller på den andre siden av kloden. Og til skalldyr kan men aldri trå feil med Chablis. For kamskjell sto på menyen og vinen passet glimrende til. Kamskjellene ble servert med en kremet jordskokkpuré og overdrysset med vårløk og valnøtter.

Mer vin i glassene, denne gangen en Sauvignon Blanc fra Henri Bourgeois, og med den hoppet vi fra Burgund til Loire. Henri Bourgeois er kjent for sin gode Sancerre og Pouilly Fumé. Petit Bourgeois var også et særdeles hyggelig bekjentskap, klassisk gulgrønn i fargen og med bestemt duft og smak av stikkelsbær. Vinen sto godt til forrett nr. 2, en lekker komposisjon av årets grønne asparges (sautert i salt vann og deretter grillet), speket elg, skivet parmesan, pinjekjerner og en ostekrem av snøfrisk, creme fraiche og parmesan.

Før hovedretten kom det rødt i glassene. Nærmere bestemt en Nebbiolo fra Langhe i Piemonte, og ikke en hvilken som helst Nebbiolo, men vår egen Ole Martin Alfsens Nebbiolo, også kalt OMA.

Den som trodde vi skulle få en kjøttrett til det kraftige røde, tok feil. Sjelden har en Nebbiolo stått så godt til en fiskerett. Det skyldtes sannsynligvis en saus med kraftige urtesmaker (laget av blant annet hjertesalat), nøttesmør, skiver av trøffel og frityrstekte potetstrimler. Hovedpersonen midt i det hele var pannestekt hellefisk. Men selv om denne fisken er feit som laks og vanligvis krever syre mer enn tanniner, fikk vinen fra Piemonte fram den kjøttaktige strukturen i kveita. Sammen var dette en himmelsk opplevelse.

Det var fortsatt hvitvin i glassene og klubbens medlemmer testet ut de hvite både fra Burgund og Loire til fisken, men de fleste var enige om at den røde var best.

En sørafrikansk søtsak fra Nederburg i mindre glass varslet at måltidet gikk mot slutten. Noble Late Harvest er Sør-Afrikanernes svar på Eiswein. Ikke så mye frostnetter der nede. Men vinen var søt som vertinnen og passet godt til en komposisjon av camembert, brie og syltede tomater.

Enda en søt vin kom på bordet. Denne gangen fra Italia, en eksklusiv rød og sødmefylt variant fra Valpolicella, enda søtere enn Amarone, og med det klingende navnet Reciotto della Valpolicella fra Casotto del Merlo av Guiseppe Campagnela.

Desserten besto av en kraftig sjokoladefudgebrownievariant som var til å dø av, med karamellsaus og hjemmelaget iskrem av granateple og karamell, overstrødd med granateplekjerner. Fantastisk. Problemet var vinen. Den passet godt til sjokolade, men mindre godt til isen og karamellen. Noen tok et skritt tilbake og prøvde sørafrikaneren også her. Den passet faktisk litt bedre. Men de fleste nøt bare desserten. Den fortjente oppmerksomheten helt alene.

Vi takker vertskapet for nok en strålende aften og gleder oss til neste gang.

Grillet kveite, bakt gulrot og dampede hvite asparges!

Den herlige hvite aspargesen er her! Klar til å skrelles og dampes i 10 minutter. Klar til å nytes med en kremet hollandaise til. Og hva er vel bedre egnet til dette enn grillet kveite. Tilsett litt hvitløk, sitronskall og timian i panna, hvis du har. Salte og pepre godt. Pass på å ikke overstek. Fiskekjøttet skal løsne så vidt fra benet i midten av «koteletten». Og hvorfor ikke toppe det hele med bakte gulrøtter, gjerne overstrødd med quinoa-frø. Da får man litt konsistens mellom tennene midt i alt det bløte og møre. Gulerøttene bør få minst en halvtime på 180 grader tilsatt revet sitronskall, salt, pepper og smør. Hollandaise-saus? Sitronsaft og eggeplommer piskes sammen og varmes forsiktig. Tilsett klaret smør litt av gangen. Litt kaldt vann gjør susen hvis sausen sprekker. Bon apetit!

Heit asiatisk vinterkveite

En ny sesong av Masterchef Australia er over oss. Igjen kan vi fryde oss over en realityserie der maten står i fokus, fullstendig fri for intriger og hatmeldinger. Vi lot oss inspirere av en ganske spesiell asiatisk rett, der en australsk ferskvannsfisk i torskefamilien ble bakt i en smakskraftig asiatisk buljong. Vi gadd ikke en gang begynne å lete etter den helt spesielle elvefisken. Strengt tatt så den ikke særlig god ut heller. Vi gikk i stedet for kongen av saltvannsfisk: Vår hjemlige kveite, feit og fast i kjøttet. Pluss noen tiger prawns (store scampi). Og resultatet ble over all forventning.

Vi startet med å strimle purreløk, rød chili, grønn paprika, ingefær, koriander og persille til garnityr og la det til side. Vi finhakket i tillegg de samme smaksinngrediensene og frityrstekte dem superkort i ikke for varm olje. Deretter moste vi de friterte smakstilsetningene i en morter og tilsatte god olivenolje. Dette ble til en crunchy salsa som tilbehør ved serveringen.

Vi fortsatte med å mose hvitløk, sjalottløk, chili og ingefær sammen med persille og koriander i en morter til en paste. Denne surret vi på svak varme med litt nøytral olje i en tykkbunnet kjele, tilsatte redusert fiskekraft, søt soyasaus og oystersauce og smakte til med sukker og lime. Ved siden av steamet vi terninger av søtpotet og piel del sapo-melon. Denne melonen er det mye av i butikkene akkurat nå. Den er lys og fast i kjøttet og tåler varmebehandling uten at den blir bløt.

Kveita delte vi i skiver og la i en ildfast form med skinn og bein. Vi helte kraftsausen over, la de dampede grønnsakbitene sammen med fisken og dekket det hele med matpapir og aluminiumsfolie. Så bar det inn i en forvarmet ovn på 180 grader i 30 minutter. Sjekk at kveitekjøttet så vidt løsner fra bena. Da er det hele ferdig. Fisken har fått en herlig smak av den asiatiske sausen. Tilbehøret minner om varmere strøk. Buljongkraften varmer helt inn i sjelen. Garnityret og salsaen gir friskhet og knask til det myke fiskekjøttet. Melon og søtpotet skaper en fin kontrast til de kraftige kryddersmakene. Lekkert, hett og smakfullt i vinterkulda!

Drikke til? Kaldt vann, hveteøl eller en halvtørr riesling.

Nok en kulinarisk festaften

Mat- og vinklubben Smak setter hverandre stevne 5 ganger i året. Arrangementet går på rundgang mellom klubbens medlemmer og igår gikk det 17de gourmettreffet av stabelen. Denne gangen var vi invitert til en 5-retters festkveld med hele 7 ulike viner.

Men først var det aperitif og amus bouche. En lekker cocktail fanget blikket. Vakre farger i rosa og lilla. En komposisjon av lavendel, vodka, honning og lime. Vakker for øyet og enda herligere i møte med ganen. Farlig god, med sukret kant og milde smaker tross det alkoholsterke innholdet. En pangstart på et nydelig måltid.

Til lavendeldrinken ble det servert kandiserte nøtter og dulcito-tomater fylt med avokadokrem. Smakene fulgte oss helt fram til et nydelig dekket bord i sort, sølv og rødt.

Her fikk vi hvitt i glassene. Vi visste at vertskapet var svake for tørre tyske viner. Hele 3 ulike rieslinger fant veien til bordet gjennom de to første rettene, som begge hadde et visst asiatisk preg. Først et blad av isbergsalat fylt med finhakket svinekjøtt, sjalottløk og peanøtter. Svinekjøttet var lekkert tilberedt med smaker fra østen. Deretter fulgte to vårruller med henholdsvis reker og kylling som fyll. To deilige dipper fulgte vårrullene, en kremet mangodipp og en klassisk ponzusaus. Smaksløkene var nå virkelig pirret.

Vinene kom fra 3 ulike Rhin-regioner, en Dönnhoff Tonschiefer Riesling Trocken fra Nahe, en Dreissigacker Stein fra Rheinessen og en Terra Montosa fra vinhuset Georg Breuer i Rheigau. Det hele ble en vakker geografisk vandring i det sørlige Tyskland med deilige smaker i vidunderlig balanse mellom sødme og syrlighet.

Første hovedrett var en symfoni av 3 ulike fiskesorter med ulikt tilbehør, kveitefilet med en nydelig og sødmefylt puré av persillerot og pastinakk, salmalaks med hasselnøtter og honning, og til slutt et stykke uerfilet med urter på seng av gulrot. Til retten smakte vi fortsatt på 3 ulike rieslinger. I tillegg kom en godsak av en Chablis Premier Cru i glassene. Hva som passet best? Vel her er vel smaken som baken. Undertegnede holdt en knapp på den franske. Syre og sødme som bygget opp under flott fisk og godt tilbehør.

Endelig kom det rødt i glassene. Etter en runde rundt bordet, der vi var innom Burgund og Toscana, endte vi opp i Piemonte. En kraftig og fint balansert Ruvei Barbera d’Alba fra produsenten Marchesi di Barolo med god fylde og hint av krydder og kirsebær.

Og kjøttet lot ikke vente på seg. Kalvefilet med løkkompott og fritert sjalottløk og gulrotflak. Det hele omkranset av en fantastisk reduksjon av kalvekraft tilsatt 5 ulike peppersorter. En smaksbombe som var måltidet verdig.

Og da var vi framme ved desserten. To ulike dessertviner kom på bordet, en halvtørr cremante fra Burgund og en gammel kjenning: Moscato d’Asti. Moscatoen er en sikker vinner og ble foretrukket av de fleste som sødmefylt akompagnement til desserten, en lekker oste- og brownieskake med bringebærkrem inspirert av the hummingbird bakery.

Men selv om dette var siste festaften dette året, er ikke 2012 over for Mat- og vinklubben Smak. Snart er det julebord på Statholdergården. Deretter den tradisjonsrike juleøltesten, der 18 ulike poløl skal til pers. Referat følger!

Kveite med saus av kvitseidsmør

Det ble ikke bare servert krabbe under Mat og vinklubben Smaks seneste festaften. Hovedretten var kveite med lekkert tilbehør. Sausen var syrlig og kremet slik sauser skal være. Grønnsakene passe al dente. Og de røft behandlede potetene var spennende følge.

Her er oppskriftene:

Kveita stekes i panne, enten før eller etter rensing og utbening. Kveita har jo en enkel benstruktur, og det er enkelt å skjære ut de fire filet-bitene av hvert stykke. Fileten skal ha et forsiktig møte med pannen.

Sausen består av tørr hvitvin redusert til en tredjedel av opprinnelig mengde (3 dl) og tilsatt nydelig kvitseidsmør. Dette smøret gir ekstra fin salthet og dybde i sausen. Som kjent er det kjernet av sæterrømme fra hjertet av Telemark. Rikelige mengder finkuttet gressløk tilsettes til slutt.

Gulrot og purre skjæres i skiver og kokes i hvitvin. Da beholder de en fin tyggemotstand, selv om de er gjennomkokt. De får også en fin syrlighet i tillegg til den naturlige sødmen i rotfruktene.

Til slutt: potetene. De kokes møre og moses kort og brutalt til en ujevn puré med litt klumper. Tilsett smør, salt og pepper, del puréen i små «pannekaker og sett dem i ovnen i kort tid på høy varme til de blir litt crispy. Det passer fint til konsistensen i fisken og sausen.

Til kveiteretten med kvitseidsmørsaus serverte vertskapet en hvit burgunder, en Louis Jadot fra 2009. Dette er en klassisk Chardonnay med fin og fruktig smak og duft og med hint av treverk etter å ha ligget 8 måneder på eikefat. Alternativt kan man, eller i tillegg (som vi også gjorde denne festaftenen), prøve en italiensk Pinot Grigio.

Herskapelig krabbelag

Mat og vinklubben Smak var igjen samlet til herskapelig lag. Klubben har 5 faste festmiddager i året og dette var den fjerde i 2011. Og for et selskap!

Vertskapet bød på 7 gastronomiske opplevelser utenom det vanlige, og hele 10 ulike viner ble generøst fylt opp i glassene inkludert aperitiffen, en Bellini, nærmere bestemt prosecco med ferskenpuré, en frisk sensommerlig opplevelse.

Som fingermat før vi satte oss til bords ble det servert små pølsebiter fra Strøm Larsen pølsemakeri og noen morsomme agurkskiver med krabbekjøtt, mango og paprika (se bildet). Hermed satte vertskapet temaet for den første delen av måltidet, nemlig krabbe i ulike varianter.

Og vinen skulle som Bellinien bli hovedsakelig italiensk. Med gjeste-opptredener fra Tyskland, Østerrike, Frankrike og Spania. Da bellinien var drukket opp og fingermaten var borte ble vi ønsket velkommen til bords og en blindtesting av 2 svært ulike hvite viner foresto.

Den ene greide gjestene raskt å lokalisere til Moseldalen (ja, vi begynner å bli ganske flinke), en Riesling fra Schloss Lieser fra 2009.

Ivrige lesere av Mat- og vinklubben Smaks blogg vil kanskje huske at det i februar ble prøvet en Riesling fra samme «Weingut», men den gangen en Riesling Trocken. Selv om denne også hadde noe restsødme, var Kabinett-varianten en riktig søtsak med restsukker på 45 gram pr. liter. Vinen virket en smule musserende mot tungen og var rene fruktkurven av dufter og smaker. For enkelte ble dette kveldens favoritt. For andre var den en tanke for søt. Men likevel en glimrende vin, særlig til mat med litt krydder.

Den andre vinen var vanskeligere å lokalisere, og selskapet kom raskt på villspor i retning av Loire-dalen. Både Sauvignon Blanc og Chenin Blanc ble nevnt. Men vi skulle til Italia. Vi ble servert en Colli Orientali Del Friuli Friulano Vecchia Vigna al Clivi 2009. Hva betyr så alt dette?

Vel, vinen er fra Friuli, et vindisktriktet nord-øst for Venezia med byer som Trieste og Udine. Collio Goriziano (eller bare Collio) er et attraktivt vinområde helt inntil grensen mot Slovenia og må ikke forveksles med byen Collio i Lombardia. Clivi er varemerket til vinprodusenten Ferdinando Zanusso som har satset på 40-60 år gamle vinstokker («vecchia vigna») og prøver å dyrke vin slik den ble dyrket i riktig gamle dager. Den dominante druen er en lokal Tokai-variant som kalles Tocai Friulano eller bare Friulano. Den kalles også Sauvignon Vert, og det var ikke underlig at vi fikk assosiasjoner til Loire-dalens Sancerre.

Siden Tokai er en drue vi ofte forbinder med søte dessertviner fra Ungarn, var dette en spennende og ny opplevelse for oss alle. Tokai-druene var så vidt akkompagnert av den italienske Verducco eller Verdicchio-druen og den Slovensk-Kroatiske spesialiteten Malvasia. Vinen var knusktørr med floral inngang og høy grad av syrlighet i avslutningen, absolutt en vinner til retten av kongekrabbe som straks kom på bordet.

Krabben ble servert i en nydelig bechamel-saus og med tilbehør av ovnstørkede tomater, rubarb-salat og en hjemmelaget vinaigrette. Retten balanserte flott mellom kremet bechamel, sprø salat, sur-søte tomater, vinegraittens syrlighet og krabbens sødme. Perfekt! Detaljert oppskrift følger i senere innlegg. Følg med!

Snart kom en tredje hvitvin i glasset, en østerriker som gjestene lett forvekslet med en burgunder. Vinen hadde samme fruktighet og mineralitet som en godt lagret Chardonnay, men viste seg å være en 2007 Grüner Veltliner Tradition fra Schloss Gobelsburg. Så feil kan man ta! Men med en endruevin som har mange fellestrekk med Chardonnay og 18 måneders lagring på eikefat kan selv den mest trente gane gå vill. Vinen var flott og kompleks og vokste med hver eneste slurk. En virkelig perle av en Grüner Veltliner.

En tredje krabbevariant dukket også opp. En kremet kongekrabbesalat servert som maki. Tynne agurkflak omfavnet sushi-ris og krabbekjøtt i hjemmelaget majones med jalapeño-pepper, rødløk, agurk og mango. Det hele ble holdt på plass av en strimmel med nori-tang. Et praktfullt syn og en herlig munnfull for ganen. Pepperfrukten ga akkurat passe spark i maki-rullene som ellers besto av bløte og sødmefylte smaker. Og her kom Moselvinen virkelig til sin rett. Den halvtørre Rieslingen ga munnfullen en nesten ekstatisk effekt etter møtet med chili-frukten.

Vertskapet mente det var på tide med en kjøttrett. Gjestene nikket og smilte, og straks var en fin liten komposisjon av en kalvefilet med rødvinssaus, kantareller og en puré av jordskokk og pastinakk på tallerkenene.

Til kjøtt må det være rødt. Og rødt kom i glassene. Igjen var gjestene ute på villspor i sin gjetning, men kanskje likevel ikke helt. Noen av oss mente å kjenne igjen den fruktigheten man finner i viner fra Sør-Rhone, der ofte Grenache er den dominante druen. Vi måtte et stykke lengre sør og sør-vest, til Rioja-distriktet i Nord-Spania. Men druen var korrekt nok Grenache eller Garnacha som de sier der nede.

Flasken kom på bordet og vi kunne konstatere at vi hadde med en sjeldent god produksjon fra gamle vinstokker på vingården Bai Gorri fra 2008 å gjøre. Og mens de fleste røde fra Sør-Rhone har Grenache som den dominante druen i kombinasjon med Syrah og Mourverdre, var dette en 100 % «Garnacha». Dette var et hyggelig møte med en Rioja basert på en annen drue enn Tempranillo. Vinen passet utmerket til det delikate kalvekjøttet med sine ikke for markante tanniner og sin fyldige og fruktige smak.

Som «pauserett» før hovedretten fikk vi en klassisk «tapa tres quesos», et stykke toast med 3 ulike oster (manchego, tierno og camembert) og en nydelig marmelade som tilbehør.

Til denne retten kom enda en italiensk vin i glassene, en rosé denne gangen av druen Pinot Noir, produsert i Piemonte av Alfiero Boffa, som er mest kjent for sine Barbera d´Asti. Denne rosévinen var særdeles behagelig mot ganen, fin i farge og frisk i duft og med smak av lyse bær.

Og så var vi framme ved hovedretten: Kveite i en nydelig saus av smør, gressløk og hvitvin med blancherte gulerøtter og røfft behandlede poteter. Retten vil få behørig omtale i et senere innlegg.

Til kveita serverte vertskapet to nye hvite, en burgunder (som vi aldri greide å gjette var en burgunder) og enda en italiener. Den hvite burgunderen var en Louis Jadot fra 2009, en klassisk 8 måneder eikelagret Chardonnay med dufter og smaker av fersken og eple, men med overaskende lite syre i avslutningen, en mild vin som balanserte fint mot de forsiktige smakene i kveiteretten.

Italieneren viste seg å være en Pinot Grigio fra det trendy vinhuset Voga, kjent for sitt moderne flaske-design, sine reklamekampanjer med flittig bruk av vakre italienske kvinnelige modeller og sitt patenterte motto: Drink IN Style. Vi forsøkte å være så stilfulle som det var mulig å være såpass sent på kvelden og etter å ha smakt på 7 ulike viner. Pinot Grigio er som regel en enkel og lettdrukket vindrue med florale elementer, samt god syre og fruktighet. Alt dette fant vi igjen i Voga sin kule flaske, en hyggelig opplevelse og et godt følge til hovedretten.

Og når gjestene var på det mest fornøyde med viner og nydelig mat, kom selvsagt desserten på bordet. Og hvilken dessert! Den fortjener selvsagt et eget innlegg. Vi vil her bare nevne en himmelsk sjokolade-fudge med marsmallows og peanøtter, rikelig med høstens bær og en mascarponekrem med lime som er blitt referentens favoritt. Detaljer følger!

Til desserten hadde vertskapet valgt ut en spennende vin som faktisk fungerte bra både til sjokolade, bær og krem, en rød søtsak basert på Veneto-druene Corvina, Rondinella og Molinara. Dette er druene som gir oss de klassiske Valpolicella, Ripasso og Amarone-vinene. Og her altså en søt variant fra kooperativet Tesauro i Veneto. Navnet, Recioto della Valpolicella betyr at druene er tørket på stråmatter for å konsentrere fruktsaften og sødmen i druene, såkalt stråvin. Den samme metoden brukes for Amarone-vinene, der konsentrasjon av sødme og smak er ekstra høy. Amarone-vinene er likevel tørre viner, mens Recioto er viner med mye restsødme.

Gjestene takker vertskapet for en særdeles smakfull og spennende aften i krabbens tegn. Hele 3 retter med krabbekjøtt fikk vi smake, og det store utvalget viner gjorde at gjestene var nær ved å måtte krabbe hjem. Vi gleder oss til neste gang!

Havets frukter

Kveite, tunfisk, scampi og kamskjell er festmat for de fleste av oss. Og om vi skal ha gjester og alle skal spise seg mette, kan slik eksklusiv sjømat bli en ganske så kostbar affære. Derfor anbefaler vi i Mat og vinklubben Smak å anskaffe litt av hver sort og lage en selvkomponert «havets frukter». Det skal ikke så mye til for å gi gjestene noe smakfullt og eksklusivt, dersom man ikke trenger å kjøpe inn kilovis. Mengden nedenfor passer til en liten hovedrett eller en stor forrett. Til 8 personer.

Det holder med én scampi til hver. Og ett kamskjell. Og til sammen et par stykker kveite, samt en skive tunfisk. Du kan erstatte tunfisk med laks og kveita med torsk. Et kveitestykke har 4 fileter. 2 skiver blir 8 fileter. En til hver tallerken. Og tunfisken kan lett deles på langs etter strukturen i fiskekjøttet, slik at det også blir en liten bit til hver. Dette er mat som må legges opp, siden du vil beregne akkurat like mye til hver person.

Men først sausen. Rens scampi og ha skallene oppi en liten kjele. Ha i litt smør, et par kløfter hvitløk og noen biter rødløk eller sjalottløk. Surr det sammen på høy varme. Ha i litt vann og litt hvitvin og la det koke inn. Når du siler av denne kraften, har du et fantastisk utgangspunkt for den herligste skalldyrsaus. Du kan nå piske inn litt kaldt smør, du kan ha litt maisenna for å tykne den, eller ha oppi litt fløte. Du kan også finhakke noen krydderurter å ha i sausen. Mulighetene er mange. Om du synes sausen trenger mer smak, kan du tilsette litt salt, pepper og/eller sitronsaft. Du kan til og med ha i litt karri. Det smaker deilig til fisk og skalldyr.

Stek kveiteskivene, tunfisken og skalldyrene i pannen. Kveita trenger litt mer tid enn de andre ingrediensene. Scampi og kamskjell skal kun ha et snaut minutt på hver side. Tunfisken kan du steke litt lenger, men det er avhengig av hvor tykk skiven er. Den bør være litt rosa i midten.

Ved siden av fisken kan du dampe litt grønnsaker. Vi har brukt finkuttet purre og sukkererter. Du kan gjerne bruke finstrimlet gulrot også, men her har vi holdt oss til de grønne fargene. Derfor har vi også laget en puré av sellerirot og purre. Vi brukte et par poteter, litt sellerirot og den grønneste delen av purren. Fargen blir litt gusjegrønn, men den smaker himmelsk. Tilsett litt av sausen og kjør de kokte grønnsakene med stavmikser. Smak til med enda litt salt, pepper, sitron og smør, dersom det trengs.

Dette er mat som krever en tørr hvitvin. Vi anbefaler en Sauvignon Blanc, som med sine syrlige friskhet vil balansere fint med sødmen i fisk, skalldyr og saus. En Chardonnay can også fungere bra, for eksempel en Chablis. Men vi valgte en Sancerre, nemlig vår egen favoritt: Reverdy Sancerre. Den har en eleganse som gjør den til en nytelse alene eller sammen med havets frukter. Pris på Vinmonopolet: 174 kroner.