Deilige smaker når Smak møtes

2 06 2015

Så var det tid for herskapelig møte i Mat- og Vinklubben Smak igjen. Det var gått litt ekstra tid siden siste samling, så klubbens medlemmer var ekstra spente på hva vertskapet kunne by på.

Tradisjonen tro ble det amus bouche i sofakroken med musserende til, denne gangen en New Zealender, gode gamle Cloudy Bay som vi stiftet hyggelig bekjentskap med første gang Smakgjengen møttes for 6 år siden, den gangen for å teste ut forskjellen mellom 2 hvite endrueviner, Chardonnay og Sauvignon Blanc. Men denne gangen altså musserende. Blanc du blanc. 100 % sprudlende Chardonnay.

 

IMG_0276

Og til de musserende dråpene kom noen smakfulle munnfuller på bordet, ett fat crostini med småtomater, basilicum, hvitløk og olivenolje og ett fat crostini med hjemmelaget pesto og med auberginepuré og pistasjnøtter. Deilige smaker. Ganen var pirret. Vi var klare for forretten.

 

IMG_0280

Og 2 forretter ble det til og med. Men først kom det vin i glassene. Vi hoppet snedig fra New Zealand til Burgund, uten å skifte drue. J Moreau & sønner kan lage minst like flott vin av Chardonnaydruen som sine yrkesfeller på den andre siden av kloden. Og til skalldyr kan men aldri trå feil med Chablis. For kamskjell sto på menyen og vinen passet glimrende til. Kamskjellene ble servert med en kremet jordskokkpuré og overdrysset med vårløk og valnøtter.

Version 2

Mer vin i glassene, denne gangen en Sauvignon Blanc fra Henri Bourgeois, og med den hoppet vi fra Burgund til Loire. Henri Bourgeois er kjent for sin gode Sancerre og Pouilly Fumé. Petit Bourgeois var også et særdeles hyggelig bekjentskap, klassisk gulgrønn i fargen og med bestemt duft og smak av stikkelsbær. Vinen sto godt til forrett nr. 2, en lekker komposisjon av årets grønne asparges (sautert i salt vann og deretter grillet), speket elg, skivet parmesan, pinjekjerner og en ostekrem av snøfrisk, creme fraiche og parmesan.

IMG_0306

Før hovedretten kom det rødt i glassene. Nærmere bestemt en Nebbiolo fra Langhe i Piemonte, og ikke en hvilken som helst Nebbiolo, men vår egen Ole Martin Alfsens Nebbiolo, også kalt OMA.

Den som trodde vi skulle få en kjøttrett til det kraftige røde, tok feil. Sjelden har en Nebbiolo stått så godt til en fiskerett. Det skyldtes sannsynligvis en saus med kraftige urtesmaker (laget av blant annet hjertesalat), nøttesmør, skiver av trøffel og frityrstekte potetstrimler. Hovedpersonen midt i det hele var pannestekt hellefisk. Men selv om denne fisken er feit som laks og vanligvis krever syre mer enn tanniner, fikk vinen fra Piemonte fram den kjøttaktige strukturen i kveita. Sammen var dette en himmelsk opplevelse.

IMG_0310

Det var fortsatt hvitvin i glassene og klubbens medlemmer testet ut de hvite både fra Burgund og Loire til fisken, men de fleste var enige om at den røde var best.

En sørafrikansk søtsak fra Nederburg i mindre glass varslet at måltidet gikk mot slutten. Noble Late Harvest er Sør-Afrikanernes svar på Eiswein. Ikke så mye frostnetter der nede. Men vinen var søt som vertinnen og passet godt til en komposisjon av camembert, brie og syltede tomater.

IMG_0326

Enda en søt vin kom på bordet. Denne gangen fra Italia, en eksklusiv rød og sødmefylt variant fra Valpolicella, enda søtere enn Amarone, og med det klingende navnet Reciotto della Valpolicella fra Casotto del Merlo av Guiseppe Campagnela.

IMG_0335

Desserten besto av en kraftig sjokoladefudgebrownievariant som var til å dø av, med karamellsaus og hjemmelaget iskrem av granateple og karamell, overstrødd med granateplekjerner. Fantastisk. Problemet var vinen. Den passet godt til sjokolade, men mindre godt til isen og karamellen. Noen tok et skritt tilbake og prøvde sørafrikaneren også her. Den passet faktisk litt bedre. Men de fleste nøt bare desserten. Den fortjente oppmerksomheten helt alene.

Vi takker vertskapet for nok en strålende aften og gleder oss til neste gang.

Reklamer




Svinefilet – the American way

18 01 2011

Det går i magre retter om dagen. Svinefilet gir et svakt minne om jula, men er likevel tilnærmet fettfritt kjøtt og passende kost for oss som forspiste oss litt i desember.

Med fare for å bli beskyldt for å praktisere vulgærgastronomi velger vi å marinere vår svinefilet i ferdigkjøpt Jack Danielssaus på flaske. Forsvar: Det gir mye smak til en type kjøtt som trenger det. Det er lettvint (vi har ikke juleferie lenger, men er midt i en hektisk januarmåned). Og den søtlige grillsmaken passer godt til det tilbehøret vi har valgt.

Putt hele fileten i en plastpose og hell rikelig med saus oppi. Pass på at alle deler av kjøttet kommer i kontakt med sausen. Dette kan ligge i kjøleskap i et par timer. Ta ut fileten. Ikke tørk den av, men legg den rett i en ildfast form og sett den i ovnen på høy temperatur og grill i noen minutter, slik at marinaden bruner overflaten. Snu gjerne fileten et par ganger. Deretter skrur du ned temperaturen til 175 grader. Bruk gjerne steketermometer. Ta fileten ut ved passerte 70 grader. Da er den passe saftig etter en hvil på kjøkkenbenken. Normalt vil steketiden (etter grillingen) være rundt 15 minutter, men dette avhenger av størrelsen på fileten.

Skjær svinefileten i fingertykke skiver og servér sammen med potetbåter (eller «wedges» som de sier «over there») og en frisk salat. Potetbåtene kan du ha liggende en god stund i ovnen i en langpanne i bra med olje både før, mens og etter du steker fileten. Til sammen 45-60 minutter bør potetene ha for å bli brune og sprø i kantene.

Vi foreslår også å servere den sommersalaten vi skrev om i forrige innlegg (Favorittsalat nr. 2). Mango og spekeskinke er akkurat passe salt og søtt til den marinerte svinefileten.

Drikke? Øl, vann eller vin. Og siden skal være en smak av USA, foreslås en amerikansk Ale med fin balanse mellom fruktighet og sødme, for eksempel en Samuel Adams Boston Ale. Eller en amerikansk Pinot Noir. Vi testet en Sketchbook fra California tidligere i Mat- og vinklubben Smak. Den var absolutt alt det en god Pinot skal være. Synd at vi ikke har flere igjen og at den fortsatt er mangelvare på Vinmonopolet. Ved ytterligere leting i vinkjelleren etter noe passende, endte vi opp med en italiensk Valpolicella. For selv om svinefileten er laget «the American way», så er salaten i høyeste grad italiensk.

Vi har tidligere snakket varmt om Zenatofamiliens viner. Denne gangen havnet en Ripassa (ikke Ripasso – selv om prosessen er den samme) på bordet. Dette er en vin som likner Zenatos Valpolicella Classico, men som altså har gjennomgått en andregangs gjæring, slik vi kjenner fra produksjon av Amarone og andre stråviner. Vi kjenner smak av modne kirsebær og en anelse blåbær. Likevel er ikke denne vinen påfallende tung og søtlig. Vi merker at vinen er lagret på eik, og den har nok garvestoffer til å kunne akkompagnere tøffere mat en denne retten. Likevel: Til barbecue-marinert svinefilet og salat med mango, parma og rukkola smakte det hele vidunderlig av varme og sol midt i vinterkulda.





Perfekte viner til antipasti

9 06 2010

Ca´Rugate Soave Classico ”San Michele”, 2008, Italia, kr. 110,- på Vinmonopolet.

Produsentens hjemmeside.

Zenato Valpolicella ”Classico Superiore” 2007, Italia, kr. 135,- på Vinmonopolet.

Produsentens hjemmeside.

Til en kombinasjon av antipasti av grønnsaker, fisk og kjøtt, kan man velge både hvitt og rødt, eller begge deler.  Her er valgt to viner fra Veneto, en 100 % Garganega fra Soave og en 80 % Corvina fra vinmarkene utenfor Verona.

En god Soave Clas-sico skal være strågul, lett, frisk og sommerlig, med smak av sitrus og blomster. Dette er den beste vertska-pet hadde smakt etter prøvesmaking av 5 soaver fra Vinmonopolet.

Zenato har 50-års jubileum i år og kan feire seg selv med god grunn. Zenato´s viner har lenge vært vertskapets favoritter, både den rene og lette Valpolicella og produsentens tyngre stråviner (Ripasso og Amarone). Selskapet oppfattet denne som myk og lett å drikke med sødme og likevel fasthet med tilstrekkelig med tanniner i avslutningen.

Begge viner ble servert hos Anne og Jan i april 2010.