En framifrå festaften

8 09 2020

Mat og vinklubben Smak samles rundt et festpyntet bord ca hver andre måned. Det gir vertskapet god tid til å foreberede uforglemmelige kulinariske opplevelser. Denne kvelden var intet unntak.

Tema for kvelden var klassiske kulinariske fristelser hentet fra vårt hjemlige spiskammer; kamskjell, kveite og lam, og en fellesnevner for de fleste rettene var den flotte rotfrukten selleri.

Men først skulle vi smake en bringebær-gimlet signert husets datter, en herlig og frisk cocktail av søtet bringebærcoulis, lime og vodka. Og tradisjonen tro ble vi servert noen lekre små munnfuller, nærmere bestemt butterdeigsterter med sellerirotkrem (iblandet jarlsbergost) og kantareller, samt en morsom frityrstekt kurv av grønn banan (platain) med avokadokrem og chilimarinerte kongereker.

Og ikke nok med det. I tillegg til bringebær-drinken ble det servert 2 ulike Cremant, en fra Loire og en fra Languedoc. Den første av produsenten Gratien & Meyer med en blanding av Chenin Blanc, Chardonnay, Cabernet Franc og Pinot Noir. Den andre (som alle syntes var den beste) også en blandings-cremant, nå fra produsenten J. Laurens (Mauzac, Pinot Noir, Chenin Blanc og Chardonnay). Viner fra Pyreneene har en tendens til å gi «mer for penga» enn mer tradisjonelle områder som Burgund og Loire, og denne siste musserende godsaken, var herlig frisk til to fine amous bouche.

Så kom den første forretten på bordet. En fløyelsmyk velouté av sellerirot med en raus dæsj med crème fraiche blandet med gressløk, samt rikelig med sprøstekt pancetta. Nydelig mot ganen og fint kontrastfylt med kaldt mot varmt og crunch mot den kremete konsistensen. Saltet i pancettaen fremhevet selleriroten godt. En meget god rett.

Forrett nr 2 var lettere, men ikke mindre kompleks. Ferske kamskjell fylt med brokkolipuré og hvitløkskrem og overrislet med en vinegrette med baconbiter. Flotte kontraster i smak og konsistens, og kamskjellet var akkurat så lite stekt som det skulle være.

Til forrettene ble det servert 2 ulike hvite viner, en bio-dynamisk riesling fra Kühling-Gillot, dyrket og tappet like ved vinbyen Worms i Rhein-Hessen og en soave fra Peropan, en produsent i Veneto som har gjort seg bemerket på pol-lista med nydelige både hvite og røde viner. Begge vinene sto godt til de to forrettene. Referenten holdt en knapp på soaven, da rieslingen manglet noe av den friskheten og syren som italieneren hadde.

Neste rett på det omfattene programmet, var kveite. Stekt akkurat passe i panne med en smakfull potetaioli og en ikke mindre intens hollandaise av hummersmør. Vakre grønne asparges var garnityr. En flott og balansert rett med deilige smaker.

Nå hadde vel gjestene forventet en hvit burgunder, særlig siden vertskapet har lagt sin elsk på denne vinen, men nei. Vi ble overrasket av en flott rødvin fra Italia, en Boscarelli de Ferrari fra Toscana. Vinen var kraftig, tanninrik, og et spennende og annerledes tilbehør til den fete fisken. Det fungerte faktisk meget godt. Snart om også en rød burgunder i glassene, en nydelig pinot fra Joseph Faiveley. Og da var turen kommet til kjøttet.

Lammecarre med kantarellstuing, sprøstekte kantareller, potetfondant, pastinakk og sellerirotkrem og en smørmyk rødvinssaus. Og med to herlige røde i glassene. Kan man ønske seg mer? Nei den tiden det tok å innta denne retten kunne vært satt på repetisjon. Om og om igjen.

Til slutt: Dessert. Og hvilken dessert! Fudge brownie med appelsincurd, safran-iskrem med appelsin, cognac. krokan og kramellsaus, lime makron og en whiskey-iskrem med ristede makademianøtter. En bombe av søte smaker, fint balansert med syrlige kontraster. Igjen var det husets datter som skulle ha æren. Og med dette var en virkelig framifrå festaften kommet til sin ende.





Kongekrabbe bechamel

3 09 2011

Denne retten ble servert på Mat og vinklubben Smaks festmiddag for en uke siden.

Både krabbekjøtt og hvit saus (bechamel på fransk) er bløte i konsistens og søte på smak. Derfor la vertskapet vekt på å skape balanse og kontrast i retten ved å legge til ovnstørkede tomater, en syrlig vinaigrette og blader av rubarb-salat.

Cherrytomater ble lagt i ovnen noen timer før gjestene kom (minimum 5 timer). Jo lengre de ligger desto bedre blir de. Sluttproduktet skal minne om soltørkede tomater. Og bestemmer du deg for å servere denne retten sånn i siste liten, kan du til nød bruke de soltørkede rett fra pakken.

Vinaigretten ble pisket sammen av god olivenolje, riseddik, soyasaus, lime og finhakket sjalottløk. Med sødmen i tomatene og krabben trengtes ingen søte ingredienser her.

Hvit saus ble laget slik hvit saus skal lages, med smør, mel og melk. Og litt salt. Kongekrabben var kokt og kunne renses på forhånd. Kjøttet ble sautert så vidt i litt smør før servering. Små salatblader, vinaigrette og tomater ble lekkert dandert langs kanten på tallerkenen. Krabbekjøtt og saus i midten. Særdeles velsmakende.

Til retten serverte vertskapet en Colli Orientali Del Friuli Friulano Vecchia Vigna al Clivi 2009, en kuriositet fra det absolutt østligste Italia, helt mot grensen til Slovenia. Flere mente at vinen kunne minne om en Sancerre, og det er faktisk visse likhetstrekk mellom Friulano-druen og Sauvignon Blanc. Vi regner derfor med at for eksempel en Reverdy Sancerre 2008 også hadde gått fint til denne krabberetten.





Favorittsalat nr. 2

17 01 2011

Egentlig er dette en italiensk sommersalat. Men fordi etterjulstiden kaller på magre retter, velger Mat- og vinklubben Smak å legge ut denne flotte salatoppskriften midt i vinterkulda.

Vi har tidligere skrevet at den perfekte salat ikke skal ha for mange ingredienser. Her er det fem: Grønn salat (gjerne rukkola, lollo, hjertesalat eller liknende), cherrytomater (vi har fått tak i spanske små plommetomater – de er bare nydelige!), spekeskinke (gjerne parma eller serrano – den norske spekeskinken kan bli litt for salt), mango (ikke for moden) og parmesan. Dressingen er rett og slett bare balsamicokrem, som du enten kan kjøpe ferdig på flaske eller lage selv av balsamicoeddik og sukker.

Riv og skyll den grønne salaten, gjerne i en salatslynge. Det skal ikke være noe vann igjen, da det lett kan gjøre salaten vassen. Legg tynne skiver av skinken innimellom salatbladene. Strø terninger av mango og halve små tomater over. Topp det hele med små flak av parmesan og hell generøst med balsamicokrem over det hele.

Salaten kan gjerne nytes alene eller som tilbehør til kjøtt eller fisk. Alene passer den best sammen med en frisk Soave Classico. Vi er jo i Italia! Men dersom salaten brukes som tilbehør til annen mat, må man selv finne ut hva som passer best. Vi spiste den sammen med Jack Danielsmarinert svinefilet og drakk en fruktig Valpolicella til. Innlegg om dette kommer imorgen!