En framifrå festaften

8 09 2020

Mat og vinklubben Smak samles rundt et festpyntet bord ca hver andre måned. Det gir vertskapet god tid til å foreberede uforglemmelige kulinariske opplevelser. Denne kvelden var intet unntak.

Tema for kvelden var klassiske kulinariske fristelser hentet fra vårt hjemlige spiskammer; kamskjell, kveite og lam, og en fellesnevner for de fleste rettene var den flotte rotfrukten selleri.

Men først skulle vi smake en bringebær-gimlet signert husets datter, en herlig og frisk cocktail av søtet bringebærcoulis, lime og vodka. Og tradisjonen tro ble vi servert noen lekre små munnfuller, nærmere bestemt butterdeigsterter med sellerirotkrem (iblandet jarlsbergost) og kantareller, samt en morsom frityrstekt kurv av grønn banan (platain) med avokadokrem og chilimarinerte kongereker.

Og ikke nok med det. I tillegg til bringebær-drinken ble det servert 2 ulike Cremant, en fra Loire og en fra Languedoc. Den første av produsenten Gratien & Meyer med en blanding av Chenin Blanc, Chardonnay, Cabernet Franc og Pinot Noir. Den andre (som alle syntes var den beste) også en blandings-cremant, nå fra produsenten J. Laurens (Mauzac, Pinot Noir, Chenin Blanc og Chardonnay). Viner fra Pyreneene har en tendens til å gi «mer for penga» enn mer tradisjonelle områder som Burgund og Loire, og denne siste musserende godsaken, var herlig frisk til to fine amous bouche.

Så kom den første forretten på bordet. En fløyelsmyk velouté av sellerirot med en raus dæsj med crème fraiche blandet med gressløk, samt rikelig med sprøstekt pancetta. Nydelig mot ganen og fint kontrastfylt med kaldt mot varmt og crunch mot den kremete konsistensen. Saltet i pancettaen fremhevet selleriroten godt. En meget god rett.

Forrett nr 2 var lettere, men ikke mindre kompleks. Ferske kamskjell fylt med brokkolipuré og hvitløkskrem og overrislet med en vinegrette med baconbiter. Flotte kontraster i smak og konsistens, og kamskjellet var akkurat så lite stekt som det skulle være.

Til forrettene ble det servert 2 ulike hvite viner, en bio-dynamisk riesling fra Kühling-Gillot, dyrket og tappet like ved vinbyen Worms i Rhein-Hessen og en soave fra Peropan, en produsent i Veneto som har gjort seg bemerket på pol-lista med nydelige både hvite og røde viner. Begge vinene sto godt til de to forrettene. Referenten holdt en knapp på soaven, da rieslingen manglet noe av den friskheten og syren som italieneren hadde.

Neste rett på det omfattene programmet, var kveite. Stekt akkurat passe i panne med en smakfull potetaioli og en ikke mindre intens hollandaise av hummersmør. Vakre grønne asparges var garnityr. En flott og balansert rett med deilige smaker.

Nå hadde vel gjestene forventet en hvit burgunder, særlig siden vertskapet har lagt sin elsk på denne vinen, men nei. Vi ble overrasket av en flott rødvin fra Italia, en Boscarelli de Ferrari fra Toscana. Vinen var kraftig, tanninrik, og et spennende og annerledes tilbehør til den fete fisken. Det fungerte faktisk meget godt. Snart om også en rød burgunder i glassene, en nydelig pinot fra Joseph Faiveley. Og da var turen kommet til kjøttet.

Lammecarre med kantarellstuing, sprøstekte kantareller, potetfondant, pastinakk og sellerirotkrem og en smørmyk rødvinssaus. Og med to herlige røde i glassene. Kan man ønske seg mer? Nei den tiden det tok å innta denne retten kunne vært satt på repetisjon. Om og om igjen.

Til slutt: Dessert. Og hvilken dessert! Fudge brownie med appelsincurd, safran-iskrem med appelsin, cognac. krokan og kramellsaus, lime makron og en whiskey-iskrem med ristede makademianøtter. En bombe av søte smaker, fint balansert med syrlige kontraster. Igjen var det husets datter som skulle ha æren. Og med dette var en virkelig framifrå festaften kommet til sin ende.





Baconsurret mørbradfilet

5 11 2011

Vi fikk lyst på noe litt mer spennende og velsmakende enn fajitas på fredagskvelden og anskaffet et stykke deilig storfekjøtt. Mørbraden er nedvurdert som biffkjøtt, mener vi. Den koster halvparten av indrefilet og smaker bedre. Særlig den biten av mørbraden som kalles mørbradfileten.

Mørbrad er et kjøttstykke som er delt i to av en tykk hinne. Delene bør skjæres fra hverandre og hinnen fjernes. Den minste delen er den mange kaller for mørbradfilet. Den er normalt på 6-700 gram. Hvis den er skikkelig bløt å ta i, samt mørk og fin i kjøttet, har du det beste utgangspunkt for en opplevelse av velsmakende storfekjøtt, mørt som indrefilet og med smak som av langstekt bog.

Kjøtt bør behandles med kjærlighet. Mørbradfileten bør dilles litt med. Kutt vekk fett og slintrer, om de finnes. Gni kjøttet inn med flaksalt, grovmalt pepper og krydderurter. Jernpannen må fram og forvarmes. Litt nøytral matolje i pannen. Full fokus på kjøttet. Se hvordan det brunes. Rull det i pannen. Tilsett litt smør og øs det over kjøttet med en skje. Ta fileten ut av pannen etter noen få minutters behandling og la den hvile.

Når folk hører «baconsurret», så tenker de at bacon skal surres rundt det råe kjøttet. Det kan man selvsagt gjøre. Men vår erfaring er at resultatet blir enda bedre om kjøttet stekes litt først. Da får vi den fine karamelliseringen av kjøttet i ytterkant, og kjøttsmaken fremheves. La heller kjøttet kjøle ned etter første steking og surr det så inn med bacon. Dersom du strammer baconet rundt fileten og passer på å overlappe, skal det ikke være nødvendig å bruke steketråd. Bare man er varsom med kjøttet i pannen etterpå.

Rengjør jernpannen, varm den opp og ha i litt ny matolje. Legg så den baconsurrede mørbradfileten tilbake i pannen og stek på samme måte en gang til. Nå er det baconet som skal bli gyldent og sprøtt. Pass på når du snur kjøttstykket at ikke baconstrimlene løsner. Vær varsom. Husk at det skal kjærlighet til. Det fortjener kua som kjøttet kommer fra. Det forjener den som skal nyte sluttresultatet.

La kjøttet hvile enda en gang. Imens kan du lage tilbehør. Vi har valgt å servere den baconsurrede mørbradfileten med «Pommes Anna», blanchert brokkoli, små hele baconsurrede champignoner, en fargerik tomatsalat, karamellisert sjalottløk og bearnaise.

Det tar for stor plass å gå i detalj på alt tilbehøret. Likevel: Vår versjon av Pommes Anna består av tynne og like store potetskiver (bruk mandolin) som legges i en smurt langpanne (bruk saltet smør), i en form som et hjul eller en spiral, slik at potetbitene overlapper hverandre (se bildet av potetene som stikker fram under kjøttet nedenfor).

Dette er ikke så vanskelig som det kan se ut som. Og resultatet blir lekkert, annerledes og godt. Lag et «hjul» eller en kake til hver porsjon. Strø over salt og pepper og noen klatter med smør, og sett  langpannen i ovnen på 130 grader. Ta den ut etter en stund og løsne potet-kakene dersom de har festet seg til langpannen. Press samtidig potetene flate med en stekespade. De bør ha minst en halv time i ovnen for å bli møre, men kan godt stå lengre. Pass på at de ikke blir brent i kantene og husk rikelig med smør.

I den klassiske oppskriften på Pommes Anna (noen kaller dette også en potet-galette eller potet-pannekake) skal potetene stekes i panne. Vi vet imidlertid at forberedelsene til en middag med mye tilbehør som skal innom en stekepanne (løk, champignon, kjøtt etc.), kan bli stressende for en hobbykokk. Derfor valgte vi ovnsvarianten. Og like før servering løftet vi potet-pannekakene forsiktig ut av langpannen og ga dem en omgang i stekepannen. Resultatet ble veldig bra!

Karamellisert sjalottløk skal kokes møre i vann og eddik og deretter surres i smør og sukker. Til champignonene hadde vi holdt av en skive bacon. Den finhakket vi og hadde i jernpannen sammen med sopp og smør. Soppen skal stekes til den har suget opp fukt fra pannen, ikke så lenge at den begynner å avgi fuktighet igjen. Tomatsalaten laget vi av ujevne biter tomater i ulike farger, salt, pepper, krydderurter og god olivenolje. Den sto og godgjorde seg på kjøkkenbenken et par timer mens vi ordnet med maten. Den baconsurrede mørbradfileten satte vi i ovnen inntil en kjernetemperatur på mellom 50 og 55 grader. Det tok en halv time på 130 grader (sammen med potetene). Dersom du ikke har steketermometer, så klyp i kjøttet med fingrene. Det skal gi litt motstand, men ikke være hardt. Og sausen? Se her.

Dette er rødvins-mat. Gjerne en kraftig kar med mye smak og tanniner. I Frankrike bør vi Sør-Vest til Bordeaux. I Spania til områdene sør for Navarra. I Italia til Piemonte eller et stykke øst i Toscana. En Merlot- eller Cabernet Sauvignon-basert vin fra Australia eller Sør-Amerika vil også være perfekt følge.





Godt til 17.mai-frokosten

13 05 2011

Tradisjoner er viktige. Særlig på nasjonaldagen. Her er noen tips til en sen frokost/brunch. Vi legger den ut før helgen, slik at alle får tid til å handle inn!

Vi har tidligere omtalt klubbens favorittsalat med brokkoli, bacon og solsikkefrø. Se mer om den her. En sikker vinner!

Pølse med brød hører dagen til. Hva med å lage brochette/grillspyd i stedet? Litt mer stas? Skjær loff i terninger. Den behøver ikke å være fersk. Frityrstek bitene så vidt det er og dypp dem i sprøstekt løk. Skjær din favorittpølse (prøv Jacobs krydderpølser!) i omtrent like store biter. Tre bitene annen hver på spydene. Legg dem på grillen eller i ovnen et par minutter før servering. Og om du er lei av vanlig ketchup og sennep, kan du jo prøve aioli til. En ketchup-dipp av tomatpuré blandet med eddik, finhakket chili og hvitløk, samt passe mengde sukker, gjør også susen.

Karbonader med løk hører med. Prøv en vri med mini-karbonader. Som regel blir digre pucker for mye ved siden av alt det andre. Prøv også frityrsteking av løken. Skjær tynne skiver sjalottløk til dette. Sprøtt og herlig. Pass på varmen, så ikke løken svir seg! La løken renne av seg på kjøkkenpapir.

En rett vi har hatt suksess med på 17. mai er djevel-egg. Skjær hardkokte egg i to. Ta ut plommen. Kjør den med stavmikser sammen med smør, paprikapulver, sennep, litt aioli (den har du jo allerede laget!) og noen dråper tabasco. Sprøyt det hele tilbake, slik at blandingen legger seg oppi tomrommet i eggehviten. Pynt gjerne med noen strimler røkelaks.

Til slutt kan vi anbefale ferske reker naturell med aioli, blancherte asparges og hjemmelaget lyst brød. Et glass musserende vin hører med. God 17. mai!





Favorittsalat nr. 1

13 01 2011

I kjølvannet av ribbefett og sylte kan det være godt med en enkel salat. En kjent kokk uttalte en gang at de beste salatene aldri har mer enn 3 ingredienser. Ta Cesar for eksempel: Romano, parmesan og krutonger. Eller Nicoise: Tunfisk, hardkokt egg og tomat. Vel, vi vil ikke være så kategoriske, men si at den perfekte salat sannsynligvis bør inneholde minst 3 og maks 5 ingredienser. Pøser vi oppi flere smaker vil de lett kunne slå hverandre ihjel. Dressingen kommer selvsagt i tillegg.

Her er vår favorittsalat. Den passer utmerket alene eller sammen med for eksempel den fylte kyllingfileten i forrige innlegg. Den inneholder brokkoli, bacon, revet ost, vårløk og ristede solsikkekjerner. 5 ingredienser. Verken mer eller mindre. Brokkolien kuttes i fine, små buketter. Baconskivene stekes og legges på kjøkkenpapir, slik at de blir tørre og sprø. Deretter smuldres eller brekkes de opp med fingrene. Vårløk kuttes i biter. Pinjekjernene ristes i langpanne på 200 grader i noen få minutter til de får litt farge og en nøtteaktig smak. Osten rives tynt. Du kan godt bruke ferdigstrimlet mozarella eller liknende. Det hele blandes.

Dressingen består av majones (gjerne hjemmelaget) og rødvinseddik, salt og sukker. Pisk eddiken inn i majonesen og smak deg fram. Den skal være kremet, og med fin balanse mellom salt, søtt og syrlig. Dressingen vendes inn i salaten før servering.

Friske salater kaller på italienske viner. Rødt, hvitt eller rosa. Alt går like bra til denne retten. Vinene skal være friske og lette, bløte og runde, og gi oss en lengsel mot sommeren. En hvit Soave Classico fra Veneto vil fungere ypperlig. Det vil også en Valpolicella fra samme distrikt.