I kjærlighetens tegn

14 02 2017

Det nærmet seg Valentinsdagen, og hva var vel mer passende enn å samle gode venner rundt et flott pyntet bord og dele gode mat- og vinopplevelser. For i disse dager er det viktig å vise at vi bryr oss om hverandre, og at vi har evnen til å glede oss over de små tingene, som kanskje ikke er så små likevel.

img_3019

Vakkert pyntet til fest

Vertskapet hadde gjort seg flid med å skape en flott ramme om arrangementet. Musserende herligheter kom i glassene og vi fikk nyte spennende amus bouche bestående av crispy bacon marinert i lønnesirup og manchego-toast med honningkrem. Da passet det ekstra godt at den ene musserende, en rosé Cremente de Loire fra Blanc Foussy i Vauvert, nettopp hadde en undertone av honning i det friske og sprudlende. Musserende nr 2 var en nydelig Grand cru fra Pierre Peters i Champagne.

img_3022

Crispy bacon med lønnesirup

Vi kunne ha blitt sittende i sofaen og kost oss med deilige amus bouche og perlende dråper hele kvelden, men nå var det tid til å gå til bords.

Hvitt kom i glassene, to typer riesling skulle vi smake, en Riesling Kabinett Feinherb fra Schloss Johannisberg i Rheingau og en Riesling «von der Fels» fra produsenten Keller i Rheinessen. Herlige var de begge to. Der Kabinetten slo til med sødme og fruktighet svarte Keller med desto mer kompleksitet og fylde.

img_3034

2 flotte tyskere

Og rettene kom på bordet, den ene etter den andre. Først fikk vi krabbetaco, lefse med avokado, kongekrabbe, mangosaus og hjemmesyltet agurk. Morsom og velsmakende fingermat som gjerne kan bli fast alternativ til den kjedelige lakserullen på tapas-bordet framover. Artig! Og veldig godt.

img_3030

Krabbetaco

Neste post på programmet var en carpaccio av villkveite med god olivenolje, koksmelk, chili og havsalt. Herlig!

img_3037

Carpaccio av villkveite

Mer hvitt i glassene. Nå fransk. En klassisk burgunder fra Chablis, nærmere bestemt fra produsenten Brocard, en «Vieilles Vignes» (gamle vinstokker). Frisk og syrlig som en god Chardonnay som har suget fuktighet langt nede i jorda skal være. Hvitvin ble supplert med rødt. Og nå kom det to glimrende røde som fortjenter et eget kapittel. Først en Ribera del Duero fra vingården Lagar de Isilla, en gård, en vinprodusent og et hotell noen av vinklubbens medlemmer hadde gleden av å besøke forrige sommer, et sjarmerende sted med en rustikk restaurant (der den lokale varianten av dielam bare må prøves!) og en relativt liten vinproduksjon. Men for noen viner! Her fikk vi et eksemplar av topplinjen, en Reserva lagret på eikefat av 100% temperanillo, men så langt unna en Rioja som det går an å komme. Tankene gikk til en eksklusiv og  årgangsmoden Bordeaux. Og Bordeaux skulle det også bli! Den andre røde var en Grand Cru fra 2005 (den årgangen dere vet) fra Chateau de Pressac i St. Emilion, en vingård vi også har besøkt. Og de av oss rundt bordet som setter pris på mørke frukter og kraftige tanniner frydet oss nesten så vi datt av stolen.

img_3045

Skreien – kjærlighetsfisken

Men tilbake til maten. Neste rett var skrei. Casanova-torsken som dukker opp rundt valentinsdagen og har vandret som en kjærlighetssyk pilegrim fra det nordligste barentshav til norskekysten for å gyte. Vi fikk et raust stykke kritthvitt kjøtt perfekt varmebehandlet til 44 grader i kompaniskap med syltet sjalottløk, jordkokkpuré, brent purre, sukkersaltet sitron og en hasselnøttvinaigrette.

img_3048

Chateaubriand med rødvinssaus

Og for å gjøre skikkelig ære på de tanninrike vinene kom i tillegg en flott chateaubriand på tallerkenen fulgt av sprøstekte potetflak, grønn asparges, baconmarmelade og chilisyltetøy, og med en kraftig rødvinsreduksjon til. Nam!

Før desserten sjenket vertskapet en søtsak fra Valpolicella, en recioto fra Giovanni Allegrini. Og så kom den.

img_3062

Karamell, karamell, karamell

Desserten altså. En bombe av en karamellkomposisjon med en rekke teksturer og varianter av det søteste søte. En verdig avslutning på kjærlighetskvelden. Og til og med formet som et hjerte!

Takk til vertskapet for maten, vinen og kjærligheten.

 





Burgunderaften med mykje attåt

13 09 2014

 

IMG_2011

 

Det hele startet med champagne fra Burgund og fortsatte aftenen gjennom med hvite og røde viner fra dette fantastiske området øst i Frankrike. Så godt at Mat- og vinklubben Smak har besluttet å planlegge sin første mat- og vinreise. Nettopp til Burgund! Referat følger en gang på disse tider neste år.

Men nå til september 2014 og det 25te ordinære møtet i klubben. Møte og møte. Vi snakker ikke bedehusforsamling. Når Smakgjengen møtes er det i maten og vinens tegn. Vertskapet står helt fritt til å overraske med tema, vinvalg og kulinariske hemmeligheter. Det eneste som kreves er gode forberedelser og at man gjør sitt ytterste for å skape en flott stemning og de virkelige gode smaksopplevelsene. Og for en stemning! Og for noen smaker!

For å sammenlikne 2 musserende viner, begge produsert på samme måte, men på ulike druer og ulike steder, serverte vertskapet både en Veuve Cliequot og en italiensk Ferrari. Det er mulig at Ferrarien raste over målstreken et knapt sekund foran den franske. Nydelige små bobler var det i begge flasker. Og som tilbehør til boblene fikk vi 2 amus bouche, som var så gode at de ble borte på et blunk. Den ene nachos med limemarinert laksetartar, nærmest en laks ceviche, og pepperrotkrem, den andre sprøstekt parmaskinke med rømme og lakserogn. Morsomme smakskombinasjoner. En perfekt start på måltidet.

Til bords fikk vi mere burgunder i glasset. Nå en Louis Jadot i artig kontrast til en sauvignon blanc fra Cloudy Bay. Forretten var grillet krabbe med jordskokk, jordskokkchips og ramsløk. Meget velsmakende! Begge viner sto godt til retten. Særlig var referenten begeistret for burgunderen til den nydelige sausen, som var en reduksjon av jordskokkfløte (jordskokk i melk og fløte over natten), pisket sammen med iskaldt klaret smør og ramsløk. En sikker vinner! Og kudos til kokken for å ha reist hovedstaden rundt for å finne de største krabbeklørne.

IMG_2020

Enda en forrett sto på programmet. Steinbit med baconsurrede dadler, ertepuré, pannestekte poteter og soyasmør. Her ble gjestene bedt om å smake både hvitt og rødt, en amerikansk Chardonnay på burgund-metoden (Chateau St. Michele) og (igjen) en ekte burgunder, denne gangen en rød pinot fra Laboure Roi. Både det hvite og røde passet godt til steinbit. Bacon, dadler, litt rustikt preg og soyasaus flørtet muligens mer mot det røde enn det hvite.

IMG_2033

Enda en pinot fant veien til glassene. En franskinspirert newzealender fra Saint Clair. Og så kom kalvefileten på bordet. En flott kreasjon med stekt skorsonnerot, puré av samme grønnsak, egenplukkede traktkantareller, en stuing av samme sopp og en fantastisk reduksjon med timian, fløte og hvitvin.

IMG_2045

Og da var vi fremme ved desserten. Vi fikk favoritten, Moscato d’Asti i glasset. Denne gangen fra Castillon. Og på tallerknene kom det søte saker. Lemon marengpai, bringebærsalat og pistasjnøtter. En lang og flott mat- og vinaften fikk en verdig avslutning. Samtalen gikk kontinuerlig og livlig over bordet. Enda en Smakkveld å glede seg over. Nå gleder vi oss til den neste.

IMG_2048





Krabbeboller med kantareller

22 09 2011

I Sør-Frankrike har de noe som heter brandade. Det er en slags fiskebolle av potetpuré, krydder og klippfisk. Her får dere oppskriften på en variant med kjøtt fra vår kjære taskekrabbe, som i disse dager er på sitt beste.

Kok en krabbe og ta vekk paven (eller kjøp ferdigkokt og fyllt krabbeskall). Bruk alt kjøttet og bland det sammen i en skål. Kok noen nypoteter og ha oppi 2-3 fedd hvitløk den siste delen av koketiden. Hell av vannet. Mos poteter og hvitløk sammen med smør og olivenolje, et egg og finhakket persille. Vend inn krabbekjøttet og smak til med salt, pepper, sitronsaft og noen dråper tabasco.

Form små boller med to skjeer eller med hendene (pass på varmen!) og strø over ristede sesamfrø. Legg krabbebollene på tallerkenen sammen med sprøstekte kantareller og løk, og litt frisk salat med sitron og olivenolje, samt noen teskjeer grønn pesto. Pynt med en krabbeklo eller to.





Kongekrabbe bechamel

3 09 2011

Denne retten ble servert på Mat og vinklubben Smaks festmiddag for en uke siden.

Både krabbekjøtt og hvit saus (bechamel på fransk) er bløte i konsistens og søte på smak. Derfor la vertskapet vekt på å skape balanse og kontrast i retten ved å legge til ovnstørkede tomater, en syrlig vinaigrette og blader av rubarb-salat.

Cherrytomater ble lagt i ovnen noen timer før gjestene kom (minimum 5 timer). Jo lengre de ligger desto bedre blir de. Sluttproduktet skal minne om soltørkede tomater. Og bestemmer du deg for å servere denne retten sånn i siste liten, kan du til nød bruke de soltørkede rett fra pakken.

Vinaigretten ble pisket sammen av god olivenolje, riseddik, soyasaus, lime og finhakket sjalottløk. Med sødmen i tomatene og krabben trengtes ingen søte ingredienser her.

Hvit saus ble laget slik hvit saus skal lages, med smør, mel og melk. Og litt salt. Kongekrabben var kokt og kunne renses på forhånd. Kjøttet ble sautert så vidt i litt smør før servering. Små salatblader, vinaigrette og tomater ble lekkert dandert langs kanten på tallerkenen. Krabbekjøtt og saus i midten. Særdeles velsmakende.

Til retten serverte vertskapet en Colli Orientali Del Friuli Friulano Vecchia Vigna al Clivi 2009, en kuriositet fra det absolutt østligste Italia, helt mot grensen til Slovenia. Flere mente at vinen kunne minne om en Sancerre, og det er faktisk visse likhetstrekk mellom Friulano-druen og Sauvignon Blanc. Vi regner derfor med at for eksempel en Reverdy Sancerre 2008 også hadde gått fint til denne krabberetten.





Krabbe-maki

1 09 2011

På Mat- og vinklubben Smaks festaften lørdag ble det blant annet servert makiruller med en krydret krabbesalat. Vi lovet bloggens lesere oppskriften, og her kommer den:

Kok sushi-ris. Følg instruksjonene på pakken eller følg disse enkle reglene: Skyll risen godt. Kok den mør. La den kjøle litt. Tilsett sukker, ris-eddik og litt salt. Smak til, slik at du får den perfekte balansen mellom syrlig, salt og søtt. La risen kjøle seg helt.

Lag krabbesalaten av hjemmelaget majones, litt sterk (ikke søt) chilisaus, litt soyasaus, strimlet kokt kongekrabbe, finhakket rødløk, finhakket chili (eller jalapeno), vårløk og bladpersille. Lag fine små terninger av mango ved å skjære ut stenen, kutte fruktkjøttet ned mot skallet i rutemønster og deretter skjære vekk skallet.

Klipp et nori-flak i strimler. Bruk ostehøvel og skjær tynne flak av agurk (på langs). Rull agurkflakene sammen til en sylinder og «lim» den på plass med nori-strimmelen som et belte. Du får den til å sitte ved å væte den litt i enden. Prøv deg fram!

Legg først en liten klump sushi-ris i bunnen av agurk-sylinderen. Fyll på med krabbesalat. Pynt på toppen med fine terninger av mango.

Så til det viktigste: Ikke spis disse med kniv og gaffel. Bruk fingrene eller pinner og ta hele sylinderen i ett jafs.

Vintips: En halvtørr Riesling, for eksempel en Schloss Lieser Riesling Kabinet fra Mosel.





Herskapelig krabbelag

28 08 2011

Mat og vinklubben Smak var igjen samlet til herskapelig lag. Klubben har 5 faste festmiddager i året og dette var den fjerde i 2011. Og for et selskap!

Vertskapet bød på 7 gastronomiske opplevelser utenom det vanlige, og hele 10 ulike viner ble generøst fylt opp i glassene inkludert aperitiffen, en Bellini, nærmere bestemt prosecco med ferskenpuré, en frisk sensommerlig opplevelse.

Som fingermat før vi satte oss til bords ble det servert små pølsebiter fra Strøm Larsen pølsemakeri og noen morsomme agurkskiver med krabbekjøtt, mango og paprika (se bildet). Hermed satte vertskapet temaet for den første delen av måltidet, nemlig krabbe i ulike varianter.

Og vinen skulle som Bellinien bli hovedsakelig italiensk. Med gjeste-opptredener fra Tyskland, Østerrike, Frankrike og Spania. Da bellinien var drukket opp og fingermaten var borte ble vi ønsket velkommen til bords og en blindtesting av 2 svært ulike hvite viner foresto.

Den ene greide gjestene raskt å lokalisere til Moseldalen (ja, vi begynner å bli ganske flinke), en Riesling fra Schloss Lieser fra 2009.

Ivrige lesere av Mat- og vinklubben Smaks blogg vil kanskje huske at det i februar ble prøvet en Riesling fra samme «Weingut», men den gangen en Riesling Trocken. Selv om denne også hadde noe restsødme, var Kabinett-varianten en riktig søtsak med restsukker på 45 gram pr. liter. Vinen virket en smule musserende mot tungen og var rene fruktkurven av dufter og smaker. For enkelte ble dette kveldens favoritt. For andre var den en tanke for søt. Men likevel en glimrende vin, særlig til mat med litt krydder.

Den andre vinen var vanskeligere å lokalisere, og selskapet kom raskt på villspor i retning av Loire-dalen. Både Sauvignon Blanc og Chenin Blanc ble nevnt. Men vi skulle til Italia. Vi ble servert en Colli Orientali Del Friuli Friulano Vecchia Vigna al Clivi 2009. Hva betyr så alt dette?

Vel, vinen er fra Friuli, et vindisktriktet nord-øst for Venezia med byer som Trieste og Udine. Collio Goriziano (eller bare Collio) er et attraktivt vinområde helt inntil grensen mot Slovenia og må ikke forveksles med byen Collio i Lombardia. Clivi er varemerket til vinprodusenten Ferdinando Zanusso som har satset på 40-60 år gamle vinstokker («vecchia vigna») og prøver å dyrke vin slik den ble dyrket i riktig gamle dager. Den dominante druen er en lokal Tokai-variant som kalles Tocai Friulano eller bare Friulano. Den kalles også Sauvignon Vert, og det var ikke underlig at vi fikk assosiasjoner til Loire-dalens Sancerre.

Siden Tokai er en drue vi ofte forbinder med søte dessertviner fra Ungarn, var dette en spennende og ny opplevelse for oss alle. Tokai-druene var så vidt akkompagnert av den italienske Verducco eller Verdicchio-druen og den Slovensk-Kroatiske spesialiteten Malvasia. Vinen var knusktørr med floral inngang og høy grad av syrlighet i avslutningen, absolutt en vinner til retten av kongekrabbe som straks kom på bordet.

Krabben ble servert i en nydelig bechamel-saus og med tilbehør av ovnstørkede tomater, rubarb-salat og en hjemmelaget vinaigrette. Retten balanserte flott mellom kremet bechamel, sprø salat, sur-søte tomater, vinegraittens syrlighet og krabbens sødme. Perfekt! Detaljert oppskrift følger i senere innlegg. Følg med!

Snart kom en tredje hvitvin i glasset, en østerriker som gjestene lett forvekslet med en burgunder. Vinen hadde samme fruktighet og mineralitet som en godt lagret Chardonnay, men viste seg å være en 2007 Grüner Veltliner Tradition fra Schloss Gobelsburg. Så feil kan man ta! Men med en endruevin som har mange fellestrekk med Chardonnay og 18 måneders lagring på eikefat kan selv den mest trente gane gå vill. Vinen var flott og kompleks og vokste med hver eneste slurk. En virkelig perle av en Grüner Veltliner.

En tredje krabbevariant dukket også opp. En kremet kongekrabbesalat servert som maki. Tynne agurkflak omfavnet sushi-ris og krabbekjøtt i hjemmelaget majones med jalapeño-pepper, rødløk, agurk og mango. Det hele ble holdt på plass av en strimmel med nori-tang. Et praktfullt syn og en herlig munnfull for ganen. Pepperfrukten ga akkurat passe spark i maki-rullene som ellers besto av bløte og sødmefylte smaker. Og her kom Moselvinen virkelig til sin rett. Den halvtørre Rieslingen ga munnfullen en nesten ekstatisk effekt etter møtet med chili-frukten.

Vertskapet mente det var på tide med en kjøttrett. Gjestene nikket og smilte, og straks var en fin liten komposisjon av en kalvefilet med rødvinssaus, kantareller og en puré av jordskokk og pastinakk på tallerkenene.

Til kjøtt må det være rødt. Og rødt kom i glassene. Igjen var gjestene ute på villspor i sin gjetning, men kanskje likevel ikke helt. Noen av oss mente å kjenne igjen den fruktigheten man finner i viner fra Sør-Rhone, der ofte Grenache er den dominante druen. Vi måtte et stykke lengre sør og sør-vest, til Rioja-distriktet i Nord-Spania. Men druen var korrekt nok Grenache eller Garnacha som de sier der nede.

Flasken kom på bordet og vi kunne konstatere at vi hadde med en sjeldent god produksjon fra gamle vinstokker på vingården Bai Gorri fra 2008 å gjøre. Og mens de fleste røde fra Sør-Rhone har Grenache som den dominante druen i kombinasjon med Syrah og Mourverdre, var dette en 100 % «Garnacha». Dette var et hyggelig møte med en Rioja basert på en annen drue enn Tempranillo. Vinen passet utmerket til det delikate kalvekjøttet med sine ikke for markante tanniner og sin fyldige og fruktige smak.

Som «pauserett» før hovedretten fikk vi en klassisk «tapa tres quesos», et stykke toast med 3 ulike oster (manchego, tierno og camembert) og en nydelig marmelade som tilbehør.

Til denne retten kom enda en italiensk vin i glassene, en rosé denne gangen av druen Pinot Noir, produsert i Piemonte av Alfiero Boffa, som er mest kjent for sine Barbera d´Asti. Denne rosévinen var særdeles behagelig mot ganen, fin i farge og frisk i duft og med smak av lyse bær.

Og så var vi framme ved hovedretten: Kveite i en nydelig saus av smør, gressløk og hvitvin med blancherte gulerøtter og røfft behandlede poteter. Retten vil få behørig omtale i et senere innlegg.

Til kveita serverte vertskapet to nye hvite, en burgunder (som vi aldri greide å gjette var en burgunder) og enda en italiener. Den hvite burgunderen var en Louis Jadot fra 2009, en klassisk 8 måneder eikelagret Chardonnay med dufter og smaker av fersken og eple, men med overaskende lite syre i avslutningen, en mild vin som balanserte fint mot de forsiktige smakene i kveiteretten.

Italieneren viste seg å være en Pinot Grigio fra det trendy vinhuset Voga, kjent for sitt moderne flaske-design, sine reklamekampanjer med flittig bruk av vakre italienske kvinnelige modeller og sitt patenterte motto: Drink IN Style. Vi forsøkte å være så stilfulle som det var mulig å være såpass sent på kvelden og etter å ha smakt på 7 ulike viner. Pinot Grigio er som regel en enkel og lettdrukket vindrue med florale elementer, samt god syre og fruktighet. Alt dette fant vi igjen i Voga sin kule flaske, en hyggelig opplevelse og et godt følge til hovedretten.

Og når gjestene var på det mest fornøyde med viner og nydelig mat, kom selvsagt desserten på bordet. Og hvilken dessert! Den fortjener selvsagt et eget innlegg. Vi vil her bare nevne en himmelsk sjokolade-fudge med marsmallows og peanøtter, rikelig med høstens bær og en mascarponekrem med lime som er blitt referentens favoritt. Detaljer følger!

Til desserten hadde vertskapet valgt ut en spennende vin som faktisk fungerte bra både til sjokolade, bær og krem, en rød søtsak basert på Veneto-druene Corvina, Rondinella og Molinara. Dette er druene som gir oss de klassiske Valpolicella, Ripasso og Amarone-vinene. Og her altså en søt variant fra kooperativet Tesauro i Veneto. Navnet, Recioto della Valpolicella betyr at druene er tørket på stråmatter for å konsentrere fruktsaften og sødmen i druene, såkalt stråvin. Den samme metoden brukes for Amarone-vinene, der konsentrasjon av sødme og smak er ekstra høy. Amarone-vinene er likevel tørre viner, mens Recioto er viner med mye restsødme.

Gjestene takker vertskapet for en særdeles smakfull og spennende aften i krabbens tegn. Hele 3 retter med krabbekjøtt fikk vi smake, og det store utvalget viner gjorde at gjestene var nær ved å måtte krabbe hjem. Vi gleder oss til neste gang!





Krabbe-canneloni

9 06 2010

Canneloni fylt med krabbekjøtt, paprika, vårløk og hvitløk, med et lokk av parmesan.

Servert hos Vibeke og Helge i juni 2010.