Kontraster!

14 06 2020

Etter lang tids naturlig fravær grunnet pandemien som har rammet oss alle, var vi igjen samlet for å nyte mat, drikke og hyggelig selskap. Denne gangen hadde vertskapet samlet opplevelsene rundt temaet Kontraster. Det ble lovet mat fra ulike kulturer og tradisjoner, fra asiatisk til amerikansk, fra Middelhavsskysten til Australia og fra England til Frankrike. Viner skulle presenteres fra 4 ulike land, og i tillegg skulle hver rett være kontrastfylt.

Det hele startet ute i det fine været med en cocktail som vertskapet hadde lært på en av Londons hippe barer i City, en Pornstar Martini. Det eneste som gjør denne drinken til en martini, er glasset den serveres i. Og gudene vet hva en har med porno å gjøre. Cocktailen inneholder verken gin eller vermut, men ganske enkelt 1 del vodka, 1 del pasjonsfruktjuice og 1 del appelsinjuice + en liten teskje vaniljessukker, godt shaket med is og helt i, ja, martiniglass. Og den skal drikkes ved siden av et glass musserende, gjerne prosecco. Vertskapet hadde skiftet ut proseccoen med en Brut fra Olaf Schneider i Mozel, en overraskende frisk og knusktørr champagnoise på 100% Riesling.

IMG_2039

Drink og musserende ble servert ved siden av 2 slidere; den ene inspirert av Masterchef Australia, en vannbakkels fylt med posjert sjøkreps, hummer, creme fraiche og kaviar, den andre røkt salma med djevelegg-majones og ristet løk på en tynn skive brioche.

IMG_2045

Til bords ble det skjenket en hvitvin som vertskapet hadde funnet på pol-slippet tidligere i våres og som skulle være perfekt til sterkt krydret asiatisk mat, nærmere bestemt dumplings med hot dippsaus. Vinen, en Riesling Abtsberg Kabinett fra Maximin Grünhaus i Mosel, kunne virke i overkant søt på tungen i første smaksrunde, men sammen med dumpling-retten så var den svært så god.

Dumplingene ble servert i to varianter, én med torsk og mye chili, som kun var dampet og servert med en saus av soya, hoisin, lime og ketjap manis, og en som var stekt og dampet, med reker, hummer og krabbe uten så mye krydderier, men med en honningsaus som sa pang, der der ikke var spart på verken tørket kaffir-lime, galangal, tørket chili eller ingefær.

IMG_2047

Og da var vi framme ved neste kontrastfylte rett, Heston Blumenthals klassiske kamskjell med hvit sjokolade. Basis for retten er en kamskjell tartar med valnøttolje, sherry-eddik, sitron og gressløk (gressløken for anledningen byttet ut med ramsløk). Oppå tartaren et halvt kamskjell frest i smør i panne i 30 sekunder. Oppå den kaviar og revet hvit sjokolade. Og rundt det hele en kraftig saus som i hovedsak består av sterkt redusert fiskekraft, en fond av grønnsaker og vermut, samt fløte og hvit sjokolade. Og noen dråper rekeolje. Sausen blir enda flottere på tallerkenen hvis den tar turen innom en gassdrevet kremsprøyte (espuma) først. Oppskriften finnes i den utmerkede boka Heston at Home. Anbefales!

Vertskapet har befunnet seg i lengre perioder i Kroatia og blitt kjent med noen lokale vinprodusenter. Den ene, Zvonko Biljecki, sendte med oss noen flasker fra sine vinmarker rett utenfor Zagreb sist vi var i Kroatias hovedstad. Og det finnes vel ikke en bedre anledning til å dele slike eksklusive godsaker enn med god venner i lystig lag. Vi satset på at Sauvignon Blanc var en passende drue med nok syre og fruktighet til å matche den litt spesielle og sødmefylte retten, og vi hadde rett! Det funket perfekt. Og selvsagt må det ikke være en lokal liten produsent i Kroatia som leverer vinen, selv om Villa Khala fra Biljecki altså var midt i blinken. Vi tror nok enhver Sauvignon Blanc ville løftet fram Blumenthals morsomme og kontrastfylte rett.

IMG_2052

På tide med en hvit burgunder. Det hører liksom til på en kveld som denne. Retten ble kaldt «hummer og kanari» i tråd med tema for kvelden, selv om det ikke fantes noen smak av fugl. Kun hummer og kveite, alt posjert i en blanding av hvitvin, sitron, smør, smør og smør. Og med en kremet beurre blanc, som i anledning årstiden var spisset med finhakket ramsløk og pyntet med ramsløkblomster.

Mye smør krever den friskhet, syre og gane-rensende effekt som en godt eikelagret hvit burgunder kan gi. Og burgunder ble det, en Chablis Premier Cru (Cote de Lechet) fra 2005 av Produsenten Daniel-Etienne Defaix. Stram og deilig, frisk og syrlig, akkurat slik den skulle være.

IMG_2054

Kontrastene fortsatte. Vertskapet hadde fått for seg at kraft av svineknoke ville passe godt sammen med middelhavsfisk som havabbor eller dorade. Et fint stykke dorade ble skinnstekt, skinnet pelt av og stekt mellom matpapir i ovn til crispy snacks ved siden av. Og svinekraften fungerte akkurat så bra som vi hadde håpet sammen med fisken.

Hvilken vin skulle vi velge? Vel, vår kroatiske venn hadde også en rosé på lager, laget på 100% syrah, og vinen som hadde det klingende navnet Natasha, skulle vise seg å passe bra til både svinekraft og hvit, kjøttfull middelhavsfisk,

IMG_2059

Kongeretten når det gjelder kontraster på en og samme tallerken må være den klassiske surf’n’turf. Vertskapet valgte å steke flotte tigerreker i stedet for hummer, legge til en liten medaljong av indrefilet og servere det hele på en seng av sellerirotpuré og nykål og med fine norske asparges til. Og selvsagt med choronsaus til.

Nå fikk vertskapet en god anledning til å servere rødt i glassene. Det ble to varianter, en spennende spanjol, som vi første gang stiftet bekjentskap med på restauranten Bon Lio i Oslo. Vinen heter «Zeta», kommer fra fjellene nord-vest i Spania og er laget på 100% Garnacha (Grenache for frankofile). Denne vinen har blitt en av vertskapets favoritter, en subtil mellomting mellom en fruktig og bløt pinot og en rhone-vin med punch. Den andre røde ble hentet hjem fra Saint Emilion for 10 år siden, en Grand Gru stemplet 2005 fra vinprodusenten Chante Alouette Cormeil.

IMG_2063

Vi avsluttet aftenen med en mille feuille med norske jordbær, karamelliserte butterdeigsplater og mascarponekrem. En virkelig lekkerbisken. God sommer til våre lesere! Neste gourmet-aften i klubben Smak, er i september.





I kjærlighetens tegn

14 02 2017

Det nærmet seg Valentinsdagen, og hva var vel mer passende enn å samle gode venner rundt et flott pyntet bord og dele gode mat- og vinopplevelser. For i disse dager er det viktig å vise at vi bryr oss om hverandre, og at vi har evnen til å glede oss over de små tingene, som kanskje ikke er så små likevel.

img_3019

Vakkert pyntet til fest

Vertskapet hadde gjort seg flid med å skape en flott ramme om arrangementet. Musserende herligheter kom i glassene og vi fikk nyte spennende amus bouche bestående av crispy bacon marinert i lønnesirup og manchego-toast med honningkrem. Da passet det ekstra godt at den ene musserende, en rosé Cremente de Loire fra Blanc Foussy i Vauvert, nettopp hadde en undertone av honning i det friske og sprudlende. Musserende nr 2 var en nydelig Grand cru fra Pierre Peters i Champagne.

img_3022

Crispy bacon med lønnesirup

Vi kunne ha blitt sittende i sofaen og kost oss med deilige amus bouche og perlende dråper hele kvelden, men nå var det tid til å gå til bords.

Hvitt kom i glassene, to typer riesling skulle vi smake, en Riesling Kabinett Feinherb fra Schloss Johannisberg i Rheingau og en Riesling «von der Fels» fra produsenten Keller i Rheinessen. Herlige var de begge to. Der Kabinetten slo til med sødme og fruktighet svarte Keller med desto mer kompleksitet og fylde.

img_3034

2 flotte tyskere

Og rettene kom på bordet, den ene etter den andre. Først fikk vi krabbetaco, lefse med avokado, kongekrabbe, mangosaus og hjemmesyltet agurk. Morsom og velsmakende fingermat som gjerne kan bli fast alternativ til den kjedelige lakserullen på tapas-bordet framover. Artig! Og veldig godt.

img_3030

Krabbetaco

Neste post på programmet var en carpaccio av villkveite med god olivenolje, koksmelk, chili og havsalt. Herlig!

img_3037

Carpaccio av villkveite

Mer hvitt i glassene. Nå fransk. En klassisk burgunder fra Chablis, nærmere bestemt fra produsenten Brocard, en «Vieilles Vignes» (gamle vinstokker). Frisk og syrlig som en god Chardonnay som har suget fuktighet langt nede i jorda skal være. Hvitvin ble supplert med rødt. Og nå kom det to glimrende røde som fortjenter et eget kapittel. Først en Ribera del Duero fra vingården Lagar de Isilla, en gård, en vinprodusent og et hotell noen av vinklubbens medlemmer hadde gleden av å besøke forrige sommer, et sjarmerende sted med en rustikk restaurant (der den lokale varianten av dielam bare må prøves!) og en relativt liten vinproduksjon. Men for noen viner! Her fikk vi et eksemplar av topplinjen, en Reserva lagret på eikefat av 100% temperanillo, men så langt unna en Rioja som det går an å komme. Tankene gikk til en eksklusiv og  årgangsmoden Bordeaux. Og Bordeaux skulle det også bli! Den andre røde var en Grand Cru fra 2005 (den årgangen dere vet) fra Chateau de Pressac i St. Emilion, en vingård vi også har besøkt. Og de av oss rundt bordet som setter pris på mørke frukter og kraftige tanniner frydet oss nesten så vi datt av stolen.

img_3045

Skreien – kjærlighetsfisken

Men tilbake til maten. Neste rett var skrei. Casanova-torsken som dukker opp rundt valentinsdagen og har vandret som en kjærlighetssyk pilegrim fra det nordligste barentshav til norskekysten for å gyte. Vi fikk et raust stykke kritthvitt kjøtt perfekt varmebehandlet til 44 grader i kompaniskap med syltet sjalottløk, jordkokkpuré, brent purre, sukkersaltet sitron og en hasselnøttvinaigrette.

img_3048

Chateaubriand med rødvinssaus

Og for å gjøre skikkelig ære på de tanninrike vinene kom i tillegg en flott chateaubriand på tallerkenen fulgt av sprøstekte potetflak, grønn asparges, baconmarmelade og chilisyltetøy, og med en kraftig rødvinsreduksjon til. Nam!

Før desserten sjenket vertskapet en søtsak fra Valpolicella, en recioto fra Giovanni Allegrini. Og så kom den.

img_3062

Karamell, karamell, karamell

Desserten altså. En bombe av en karamellkomposisjon med en rekke teksturer og varianter av det søteste søte. En verdig avslutning på kjærlighetskvelden. Og til og med formet som et hjerte!

Takk til vertskapet for maten, vinen og kjærligheten.

 





Beste spisesteder i Oslo

8 10 2014

Medlemmene i Mat- og vinklubben Smak nyter gjerne et glass og en matbit også utenom våre faste gourmet-aftener. Venner har spurt om vi kan anbefale det vi synes er «Best i Oslo» når det gjelder spisesteder. Vi tar oppfordringen og lister opp de spisestedene som vi har de beste minnene fra. Det betyr ikke at disse restaurantene rent objektivt nødvendigvis er best innen sin genre. Det betyr bare at vi likte det vi fikk, at service og stemning var bra, og at vi syntes vi fikk valuta for pengene.

Og her er listen:

Beste gastropub: Grünerløkka Bryggerhus

Beste soul food: Smelteverket

Beste formiddagskaffe og -kake: Halvorsen konditori (foreløpig stengt)

Beste danske «frokost» (lunsj): Fyret

Beste afternoon tea: Vinterhaven/Bibliotekbaren Bristol

Beste lunsjmeny (pris/variasjon/kvalitet): Pascal

Beste fisk: Mares

Beste fiskesuppe: Havsmak

Beste wienerschnitzel: Bakkekroen

Beste indiske: Jewel of India

Beste franske brasserie: Brasserie Blanche

Beste burger&fries: Burger Bar

Beste grillrestaurant: St. Lars

Beste asiatiske fusion: Hanami

Beste tradisjonelle japanske: Sato

Beste tapas: Bon Lio / Otro Lio

Beste texmex: Habanero

Beste thai: Sawan

Beste italienske: Pinerolo

Beste sør-amerikanske: Piscoteket

Mest for pengene: Vognmand Nilsen

Beste Michelin for pengene: Fauna

Beste biff tartar: Brasserie Hansken

Beste nykommer: Kontrast og BA53

Beste pizza: Patio (Cin Cin)

Beste norske husmannskost: Dovrehallen

Beste totalopplevelse (utsikt, peiskos, stemning, service, mat): Grefsenkollen

Beste fish&chips: Fiskeriet

Beste biff: Nygård Steakhouse

Beste dim sum: Dinner

Beste salat: Salon de Thé (Nasjonalgalleriet)

Beste egg og bacon: Mat og mer

Beste før opera: Eufemia Bar (Hotel Opera)

Kamskjell og kveite cevice på byens beste tapasrestaurant: Bon Lio

Kamskjell og kveite cevice på byens beste tapasrestaurant: Bon Lio





Herskapelig krabbelag

28 08 2011

Mat og vinklubben Smak var igjen samlet til herskapelig lag. Klubben har 5 faste festmiddager i året og dette var den fjerde i 2011. Og for et selskap!

Vertskapet bød på 7 gastronomiske opplevelser utenom det vanlige, og hele 10 ulike viner ble generøst fylt opp i glassene inkludert aperitiffen, en Bellini, nærmere bestemt prosecco med ferskenpuré, en frisk sensommerlig opplevelse.

Som fingermat før vi satte oss til bords ble det servert små pølsebiter fra Strøm Larsen pølsemakeri og noen morsomme agurkskiver med krabbekjøtt, mango og paprika (se bildet). Hermed satte vertskapet temaet for den første delen av måltidet, nemlig krabbe i ulike varianter.

Og vinen skulle som Bellinien bli hovedsakelig italiensk. Med gjeste-opptredener fra Tyskland, Østerrike, Frankrike og Spania. Da bellinien var drukket opp og fingermaten var borte ble vi ønsket velkommen til bords og en blindtesting av 2 svært ulike hvite viner foresto.

Den ene greide gjestene raskt å lokalisere til Moseldalen (ja, vi begynner å bli ganske flinke), en Riesling fra Schloss Lieser fra 2009.

Ivrige lesere av Mat- og vinklubben Smaks blogg vil kanskje huske at det i februar ble prøvet en Riesling fra samme «Weingut», men den gangen en Riesling Trocken. Selv om denne også hadde noe restsødme, var Kabinett-varianten en riktig søtsak med restsukker på 45 gram pr. liter. Vinen virket en smule musserende mot tungen og var rene fruktkurven av dufter og smaker. For enkelte ble dette kveldens favoritt. For andre var den en tanke for søt. Men likevel en glimrende vin, særlig til mat med litt krydder.

Den andre vinen var vanskeligere å lokalisere, og selskapet kom raskt på villspor i retning av Loire-dalen. Både Sauvignon Blanc og Chenin Blanc ble nevnt. Men vi skulle til Italia. Vi ble servert en Colli Orientali Del Friuli Friulano Vecchia Vigna al Clivi 2009. Hva betyr så alt dette?

Vel, vinen er fra Friuli, et vindisktriktet nord-øst for Venezia med byer som Trieste og Udine. Collio Goriziano (eller bare Collio) er et attraktivt vinområde helt inntil grensen mot Slovenia og må ikke forveksles med byen Collio i Lombardia. Clivi er varemerket til vinprodusenten Ferdinando Zanusso som har satset på 40-60 år gamle vinstokker («vecchia vigna») og prøver å dyrke vin slik den ble dyrket i riktig gamle dager. Den dominante druen er en lokal Tokai-variant som kalles Tocai Friulano eller bare Friulano. Den kalles også Sauvignon Vert, og det var ikke underlig at vi fikk assosiasjoner til Loire-dalens Sancerre.

Siden Tokai er en drue vi ofte forbinder med søte dessertviner fra Ungarn, var dette en spennende og ny opplevelse for oss alle. Tokai-druene var så vidt akkompagnert av den italienske Verducco eller Verdicchio-druen og den Slovensk-Kroatiske spesialiteten Malvasia. Vinen var knusktørr med floral inngang og høy grad av syrlighet i avslutningen, absolutt en vinner til retten av kongekrabbe som straks kom på bordet.

Krabben ble servert i en nydelig bechamel-saus og med tilbehør av ovnstørkede tomater, rubarb-salat og en hjemmelaget vinaigrette. Retten balanserte flott mellom kremet bechamel, sprø salat, sur-søte tomater, vinegraittens syrlighet og krabbens sødme. Perfekt! Detaljert oppskrift følger i senere innlegg. Følg med!

Snart kom en tredje hvitvin i glasset, en østerriker som gjestene lett forvekslet med en burgunder. Vinen hadde samme fruktighet og mineralitet som en godt lagret Chardonnay, men viste seg å være en 2007 Grüner Veltliner Tradition fra Schloss Gobelsburg. Så feil kan man ta! Men med en endruevin som har mange fellestrekk med Chardonnay og 18 måneders lagring på eikefat kan selv den mest trente gane gå vill. Vinen var flott og kompleks og vokste med hver eneste slurk. En virkelig perle av en Grüner Veltliner.

En tredje krabbevariant dukket også opp. En kremet kongekrabbesalat servert som maki. Tynne agurkflak omfavnet sushi-ris og krabbekjøtt i hjemmelaget majones med jalapeño-pepper, rødløk, agurk og mango. Det hele ble holdt på plass av en strimmel med nori-tang. Et praktfullt syn og en herlig munnfull for ganen. Pepperfrukten ga akkurat passe spark i maki-rullene som ellers besto av bløte og sødmefylte smaker. Og her kom Moselvinen virkelig til sin rett. Den halvtørre Rieslingen ga munnfullen en nesten ekstatisk effekt etter møtet med chili-frukten.

Vertskapet mente det var på tide med en kjøttrett. Gjestene nikket og smilte, og straks var en fin liten komposisjon av en kalvefilet med rødvinssaus, kantareller og en puré av jordskokk og pastinakk på tallerkenene.

Til kjøtt må det være rødt. Og rødt kom i glassene. Igjen var gjestene ute på villspor i sin gjetning, men kanskje likevel ikke helt. Noen av oss mente å kjenne igjen den fruktigheten man finner i viner fra Sør-Rhone, der ofte Grenache er den dominante druen. Vi måtte et stykke lengre sør og sør-vest, til Rioja-distriktet i Nord-Spania. Men druen var korrekt nok Grenache eller Garnacha som de sier der nede.

Flasken kom på bordet og vi kunne konstatere at vi hadde med en sjeldent god produksjon fra gamle vinstokker på vingården Bai Gorri fra 2008 å gjøre. Og mens de fleste røde fra Sør-Rhone har Grenache som den dominante druen i kombinasjon med Syrah og Mourverdre, var dette en 100 % «Garnacha». Dette var et hyggelig møte med en Rioja basert på en annen drue enn Tempranillo. Vinen passet utmerket til det delikate kalvekjøttet med sine ikke for markante tanniner og sin fyldige og fruktige smak.

Som «pauserett» før hovedretten fikk vi en klassisk «tapa tres quesos», et stykke toast med 3 ulike oster (manchego, tierno og camembert) og en nydelig marmelade som tilbehør.

Til denne retten kom enda en italiensk vin i glassene, en rosé denne gangen av druen Pinot Noir, produsert i Piemonte av Alfiero Boffa, som er mest kjent for sine Barbera d´Asti. Denne rosévinen var særdeles behagelig mot ganen, fin i farge og frisk i duft og med smak av lyse bær.

Og så var vi framme ved hovedretten: Kveite i en nydelig saus av smør, gressløk og hvitvin med blancherte gulerøtter og røfft behandlede poteter. Retten vil få behørig omtale i et senere innlegg.

Til kveita serverte vertskapet to nye hvite, en burgunder (som vi aldri greide å gjette var en burgunder) og enda en italiener. Den hvite burgunderen var en Louis Jadot fra 2009, en klassisk 8 måneder eikelagret Chardonnay med dufter og smaker av fersken og eple, men med overaskende lite syre i avslutningen, en mild vin som balanserte fint mot de forsiktige smakene i kveiteretten.

Italieneren viste seg å være en Pinot Grigio fra det trendy vinhuset Voga, kjent for sitt moderne flaske-design, sine reklamekampanjer med flittig bruk av vakre italienske kvinnelige modeller og sitt patenterte motto: Drink IN Style. Vi forsøkte å være så stilfulle som det var mulig å være såpass sent på kvelden og etter å ha smakt på 7 ulike viner. Pinot Grigio er som regel en enkel og lettdrukket vindrue med florale elementer, samt god syre og fruktighet. Alt dette fant vi igjen i Voga sin kule flaske, en hyggelig opplevelse og et godt følge til hovedretten.

Og når gjestene var på det mest fornøyde med viner og nydelig mat, kom selvsagt desserten på bordet. Og hvilken dessert! Den fortjener selvsagt et eget innlegg. Vi vil her bare nevne en himmelsk sjokolade-fudge med marsmallows og peanøtter, rikelig med høstens bær og en mascarponekrem med lime som er blitt referentens favoritt. Detaljer følger!

Til desserten hadde vertskapet valgt ut en spennende vin som faktisk fungerte bra både til sjokolade, bær og krem, en rød søtsak basert på Veneto-druene Corvina, Rondinella og Molinara. Dette er druene som gir oss de klassiske Valpolicella, Ripasso og Amarone-vinene. Og her altså en søt variant fra kooperativet Tesauro i Veneto. Navnet, Recioto della Valpolicella betyr at druene er tørket på stråmatter for å konsentrere fruktsaften og sødmen i druene, såkalt stråvin. Den samme metoden brukes for Amarone-vinene, der konsentrasjon av sødme og smak er ekstra høy. Amarone-vinene er likevel tørre viner, mens Recioto er viner med mye restsødme.

Gjestene takker vertskapet for en særdeles smakfull og spennende aften i krabbens tegn. Hele 3 retter med krabbekjøtt fikk vi smake, og det store utvalget viner gjorde at gjestene var nær ved å måtte krabbe hjem. Vi gleder oss til neste gang!





Spansk eller fransk til sjømat

15 08 2011

Da Mat- og vinklubben Smak hadde sin sommerfest i begynnelsen av juni, ble det servert kongekrabbe, salmalaks, tunfiskkaker og annen sjømat. Se innlegget om Sommerfesten her.

Til sjømaten ble det blindsmaking av 2 viner, en spansk og en fransk. Målet var å finne ut hva som passet best, en klassisk spansk 100 % Albarino eller en 100 % Chardonnay fra Burgund.

Dette var vinene:

Fourchaume Chablis Premier Cru «Vielle Vignes», 2007, kr. 230 på Vinmonopolet.

og

Santiago Ruiz, Rias Baixas, 2010, innkjøpt i Spania til ca. 15 € pr. flaske.

Begge viner hadde duft av epler og fin syrlighet ved inngangen, med smak også av epler, sitrus og friske frukter. Spanjolen ga kanskje en anelse friskere inntrykk ved første slurk. Den var også en tanke mer «floral» enn sin franske søster. Senere endret vinene seg i forhold til hverandre. Med skalldyr og sjøsmak vokste Chablis’en, mens Albarinoen mer eller mindre flatet ut og ble litt kjedelig. Vi fant fort ut at den franske var mer kompleks og utviklet seg både alene i glasset og sammen med maten, mens spanjolen sannsynligvis passet bedre som en iskald terrassevin på varme sommerdager.

Nå skal det bemerkes at kvaliteten på disse to vinene også var svært ulik. Det var nok ikke bare druetypen som avgjorde hvilken vin som passet best til maten. Den franske var tross alt en «Premier Cru» og til og med laget av velassorterte druer fra særdeles gamle vinstokker («Vielle Vignes»), mens spanjolen må karakteriseres som en god bordvin. Den franske hadde også fått modne seg over 4 år, mens den spanske var hentet fra fjorårets vinhøst. Likevel: Etter at vi har smakt mange viner av begge druetyper, holder vi fortsatt på at Chardonnay er en drue som passer spesielt godt til denne typen sjømat.





Viner til asiatisk mat

13 04 2011

Thaifolket drikker whisky til maten. Kineserne risbrennevinet maotai. Vietnameserne drikker tsjekkisk pils. Koreanerne heller nedpå en blanding av sprit og øl, såkalt somek. Vin er slett ikke vanlig å drikke i østen. Da Mat- og vinklubben Smak møttes forrige lørdag til asiatisk aften, burde vi kanskje ha drukket øl eller sprit, vi også.

Men så har det seg slik at vi er en Mat- og VIN-klubb, og at flere av klubbens medlemmer ikke er spesielt glad i verken øl eller sprit. Så da tok vi utfordringen i stedet, og testet ut ulike viner til asiatisk mat.

Utfordringen er nemlig at syreinnhold og garvestoffer i vin ofte kolliderer smaksmessig med (eller blir fullstendig overkjørt av) sterke smaker som ingefær (fersk og syltet), chili (rød og grønn), lime (blader og frukt) og andre asiatiske ingredienser. Derfor ble det en vinkveld i sødmens og fruktighetens tegn, noe flere av klubbens medlemmer satte stor pris på.

Den første vinen vi smakte var en Gewurztraminer fra Gustave Lorentz sin eksklusive vinproduksjon i Bergheim på fransk side av Rhinen midt i det østlige Alsace. Gewurztraminer er en svært aromatisk drue, nærmest rosa eller lilla i fargen, og som med sitt høye sukkerinnhold blir til sødmefylte viner. Forskere har funnet ut at druen har noen av de samme aromatene som den asiatiske frukten lichi. Duft og smak kunne også minne om honning, pærer og tropiske frukter. Vinen fungerte utmerket sammen med Mien Kham, en wrap av spinatblader rundt småbiter av ingefær, chili, rødløk, kokos, peanøtter og tørkede reker.

 

Vin nummer to var en Cava, en musserende vin fra Raventos i Blanc, en vinprodusent i Anoia i Catalonia, ikke så langt fra Barcelona. Vinen heter L’Hereu Brut, noe som fritt oversatt blir noe sånt som «tørr arving» på katalansk. Cavaen var også ganske tørr, kanskje litt i tørreste laget for de skarpe smakene i thailandsk mat. Den hadde en særdeles særpreget duft av gjær og sitrus. I motsetning til Gewurztramineren ble ikke denne noen stor suksess rundt bordet, selv om mange syntes det var herlig å nippe til noe musserende mellom rettene.

 

Lord Zinclair White Zinfandel var en morsom opplevelse. Vinen ble de flestes første møte med såkalt White Zinfandel rosé. Druen Zinfandel (som faktisk har sin opprinnelse på den Kroatiske kysten) brukes ofte til en kraftig rødvin, men finnes altså i varianten rosé og kalles da White Zinfandel. Lord Zinklair er en amerikansk vin som på kalifornsk vis skal serveres i plastkrus med sugerør og isbiter.

Vinen smaker av jordbær og vannmelon og kan nærmest minne om saft. Ikke egentlig et kompliment til den kalifornske vinprodusenten, men vi tror ikke de tar sånn på vei, for maken til populær vin skal man lete lenge etter. Vinen har til og med egen side på Facebook og har nærmest kjendisstatus i nabolandet Sverige. Det kan ha noe å gjøre med at den er søt, frisk og kun koster 55 svenske kroner. Sånn sett blir vinen den eneste vi har hørt om som fortsatt kan kjøpes for under en norsk femtilapp.

 

Som drikke til frityrstekt toast med spicy reketapenade var vinen helt grei, selv om noen lukket øynene og heller så for seg høye glass med isbiter og jordbær på terrassen en varm sommerdag.

Neste vin ble en utfordring, da ingen hadde ventet en sprudlende vin fra Mosel. Selvsagt lages det musserende etter methode champagnoise også i tyske vindistrikter. Under blindsmakingen rotet de fleste seg bort i Cavaer, Proseccoer og Cremanter fra sydligere strøk. Noen var til og med overbevist om at vi snakket om en Muscato d’Asti. Kanskje ikke så underlig, da denne halvtørre Mosel-champagnen hadde en fruktighet og aroma som kunne minne om den musserende søsteren fra Piemonte. Likevel altså: Moselvin.

Og en virkelig herlig

sådan, en 100 % Riesling fra vingården Lauretiusberg i Nahe. Sammen med en fantastisk variant av en Tom Ka Gai med masse smak av lime, ingefær, kokos og chili, fungerte faktisk vinen veldig bra. De kraftige smakene hentet fram sødmen i vinen og fikk den nok til å virke søtere enn den er alene.

Vi skulle også få prøve rødvin til den kraftige thairetten. Her hadde vertskapet behendig unngått viner med mye tanniner, da disse har lett for å kollidere fullstendig med asiatiske smaker. De hadde falt ned på en lett og fruktig Beaujolais Royal.

 

 

Og dermed fikk vi også bevist at rødvin fungerer strålende til asiatisk. Bare pass på ikke å servere den for varm (16 grader er helt perfekt). Pass også på at vinen må være lett, rund og fruktig og nesten helt uten garvestoffer. En Beaujolais eller Pinot vil derfor passe fint. Muligens også en lett Valpolicella fra Veneto. Men altså. Beaujolais var et godt valg med smaker av jordbær og bringebær.

Til slutt var det på tide med noe søtt til det søte. Vi ble servert en Moscatel de Setubal, en portugisisk smaksbombe av en hetvin, oransje i fagen, med dufter som fra et fat appelsiner og smak av mango og karamell. Til sorbet og smaker av lichi, mango og vanilje var vinen perfekt.

 

Aftenens konklusjon var enkel å trekke. Det går bra med vin til asiatisk mat. Men man må være ganske nøye med hva slags vin. Vårt vertskap hadde gått grundig til verks, og nok en gang kunne vi forlate et Smaks-bord etter en aften full av inntrykk og gode eksempler på smaker som passer.





Vin til biffen

31 03 2011

Biff av storfe tåler en rødvin med mye smak og tanniner. En vin som alene kan virke i overkant tøff mot smaksløkene bakerst på siden av tungen kan sammen med en saftig biff bli flott, rund og balansert.

Den vanligste vin å servere til biff, er en rød Bordeaux, enten den Cabernet Sauvigon-dominerte Bordeaux-vinen man finner mot vest eller den Merlot-dominerte vinen i øst.

Men et skikkelig biffmåltid kan også akkompagneres fra andre steder i verden. Går vi til Italia vil en Nebbiolo fra Piemonte gjør susen. Drar vi til Spania vil en Tempranillo fra Ribera del Duero være flott. Og drar vi av gårde til Australia eller Sør-Amerika, vil viner produsert på Cabernet Sauvignon og Merlot være glimrende tilbehør til en biff.

Vinvalget vil også avhenge av tilbehøret. Kjører du hardt på med peppersaus og grillede grønnsaker vil kanskje en mildere og aromatisk vin fra Sør-Rhone være et bedre valg som balanse mot de kraftige smakene. Til vår rett (øverste bilde) med bernaise, asparges, saltbakte poteter, pepret champignon og rødløkskompott, velger vi en godt lagret Bordeaux, gjerne fra Saint-Emilion.





Screwpull – ikke noe skjellsord

14 03 2011

Screwpull er ikke noe obskønt og har ikke noe med sex å gjøre. Det er fransk, markedsføres av Le Creuset og står for det beste innen vinutstyr. Her hjemme kan produktene kjøpes i de fleste velassorterte kjøkkenutstyrsbutikker.

Screwpull er noe av det morsomste en vinelsker kan få i present. Utenom vin da, selvfølgelig. Og nå skal vi drive reklame, for dette merket har gaver i alle prisklasser, fra vinopptrekkere til godt over tusenlappen til små og hendige korkekuttere til noen få kroner.

Utvalget er det ikke noe å si på. Eller hva med 7 ulike tradisjonelle vinopptrekkere, som alle gjør det til en fryd å åpne flasker med gammeldags kork. Eller spesialopptrekkeren som mer eller mindre automatisk løfter korken ut av flasken. Den finnes i 5 varianter og gjør det så morsomt å åpne vin at vi ikke vil kjøpe vin med skrukork lenger.

Men Screwpull har ikke bare vinopptrekkere. De har slike ting som man egentlig ikke visste om. For eksempel champagnekork-fangeren som hindrer at champis-korken treffer taket (eller krystallglasset). De har dessuten vin- og champagnekjølere, dråpefangere, målebeger og annet som er kjekt å ha.

Vår favoritt er den enkle og effektive pumpen som trekker lufta ut av åpnede vinflasker og gjør at de holder i mange dager etter at de er åpnet. Kanskje ikke et stort problem for dem som sliter med å la en åpnet flaske vare ut kvelden. Men hva da med denne: Når åpnet du en god burgunder sist, bare fordi du hadde lyst på ett glass? Og et glass til neste kveld? Og et neste kveld? Osv.

Da kjøper jeg pappvin, sier du. OK. Vin på kartong er vin på kartong. Vin på flaske er vin på flaske. Ferdig med det. Og med pappvin går du i hvert fall glipp av den verden av flotte gaver fra Screwpull, som generøse venner og kjente kan overøse deg med. For Screwpull har gaveutvalget til den som har alt. Nesten.





Kroatisk vin

1 02 2011

Kroatia er ikke noe stort vinproduserende land, til tross for utmerket klima og vel egnet topografi ut mot det varme Adriaterhavet. Landet har lang tradisjon for vindruedyrking og antallet vingårder har vokst fra under 10 til over 100 i løpet av årene etter krigen. Volumene er likevel såpass små at det blir lite igjen til det internasjonale markedet etter at lokalbefolkningen har forsynt seg. Derfor må man stort sett reise til Kroatia selv for å oppleve kroatisk vin.

Kroatisk vinproduksjon er i liten grad industrialisert, og noe sånt som et 70-talls ulike lokale druer tas i bruk i tillegg til importert Sauvignon Blanc, Riesling, Pinot, Merlot, Syrah, ja til og med litt Barbera og Nebbiolo. Det lages hovedsaklig hvitvin (nesten 70 % av totalt produksjonsvolum). Den mest utbredte grønne druen er Grasevina (uttales grasjevina) eller Welsh Riesling. Vin laget av denne druen kan være fruktige og aromatiske over mot det søtlige, men dersom den har høy kvalitet, vil vinen kunne være herlig tørr og forfriskende og minne om de beste Rieslinger fra Moseldalen.

Mens de grønne druene hovedsaklig vokser i det kroatiske innlandet, særlig i distriktet Slavonia mot grensen til Serbia og Istriahalvøya i nord, produseres røde viner på kysten. De mest kjente vinmerkene har sin produksjon på øyene langs Dalmatiakysten, der den lokale druen Plavac Mali dominerer.

Siden kroater stort sett konsumerer sin egen vin, vil normalt innlandsbønder drikke mest hvitvin, mens de langs kysten drikker rødvin. Derfor er det ikke uvanlig at restauranter anbefaler hvitvin til kjøtt og rødvin til fisk.

Mat- og vinklubben Smak besøkte vinkjelleren Bornstein i Kaptol, like ved katedralen i sentrum av Zagreb. Her fikk vi smake 3 svært ulike viner:

Den første var en Matosevic (matosjevitsj) Alba 2009, en tørr hvitvin laget av 100 % Malvacia. Dette er en grønn drue som finnes i hele middelhavsområdet, men som i Kroatia først og fremst dyrkes i nord, på halvøya Istria mot grensen til Slovenia. Vinen kan minne om en hvit burgunder. Duften har absolutt Chardonnay-preg med assosiasjoner til fersken og andre tropiske frukter. Den er fruktig og frisk, og har god mineralitet.

Den andre vinen vi prøvde var også hvit, men med svært ulik smak og duft. Den er produsert av Sain-Marelic på druen Posip (posjip) fra vinhøsten 2007. Denne druen vokser kun på øya Korcula (kortsjula), og er noe så sjeldent som en hvitvin fra Dalmatia, der det ellers for det aller meste vokser blå druer. Vi kjenner en duft av ristet brød, og etter første slurk, opplever vi en spennende og lang smak av sitrus og gress. En kompleks vin som vi tror kan passe meget godt til skalldyr.

Den siste vinen vi smakte hos Bornstein var en klassisk kroatisk rød matvin av 100 % Plavac Mali. Vinen heter Septem Pontem Barrique og er fra 2008. Septem Pontem betyr 7 broer og Barrique betyr at vinen er lagret på eikefat. Den er produsert av vinhuset Cirkovic (tsjirkåvitsj) fra halvøya Peljesac (peljesatsj) som ligger like innenfor Korcula. Peljesac er kjent for sin Plavac Mali, og vi finner her de mest anerkjente vingårdene i Kroatia – Dingac, Postup, Grgic og altså Cirkovic. Grgic er kjent for å være en av de få vinprodusentene i Kroatia som har lykkes i å eksportere sin vin. Han har også etablert vinproduksjon i Kalifornia (Grgic Hills).

Druen Plavac Mali gir viner som kan minne om en krystning mellom Merlot og Cabernet Sauvignon. Tanninene kan være svært fremtredende, så også i Septem Pontem Barrique. Noen ganger får viner av Plavac Mali fram en tørrhet i munnen som kan gi en fornemmelse av Nebbiolo. Det aner oss at denne vinen kan ha godt av å ligge en stund, og selv om den allerede har god fylde og lang smak, forteller nivået av garvestoffer oss at her er det mer å hente. Den er likevel absolutt drikkbar i dag, og vi nøt dufter og smaker av blåbær og solbær. En ypperlig vin til en saftig biff.

Vi takker vertskapet hos Bornstein for generøst å øse av viner og kunnskap og anbefaler alle Zagreb-besøkende og ta en tur innom deres Enoteka.





Nyttårsfesten

3 01 2011

Deler av Mat- og vinklubben Smak var samlet for å feire inngangen til det nye året. Menyen gjengis her i sin helhet. De enkelte rettene vil bli beskrevet mer i detalj utover i uken. Festmiddagen besto av 5 retter, inspirert av høvdingene Hellstrøm og Stiansen.

1) Champagnedampede østers med smørdampet purre, en perfekt introduksjon til østers for dem som ikke er komfortabel med denne perlen av havets frukter. En smaksbombe med perfekt balanse mellom det syrlige i purren, friskheten og sødmen i sausen og de salte østersene. Oppskriften er stjålet av Stiansen.

2) Salma- og østerstartar og salmacarpaccio med spiss tartarsaus og løyrom, som raskt ble damenes favoritt. Retten tilbød en stor variasjon av smaker, fra mild og sødmefylt laks til salt løyrom og østers. Det hele i flott møte med den skarpe og smaksrike sausen. En virkelig vinner! Oppskriften er stjålet fra Bagatelle. Se bilde av østerstartaren her.

3) Hummersuppe. Dette er blitt klubbens favoritt. Nydelig kremete, uten å bli for mektig, med fokus på rene, fine biter av hummer og en fantastisk smak i bunnen av skalldyr, sherry, fennikel, dill og tomat. Oppskriften finnes på nett, men kommer opprinnelig fra Hellstrøms skattkammer. Les mer om hummersuppen her.

4) Argentinsk entrecotekam og kalvefilet med saltbakte poteter, kremet savoykål, sprøstekt bacon og rødløkskompott. Det ble servert to sauser til. Kalven ble fulgt av en balsamico-saus og entrecoten en kremet peppersaus. Det hele smakte himmelsk. Les mer om hovedretten her.

5) Vi avsluttet måltidet med en herlig og enkel dessert av friske frukter og bær på en seng av pisket krem med vaniljesukker. En klassiker. Vi valgte bringebær, kiwi, mango og physalis. Enkelt og godt, og en passende frisk finale etter 4 store smaksopplevelser.

Og her er vinene:

 

 

1) Les Graimenous Crémant de Limoux 2007 fra Domaine J. Laurens, en frisk og intens musserende vin fra Languedoc, produsert på en kombinasjon av druene Mauzac Blanc og Chardonnay. Ca. 150 kroner på Vinmonopolet.

2) Champagne «á Cramant» Blanc de Blanc Brut fra Diebolt-Vallois, en syrlig og frisk, men ikke for snerpete musserende vin fra Champagne produsert av 100 % Chardonnay, ifølge ekspertene et godt kjøp som bare vil ha godt av 2-3 år til i vinkjelleren. Ca. 250 kroner på Vinmonopolet.

 

3) Ürziger Würzgarten Riesling Spätlese 1996 fra vinhuset Christoffel i Moseldalen, en smaksbombe av en vin som komplimenterte laksetartarens salte og tøffe smak av pepper og kapers. En fantastisk kombinasjon, og en sikker vinner blant damene, selv om herrene syntes sødmen var noe påtrengende. Sammen med tartaren var den imidlertid perfekt. Ca. 200 kroner på Vinmonopolets Spesialutvalg.

4) Lo Zerbone Curtéis Cortese dell’Alto Momferrato Vendemmia 2007, en tørr vin uten det store særpreget, men som passet fint til den smakfulle hummersuppen. Vinen er fra Piemonte, er laget på 100 % Cortese og overrasket med sin dype gullgule farge. Den ga både i farge og smak assosiasjoner til calvados. Ca. 125 kroner på Vinmonopolet.

Til entrecoten måtte det selvsagt bli argentinsk rødvin. Vi testet 2 ulike søramerikanere, Clos de los Siete fra Michel Rolland og la Riojana Ecologica Shiraz Malbec Fairtrade.

5) Clos de los Siete var en skikkelig druecocktail fra Mendoza i Argentina, produsert på en blanding av Malbec, Merlot, Cabernet, Syrah og Petit Verdot. Fargen var dyp rubinrød. Smaken ledet assosiasjonene over mot solbær, kirsebær og plommer. Den hadde tilstrekkelig fylde, intensitet og tanniner til å hamle opp med den kraftige kjøttretten. En elegant og flott smaksopplevelse. Ca. 220 kroner på Vinmonopolet.

6) Den andre argentineren var la Riojana Ecologica Shiraz Malbec Fairtrade 2009/2010, en økologisk vin produsert på 60% Syrah og 40% Malbec. I forhold til Clos de los Siete ble denne argenineren lite temperamentsfull. Den ble også etter hvert satt til side til fordel for kruttønna fra Mendoza. Ca. 100 kroner på Vinmonopolet.

7) Dessertvinen har vi prøvd før. Det var derfor ingen overraskelse at Doglia Muscato d’Asti fra Piemonte, med sin blå metallkapsel og sin morsomme etikett, igjen ble selskapets favoritt som følge til desserten av frukt og bær. Ca. 100 kroner på Vinmonopolet.

Husk: Det er fullt lovlig å kopiere denne vellykkede nyttårsmiddagen. Den passer utmerket til ethvert lystig lag i hele vinterhalvåret. Det finnes anledninger til å feire. Om ikke annet så selve livet.