Paris! Paris!

12 10 2015

Vi tok høstferien i Paris. Nydelig vær. Byvandringer på mellom 5 og 10 km hver dag. Mye deilig mat og vin. Kan man ha det bedre?

IMG_1011

Vi måtte prøve det nyeste først og hadde hørt mye bra om Monsieur Bleu, den art deco inspirerte restauranten i nasjonalgalleriet på Place de Tokyo, designet av Joseph Dirand (20 Av. de New York). Det ble lunsj. En flott lunsj og en herlig start på oppholdet ble det. Deilig og annerledes, fransk i bunnen, men lekent og morsomt og langt fra de klassiske rettene. Vi nøt en herlig tartar av dorade med friske krydderurter, torskefilet i saffransaus med fennikel og det som ble aftenens desidert største nytelse: en linguini de vongole som vi aldri har smakt maken til.

IMG_0971

Absolutt rikelig, med smaken i sentrum. Litt dyrt, men verdt det. En lunsj for 2 kom på 1300 kroner med elendig eurokurs og en herlig Pouilly-Fumé. Og det hjemmebakte surdeigsbrødet kom ikke på regningen, men dukket opp på bordet i rikelige mengder gjennom hele måltidet. Absolutt å anbefale.

Neste dag var det middag på brasseriet La Fontaine de Mars. Dette er noe av det mest parisiske man kan oppleve. Litt synd at Obama bestemte seg for å spise her med sin familie på et av hans Parisbesøk. Siden det har stedet vært et yndet reisemål for amerikanske turister. Ikke like sjarmerende som før, men maten er like god og absolutt klassisk parisisk. Her får man vårkylling med morkelsaus, entrecote med pommes frites, confit de canard og alle de andre franske klassikerne. Akkurat slik de skal serveres. Akkurat så tradisjonsrikt som man kan forvente.

La Fontaine de Mars ligger i 129 Rue Saint-Dominique, like ved Champs de Mars. Stedet er muligens litt overpriset. Middag for 2 kommer fort opp i et sted mellom 1500 og 2000 kroner, dersom man ikke velger det rimeligste på vinkartet (bildet er stjålet fra etablissementets egen nettside).

F2MTable

Dag 3. Lunsj midt i handlestrøket ved Marché Saint-Honoré. Restaurant L’Absinthe. Kult, morsomt, en krysning mellom en moderne gastropub og en formell business-lunsj-restaurant. Maten var også spennende, annerledes. Taco av friterte bokhvete-crepes med andebryst, ruccola og pinjekjerner, succini med stekt kalvebrissel, burger av konfitert and og fois gras (bildet) og cevice av red snapper på presillrotpuré. Alt var artig og likevel respektfullt anrettet med fokus på de gode smaker. Prislappen kom på en tusenlapp for 2 med en relativt rimelig vin og uten dessert. Det var så rikelig med mat at vi rett og slett ikke orket desserten.

IMG_1046

Da var det like greit å rusle bort til Madelaine, der gourmetsjappene ligger vegg i vegg; Caviar Caspia, La Maison de la Truffe, Fauchon, Maison de Chocolat, og endelig Laduree, kakemonsenes mekka. Vi gikk litt berserk i glassmonteren og spiste dessert til vi nesten sprakk da vi kom tilbake til leiligheten.

IMG_1006

Dag 4. Vi lengtet tilbake til gode gamle Le Coupe Chou, restauranten som på 60- og 70-tallet ble et ikon og der både Beatles og Stones spiste og drakk etter sine konserter i den franske hovedstaden. Restauranten som på 80-tallet måtte besøkes av oss som gikk glipp av Paris under studenteropprøret og som fortsatt ligger der, kloss inntil Sorbonnes eldste bygning i Rue de Lanneau.

De gamle inngangsdørene er sperret av bord på innsiden. Alle må gå inn fra bakgården, gjennom kjøkkenet og huke seg ned gjennom lave dører. Her har man presset inn så mange sitteplasser som det er mulig. Klimaet er heller ikke det beste, men stemningen og servicen er det ingen ting å si på. Maten derimot var ikke en høydare. Helt greit. Tartaren på bildet smakte godt, men den canard d’lorange som restauranten ble berømt for var ikke den samme. Her har nok tiden gått litt for fort framover. Stinn brakke betyr ikke alltid topp kvalitet. Prismessig midt i laget. 150 euro for 2 med en helt grei, men ikke altfor god vin, kaffe og dessert.

IMG_1062

Dag 5. Vi hadde store forventninger til den anbefalte søndagsrestauranten Les Fou de L’ile. Og det var fullt. Og det var svært så hyggelig. Og det var kjempegodt! Rustikt. Litt crazy. Navnet betyr «de gale på øya». Og det var litt galskap med hanefigurer overalt og lure smil fra blide kelnere. Og rikelig med deilig mat. Et herlig søndagsmåltid på øya midt i Seinen. På bildet en gazpacho med quenelle av rødbetsorbet. Og hvitløksbrød til. Namm. 33 Rue des Deux Ponts.

IMG_1064

Anbefaling: Book bord på forhånd. Dette er populære restauranter. Leit å komme sulten og ikke få bord. God tur til Paris!





Hos Yannick Alleno

7 10 2010

Vi er i Paris. På Le Meurice, kanskje det mest luksuriøse hotellet i verden. Nei, vi BOR ikke her. Vi er bare på besøk. Ikke i restauranten, der forrettene ligger på rundt 300 kroner. Men i baren. Bar 228. Vi er nemlig i Rue de Rivoli nummer 228. Den berømte gaten med Louvre og Tuilerihagen på den ene siden og radene med eksklusive hoteller og souvernirbutikker på den andre. Turistenes Mekka. Rue de Rivoli, gaten som Tom Hanks firte seg ned i, da han måtte hoppe ut av et lite Louvre-vindu i filmen Da Vinci-koden. Gaten som strekker seg helt fra Place de la Concorde til Bastillen.

Men altså: Le Meurice. Dette er 3-stjernes Michelin-kokk og Hellstrøm-venn Yannick Allenos rike. Det er lørdag kveld. Vi sitter i baren fordi vi vet at Allenos småretter kan bestilles her. Det er sent. Klokka har passert midnatt. Det er en av disse nettene i Paris som i følge 10CC  er som et år andre steder. Vi har vært innom noen andre barer. Den fredelige lobby-baren på det bortgjemte hotellet i latinerkvarteret som bare heter l’Hotel, der mediasky stjerner som Leonardo DiCaprio og Elton John velger å bo når de er i Paris. Hotellet der Oscar Wilde tilbrakte sine siste dager. Det påstås også at Jim Morrison døde der.

Men altså: Le Meurice. Vårt siste stoppested denne Paris-natten, etter at vi har vært innom baren på hotell Costes, den visstnok kuleste baren i hele Paris. Kult var det, men ikke så luksuriøst som her i Bar 228. Dempede samtaler. Levende jazz-musikk i hjørnet. As time goes by.

Rettene kommer. Noen små sandwicher, som ser relativt ordinære ut, men som ikke er det. Og en anretning med mildtrøket laks og mini-blinis (russiske pannekaker). Vi undrer oss over at vi må til Paris for å smake den beste røkelaksen vi noen sinne har puttet i munnen.

Så kommer desserten. De har bare én igjen. Det er sent. Kelneren trekker oppgitt på skuldrene. Men vi kan få resten. Kjøkkenet stenger. De har et stort stykke «tarte citron» igjen. Husets spesialitet. Stykket er digert. Paien smelter på tungen. Og selv om vi selv har servert lemon mareng pai utallige ganger i vårt eget hjem, må vi bøye oss ned i de støvløse dype teppene på Bar 228. Vi kjenner vår begrensning. Det er umulig å komme opp til Allenos standard.





Fontaine de Mars

25 09 2010

Fontaine de Mars var tidligere en av Paris’ godt bevarte hemmeligheter. Restauranten ligger et lite stykke fra Eiffeltårnet og er så parisisk som det går an å få blitt. Dukene er rød- og hvitrutete, bordene står tett i tett, kelnerne svinger seg rundt i det trange lokalet som ballettdansere. Fra kjøkkenet høres kasserollestøy og en og annen fransk besvergelse. Likevel er restauranten på en underlig, nesten magisk måte, hjemmekoselig. Kjøkkenet satser på upretensiøs god gammeldags fransk bondekost. Ta Oslo-restauranten Brasserie Blanche, sett inn dobbelt så mange bord og åpne veggen inn til kjøkkenet, så kommer du veldig nært Fontaine de Mars. Også når det gjelder maten. Her serveres klassisk entrecote med bernaise og pommes frites, bresse-kylling, sole og (selvsagt) confit de canard.

Hemmelig har nok restauranten aldri helt vært, for her er alltid fullt og du må bestille bord. Og det ble ikke bedre etter at Sarkozy bespiste Obama på Fontaine de Mars under hans offentlige besøk i Frankrike.

Anne og Jan ble mottatt av en hektisk hovmester, som gjenkjente navnet på reservasjonen med et smil og en latter (sannsynligvis grunnet at Jan hadde ringt 3 ganger og forsikret seg om – på stotrende fransk – at de hadde fått med seg bordbestillingen). Vi ble bedt om å vente i baren og fikk straks to glass Sancerre og en liten tallerken fransk spekepølse foran oss. Etter noen minutter i trengselen ved baren ble man geleidet til bordet. Menyene kom og forsvant med bestillingene. Mat og vin sto til forventningene. Ikke noe fancy dilldall. Kun enkel og nydelig tilberedt husmannskost i rikelige porsjoner.

Til forrett valgte Anne «fois gras» av and og Jan snegler. Begge smakte fortreffelig. Til andeleveren ble det servert en Sauterne og til sneglene en Cassis. Vinkelneren visste hva han gjorde. Jan insisterte på confit du canard til hovedrett og Anne tok andebryst. Det ble servert en Pommard fra Albert Bichot fra 2003, og pinoten var fruktig, rund, lang og perfekt følge til den fete anden. Dessert: Friske jordbær med pistasjkrem og vaniljeis (Anne) og creme brulee (Jan). Porsjonene var såpass store at til og med Jan måtte melde pass og sette igjen halve bruleen. Selv om den var nydelig.

Fontaine de Mars er så absolutt verdt opplevelsen! Dyrt var det heller ikke. Full treretters til under 50 euro pr. hode.





Velsignede godsaker

25 09 2010

Innenfor en radius på 500 meter fra Madelaine-kirken, i et av de mest fasjonable strøkene i Paris, finnes ikke mindre enn 5 av de beste patisseriene i verden. For uinnvidde er patisserie et fransk konditori-bakeri-konfektmakeri, gjerne kombi-nert med en egen kafé, slik at man enten kan kjøpe søtsakene og ta dem med hjem, eller sitte ned midt i herligheten og gi seg fristelsene i vold.

Her følger en liten presentasjon:

Fauchon, 24-26 Place de la Madeleine er egentlig en eksklusiv matbutikk, som er kjent for sin konfekt, men som samtidig har en mengde krukker, flasker og glass med oljer, eddiker, senneper, trøfler, kaviarer, pateer osv. Det finnes også et stort utvalg hjemmelagede marmelader, en egen avdeling for utsøkte tesorter, samt egen vinbutikk i kjelleren.

Laduree Royal, 16, Rue Royal er et nesten to hundre år gammelt etablissement, der det alltid er kø utenfor. Stedet er kjent for sine nydelige kaker og sin herlige atmosfære. Anne og Jan var heldige og fikk et knøttlite parisisk bord innerst i hjørnet. Vi ble sjarmert av kelneren, som etter å ha blitt tilsnakket på fransk svarte på amerikansk østkyst-dialekt og spurte om vi stolte på ham. Vi sa at det gjorde vi. Kort tid etter ble vi servert en sjokoladekake og en pasjonsfrukt- og bringebærterte som var noe av det beste vi hadde smakt noen gang.

La Maison du Chocolat, 8, Bvd Madelaine er et rent sjokolateri. Man får assosiasjoner til Hallströms vakre film med Juliette Binoche og Johnny Depp. Lokalet er nedkjølt. Det dufter kakao. Og sjokoladekreasjonene bugner i montre langs veggene.

Aux Delices De Manon, 400, Rue St Honoré og Toraya France Sarl, 10, Rue St Florentin er også verdt et besøk. Eller 10. Og rundt Madelaine-kirken finnes det også andre kulinariske herligheter: Trøffelbutikk og kaviarhus med hver sine tilhørende restauranter som tilbyr smaksprøver til skyhøye priser ligger vegg i vegg. Man kan si mye om Paris. Men en ting må man være enige om: Det er en by full av fristelser.





Gourmet-niste på vei til Paris

24 09 2010

Anne og Jan er endelig framme i den franske hovedstaden. Det tok sin tid. 1870 km er ingen spøk, selv om bilen har god komfort, hastighetslås og gps. Vi slapp i hvert fall å lete etter hotellet. Den hyggelige navigasjonsdamestemmen geleidet oss rett til hotelldøra. Nå er vi vel inkvartert, og tross fuktig værvarsel gleder vi oss til noen dager med vandringer gatelangs, god mat og en smule shopping. Referatene vil, om nettverket i det særdeles parisiske hotellet tillater det, komme fortløpende. Og siden dette er og blir en mat- og vinblogg, vil fokus nettopp være på det kulinariske.

I dette første reisebrevet tenkte vi derfor å gi noen tips om turmat. Som de fleste vet, er den maten som er å oppdrive langs europaveiene ikke særlig å skryte av. Veikroer og bensinstasjoner byr på kostbare og tilnærmet uspiselige retter. Derfor valgte vi å fylle en kjølebag med gode smørbrød og godt drikke.

Smørbrød nr. 1 var olivenbrød med caprese-salat. Skjær et olivenbrød på langs. (United Bakeries har gode olivenbrød. Ellers kan man jo bake dem selv.) Drypp god olivenolje på begge skjæreflatene. Legg på frisésalat og tomater og mosarella i skiver. Pynt med frisk basilikum. Legg delene mot hverandre, press sammen og skjær i 2 eller 3 deler.

Smørbrød nr. 2: Grove rundstykker med pesto og brie. Skjær et  rundstykke i to. Smør den ene delen med pesto og den andre med aioli eller majones. Legg på frisésalat, skiver av brie og dekk med ringer av søt paprika. Legg delene sammen. Press med håndflaten og skjær sandwichen i 2 deler.

Drikke i bil må selvsagt være alkoholfri og gjerne oppkvikkende. Imsdal vann, sukkerfri Redbul, Pepsi Max og Iskaffe fra Tine var godt følge til maten. Med slik niste blir selv en 19 timers biltur frydefull.