Høstfarger og herlige smaker

9 10 2017

Da Mat- og Vinklubben Smak møttes i september, skulle det bli en aften med høstfarger, blomster og deilige smaker av sensommer. Vertskapet vartet opp med deilige amus bouche sammen med 2 organiske Cavaer som begge smakte særdeles friskt og godt. En MIM Brut Reserva med duft og smak av epler og sitrus og en Privat Brut Reserva Nature med smak over mot fersken og blomster, men likevel herlig frisk. Den siste ble vår favoritt. Og munnfullene besto av sprø kjeks med finhakket indrefilet av reinsdyr, snøfrisk, granskuddsirup og tyttebær, samt røstipotet med laks og en nydelig dillrømme med maskarpone.

IMG_3759

Til bords kom det både rødt og hvitt i glassene. Liedls Barolo er en kuriositet. Den kan ikke kjøpes på Vinmonopolet, men er blitt en bestselger i Sverige. Vinen har ikke de kjennetegnene man vanligvis forbinder med en moden Barolo. Den var frisk, fyldig og hadde god syre, men lite tanniner. Derfor var den også et godt valg til den lette og smakfulle retten som fulgte. Vin nummer to var en organisk Riesling fra produsenten Jean Biecher i Alsace. Glimrende følge til retten den også, men med et helt annet smaksbilde. Et godt eksempel på at svært ulike viner kan passe til samme rett.

Og retten var gravet indrefilet av reinsdyr med vinaigrette, syltet gresskar, jordskokkpuré og ruccola. Vakkert for øyet og herlig mot ganen.

IMG_3766

Til neste rett ble det også servert 2 viner, en hvit og en rød: en klassisk Chardonnay fra produsenten Chandesais i Burgund og en mer kuriøs Barbera fra Pico Maccario; fruktig, syrefrisk og med modne tanniner. Spennende med både hvitt og rødt til langtidsstekt salmalaks med persille/pepperot-saus, blomkålpuré og parmesan-chips. Visuelt og med flotte konsistenser, fint balansert. En vinner-rett!

IMG_3773

Det var morsomt at vertskapet hadde valgt uortodokse viner til rettene. Den neste vinen var også et ganske uvanlig følge til høstens vilt, en rosé fra Lavignerons de Tavel i Rhone med smak av granateple og kirsebær, frisk og med god syre. Spennende og flott følge til indrefilet av reinsdyr med rødvinssaus, stekte og stuede kantareller og gulrøtter i alle farger. Den friske rosévinen fremhevet det delikate kjøttet og forsvant absolutt ikke i tilbehøret.

IMG_3780

Aftenens finale var vertskapets komposisjon av chili-marinerte bringebær, mousse med dill, bringebærcouli og sjokoladefudge med karamellsaus. En smaksbombe som fikk følge av en gammel kjenning og et sikkert valg til dessert med bær, en Moscato de Asti. Denne gangen fra produsenten Castion.

IMG_3785

Vi takker vertskapet for minnerike sanseinntrykk og flotte smaker og gleder oss allerede til neste gang.

Reklamer




Viltgryte med reinsdyrskav

7 11 2011

En herlig gryte til hverdag og fest. Og til en rimelig penge. For reinsdyrskav er en billig måte å nyte smaken av høstens vilt på.

På pakken står det at kjøttet skal surres i fløte til det blir mørt, ca. en halv time. Nå vet vi at reinsdyrskav, eller Finnbiff, er tynne flak av kjøtt fra forparten av dyret, den ikke så møre bogen. Og vi ville derfor koke det lenge. Dette er altså ikke nødvendig, men vår metode viste seg å skape en fullkommen viltrett med mørt kjøtt og masse smak.

Vi startet tradisjonelt med smør og olje i en gryte, en god bunt med timian, noen fedd hvitløk, noen knuste einerbær og et par store sjalottløk i biter. I en panne ved siden av brunet vi kjøttet, noen skiver bacon, champignon og løk og hadde det oppi gryta. Så hadde vi i et stort glass rødvin og fylte etter hvert på med viltkraft, litt etter litt. Jada. De fleste oppskrifter sier at vi ikke trenger verken kraft eller andre andre smakstilsetninger til reinskav. At den kan tas direkte fra fryseren og bli det herligste måltid på en halv time. Vi gjorde det annerledes. Og resultatet ble, som sagt, meget tilfredstillende.

Vi lot kjøttet surre i kraften i over en time. Kanskje nærmere to. Mot slutten tok vi av lokket for å redusere kraften. Deretter tilsatte vi en drøy dl fløte og lot det surre i enda et godt kvarter. Vi kokte gulerøtter, erter, brokkoli og poteter ved siden av. Så tilsatte vi noen skiver brunost og smakte til med salt og pepper. På tallerkenen la vi i tillegg en dæsj rørte tyttebær. Og hjemmelaget flatbrød.

Noen ganger lønner det seg å være litt ekstra nøye og å ta seg god tid. Kjøttet ble mørt som filet og smaken aldeles vidunderlig.





Det gamle er eldst

6 04 2011

Vi kan ikke huske hvor mange ganger vi har vandret inn i Oslos mest tradisjonsrike og flottest beliggende restaurant. Som regel med skisko på bena. Oftest bare for å nyte stemningen over en kopp solbærtoddy eller kaffe. Og kanskje en eplekake. For Frognerseterens eplekake er viden kjent.

Denne gangen var det ikke først og fremst på grunn av eplekaken vi tok banen hele veien rundt Holmenkollen til Frognerseteren stasjon. Og skotøyet sto bedre til dressen enn det skiskoene ville gjort. Men vi ville selvsagt prøve eplekaken også. I tillegg til andre retter fra Frognerseterens rikholdige meny. For Mat- og vinklubben Smaks utsendte medarbeider var invitert på full middag. På Frognerseterens hovedrestaurant.

Vi var overrasket over besøksantallet. Vi hadde faktisk en av «finstuene» helt for oss selv. Et lite minus at lokalet ikke bare var tomt da vi kom, men at hovmester og kelnere, samt garderobevakt var fullstendig fraværende. Imidlertid ikke så lenge. Noen minutter etter ankomst var alt på plass, og vi ble vist til våre plasser.

Vår elskverdige kelner anbefalte 3 typer laks til forrett. Vi hadde selv bestemt oss for reinsdyrfilet til hovedrett. Og eplekake som obligatorisk dessert. Gildet kunne begynne. Vel, ikke helt. Vi måtte selvsagt få noe å drikke. Den samme kelner fungerte godt som sommelier og anbefalte en herlig tørr Riesling til forrett. Sammen ble vi enige om en Rhone-vin til viltet. Kaffe var selvsagt følge til eplekaken. Og kunne gildet begynne.

Forretten var lekkert dandert på moderne kvadratiske tallerkener, noe som brøt litt med de ærverdige lokalitetene, der hvite duker og sølvtøy innenfor bondevegger av laftet tømmer skapte forventninger om noe litt mer rustikt. Men dette er små detaljer. Maten smakte utmerket. Kjøkkenet hadde gjort seg flid med salmalaksen. Den første var marinert i sukker og salt, den andre i pepper og den tredje var en tartar. Tre ulike former og varianter. Omtrent som et norsk folkeeventyr.

Tilbehøret var spennende. Særlig satte vi pris på basilikum-sorbeten, som passet utmerket til den marinerte laksen. Sennepssausen og chutnyen av mango og ingefær også. Flott at den milde laksesmaken ble forsterket av tydelige smaker ved siden av. Og vinen, en tørr Riesling fra Schloss Schönborn i Rheingau, var utmerket følge til retten. Masse fruktighet og friskhet og god syrlighet i avslutningen. Et lite minus til restauranten for å servere hvitvinen i tilnærmet romtemperatur. Den hadde hatt godt av å kjøles ned 7-8 grader. Det at vinen i tillegg ble stående på bordet og ikke satt i champagnekjøler, synes vi trakk litt ned.

I kontrast til forrettens digre, kvadratiske tallerken, som ga nesten i overkant med plass til de relativt små laksebitene, kom hovedretten på et porselen i minste laget. For her hadde ikke kjøkkenet spart på noe. Det var rikelig med helstekt indrefilet av reinsdyr, sikkert 150 gram per hode. I tillegg 4-5 saltbakte mandelpoteter, noen skogsopp, en solid porsjon jordskokkpuré, 3-4 rosenkål, syltede kastanjer og tyttebærsyltetøy.

Vi trakk nesten på smilebåndet over den motsetningsfylte presentasjonen av de to rettene (se bildene!). For mens innholdet i forretten nesten var vanskelig å få øye på i alt det hvite, bugnet det av mat på hovedrettens tallerken. Nå hadde man også funnet fram et servise som passet til interiøret. Men den estetiske opplevelsen av noe som skulle ha fremstått som lekkert og raffinert ble ødelagt av at maten nærmest var dynget oppå hverandre.

Smaken var det derimot ingen ting å si på. Kjøttet var nydelig, mørt og passe stekt for vår gane. Tilbehøret var slik det skulle være etter norsk tradisjon, men manglet kanskje noe av det raffinement vi opplevde i forretten. Viltsausen var helt grei. Rosenkålen tilnærmet smakløs (som kokt rosenkål ofte er). Soppen var som sagt gjemt under kjøttet og halvveis inne i jordskokkpuréen, så den fikk vi ikke noe særlig inntykk av. Vi gremmes litt over at ikke restauranten gjenbruker den sans de åpenbart har for det estetiske og legger opp maten i god avstand til hverandre, slik at man kan nyte smakene hver for seg og likevel la dem komplettere smaksbildet i munnen.

Så må det igjen sies at vi muligens er litt for godt vant. Eller at vi misforsto kjøkkenets ønske om å servere hovedretten i heilnorsk tradisjon, uten raffinement eller påvirkning fra det internasjonale kjøkken. Men etter vår mening burde man da ha gjennomført dette for alle tre retter. Og ved å servere hovedretten på større tallerkener hadde man oppnådd det samme smaksinntrykk, men latt tilbehør og kjøtt komme bedre til sin rett. Men altså: Godt var det. Og det er det viktigste.

Til hovedretten ble det altså servert en vin fra Rhone, nærmere bestemt en Chateau Fortia Cuvée du Baron fra Chateauneuf-du-Pap i den sørlige delen av Rhone-dalen. En fruktig smaksbombe av en vin med lang ettersmak og et utmerket følge til reinsdyrfilet og fløtesaus. Vinen er laget på Syrah, Grenache og Mourverdre og var overraskende vennlig priset, da den på Vinmonopolet koster i overkant av 260 kroner. Dessverre led vinopplevelsen også her av en noe høy temperatur. Vi anbefaler Frognerseteren Hovedrestaurant å gå til anskaffelse av et vintermometer og sjekke i «boka» riktig serveringstemperatur på både røde og hvite viner.

Nå skulle det bli eplekake. Med kaffe til. Kaffen var god og sterk presskannekaffe. Akkurat slik vi liker den. Men nå når vi var i det tradisjonrike humøret etter den enkle og heilnorske reinsdyrfileten, ble vi kastet tilbake til forrettens nykulinariske eksperimenter. For i stedet for den eplekaka som Frognerseteren er blitt så kjent for, ble det servert en slags eplekompott mellom to syltynne lag butterdeig. Tilbehøret av bær og coulis var greit. Kremen på toppen virket som om den var hjemmepisket. Og det hele smakte ikke så verst. Men det var noe annet enn det vi trodde det skulle være. Og da blir man jo alltid litt skuffet.

I sum: Et godt måltid mat. En litt underlig blanding av nouveau cuisine og heilnorsk bondekost, uten å få til noen av delene 100 %. Likevel: En hyggelig og smakfull opplevelse. Og omgivelsene er det ingen ting å si på. I motsetning til eplekaka forandrer de seg ikke. Og de er de beste Oslo kan by på.





85-årslag hos Stiansen

22 02 2011

Når moren til en av mat- og vinklubben Smaks medlemmer blir 85 år, så passer det med et besøk på en av hovedstadens mest fasjonable og tradisjonsrike restauranter. Statholdergaarden har 1 stjerne i Michelinguiden og har hatt den lenge. Kjøkkensjef Stiansen har navnet i gull nedfelt i bakken foran inngangen til restauranten til Paul Bocuse rett utenfor Lyon. Vi forventer derfor det aller beste. Og forventningene ble innfridd.

Vi merker allerede ved ankomsten til Statholdergaarden at vi er ventet, og at alt er tilrettelagt for at vi skal ha en uforglemmelig aften. Det er som om vi er på besøk hos nære venner, og vår kvinnelige kelner er umerkelig til stede hele tiden, aldri lenger unna enn å sørge for at glassene ikke blir tomme og med fin kontroll på passende pusterom mellom de ulike rettene. Og alltid parat til å svare på spørsmål, enten det er om Statholdergaardens historie, vinens opprinnelse, hva i all verden som menes med sortpeppergastrique eller rett og slett fra hvilken del av landet hun selv kommer fra.

Restauranten hadde gjort seg flid med å trykke et eget spisekart for anledningen, der festmenyen hadde fått navn etter bursdagsbarnet. Slike små detaljer gjør Statholdergaarden til en helt egen opplevelse. Det ble også satt pris på at små variasjoner i samtlige retter gjorde dem tilpasset glutenallergikerne rundt bordet. Og etter at huset hadde spandert noen artige små og velsmakende apetittvekkere av sursøt karrisuppe, blåskjell, hellefisk og indrefilet dandert i kremmerhus og på serveringsskjeer, kunne herremåltidet begynne.

Menyen besto av 4 retter, men apetittvekkere og hvileretter gjorde at vi etter hvert mistet tellingen. Første rett var en hvitløksstekt kongekrabbe med urtecrust servert med ferskost-trøffelrullade, fevebønner, sjalottløk-krem og sortpepper-gastrique. Gastriqe ble forklart av kelneren som en litt «klisjete» saus, i dette tilfellet en reduksjon av vin, eddik, sukker og pepper. Kongekrabben var så vidt stekt, med nydelig konsistens og smak. Den var dekorativ på tallerkenen med crust av urter på toppen. Fevebønner var en ny opplevelse for oss, en grønn belgfrukt som kan minne om store, ovale erter. Ferskosten hadde en nydelig mild trøffelsmak og var rullet inn i plater laget av petit poit og gelatin. Avansert, lekkert og godt.

Rett nummer 2 var grillet hellefisk med kamskjell- og urtecanelloni, baconsautert spisskål, persillerotpuré, bakt paprika og persillevelouté. En velouté er en lys, fløyelsmyk (derav navnet) grunnsaus, som her var tilsatt persille og skummet opp. Kveita var lekkert dandert på en seng av spisskål med tydelig smak av bacon. Canellonien var nydelig tilbehør sammen med dekorative kvadratiske biter av bakt paprika uten skinn. Persillerotpuréen smakte himmelsk, men det skulle bare mangle. Persilleroten var ifølge vår kunnskapsrike kelner kokt i melk, purert og tilsatt krydder, fløte og smør. Kalorier? De tenker man ikke på når man spiser fra Stiansens kjøkken.

Hovedretten var rosmaringlasert ytrefilet av reinsdyr med rosenkål, jordskokkrem, syltede rødbeter, karmellisert burritane-løk og gnocchi, enebærsaus og hasselnøttskum. Reinsdyrkjøttet var mørt som smør og med en mild og vidunderlig viltsmak. Tilbehøret var vel gjennomtenkt. Jordskokk har en kraftig smak som passer godt til reinsdyr og lå fint sammen med hasselnøtt-skummet og einebærsausen, som for øvrig var akkurat så kraftig i smak som en viltsaus skal være. De morsomme små gnocchiene var fint tilbehør sammen med urter og blader av rosenkål. Nå er vi ikke helt sikre på hva slags løk burritane er, og vi glemte å spørre den allvitende kelner. Smaken var mildere enn gul løk, hadde noe sødme og var derfor også et passende tilbehør.

Desserten var et kapittel for seg. At kjøkkenet hadde gjort seg flid med å skrive en hilsen til bursdagsbarnet i sjokolade på hennes tallerken var enda en av disse små detaljene som gjør et festmåltid på Statholdergaarden uforglemmelig. Tallerkenen var ellers pyntet med en mousse av melkesjokolade på havtorngelé, en sjokolade- og chili-samosa, syltet aprikos og aprikossorbet. Og som om ikke dette var nok, ble vi overøst med en generøs mengde hjemmelagede konfektsjokolader, marsipan-kreasjoner og småkaker (se det lille bildet øverst).

Statholdergaarden har holdt stilen i mange år og holder stilen fortsatt. En flott bursdagsfeiring ble det. Absolutt en 85-åring verdig.





Tempuramaki? Det høres …

9 11 2010

Nei, japansk inspirert mat er ikke vanskelig å lage. Det er tidsriktig og eksotisk. Det er kult og det imponerer kjæresten din eller gjestene. Og det er ganske enkelt. La oss ta begrepene først: Tempura betyr at du kliner inn det du skal spise med en våt deig og putter det i varm olje, slik at det blir mykt inni og crispy utenpå. Maki er sånne sushi-ruller med sursøt ris og noe annet i midten (se bildet).

Mange tror at makiruller må inneholde rå fisk. Ånei. Maki serveres ofte med bare grønnsaker, og også med kjøtt. På forrige mat- og vinkveld i klubben Smak ble det servert Maki med reinsdyrfilet, asparges og pære.

La oss se nærmere på hvordan retten ble laget.

Det fine med Makiruller, er at de kan lages en stund før de skal spises. Så slipper man stress mens gjestene kommer. (NB! Hvis makirullen inneholder rå fisk, bør den spises med en gang.) Men altså: Vi skal lage Maki av marinert og frityrstekt reinsdyrfilet, asparges og pære. Og slike varer har ikke vondt av å ligge et par timer i kjøleskapet.

Reinsdyrfilet kan kjøpes hos gode matvarehandlere, i spesialbutikker eller på mat-festivaler, der produsenter fra Finnmark eller Hardanger selger dem ferdigpakket for hundre kroner stykke. Du trenger ikke mer enn 100 gram filet til to eller tre makiruller. Og det kan det bli opptil 24 makibiter av, akkurat slike som dem på bildet.

Reinsdyrfilet egner seg godt til å marineres. Den vi skal bruke til Makien har ligget en dag i en blanding av timian, sukker, salt, pepper og einebær, men dette er ikke nødvendig. Asparges og pære er stort sett tilgjengelig overalt. Hvis du har hvit asparges, må den skrelles. Vi har brukt grønn asparges og da holder det om man knekker av den nederste delen. Kok den i lettsaltet vann i noen få minutter og legg den direkte i iskaldt vann. Da får den en flott farge.

Men vi er ikke ferdig med reinsdyrfileten. Den skal jo bli til tempura!

Kjøp ferdig tempuramel i pose. Hell litt av det tørre melet på en tallerken. Bland resten av melet med ca. 2 dl vann. Det skal bli en tynn røre, gjerne med klumper i.

Varm opp oljen i en kjele (ikke for varm). Kast litt tempurarøre bortover oljen. Den skal frese litt og stivne, men ikke sprute og bli brun. Pass alltid på at du dytter det som skal opp i oljen vekk fra deg. Oljesprut kan være smertefullt!

Skjær reinsdyrfileten i to eller tre strimler på langs. Det kommer an på hvor stor den er. Strimlene skal være omtrent så tykke som en velvoksen finger og omtrent like lange som noriflaket er bredt. Dekk strimlene først med det tørre tempuramelet og så med den våte røren. Legg dem forsiktig i oljen til de har fått en fin, gylden farge. Ta dem opp og legg dem på et tørkepapir. Ikke fall for fristelsen å spise dem med en gang, selv om det er skikkelig snadder. De skal jo bli til Maki.

For å lage Maki må man ha et par ting. Du må skaffe deg en liten bambusmatte (ikke en slik som du sitter på, men en slik som kan legges på kjøkkenbenken). Den koster noen få kroner og kan kjøpes i grønnsakforretningen på hjørnet eller i en større matbutikk. I tillegg må du ha sushiris. Den får du kjøpt på samme sted. Og så må du ha en pakke med noriflak. Nori er flatpresset tang. I pakken finner du flere slike flak. De er mørkegrønne og går lett i stykker hvis du ikke behandler dem varsomt.

Sushirisen kan du koke flere dager i forveien, hvis du vil. Den kan oppbevares ferdig kokt og kald i kjøleskap. Kok den som du koker annen ris. Når den er kokt og fortsatt ligger i kjelen, heller du over en blanding av eddik og sukker og rører det inn i risen. Det beste er å bruke den riseddiken som er beregnet til sushi. Den er bare på 3 %, så dersom du bruker vanlig norsk eddik (7 %), bør du vanne den ut. Blandingsforholdet eddik og sukker varierer etter smak. Noen liker sushirisen litt syrlig, andre vil ha den veldig søt. Prøv deg fram!

Noriflaket legger du oppå rismatten med den blankeste siden ned. Legg sushirisen på noriflaket og press forsiktig med fingrene. Bruk gjerne litt vann blandet med eddik på hendene, så risen ikke kleber. Ikke press hardt, men forsøk å lage et jevnt, tynt lag. La det være igjen et par centimeter øverst og nederst på flaket.

Legg tempurafileten oppå rislaget sammen med asparges og pære (som du også har skrellet og skåret i lange, tynne biter). Dette er den litt knotete delen av arbeidet, og det kan hende at du må prøve noen ganger, men nå skal du altså rulle rismatten over, slik at det blir en sylinder med kjøtt, frukt og grønnsaker inni, sushiris utenpå og ytterst det glatte noriflaket. Ferdig!

Rett før du skal servere, skjærer du rullen i to på midten, legger de to halve rullene ved siden av hverandre og skjærer to og to skiver, som om det var spekepølse. Du bør ha en skarp kniv og skylle den i eddikvann mellom hver gang du skjærer. Da får du rene og fine skiver.

Merk at Makirullene kan gjøres vesentlig enklere enn på bildet. Du kan bruke strimler av agurk, avokado, stekt kjøtt, stekt scampi (som du strekker ut), finhakkede reker, hummer, krabbe, sjøkreps, kongekrabbe, rogn og selvsagt rå fileter av laks, kveite, tunfisk eller liknende. Bruk fantasien!

Tilbehør: Wasabi (en grønn og sterk pepperrotkrem som du kan kjøpe i pulver eller ferdig på tube). Denne blandes ut i soyasaus etter smak og behag. Det skal veldig lite til for å sette en skarp smak på soyasausen. Sausen bør legges i separate skåler som er store nok til at gjestene dine kan dyppe makirullene oppi. Da trekker risen til seg sausen og dette setter en nydelig smak på det hele. Ved siden av kan du servere syltet ingefær, som du kan lage selv eller kjøpe på glass. Spis med pinner eller med fingrene.

Vin: Det finnes en egen sushi-vin, en søtlig vin som er laget av Cava-produsenten Freixenet. En halvtørr tysk riesling passer også bra. Mange drikker den japanske hetvinen Sake til sushi. Den skal helst serveres varm, er ganske søt og kan lett bli kjedelig og slapp i forhold til en riesling som har både syre og restsødme. En halvtørr sherry kan også passe. Grønn te er et godt alkoholfritt alternativ.





9-retters festaften

7 11 2010

Mat- og vinklubben Smak møttes 6. no-vember hos Anne og Jan. Det ble en helaften med 9 retter, 7 ulike viner og 6 timer til bords. Tema var uvante kombinasjoner, eller «fjusjen fud», som noen ynder å kalle det, altså en blanding av våre egne og mer fremmede mattradisjoner.

Kvelden ble åpnet av vertskapet, som tradisjonen tro, bød på bloblende dråper i to varianter, en musserende vin fra Vouvray og en cava fra Katalonia. Den franske var hjemhentet fra vinhuset Domain Huet, der Anne og Jan var på besøk tidligere i høst. Domain Huet produserer 3 ulike klassiske hvite viner og 1 musserende. Samtlige er endrueviner basert på Chenin Blanc. Se mer om vertskapets besøk på vingården her.

Den andre musserende vinen var innkjøpt på samme feriereise, i gamlebyen i Barcelona, i El Xampanyet, som ifølge turistbøkene er et av de eldste Cava-husene i Catalonia. Vinen var ”husets” og het kun Casa Estevet, men var etter nærmere undersøkelser fra vinprodusenten Cellers Perelló i den lille byen Girona nord for Barcelona.

Den musserende vinen fra Vouvray hadde fått ligge i 8 år, var frisk, syrlig og med både smak og duft av gule epler. En aperitiff som falt godt i smak hos samtlige deltagere.

Så er det likevel alltid noen som elsker det litt mer søte. Da Cava’en kom på bordet, var derfor Loire-vinen glemt og litersflasken med Casa Estevet fikk bein å gå på.

Første rett passet godt til Cava, da den i sin helhet var inspirert av den spanske kokken som sies å ha revolusjonert tapas-kunsten nesten like mye som Ferrán Adriá, nemlig Sergio Arola. Se mer om hans restaurant i Barcelona her.

Retten serveres hos Arola med bellotaskinke, garnert med revet manchego, pistasjnøtter, grønn chili og epler. Hos Anne og Jan var garnityret det samme, men i tillegg til den katalanske eikenøttskinken, bød vertskapet på røkt bjørnekjøtt, noe som viste seg å være en utmerket kombinasjon. I tillegg til kjøttet, fikk gjestene lage sin egen pan-con-tomate ved å gni loffbiter inn med hvitløk, olivenolje og søte tomater, et populært tilbehør på enhver tapasbar med respekt for seg selv.

Men vi var ikke bare i Spania. Forrett nummer 2 fikk tankene til å gå østover. Et syltet rødløksblad med russisk størkaviar og crème fraiche, og sashimi av salmalaks med agurksalat og granskuddsirup. Salmalaksen var dekket med et tynt lag wasabi og ristet sjalottløk. Det hele ble servert på en grå skiferhelle med spi-sepinner til. Noen slet litt med pinnene, men etter solid konsentrasjon ble det hele fortært med smil og fornøyde smatt.

Det tredje som kom på bordet var to biter maki. Nori-flaket var fylt med den sedvanlige sursøte sushirisen, men i stedet for rå laks og avokado besto makiene av tempurafritert reinsdyrfilet, asparges og pære. Tilbehøret var den sedvanlige syltede ingefæren, soyasaus og wasabi. Til de tre første rettene holdt vi oss til det musserende. Vinen fra Vouvray og Barcelona var utmerket følge til disse smaksopplevelsene.

Tiden var kommet til første varme rett, Tom Ka Gai, en tradisjonell thai-suppe gjort utradisjonell ved å droppe kyllingen til fordel for gresskar og kamskjell. Suppen falt svært godt i smak og noen måtte få påfyll til tross for lovnader om at vi bare var halvveis i måltidet.

Hva drikker man til en relativt ”hot” thai-suppe? En Auslese fra vinhuset Richter gjorde jobben. Denne rieslingen fra vinmarkene rundt Graach ved Mosel, sånn omtrent halvveis mellom Koblenz og grensen mot Luxembourg, hadde nok restsødme til å hamle opp med kraftige syrlige smaker av lime, chili og ingefær, en riktig søtsak av en vin med god fruktighet (eple, honning), men likevel ikke uten en behagelig friskhet som var særlig velkommen hos herrene rundt bordet. Det ble for øvrig bemerket at vinen egnet seg heller dårlig til kamskjellet i suppen, en god observasjon, da sødmen i kamskjellet krever en vin av en helt annen tørrhetsgrad.

Det var med andre ord tid for tørrere hvite viner. Siden vi allerede hadde stiftet bekjentskap med vinhuset Huet gjennom den utmerkede musserende aperitiffen, passet det fint å teste et par andre viner fra samme sted, dvs. fra to ulike jordsmonn i samme område, men med samme drue (100 % Chenin Blanc). Den ene var fersk og frisk, en Haut Lieu 2009 med god syre og fruktighet i retning mot gule epler og pærer. Den andre, en Le Mont 1994 fikk en noe mer ujevn mottagelse. 1994 var ikke et særlig godt år ved Loire-elvens øvre løp, sett med en druedyrkers øyne. Det var for kaldt om våren og for tørt om høsten. Vinen hadde ligget så lenge at fargen nesten var som sherry. Chenin Blanc har normalt såpass mye syre at den kan ligge en stund. Likevel var etter de flestes mening 1994-årgangen fortsatt en smule besk. Kanskje den bør ligge enda en stund?

Uansett, det var tid for å rense ganen. En pasjonsfrukt- og bringebær-sorbet kom på bordet og skapte en kjærkommen pause fra mange sterke og uvante smaker.

Etter sorbeten ble det servert en salat med 5 ulike viltterriner hjembrakt fra delika-tesseforretningen Fauchon i Paris. Her var små terrin-biter av villsvin, kanin og hare, rådyr og hjort. Det hele på en seng av ruby-blader og crispisalat med balsamicokrem og olivenolje og pyntet med syltynne toast.

Og da var vi framme ved hovedretten. Jan hadde vært i Hemsedal og anskaffet kjøtt fra høstens jakt, nærmere bestemt et solid stykke indrefilet av en velvoksen elg. Fileten var stekt i ovn til omtrent 65 grader kjernetemperatur og etterbrunet i jernpanne før servering. Tilbehøret skulle egentlig vært et stykke stekt fois gras, men på grunn av manglende råvaretilgang måtte man ta til takke med en fois gras paté på en seng av ruby-blader. Dette for å få med litt fett til det tørre kjøttet. I tillegg fikk elgen følge av et lite knippe portobellosopp, en kraftig viltkremsaus og en potetpuré tilsatt litt tyttebær og noe av fettet fra andeleveren.

Vertskapet bukket ærbødig for gjestenes ovasjoner. Noen påsto at elgkjøttet var det beste de noen gang hadde spist og at retten var den mest vellykkede som noen gang har vært servert under Mat- og Vinklubben Smaks aftener. Det må innrømmes ubeskjedent at det smakte aldeles fortreffelig.

Og vinen? Jo, det måtte selvsagt være en medbrakt Bordeaux fra vertskapets ferietur til Saint-Émilion, nærmere bestemt en Grand Cru 2002 fra Chateau de Pressac, innkjøpt fra husets egen kjeller. Ved smaking av vinen alene ble garvestoffene av enkelte oppfattet som litt for dominerende. For andre var dette  bare den naturlige motstanden man opplever i en Bordeaux-vin med mye tanniner. Og sammen med elgkjøttet var den perfekt. Den kraftige smaken i det magre elgkjøttet hamlet med letthet opp med garvestoffene og ga en storslagen totalopplevelse. Chateau de Pressac sin ”oppskrift” er for øvrig den samme hvert år: 70 % Merlot, 15 % Cabernet Franc, 10 % Cabernet Sauvignon, 3 % Petit Verdout og 2 % Malbec. Se mer om vertskapets besøk på Chateau de Pressac her.

2005-årgangen av Chatau de Pressac kan kjøpes på Vinmonopolet for 300 kroner. Den kan gjerne ligge noen år. Det sies av mange at 2005-årgangen kan utvikle seg til å bli noe av det beste som er produsert i Saint-Émilion på mange år.

Etter hovedretten kom ostene på bordet, nærmere bestemt en Delice de Cremiere, en Chaumes og en Coeur de Lion brie. Alle fikk smake litt av hver, senere litt mer av hver, og til orientering kan det nevnes at nå spiser også Vibeke ost!

Til osten ville noen beholde rødvin i glasset. Dette gikk helt greit til den milde Cremiere-osten. Vouvray-vinen passet perfekt til Chaumes, mens den litt kraftige brien krevde noe mer sødme. Derfor ble det åpnet en Sauterne fra Chateau Piot David i Barsac, ikke så veldig langt unna Saint-Émilion.

Så ved enden av dette måltidet holdt vi oss trofast i Bordeaux. Den Semillion-dominante dessertvinen skuffet ikke, men ga en sødmefylt smaksopplevelse full av aprikos og krydder.

Den hvite Bordeaux-vinen fikk følge oss til dessertbordet, som bestod av Annes glimrende sjokoladekonfektkake basert på blant annet Walters Mandler, karamelliserte valnøtter, sirup og mye annet godt, av en bringebærsaus som Jan lagde kunstneriske malerier med vaniljesaus i, av friske bringebær, vaniljeis og  av crème brûlée.

Etter 6 timer ved bordet var alle gode og mette.

Og for dem som ønsker en oppsummering …

MENY *)

Katalansk bellotaskinke og røkt bjørnekjøtt garnert med revet manchego, olivenolje, grovhakkede pistasjnøtter, finhakket grønn chili og terninger av gravenstenseple.

Syltet rødløksblad med russisk størkaviar og crème fraiche, sashimi av salmalaks med wasabi og ristet sjalottløk, sursøt agurksalat og granskuddsirup fra Kunstnerdalen.

Maki med reinsdyrtempura, asparges og pære, wasabi, soyasaus og syltet ingefær

Tom Ka Gai med gresskar og kamskjell

Pasjonsfrukt- og bringebærsorbet

Crispisalat med viltterriner av hare, kanin, rådyr, villsvin og hjort

Indrefilet av elg med mandelpotetpuré, fois gras, portebellosopp og viltkremsaus

Oster (Delice de Cremiere, Chaumes, Coeur de Lion)

Desserter (Sjokoladekonfektkake, bringebærcoulis, vaniljeis, bringebær, crème brûlée)

VINER

Vouvray Péttillant Brut 2002 fra Domaine Huet

Casa Estevet fra Cellers Perelló

Richter Graacher Himmelreich Riesling Auslese 2006

Le Haut-Lieu Sec 2009 fra Domaine Huet

Le Mont Sec 1994 fra Domaine Huet

Chateau de Pressac Saint-Émilion Grand Cru 2002

Chateau Piot-David Sauternes 1997

*) De fleste av rettene vil bli presentert framover med hvert sitt innlegg her på Smak-bloggen, og med detaljerte oppskrifter. Følg med!