Det gastronomiske språket er først og fremst fransk, en smule italiensk og en knivsodd engelsk. Norsk kan du glemme. I disse tider, da kokeglade mennesker fra alle verdenshjørner ofte møtes på samme kjøkken og skal samarbeide, forstår vi behovet for felles terminologi. Ellers kan en babelsk forvirring lett gå ut over gjestene.
Likevel kan vi ikke fri oss fra å forbinde en fag-sjargong (jargon) med en smule snobberi. For hva er egentlig forskjellen mellom en stappe og en puré. Eller hvorfor kan ikke krem skrives krem, men crème? Og hvorfor må vannbad hete «bain de marie»? Og hva er forskjellen mellom coulis og en saus av bær?
Restaurantene benytter seg fritt av kokketerminologien for å skape schwung over ganske så ordinære retter. Det er lettere å ta 350 kroner for en «sautert loin av skrei på pancetta med rotpuré, haricots verts og beurre blanc», enn «trukket torsk med gulerotstappe, brekkbønner, bacon og smørsaus».
Vel, alle fagområder krever sin terminologi. Det beskytter, er praktisk, skaper trygghet og gjør at vi mat-nerder strekker oss enda litt lenger. For vi gjør oss kanskje en smule mer flid med en rotpuré enn en gulerotstappe.
Det viktigste er at vi kjenner til hovedbegrepene i den kulinariske verden. Da slipper vi å spørre kelneren om hva som står på menyen. Vi slipper å slå opp hvert eneste ord i en kokebok. Og vi kan få lov til å ta del i det kulinariske snobberi neste gang vi lager fiskeboller i hvit saus og kaller det velouté avec quenelle!
Smak 