En smak av Armenia

12 03 2011

Mat og vinklubben Smaks representanter er stadig på reisefot. Vårt forrige stoppested var Jerevan, hovedstaden i Armenia, et lite land presset inn mellom to fiender, Azerbaijan i øst og Tyrkia i vest, i tillegg til vennlige Georgia i nord og Iran i sør. Maten er også en blanding av ulike tradisjoner. Litt russisk, litt arabisk og litt særpreget armensk i artige kombinasjoner. Prøv for eksempel syltede valnøtter (popok). Søtt, godt og litt rart.

Vårt første smaksmøte med byen og landet var ølet. Hotellbaren fristet med noe kaldt. Etter å ha blitt tilbudt Miller og Heineken spør vi etter lokalt øl. Bartenderen smiler og setter en grønn halvliterflaske på disken. Kilikia. Very good. And very strong.

Vi hadde ikke ventet å bli servert overgjæret øl i Armenia. Men Kilikia er en kraftig, lys og bitter ale, med mye humle og masse alkohol, selv om dette ikke kjennes på smaken. 12.5 % står det på flasken. Vi kan ikke tro det. Really? Really, svarer bartenderen og smiler enda bredere.

Vi finner snart ut at det er øl man bør drikke i dette landet, ikke vin. For da vi senere på kvelden inntar den sjarmerende restauranten Caucasus i sentrum av Jerevan, settes husets beste rødvin på bordet. Den smaker saft. Vi studerer flasken. 10 % alkohol. 5 % sukker. OK. Vi bestiller Kilikia i stedet.

Av drikkevarer er det ellers den lokale brandyen som er Armenias stolthet. Den heter selvsagt Ararat etter det kjente fjellet i vest og armenerne kaller den cognac. Uten blygsel. Den forekommer i ulike årgangsmodeller. Lagret i henholdsvis 5, 10, 15, 20 år osv. Prisene er deretter, men slett ikke avskrekkende. 60 kroner for en halvflaske 5 års brandy. 120 for 10 år. Og slik fortsetter det eksponensielt. Med søtvinen friskt i minnet ventet vi oss noe søtlig skvip. Men den gang ei. Armensk brandy smaker godt. Helt greit for oss at de kaller det cognac. Vi kjenner ikke forskjell. Fjellet som pryder etiketten er for øvrig det samme Ararat som vi kjenner fra fortellingen om syndfloden, der Noahs ark endelig strandet.

Maten på restaurant Caucasus er også god. En klassisk «mese» med frisk salat, syltede grønnsaker, hommous (kikertpuré), tabbouleh (salat av finkuttet tomat, vårløk, persille og bulgur), ulike oster av geitemelk, samt deilig hjemmebakt brød fra Georgia og Armenia, blant annet noen flatbrødliknende lefser (lavash).

Da grillmaten kom på bordet var vi overbevist. Spareribs, svinefilet, kalvefilet osv. Og det midt i fastetiden! Vi tar ikke fasten så nøye, sier vårt vertskap. Armenerne er det første landet som etablerte en kristen statsreligion, for over 1700 år siden. Men de er avslappet i forhold til sin kirke. Alvorlig avslappet. Dessuten var det den første dagen i fasten. Og da er det selvsagt ikke så farlig. Vi ruller det myke flatbrødet rundt kjøttet, gumler i oss og smiler.

Tvers overfor Caucasus i Hanrapetutyangaten (lett å huske, hva?) finner vi byens beste russiske restaurant. Her serveres blini (russiske pannekaker) med kaviar (lakserogn vel å merke, ikke den russiske størkaviaren, som det er forbudt å servere utenfor Russland). Videre har de både borsjtsj (russisk kjøttsuppe) og biff stroganoff på menyen. Samt ulike varianter av annen russisk bondekost. Og drikke til? Russisk Standard Vodka selvsagt.

På toppen av høyden der museet og monumentet for tyrkernes folkemord på armenerne ligger, finner vi også en liten restaurant, Akori. Bordene er plassert i små hytter rundt omkring i skogen og maten er i stor grad armensk bondekost. Vi får smake diverse oster, oliven og noe som kanskje kan kalles armenernes svar på taco, en blanding av kjøttdeig, tomatbiter, grønn chili og aubergine, som spises med gaffel eller rulles inn i det samme brødet vi stiftet bekjentskap med tidligere (lavash). De kaller det bokcha. Nesten som en tacowrap.

Vi takker det armenske gjestfrie folket for spennende smaker og kommer gjerne tilbake igjen.





Japansk bortgjemt perle

8 03 2011

Det er alltid hyggelig å bli bedt ut på middag. Særlig når man er på reise og treffer generøse representanter for lokalbefolkningen som vet akkurat hvor man skal gå.

Vi befant oss i Wimbledon, tennismekkaet sørvest for London sentrum. Her finnes utallige små restauranter og puber som serverer mat fra alle verdens hjørner. Og noen stenkast fra Wimbledon finner vi Raynes Park. Raynes Park er ikke kjent for noen særlig, egentlig. Det er kun en soveby for de velstående.

Bortsett fra én ting. Her ligger sannsynligvis en av Londons beste japanske restauranter. Etablissementet heter Hashi. Og innehaverne driver også en egen japansk kulinarisk skole ikke så langt unna restauranten. Skolen heter Hashi Cooking og er regnet for noe av det ypperste innen kurs i japansk cuisine.

Tilbake til restauranten. Våre britiske venner sto for bestillingen. Og rettene kom på løpende bånd. Vi fikk sashimi av laks, kamskjell, smørfisk, kveite og ahi (gulfinnet tunfisk av ypperste kvalitet). Det hele var pyntet til perfeksjon blant annet med lakserogn og skiver av lime. Videre ble det servert kunstferdig utformede uramaki, nigiri med alle verdens fiskevarianter, og ikke minst noen flotte tempura-reker på størrelse med den flotteste sjøkreps fra Frøyfjorden.

En nytelse både for øye og gane. Bare se på bildene! Klikk på dem for å få dem større.

For å komme til Hashi tar du toget eller tuben (District Line) fra London sentrum til Wimbledon Station. Derfra er det kun 10 minutter med taxi. Adressen er 54 Durham Road.

Husk å bestille bord. Stedet er ganske så populært. +44 8719 620896.





Kim koker!

1 03 2011

Medlemmene i Mat- og vinklubben Smak er stadig på kulinariske reiser rundt omkring i verden. Tidligere har vi fortalt om mat- og vinopplevelser i Oslo, Paris, Barcelona, Saint-Emilion, Det østlige Kina, Zagreb og Bucharest. Og her følger et råbra tips for dem som har tenkt seg på weekend-tur til kulturbyen Wien.

Etter møysommelig research før vi reiste, pekte en restaurant ved navn Kim Kocht seg ut i jungelen av anbefalte restauranter i den østerrikske hovedstaden.

Restauranten har fått flere priser som beste asiatiske matopplevelse i Europa.

Dermed prøver vi å bestille bord, altså i midten av januar, for vår langweekend i Wien 18.-21. februar. Vi fikk svar fra bookingsjefen som meddelte at dette nok ikke var mulig siden vi først kunne få bord i starten av april. Hun ga oss likevel en åpning for en reservasjon til en 3-retter fra kl 18.00-20.00. Greit sier vi. Aldri har vi opplevd en liknende oppfølging etter en bordbestilling. Bekreftelser ble sendt fram og tilbake på sms. Kredittkortopplysninger måtte de ha. I tillegg en melding samme dag om vi kunne bekrefte at vi fortsatt hadde til hensikt å besøke etablissementet til avtalt tid. Det hadde vi.

I vår villfarelse tenkte vi på Kim Kocht som navnet på Chef’en. Dårlig vedlikeholdt skoletysk får ta litt av skylden. Kim viste seg å være en yngre og særdeles hyggelig kvinnelig kjøkkensjef. Restaurantens navn betyr rett og slett «Kim koker», eller kanskje mer korrekt: «Kim lager mat» – og det gjorde hun.

Lokalet var overraskende lite, men svært hyggelig med utsikt gjennom glassvegger til kjøkkenet. Vi observerte minst like mange på andre siden av glasset som det var gjester i restauranten.

Vår bekymring om at en forhåndsbestilt 3 retter kunne høres kjedelig og snaut ut var ganske ubegrunnet. Det dukket opp et antall småretter utenom menyen som var morsomme og fantastisk gode og ga oss inntrykk av et måltid langt utover de lovede 3 rettene, der vi for øvrig kunne velge mellom to menyer: Havets frukter og fisk. Vi valgte en av hver.

Smårettene startet med en varm rødbetsuppe i et shot-glass med skum av honning og wasabikrem og en tempurastekt scampi med et deilig tilbehør av ulike kremer. Deretter kom et ingefærbrød med to herlige dipper, en satai og en korianderbasert. Vi spiste opp denne retten så raskt at vi fikk påfyll. Nydelig!

Første rett i menyen Havets frukter var blekksprut i tre fasonger: sashimi, tempura og en kremete variant. Alt var lagt på en svart couscous med bulgur, farget av blekksprutblekk. I fiskemenyen var forretten lekker og fersk tunfisk-sashimi.

Deretter kom et fantastisk og garantert håndplukket kamskjell med daddelkrem, appelsinrisotto og granateple. Og en smørtunge på risotto med sardiner, hvitløkskrem og pesto. Det slår oss at sjømaten uten unntak er særdeles fersk og av høy kvalitet, noe man kanskje ikke kunne vente i et land uten kyststripe. På den andre siden, når nordmenn greier å sende fersk laks til Japan på under et døgn, så gjør dagens logistikk det selvsagt mulig for Kim å servere det aller beste. Og det gjør hun.

Mer blekksprut følger i havfruktmenyen, i tillegg til scampi, eggnudler og vårløk, pak-choy, oljer og krydderier, i en nesten overveldende komposisjon. Fiskemenyen følger opp med et nydelig ryggstykke av kveite i pak-choy og med en nydelig blanding av balsamico-eddik og løk. Hellefisken var en anelse rå i midten. Dette ble en ørliten nedtur, da Smak-klubbens representant i dette tilfelle mener at kveita har fyldigst smak når den gjennomkokes. Her får de lærde strides.

3 flotte retter ganger 2 er fortært + småretter innimellom. Desserten var en ren bonus. En sorbet-trippel av bringebær, sjokolade og mango, med bringebærsorbeten på klar første plass, selv om alt var særdeles velsmakende.

Nå trodde vi at måltidet var over, men neida. I tillegg får vi en himmelsk sjokolademousse, apfelstrudel og sjokolade-terning, som selv den staeste anti-søtmons måtte hengi seg til.

Av drikke ble det servert en frisk og god eplesekt da vi kom, og selvsagt ulike varianter av Grüner Veltliner, en vin som med sin sødme passer utmerket til asiatiske smaker.

En kuriositet var at Kim selv var til stede i restauranten og forklarte gjestene ivrig hva de ulike rettene besto av og hvordan de var tilberedt. Dessverre var ikke vår skoletysk tilstrekkelig til å få med oss alle detaljene. Likevel ga vi totalopplevelsen av «Kim som koker» topp karakter. God atmosfære, nydelig mat, og akkurat passe med overraskelser som gjør det verdt å betale 150 euro for et måltid for to. Særlig når dette inkluderer personlig service, 8 glass vin, 3 retter, 2 desserter og en rekke småretter innimellom.





Kroatisk vin

1 02 2011

Kroatia er ikke noe stort vinproduserende land, til tross for utmerket klima og vel egnet topografi ut mot det varme Adriaterhavet. Landet har lang tradisjon for vindruedyrking og antallet vingårder har vokst fra under 10 til over 100 i løpet av årene etter krigen. Volumene er likevel såpass små at det blir lite igjen til det internasjonale markedet etter at lokalbefolkningen har forsynt seg. Derfor må man stort sett reise til Kroatia selv for å oppleve kroatisk vin.

Kroatisk vinproduksjon er i liten grad industrialisert, og noe sånt som et 70-talls ulike lokale druer tas i bruk i tillegg til importert Sauvignon Blanc, Riesling, Pinot, Merlot, Syrah, ja til og med litt Barbera og Nebbiolo. Det lages hovedsaklig hvitvin (nesten 70 % av totalt produksjonsvolum). Den mest utbredte grønne druen er Grasevina (uttales grasjevina) eller Welsh Riesling. Vin laget av denne druen kan være fruktige og aromatiske over mot det søtlige, men dersom den har høy kvalitet, vil vinen kunne være herlig tørr og forfriskende og minne om de beste Rieslinger fra Moseldalen.

Mens de grønne druene hovedsaklig vokser i det kroatiske innlandet, særlig i distriktet Slavonia mot grensen til Serbia og Istriahalvøya i nord, produseres røde viner på kysten. De mest kjente vinmerkene har sin produksjon på øyene langs Dalmatiakysten, der den lokale druen Plavac Mali dominerer.

Siden kroater stort sett konsumerer sin egen vin, vil normalt innlandsbønder drikke mest hvitvin, mens de langs kysten drikker rødvin. Derfor er det ikke uvanlig at restauranter anbefaler hvitvin til kjøtt og rødvin til fisk.

Mat- og vinklubben Smak besøkte vinkjelleren Bornstein i Kaptol, like ved katedralen i sentrum av Zagreb. Her fikk vi smake 3 svært ulike viner:

Den første var en Matosevic (matosjevitsj) Alba 2009, en tørr hvitvin laget av 100 % Malvacia. Dette er en grønn drue som finnes i hele middelhavsområdet, men som i Kroatia først og fremst dyrkes i nord, på halvøya Istria mot grensen til Slovenia. Vinen kan minne om en hvit burgunder. Duften har absolutt Chardonnay-preg med assosiasjoner til fersken og andre tropiske frukter. Den er fruktig og frisk, og har god mineralitet.

Den andre vinen vi prøvde var også hvit, men med svært ulik smak og duft. Den er produsert av Sain-Marelic på druen Posip (posjip) fra vinhøsten 2007. Denne druen vokser kun på øya Korcula (kortsjula), og er noe så sjeldent som en hvitvin fra Dalmatia, der det ellers for det aller meste vokser blå druer. Vi kjenner en duft av ristet brød, og etter første slurk, opplever vi en spennende og lang smak av sitrus og gress. En kompleks vin som vi tror kan passe meget godt til skalldyr.

Den siste vinen vi smakte hos Bornstein var en klassisk kroatisk rød matvin av 100 % Plavac Mali. Vinen heter Septem Pontem Barrique og er fra 2008. Septem Pontem betyr 7 broer og Barrique betyr at vinen er lagret på eikefat. Den er produsert av vinhuset Cirkovic (tsjirkåvitsj) fra halvøya Peljesac (peljesatsj) som ligger like innenfor Korcula. Peljesac er kjent for sin Plavac Mali, og vi finner her de mest anerkjente vingårdene i Kroatia – Dingac, Postup, Grgic og altså Cirkovic. Grgic er kjent for å være en av de få vinprodusentene i Kroatia som har lykkes i å eksportere sin vin. Han har også etablert vinproduksjon i Kalifornia (Grgic Hills).

Druen Plavac Mali gir viner som kan minne om en krystning mellom Merlot og Cabernet Sauvignon. Tanninene kan være svært fremtredende, så også i Septem Pontem Barrique. Noen ganger får viner av Plavac Mali fram en tørrhet i munnen som kan gi en fornemmelse av Nebbiolo. Det aner oss at denne vinen kan ha godt av å ligge en stund, og selv om den allerede har god fylde og lang smak, forteller nivået av garvestoffer oss at her er det mer å hente. Den er likevel absolutt drikkbar i dag, og vi nøt dufter og smaker av blåbær og solbær. En ypperlig vin til en saftig biff.

Vi takker vertskapet hos Bornstein for generøst å øse av viner og kunnskap og anbefaler alle Zagreb-besøkende og ta en tur innom deres Enoteka.





Spiser ikke kineserne kinamat?

28 01 2011

Mat i Kina er ikke nødvendigvis kinamat. Det fikk en av Mat- og vinklubben Smaks medlemmer litt for nært kjennskap til under en nylig reise til det østlige Kina. For den som tror at kinesisk mat er vårruller, «flaid lais» og friterte biter av svin i sursøt saus, må tro om igjen. I hvertfall dersom de har tenkt seg innover i Zhejiang-provinsen.

Nå skal det sies at Mat- og vinklubben Smak har en særdeles åpen holdning til å prøve nye ting, og alle medlemmer er klare til å sette sine egne og andres smaksløker på prøve. Men det er ikke alltid man lykkes i sine forsett. Det får være grenser.

Selv Shanghai ble en skuffelse, der lunsjen besto av en gråaktig suppe med melboller og kinakål. Deretter ble rettene mer og mer «eksotiske» etter hvert som man beveget seg østover. Gjennomgående ble det servert smakløse supper med varmt vann som drikke til. Varmt vann med skje og varmt vann i glass. Deretter utallige retter av ymse slag. Det meste kjøtt og grønnsaker i ubestemmelige former og relativt smakløst. Suppene skulle visstnok bringe lykke, så man spiste i håp om at matlykken skulle snu seg.

Men det skulle i stedet bli verre. Biller. Larver med bønnespirer. Froskelår (ikke akkurat av den franske gourmet-varianten), samt en rekke totalt udefinerbare retter. Tilbehøret var fortsatt varmt vann, samt en lokal vin med egg oppi. Vinen skulle også være lykkebringende. Vårt utsendte medlem drakk i håp om bedre tider for ganen.

Den kulinariske reisen kuliminerte i et illeluktende bakgårdsskur, der det kinesiske vertskapet tok livet av en okse til ære for Norge og serverte de enkelte delene på fat sammen med kål i flere varianter og noen hardkokte, grønne egg. Det hele ble kokt i en felles gryte med grumsete vann. Servering av oksens genitalier var måltidets høydepunkt (se bildet til venstre). Sammen med deler av mage og tarm. Dette skulle også bringe lykke og virilitet.

Vårt utsendte medlem hadde på dette tidspunktet helt sluttet å tro på lykkebringende mat og lengtet i stedet til god norsk kinamat.





Home made cooking in Bucharest

3 11 2010

Hvis du noen gang skulle finne på å reise til Bucharest, en by som kan være verdt et besøk i skumringstimen etter Ceaucescus beinharde regime, så har Smaks matblogg et tips til deg. Når du er lei av å se den tidligere stormannsgalskapen utfolde seg i en wienergrotesk arkitektur og får lyst på litt mat, hjemmelaget mat, da tar du en tur til Vatra.

Det finnes mange restauranter i Bucharest som reklamerer med «home made cooking». Noen av dem er riktig gode. Noen er riktig dårlige. Hvorfor Vatra i Brezoianu gate? Vel, for det første fordi restauranten ligger midt i sentrum og 2 minutter å gå fra mitt favoritthotell (ny-oppussede Hotel Central med god service, romslige rom, gode senger, utmerket frokost (inkludert) og gratis trådløst nettverk på rommet til, hold dere fast: 450 kroner natten), men også fordi restauranten leverer noe av det beste du kan få i Bucharest av tradisjonell rumensk mat, servert med et smil og for nesten en slikk og ingenting.

Jeg nærmer meg derfor Vatra for noe sånt som sjette eller syvende gang. I lomma har jeg en bok. Det er redningen når man er vagabond i forretninger og ofte er tvunget til å innta restaurantmat alene. I dette tilfelle medbringes Niemis utmerkede svensk-finske humoreske Populærmusikk fra Vittula. Man setter seg ned. Menyen er første lesestoff. Romanen må vente. Menyen er både på rumensk og engelsk. I tillegg har vertskapet kostet på seg en billedbok, der samtlige retter er fotografert. Det går altså nesten ikke an å bomme, så sant ikke bildende lyver. Og det gjør de ikke.

Etter å ha prøvd en rekke forretter tidligere, fra pannestekt kyllinglever til frityrstekt ost (som begge forøvrig smaker vidunderlig), bestemmer jeg meg for «stuffed mushrooms», en rett som kan minne om spanjolenes tapas, der champignon-hoder fylles med godsaker og gratineres i ovnen. Jeg blir ikke skuffet nå heller. Soppen er deilig mør og saftig. Fyllet ditto smakfullt. Rikelig er det også. Seks store champignoner med kjøttfyll settes til livs.

Hm. Hva velger man så til hovedrett? Her er grillet lam, svin og kylling, hjemmelagede retter som kan minne om fårikål og koteletter med grønnsaker. Jeg ber om råd. Og råd gis. Det er i det hele tatt vidunderlig hvordan man blir tatt vare på i dette etablissementet. Hovmes-teren snakker flytende engelsk. Hun spøker og ler, mens «guttene hennes» løper rundt med brødkurver og vinflasker for å gjøre gjestene fornøyde.

Hun anbefaler noe hun kaller «rustic chicken stewed in garlic». Visstnok en smaksbombe som hun med et kast med hodet antyder vil holde vampyrene borte fra meg i natt. Nå er riktignok Romania hjemlandet til den berømte Grev Dracula. Likevel har jeg ikke tenkt så langt at jeg burde beskytte meg. Vel, det er aldri for sent. Jeg takker ja til hvitløkstuet kylling og venter i spenning.

Kyllingen ankommer, og den er absolutt dynket i hvitløksdampende kraft, med ovnstekte poteter til. Nydelig er det. Men jeg sender allerede en bekymret tanke til kundene jeg skal møte imorgen. Selv om jeg er i vampyrenes land, er det ikke sikkert at alle setter like stor pris på en hvitløksstinkende nordmann.

Uansett, mens maten smaker og det etter hvert føles som om jeg transformeres til en eneste diger, dampende hvitløk, slurpes husets merlot for å holde smaken sånn noenlunde i sjakk. Vinen koster 30 kroner for en halv liter og er slett ikke verst.

Dessert? spør damen. Det må bli noe lett, stønner jeg. Hun kommer med husets kake. En kreasjon av marengs, krem og ananas. Vatra-kake. Bakt av eierinnen selv. Vatra fornekter seg ikke. I kampens hete har jeg ikke en gang fått tid til å lese om populærmusikk i Nord-Sverige. Og regningen? Den er på snaue 200 kroner. Inklusive 0,5 liter vin, 3 retter og kaffe.





Mye godt i Zagreb

20 10 2010

Zagreb er ikke det øverste målet på nordmenns reiseliste. Dersom man vil til Kroatia, drar man gjerne med Norwegian, som hele sommeren flyr direkte til Pula, til øya Krk utenfor Rijeka, til Split og til Dubrovnik. Det går ingen fly direkte til Zagreb fra Oslo, selv om det påstås i Jo Nesbøs roman Frelseren at det gjør det.

Likevel er Zagreb en spennende by for dem som liker å oppleve et annerledes reisemål og som ikke ønsker å tråkke i skandinaviske turister, selv midt i fellesferien. For midt i juli er man ganske alene i Zagreb. Selv kroatene rømmer hovedstaden i juli-heten og tilbringer det meste av tiden på kysten. Den beste tiden i Zagreb er våren. Den kommer en god del tidligere enn hjemme. Selv i vinterferieuken kan oppleves behagelig uteservering av iskald pils. Og i påsken er det stort sett t-skjortevær.

Zagreb er verdt et besøk av mange grunner: En fabelaktig katedral, en sjarmerende gammel og bilfri bydel, noen ganske så interessante museer, mangfoldige kulturopplevelser, særdeles rimelig kroppspleie (manikyr til under hundrelappen, tannlege og optiker til fjerdelen av prisen i Norge), gode shopping-muligheter i topp moderne gigantiske kjøpesentre, samt svært så rimelig mat og drikke. En halvliter pils koster stort sett 15 kroner. Et glass vin 15-25. Og man kan spise seg mett på grillmat for en femtilapp. Men her finnes også restauranter som koster litt mer, og som kan by på mat som alene er verdt turen. Jeg skal ta dere med på en reise innom noen av mine favoritter, så kanskje du også får lyst på en tur! Jeg beveger meg fra vest mot øst i byen, slik at det går an å følge med på kartet.

I det fasjonable villastrøket nordvest for sentrum, øverst i Vrhovec, finnes en av byens beste restauranter av den tradisjonelle sorten, Tac (uttales Tatsj). Her var slow food et begrep lenge før det ble på moten. Kalve- og lammelårene står i ovnen hele dagen og faller fra hverandre når de endelig når tallerkenen vår. Her serveres også landets beste andeleverpostei og en consommé så klar at den kan få Stiansen til å bli misunnelig. Både mat og vin er økologisk, og de sprøe salatbladene og digre tomatene er hentet fra egen hage.

Nede i sentrum, men fortsatt på vestkanten, i et ganske rufsete strøk like ved den gamle fotballbanen til Zagreb fotballklubb, nærmere bestemt i gaten som er umulig å uttale: Kranjceviceva (prøv: Kranjtsjevitsjeva), i et lite smug tvers overfor det særdeles slitne Hotel Laguna, finner vi verdens beste pizza. Uten overdrivelse. Selv har jeg vært der omtrent hundre ganger. Jeg har hatt med utallige gjester fra forskjellige steder i verden, og alle, uten unntak, har vært enig med meg. Oppskriften er enkel: Vedfyringsovn som holder 350 grader. Papirtynn deig som blåser seg opp og er sprø og ferdig på 6 minutter. Et tynt lag med hjemmelaget tomatsaus. Store biter av buffalo mozarella. Hele skiver av hvitløk. Det er alt. Resten pynter man pizzaen med etterpå, for eksempel tett i tett med spekeskinke fra den kroatiske kysten, monster-rukkola fra øya Vis og halve cherrytomater.

Videre østover. Midt i sentrum finner vi to perler: Dubravkin Put i veien med samme navn – en nyåpnet minimalistisk gourmetrestaurant med et rikt vinutvalg – og, Boban. Restaurant Boban er nærmest et begrep. Den eies av den tidligere fotballstjernen med samme navn og er det nærmeste du kommer Italia i Zagreb. Et koselig kjellerlokale med en meny som kan gjøre den mest ignorante italienske kelner misunnelig. De har alt som kan tenkes av pasta, salater, kjøtt og fiskeretter. Ikke pizza (men det vet du jo nå hvor du skal spise). Prøv crostini som antipasti, en spaghetti aol som mellomrett og grillet tunfisk til hovedrett. Greier du dessert også, så må det bli husets Tiramisu. Prisen? Totalt 120 kroner for 4 retter og kaffe. Ja, du ser riktig. Uten viner riktignok. Men her er folkene på Boban også svært sjenerøse. En nydelig lokal eikelagret Dingac til samme pris som i butikken, ca. 100 kroner. Et glass Chianti til 20 kr.  Og for feinschmeckere en 2004 Barolo til drøye 200 kroner.

Takenoko finner du øverst i gamlebyen, på gateplan i shoppingsenteret Kaptol, en japansk inspirert fusjonsrestaurant med herlig sushi og mange andre morsomme matopplevelser. Prøv den hjemmelagede gourmet-sushien eller deres wok med breiflabb (lokalt: grdobine – uttales som det skrives). Og en Sauvignon Blanc fra New Zealand til en hundrelapp er nydelig følge. Takenoko byr på en av de litt dyrere matopplevelsene i Zagreb, men absolutt en av de beste også. Du kommer unna med 250 kroner pr. person for en treretter inklusive vin og kaffe. Eller du kan ta kaffen vegg i vegg, på Zagrebs kuleste kaffebar, Khala, innredet som en egyptisk oase. Og her finnes som regel også det flotteste harem Zagreb kan by på. Et sted for ”the young and beautiful”. Be om en bjela kava. Det er kroatisk for kaffe latte. Den er supergod og koster en tier.

Og dersom du er klar for en skikkelig spasertur eller har bil, kan det være verdt å ta turen forbi gamlebyen og et stykke oppover Jurjevska. Først kommer du til en tennisklubb som også huser den trivelige restauranten Apetit. Her er servicen veldig god, prisene relativt høye (i kroatisk målestokk), men maten aldeles utmerket. En fin kombinasjon av tradisjonelle kroatiske råvarer og nyere fransk inspirert matlaging. Priser omtrent som på Takenoko. Og er du ikke fornøyd med Apetit, kan du gå 100 meter lenger oppover samme vei. Da ender du opp ved det som kanskje er det nærmeste Zagreb kommer en stjerne i den berømte Michelin-guiden: Restaurant Marcellino. Lokalene er enda litt stiligere, servicen enda litt bedre, matopplevelsen på høyde med det beste og prisen også i øverste laget for den jevne kroat.

Zagreb har mye å by på. Mat er det nok av. Jeg har ikke nevnt de utallige billige grill-restaurantene (prøv ”Opatija” i Bukovacka cesta), de ofte tilbaketrukne rene fiskerestaurantene, der fisken garanteres fanget natten før servering (”Gaspar” bak Kaptol-senteret er en av de beste), de 2-3 kinesiske (”Asia” like ved jernbanestasjonen anbefales), thai-restauranten ”Opium” og den meksikanske ”Rancheros” (begge i kjelleren på Branimir-senteret), samt de mange hotellrestaurantene (her kan særlig nevnes Zinfandel i Regent Hotel Esplanade). Mye bra. Mye sånn midt på treet. Uansett: Stort nok utvalg til at man blir god og mett. Hver dag.





Hos Yannick Alleno

7 10 2010

Vi er i Paris. På Le Meurice, kanskje det mest luksuriøse hotellet i verden. Nei, vi BOR ikke her. Vi er bare på besøk. Ikke i restauranten, der forrettene ligger på rundt 300 kroner. Men i baren. Bar 228. Vi er nemlig i Rue de Rivoli nummer 228. Den berømte gaten med Louvre og Tuilerihagen på den ene siden og radene med eksklusive hoteller og souvernirbutikker på den andre. Turistenes Mekka. Rue de Rivoli, gaten som Tom Hanks firte seg ned i, da han måtte hoppe ut av et lite Louvre-vindu i filmen Da Vinci-koden. Gaten som strekker seg helt fra Place de la Concorde til Bastillen.

Men altså: Le Meurice. Dette er 3-stjernes Michelin-kokk og Hellstrøm-venn Yannick Allenos rike. Det er lørdag kveld. Vi sitter i baren fordi vi vet at Allenos småretter kan bestilles her. Det er sent. Klokka har passert midnatt. Det er en av disse nettene i Paris som i følge 10CC  er som et år andre steder. Vi har vært innom noen andre barer. Den fredelige lobby-baren på det bortgjemte hotellet i latinerkvarteret som bare heter l’Hotel, der mediasky stjerner som Leonardo DiCaprio og Elton John velger å bo når de er i Paris. Hotellet der Oscar Wilde tilbrakte sine siste dager. Det påstås også at Jim Morrison døde der.

Men altså: Le Meurice. Vårt siste stoppested denne Paris-natten, etter at vi har vært innom baren på hotell Costes, den visstnok kuleste baren i hele Paris. Kult var det, men ikke så luksuriøst som her i Bar 228. Dempede samtaler. Levende jazz-musikk i hjørnet. As time goes by.

Rettene kommer. Noen små sandwicher, som ser relativt ordinære ut, men som ikke er det. Og en anretning med mildtrøket laks og mini-blinis (russiske pannekaker). Vi undrer oss over at vi må til Paris for å smake den beste røkelaksen vi noen sinne har puttet i munnen.

Så kommer desserten. De har bare én igjen. Det er sent. Kelneren trekker oppgitt på skuldrene. Men vi kan få resten. Kjøkkenet stenger. De har et stort stykke «tarte citron» igjen. Husets spesialitet. Stykket er digert. Paien smelter på tungen. Og selv om vi selv har servert lemon mareng pai utallige ganger i vårt eget hjem, må vi bøye oss ned i de støvløse dype teppene på Bar 228. Vi kjenner vår begrensning. Det er umulig å komme opp til Allenos standard.





Domaine Huet

5 10 2010

Mens St Emilion er full av mørkeblå druer, flommer Loire-dalen over av grønne, nærmere bestemt Chenin Blanc. Og etter å ha fylt munnhulen med utallige Merlot-dominante og tanninrike røde viner, var det på tide å smake noen hvite. På veien nordover fra St Emilion valgte vi derfor å stanse like ved Tours, nærmere bestemt i Vouvray, en apellasjon ved Loire-elva som har til sammen 300 vinprodusenter. Vi har på forhånd gjort en avtale med vinhuset Domaine Huet, en familiedrevet bedrift som har produsert hvite viner av 100 % Chenin Blanc siden 1928.

Egentlig går vår interesse for dette vinhuset tilbake til en av mat og vinklubben Smaks utmerkede aftener hos Vibeke og Helge, der det ble servert en Clos de Bourg fra nettopp Domaine Huet. Da denne vinprodusenten ikke er representert på vårt hjemlige vinmonopol, var det ekstra spennende å få muligheten til å ta med seg noen flasker av denne perlen av en hvitvin hjem til Norge. Domaine Huet produserer vin fra 3 ulike steder i Loire-dalen, og selv om druen altså er den samme, har jordsmonnet vesentlig betydning for det endelige produktet. Det var derfor med skuffelse vi fikk høre at absolutt all vin produsert fra området Clos de Bourg var utsolgt. Særlig 2007-årgangen (som vi altså smakte hos Vibeke og Helge) var så populær at den var umulig å oppdrive i hele Frankrike. (Helge, hvis du fortsatt har noen flasker på lur, ta godt vare på dem!)

Skuffelsen ble imidlertid raskt redusert da vi fikk smake viner fra de andre to områdene vingården disponerer, Le Haut-Lieu og Le Mont. Interessant var det også å få vite at mesteparten av druene brukes til produksjon av musserende vin. Kjelleren med flere tusen flasker, var et imponerende syn. Vår guide (som var noe beruset, da han var midt i drueplukkingen og kom direkte fra lunsj, der det – tradisjonen tro – ble drukket rikelig av det gården produserer) viste oss generøst omkring og sjenket også generøst av både musserende, tørre og halvtørre hvitviner. Han fortalte at vingårdens eldste arbeider på 87 år var i full gang med vinplukking fra sine egne drueranker, men likevel kom innom vinprodusenten hver dag for å snu flaskene med musserende vin. For uinnvidde skal nemlig flasker med musserende vin (som ligger skrått nedover for å samle opp grumset som dannes ved flaskegjæringen) snus en kvart omdreining jevnlig. Dette er en egen teknikk som vår guide demonstrerte for oss (bildet). Han fortalte at 87-åringen har vingårdens rekord i snuing, 185 flasker pr. minutt!

Vinsmakingen avslører en interessant, litt syrlig musserende vin, en lovende 2009-årgang fra området Haut-Lieu og en morsom sak fra Le Mont: en 1994-årgang (som i utgangspunktet var et «ræva» år – for å sitere vår animerte guide), men som i løpet av 16 år har modnet til å bli en svært hyggelig opplevelse. Vinen er mørk strågul og gir i duft og utseende inntrykk av å være en skikkelig søtsak. Munnhulen overraskes imidlertid av en frisk, syrlig og fyldig mathvin. Artig. Til matogvinklubben Smaks medlemmer: Det blir mer smaking av viner fra Domaine Huet framover!

Vi takker vår guide for en fargerik omvisning og følger ham tilbake til vinåkeren, der 35 vinplukkere allerede er i full sving med bøyde rygger. En liten kuriositet: Om noen skulle ønske et 2-ukers opphold i Vouvray på denne tiden neste år, tar Domaine Huet imot velvillige sjeler til vinplukking. Timeprisen er i følge vår guide den beste Loire-dalen kan oppvise: 9 euro pr. time. Eneste betingelse er at man binder seg for 2 uker og at man ordner overnatting selv.





3 dager i vinhimmelen

3 10 2010

Et besøk i himmelen fordrer minst én skikkelig helgen. Vi var heldige. St Emilion tok vare på oss i 3 dager. Man må være rimelig følelseskald for ikke å la seg begeistre av Hellige Emilion. Ved siden av å være en munk som etter sigende slo seg ned i noen grotter på 700-tallet, står navnet for et av Frankrikes mest kjente vindistrikt. Området St. Emilion består av 54,000 mål vinranker øst for elva Gironde og har 860 vinslott, hvorav ca. 100 er åpne for publikum. Nå må det sies at et ”chateau” i Frankrike ikke nødvendigvis er et slott slik vi ser det for oss, med søyler, 30 soverom og spisse tårn. Et vinslott i St Emilion kan være et lite hus, så lenge de som bor der har et visst antall mål med vindruer og de er godkjente til å bruke apellasjonen St Emilion eller St Emilion Grand Cru. I tillegg til det enorme jordbruksområdet, som står for over 50 % av den vinen som produseres i Bordeaux, er også St Emilion en liten og usedvanlig sjarmerende middelalder-landsby sentralt plassert midt mellom alle vingårdene.

Landsbyen består av trange gater, vinbutikker, restauranter, kafeer, makaron-bakerier, butikker med utstyr for vin, verdens største underjordiske kirke (gravet ut av ett stykke fjell), en formidabel utsikt og et ganske imponerende turistsenter som hjelper til med omvisninger, kart over vingårder, organisering av slottsbesøk osv. Det slår oss hvor velorganisert den lille landsbyen er, til tross for det ytre inntrykk av bekymringsløst ”belle vie”.

Men St Emilion er ikke bare en helgen, et vindistrikt og en landsby. Det er først og fremst navnet på en vin. For her dreier alt seg om vin. Det er rad på rad med vinstokker tunge av mørkeblå drueklaser så langt øyet kan se. Det er den lille merlot-druen som dominerer området. Noen få hektar Cabernet Franc, noen enda mindre områder Cabernet Sauvignon og resten Merlot. Derfor består den klassiske St Emilion-vin av 70-85 % Merlot, 15 % Cabernet Franc og 0-10 % Cabernet Sauvignon. Dette i motsetning til Medoc eller andre områder på den vestre siden av Gironde, der Cabernet Sauvignon er den dominerende druen.

Vi besøker Chateau de Pressac på St Emilion-platået like øst for landsbyen. Og nå snakker vi slott! (Se bildet nedenfor.) Ekteparet Quenin, som kjøpte vingården for 13 år siden, disponerer alene 14 soverom og like mange bad. Gården har 255 mål druer, lagrer til enhver tid omtrent 12,000 liter vin på 3 år gamle eikefat og er en av de få gårdene der man i tillegg til Merlot, Cabernet Franc og Cabernet Sauvignon også bruker Malbec og Petit Verdot. Malbec, som er blitt en populær drue blant annet i Argentina, Chile og California kommer opprinnelig fra denne vingården og går derfor også under navnet Pressac Noir. Vi lar oss imponere over slottets produksjonsmetoder som blant annet går ut på å sortere ved hjelp av data-skannere som er programmert til å gjenkjenne de beste druene. Men plukkingen foregår på den gammeldagse metoden. 50 håndplukkere arbeider hver dag i 3 uker før alle druene er i hus.

Litt innsideinformasjon: Chateau de Pressac Grand Cru 2005 er til salgs på Vinmonopolet for 300 kroner. Selv om det på Polets nettsider står at vinen er drikkeklar, bør den ifølge vingårdens egne folk likevel lagres i noen år, kanskje fem eller ti. Dette bekreftes av flere vinhandlere inne i landsbyen St Emilion. 2005 var et unikt år, sier de fleste. Alt stemte: temperatur, fuktighet og årstidenes karakteristika skapte de best mulige vekst- og modningsvilkår for druene. Derfor mener mange i St Emilion at 2005-årgangen kanskje kan bli den beste siden det berømte året 1961. Noen har allerede begynt å skru prisen i været på denne årgangen. Det interessante er at 2006- og 2007-årgangen virker mer ferdig til å drikke idag enn 2005. 2005 mangler fylde, kraft og motstand i forhold til senere årganger. Dette mener mange betyr at 2005-årgangen trenger flere års modning for å nå sitt virkelige potensiale i smak og duft. I skrivende stund har polet 60 flasker igjen på lager. Løp og kjøp!

Til slutt vil vi bare avlive en myte en gang for alle: Vindruer er ikke sure. De er om mulig enda søtere og mer velsmakende enn de druene vi kjøper i butikken. Det kommer bare an på når de blir plukket. Vi var i St Emilion mens druene var på sitt modneste.

Og ja, vi gikk på drueslang.