Tre tørre tyskere

18 02 2011

Under festaftenen i mat- og vinklubben Smak for 2 uker siden smakte vi 3 flotte Rieslinger, alle fra Tyskland. Her er litt mer informasjon om vinene og hva vi fant ut.

En god, tørr Riesling kjennetegnes ved lys strågul farge og en friskhet i møte med munnhulen som får den til nesten å virke musserende.

Vin nummer én var fra Pfalz, det kjente vinområdet sør-vest i Tyskland mellom Rhindalen og grensen til Frankrike. Produsenten heter Knipser, en familiebedrift som har 40 hektar med drueranker i åsene øst for Pfältzer Wald. Den vinen vi testet var en Laumershamer Kapellenberg Riesling Kabinett trocken fra 2009, en 100 % Riesling med rikelig fruktighet, musserende anslag og passe tørrhet i avslutningen. Med kun 2 gram sukker pr. liter, er denne vinen, tross sitt fruktige anslag, definitivt en skikkelig tysk tørrpinn. Vinen er tilgjengelig på Vinmonopolet til 156 kroner og ble umiddelbart en favoritt blant Smaks medlemmer.

Den andre tyskeren kom fra Meddersheim, litt sør for elva Nahe, og snaut hundre kilometer nordvest for Laumersheim i Pfalz. Igjen snakker vi 100 % Riesling. Vinen heter Hexamer Meddersheimer Rheingrafenberg Trocken. Og vi snakker nå om Spätlese og Predikatswein.

Litt begrepsforklaring: Spätlese betyr at de beste druene gjemmes og plukkes når de er fullmodne. Det finnes flere kategorier i forhold til hvor sent druene plukkes. Spätlese er den første av disse. Den neste er Ausläse, som normalt lages av overmodne druer og derfor gir en del restsødme i vinen. Beerenausläse vil som regel bety en enda større grad av sødme i vinen, eiswein enda mer (her skal druene plukkes etter vinmarkens første frostnatt), og trockenbeerenausläse vil normalt være den aller søteste varianten, der druene helst skal plukkes etter at de har begynt å råtne.

En tørr Riesling kan være "Spätlese", men da må restsødmen i vinen være minimal.

Eiswein og Trockenbeerenauslese er såpass søte at de kun passer til skarpe oster, eller som alternativ til en likør etter et tungt måltid. Viner i kategorien Spätlese kan godt ligge en stund. Da vil restsødmen få lov til å utvikle seg til enda mer fruktighet, smak og fylde. Generelt er viner i kategorien Spätlese tørre eller halvtørre, og har mye fruktighet, slik at man nesten kan oppleve dem som søte, før den skarpe sitrusfornemmelsen biter av sødmen og skaper ideelt sett en fullkommen balanse.

Prädikatswein er en kvalitetskategori i den tyske vinklassifiseringen, der den laveste vinen på rangstigen vil ha betegnelsen Tafelwein (bordvin) eller Landwein. Deretter følger Qualitetswein og Qualitetswein mit Prädikat. Den siste betegnelsen skiftet nylig navn til kun Prädikatswein. Dette er altså den høyelste kvalitetsbenevnelsen for tyske viner og kan således sammenliknes med en Grand Cru fra Burgund.

Vinprodusenten Hexamer ved Nahes bredder er godt representert på Vinmonopolet. Her finnes både klassisk Riesling (7.0), Spätlese trocken (8.7), Spätlese halvtørr (114.0), Ausläse (131.0), Beerenausläse (232.0) og Eiswein (272.0). Restsødmen vises som sukkerinnhold i gram pr. liter i parentes. I mat- og vinklubben Smak drakk vi altså Spätlese trocken, en nydelig vin til 155 kroner. Etter vår ringe forstand et meget godt kjøp.

Moselvin er mye mer en ungdommens sødmefylte opplevelser.

Vin nr 3 var en Moselvin. Vi flytter oss altså nok et hakk nordover i det tyske landskapet, mens druen fortsatt er Riesling. Vinen er produsert av det fasjonable Schloss Lieser og heter rett og slett Schloss Lieser Riesling. Her finnes noe mer restsødme enn i vinen fra Hexamer, nærmere bestemt 25 gram pr. liter. Forskjellen er likevel såpass marginal at vinen ikke ble oppfattet som noe søtere enn de andre to. 25 gram pr. liter kvalifiserer absolutt til å være en tørr tysker. Vinen hadde den samme herlige fruktigheten som sine forgjengere med syrlig og fin avslutning. Vinen koster 140 kroner på Vinmonopolet.

Spørsmålet er nå om det går an å trekke konklusjoner etter tre såpass like viner. Alle tre var lys strågule i glasset, over mot det grønne. Samtlige duftet og smakte av epler og antydning til tropiske frukter. Den første var en anelse mer musserende i møte med ganen. Den andre hadde noe mer mineralitet og kunne derfor minne litt om en Chardonnay. Samtlige hadde denne tilnærmet fullkomne balanse mellom fruktighet, sødme og syre.

Konklusjonen må derfor bli at sannsynligheten for at den jevne vindrikker vil kjenne forskjell på disse tre med bind for øynene, er ganske liten. Da må de virkelige vinkjennerne slippe til. Og de er det dessverre ikke plass til i mat- og vinklubben Smak. Der nøyer vi oss med å hygge oss med tre tørre tyskere og konstatere at tysk hvitvin er noe helt annet enn ungdommens Black Tower og Reiler vom Heissenstein.





Første festaften i 2011

7 02 2011

Mat- og vinklubben Smak møtes 5 ganger i året. Lørdag 5.2. var første gang klubben var samlet i 2011. Nytt år. Nye smaker. Gjestene ankom fulle av forventning, og kveldens vertskap kunne by på en flott komposisjon av retter fra land og hav og med et rikelig utvalg viner til.

Vi ble møtt av et glass sprudlende hvitvin, som enkelte greide å plassere i Burgund, altså en Cremant, en blanc de noir, laget av 90 % Pinot Noir og 10 % Gamay (en hvit vin laget utelukkende av blå druer). Dette var en herlig musserende vin, lys gullgul i fargen og med god fruktighet og passe sitrus i avslutningen, uten at den ble snerpete.

Navnet er Crémant de Delane Bourgogne, og vinen er produsert av «Caves de Bailly», som er et cooperativ i Irancy, ikke så langt fra Chablis i den nord-vestlige delen av Burgund. Druene som er brukt i denne musserende vinen kommer blant annet fra Mercurey i den sørlige delen av Burgund, et område som er kjent for sine røde viner produsert av nettopp Pinot Noir. Denne musserende vinen ble best i test da Aperitif testet musserende viner i november 2000. Og best av alt: Den koster bare halvparten av det vi må gi for polets billigste Champagne. Anbefales på det sterkeste!

Til den musserende vinen fikk vi en spennende finger-rett, en fikenkompott pakket inn i parmaskinke og snøfrisk. En herlig liten smaksbombe, der salt, søtt og syrlig møttes i en perfekt kombinasjon. Nydelig ved siden av boblende dråper. Fingermaten vil bli behørig presentert i et senere innlegg.

Det var på tide å trekke til bords. Vertskapet introduserte dagens tema: Hovedvekt på det gode fra havet med viner fra 3 europeiske land. Gjestene hadde med dette fått tips som skulle hjelpe dem i den forestående blindtestingen av til sammen 6 hvite og 2 røde viner. Den første (musserende) hvite hadde allerede gitt forsamlingen selvtillit og godt humør. Den andre sto og ventet i glassene. Gjestene greide raskt å plassere vinen i den nordlige delen av Europa. Druen var Riesling, men usikkerheten var om den kom fra Frankrike eller Tyskland. Etter hvert måtte fasiten fram.

Vi var i Tyskland, nærmere bestemt i Laumersheim i Rheinland-Pfalz, og vinen var en Laumershamer Kapellenberg Riesling Kabinett trocken fra Weingut Knipser, en familiebedrift som er særlig kjent for sine tørre predikatsviner av 100 % Riesling, men også for å benytte både Chardonnay og Gewürstraminer i sine hvite viner. De produserer også rødvin, rosévin og sect, dyrker Pinot Noir, Merlot og Cabernet, og har til sammen 40 hektar drueranker i området mellom Grünstadt und Bad Dürkheim vest for Rhinen i fjellområdet ned mot naturparken Pfältzer Wald.

Vinen var en umiddelbar vinner, og ble likt av samtlige rundt bordet for sin nesten musserende friskhet, sin smak og duft av gule epler og sin flotte syrlige avslutning. Det var overhodet ikke noe søtladent ved denne rieslingen, og nostalgiske humrende tanker gikk til ungdommens oppfatning av at tyske viner var ensbetydende med Reiler vom Heissenstein, Blaue Nun, Liebfraumilch og Black Tower. Men nå vet vi altså bedre.

Første rett var en herlig frisk skalldyrsalat med hummer, blåskjell, frisésalat, jordskokkpuré og marinert agurk. Salaten vil blipresentert i et eget innlegg senere.

Rieslingen passet glimrende til salaten, men som om ikke det var nok, kom enda en hvitvin på bordet, innpakket i sølvpapir, slik at gjestene kunne gjette hemningsløst. Det ble skjenket, luktet, smattet og svelget. Enda en Riesling? Eller var det en Chardonnay? Var vi fortsatt i Tyskland eller i Frankrike?

Joda, vertskapet hadde plassert starten på måltidet i de tørre rieslingers friske favntak. Vin nummer 3 var en Meddersheimer Rheingrafenberg Trocken fra produsenten Hexamer som har sine vinranker oppover dalsidene langs elva Nahe noen titalls kilometer nord for Pfalz. Igjen var vi altså i Tyskland. Igjen var druen Riesling. Men denne gangen en Spätlese, en predikatsvin med enda flottere kvalitet på druene. En virkelig perle av en Riesling, som sto seg like godt alene som sammen med hummersalaten. Begge vinene er tilgjengelige på Vinmonopolet for drøye 150 kroner.

Etter hummersalaten kom suppen. De som har fulgt mat- og vinklubben Smak en stund, har muligens lagt merke til at vertskapet denne kvelden har et særdeles godt rykte som komponister av de herligste supper. Denne gangen fikk gjestene servert en jordskokksuppe, der skrellet og delt jordskokk var kokt mør i kyllingkraft og hvitvin, håndmikset og tilsatt limesaft, fløte, litt smør, rømme, valnøtter og sprøstekt bacon. En absolutt vinner.

Fortsatt hadde vi Riesling i glassene, men mer skulle det bli. En tredje hvit kom på bordet. Igjen den samme forvirringen. Dette måtte være en Chardonnay! var vi endelig tilbake i Frankrike! Men neida. Vertskapets hus-somellier smilte lurt og deklamerte høytidelig at vi fortsatt var i Tyskland. At druen fortsatt var Riesling. Men at vi hadde flyttet oss enda et hakk nordover og nå befant oss i Moseldalen, nærmere bestemt i vinmarkene rundt Schloss Lieser. For mer informasjon om denne vinen anbefales en titt på slottets usedvanlig lekre hjemmeside.

Det var ingen tvil rundt bordet om at tørr Riesling er underskattet, og at herlige dråper til mellom 100 og 150 kroner bør fylle opp kjellere og vinskap. De tre vinene bød på fruktighet, friskhet, fylde og fasthet. Og sikkert en god del andre adjektiv både på «f» og andre bokstaver.

Nå annonserte vertskapet en mellomrett av lam. Et artig stilbrudd i forhold til annonserte frukter fra havet. Og en utmerket anledning til å smake litt rødt.

På tallerkenene kom en nydelig liten rett med noen skiver perfekt helstekt indrefilet av lam på en lys grønn seng av purrekrem. En glimrende kombinasjon. Og så vakkert! Purrekremen var rett og slett finkuttet purre kokt i fløte til ønsket konsistens og tilsatt en passende mengde salt og pepper.

To røde ble blindtestet. Den ene ble raskt fastslått å være en Rioja. Den andre ble av enkelte lokalisert til Rhonedalen i Frankrike. Man antydet druen Syrah. Vi var ikke så langt unna. Den første var korrekt nok en spanjol av 100 % Tempranillo, nærmere bestemt en Coto de Imaz 2001, en virkelig flott Rioja med all den smak og fylde Tempranillo kan tilby. Den andre var som gjettet fra Frankrike, men lengre syd enn antatt, og med en druekompott av 70 % Grenache og 30 % Cinsault var vi i Languedoc-Roussilon, nærmere bestemt i Corbière, og vinen var en Les Clos Perdus Prioundo 2007 (bildet over).

Når det gjaldt klubbens oppfatning av de to vinene alene og sammen med lammet, ble forsamlingen ganske så delt. Omtrent halvparten foretrakk Rioja, mens resten likte den franske best. Diskusjonen som fulgte konkluderte med at våre smakssanser er forskjellige, samt at hva man er vant til å drikke har mye å si. Gjenkjennelsen av smaker er som musikk. Man har lett for å like det man har hørt og smakt tidligere.

Det nærmet seg tid for hovedretten, men først skulle vi virkelig rense smaksløkene med en mellomrett servert i likørglass. Det viste seg å være en sorbet av cantaloupe-melon. Retten var frisk og passe søt. I følge vertskapet var den unnselige retten et resultat av en ganske omstendelig prosess, der en mousse av melonkjøtt ble frosset og tint dråpevis gjennom sil, slik at kun saften av melonen ble utnyttet. Det smakte uansett herlig og skapte en fin forberedelse til nye gastronomiske opplevelser.

Hovedretten var da også litt av en smaksopplevelse, og vil bli beskrevet i et eget innlegg. Her kan kun nevnes at hovedingrediens var den ganske underkjente torskefisken brosme, tilberedt på to ulike måter, med følge av en ratatouille, avokadokrem, mild sennepssaus og vaffelstekte röstipoteter (bildet ovenfor).

To nye hvite viner ble skjenket i glassene. Nå var vi endelig tilbake i Burgund. I det ene glasset kunne vi kjenne klassiske dufter og smaker av tropiske frukter og en fin mineralitet som pekte i retning av Chardonnay og gamle vinstokker. Vi hadde rett. Vi ble servert en Bourgogne Blanc Vielle Vignes fra 2008 produsert av Jean Philippe Fichet, som har sine gamle vinstokker stående i den mineralrike jorda i Meursault, like sørvest for Beaume.

Det andre glasset skapte forvirring. Noen trodde at denne også var fransk. Andre pekte mot Nord-Italia med assosiasjoner til Pinot Grigio og Garganega. Selv vertskapet var forvirret en stund. Inntil vinen til slutt ble plassert der den hørte hjemme, i Galicia, nord-vest i Spania, Albarino-druens hjemland. Pazo Senorans fra Rias Baixas var en 100 % Albarino, lys gul og med klar duft av gule epler, fin fylde og et perfekt akkompagnement til den smaksrike fiskeretten.

Et fantastisk festmåltid gikk mot slutten. Det manglet bare litt søtt til slutt. Og det kom. En smaksbombe av en sjokoladeostekake med oppskrift fra det verdenskjente Hummingbird Bakery.

Etter 7 timer til bords, 5 retter (+ 2) og 8 viner var alle rimelig fornøyde. En ny Smakkveld var forbi. Litt vedmodige dro vi hjemover fulle av mat, vin og sanseinntrykk. Godt at det bare er 8 uker til neste gang.