Sorry Lorry

12 12 2011

Mat- og vinklubben Smak avholder sitt årlige julebord i desember, som mange andre. Vi prøver å finne restauranter som byr på litt ekstra til jul, og hadde ifjor en uforglemmelig aften på Brasserie Blanche.

Lorry er et av de stedene som har gått fra å være en brun pub på vestkanten med et stort utvalg ølsorter til å bli et av de mest populære utestedene i byen. Særlig i førjulstiden. Vi følte oss derfor heldige som fikk ordnet oss bord allerede i begynnelsen av november. Men gleden skulle dessverre bli kortvarig.

Britisk winter-ale var det nærmeste Lorry greide å komme juleøl

Selv om vi altså bestilte den første dagen det var mulig å bestille julebord på Lorry, selv om vi ba pent om et bord i andre etasje, og selv om vi fikk bekreftet på mail at vi ville få et bra bord, ble vi plassert rett foran inngangen. Ikke nok med det. Vi var 6 og fikk et 4-manns bord. I tillegg var det satt et ørlite settbord for enden sammen med to vaklevorne stoler, hvorav den ene sto rett foran inngangsdøren, noe som medførte kald trekk hver eneste gang noen fant det for godt å gå ut og røyke. Og det var det mange som gjorde utover kvelden.

Vi prøvde å be om et annet bord, men forgjeves. Lorry var fullbooket og vi måtte ta til takke med det vi hadde fått. Vel, vi er ikke vanskeligere enn at vi omsider satte oss ned og regnet med at servering og mat ville veie opp for den negative starten på kvelden. Men der tok vi feil.

Miseren fortsatte da vi forsøkte å bestille først Frydenlund fra fat og deretter norsk juleøl fra flaske. Ingen av delene kunne leveres. Vi måtte ta til takke med britisk «winter welcome ale» fra Samuel Smiths. Ølet var greit. Men at Lorry, som skryter av å ha byens beste utvalg av øl, ikke greide å skjenke skandinavisk juleøl i klasse sterkøl var ikke bare en skuffelse. Det var ganske ubegripelig.

Den horrible rakfisken som ble sendt ut igjen - uten at vi fikk fradrag i prisen

Så til maten. Lorry har den policy før jul at det kun serveres julemat. Det var vi blitt gjort oppmerksom på. Greit nok det, selv om vi må innrømme at det er litt smålig av restauranten å ikke ha noe annet enn ribbe, pinnekjøtt, smalahove, rakørret og lutefisk på menyen. Ingen forretter. Ikke noe vilt. Ikke lam. Ikke en gang kokt torsk. Kun 5 juleretter å velge mellom.

Nok om det. Vi visste jo hva vi gikk til. Trodde vi. Selskapet bestemte seg for en blanding av rakørret og lutefisk og lot smakene gå rundt bordet. Lutefisken i første servering var ikke mer enn grei. Ikke noe storslagent. Litt for løs i fisken, litt for lite smak for lutefiskekspertene rundt bordet. Det kan hende at noen liker den sånn, så det kan muligens unnskyldes. Men rakørreten var det ingen unnskyldning for.

Kjære innehaver av Lorry. Rakørret skal være mør, saftig og i konsistensen slik at den nesten kan smøres på lefsa. Den skal dufte skarpt, være frisk rosa-rød i fargen og smake mildt syrlig. Her var alt feil. Fisken var tørr og hard. Den luktet absolutt ingenting, men hadde en ubehagelig skarp smak. Og fargen var grå og orange. Vi har restauranten mistenkt for å ha latt fisken ligge en god stund etter at den ble tatt opp av laken. Det er utilgivelig for et serveringssted som spesialiserer seg på julemat i førjulstiden.

Andre gangs servering av lutefisk rettet opp inntrykket noe, men ikke nok.

Matinntrykket rettet seg litt ved andre servering av lutefisk. Nå var fisken ganske perfekt. Torsken skivet seg fint under gaffelen. Den var glatt og fast i konsistensen og smakte slik lutefisk skal smake.

Men alt i alt ble Lorry i førjulstiden en skuffelse. Vi har spist godt på Lorry mange ganger både sommer og vinter. Men dette holdt ikke mål. Det gjorde ikke opplevelsen bedre at tilbehøret til fisken virket som om det var rasket sammen i full fart. Sideflesk blandet i bacon-fettet er utilgivelig på et lutefisksted. Og når rødløken til rakørreten serveres i biter så store som egg, gjør rett og slett ikke kjøkkenet jobben de er betalt for å gjøre. Det var vel ingen overraskelse at vi sto over desserten.

Sorry Lorry. Vi kommer ikke igjen neste jul.





Julebord!

10 12 2010

Mat- og vinklubben Smak avholdt sitt årlige julebord på Brasserie Blanche i Oslo. Kanskje ikke den klassiske norske julebordrestauranten ala Engebret, Lorry eller DS Louise. Men et av hovedstadens absolutte høydepunkt når det gjelder enkel og velsmakende hverdagskost med de beste råvarene som er å oppdrive. Menyen er franskinspirert, likevel med hint mot norske mattradisjoner knyttet til den høytiden vi nærmer oss, et perfekt valg for en mat- og vinklubb der det franske har stått sentralt i hele høst.

Det er Bocuse d’Or-vinner Terje Ness som står bak Brasserie Blanche, slik han også dirigerer menyer, mat og stil på Oro, Cru, Alfred og Haga. Restauranten ligger i Lysthuset på hjørnet av Hegdehaugsveien og Josefinesgate. Etter en å ha inntatt henholdsvis champagne, chablis og Jacobsens Golden Naked Christmas Ale (til 200 kroner flasken!) på vinbaren Nobilis, som befinner seg rett rundt hjørnet for restauranten, inntok vi et 6-manns bord i andre etasje i det trivelige brasseriet. Her var det julebordstemning, men såpass god avstand mellom bordene at det ikke var forstyrrende.

Rikelige mengder av et fristende hjemmebakt brød (som forsamlingen kunne skjære av etter behov), ble satt på bordet, og snart leste vi hver vår meny, mens vi småspiste deilig hjemmebakst. Menyen var rikholdig, med stort sett klassiske franske retter ispedd noen fornorskede variasjoner. En burgunder (en Michelot 2008) fant veien til glassene. Stemningen var utmerket. Vi visste fra tidligere at Brasserie Blanche serverer rikelig med mat på tallerkenene, så vi gikk for en individuell treretter fra det omfattende spisekartet. Alternativt kunne man valgt en 3 eller 5-retter ferdig komponert av brasseriet, og til en svært hyggelig pris, men da måtte alle rundt bordet ha spist det samme.

Til forrett ble herrene delt mellom snegler og løksuppe, mens alle damene gikk for sjøkreps. Sneglene var selvsagt gratinert i hvitløkssmør, var saftige og møre og servert på den klassiske franske måten (bildet over). Løksuppen var også definitivt fransk, og fikk følgende karakteristikk da nettstedet oslopuls testet byens løksupper tidligere i år:

«Suppen har mye sødme og deilig løksmak, er varm, nydelig servert på klassisk vis i bolle. Mye løk og bladpersille. Vi savner smak av timian. Meget hyggelig servitør og trivelig brasserie-atmosfære bidrar til en positiv opplevelse.»

Vi kan underskrive på dette, og føyer til at det var akkurat passe mye fransk gruyere ost, som smakte fortreffelig.

Sjøkrepsen var den dyreste forretten på menyen (i overkant av 200 kroner), men ble da også servert i rikelige mengder. 2 godt voksne, grillede sjøkreps med mye sitron, hvitløk og timian fylte en stor tallerken. Fruene var svært fornøyde med mengden mat og med deilige smaker.

Til hovedrett valgte forsamlingen også ulikt. Nesten hele menyen var representert rundt bordet:

Sjøtunge Meuniere med frisk salat og mandelsmør, ovnsbakt torsk på kremet sjalottløk med fritert pinnekjøtt og rødvinsaus, appelsinglassert andebryst med bacon, savoykål, syltet småløk og madeirasky (bildet til høyre), svinenakke med hjemmelaget rødkål, epler og fois gras-saus, samt choucroute med hjemmelaget pølse og dobbelrøkt bacon.

En choucroute er for øvrig en spesialitet fra Alsace, en variant av vår hjemlige surkål, men uten karve og med et noe mer syrlig preg. Choucrote er tynne strimler av hvit kål, som skal være lagret (gjæret) sammen med hvitvin eller champagne. Hvert hjem i Alsace har sin egen oppskrift. Brasserie Blanche hadde virkelig lykkes med sin. Og de hjemmelagde pølsene var vidunderlige. En spennende og annerledes julemat (bildet til høyre).

Alle retter var usedvanlig velsmakende. Det unike med Brasserie Blanche er evnen til å få gjestene til å føle seg velkomne. Som om man var invitert hjem til noen. Maten har også den hjemmelagde stilen, med balanserte smaker, rikelige porsjoner og ikke noe fancy dill dall. Bare veldig godt.

Vår sommelier slet litt med å finne en rødvin som kunne passe til såpass mange forskjellige retter. Sjøtungen måtte ekskluderes og fikk følge av et glass hvit burgunder, mens resten av forsamlingen kunne nyte en lett, frisk og god syrah fra Nord-Rhone, nærmere bestemt en Les Massales 2006 fra produsenten Stephane Otheguy i apellasjonen Cotes-Rotie. Vinen hadde ikke en ublu pris, tatt i betraktning av at den på polet koster 350 kroner. Og når det er jul skal man jo unne seg litt ekstra.

Det var tid for dessert! Også her fordelte forsamlingen seg utover hele kartet. Det ble bestilt 1 Tarte Tatin aux pommes med vaniljeis, 2 Creme Brulee (bildet), og 3 av husets sjokoladefondant med kardemommeis og griottines (likørsyltede moreller). Igjen: Kjøkkenet sviktet ikke, men ga oss en flott og søt avslutning på et vidunderlig måltid.

Prisen? Ca. 750 kroner pr. hode. Slett ikke verst tatt i betrakting kvaliteten på vinene og at alle gikk mette ut i vinternatten.