Kontraster!

14 06 2020

Etter lang tids naturlig fravær grunnet pandemien som har rammet oss alle, var vi igjen samlet for å nyte mat, drikke og hyggelig selskap. Denne gangen hadde vertskapet samlet opplevelsene rundt temaet Kontraster. Det ble lovet mat fra ulike kulturer og tradisjoner, fra asiatisk til amerikansk, fra Middelhavsskysten til Australia og fra England til Frankrike. Viner skulle presenteres fra 4 ulike land, og i tillegg skulle hver rett være kontrastfylt.

Det hele startet ute i det fine været med en cocktail som vertskapet hadde lært på en av Londons hippe barer i City, en Pornstar Martini. Det eneste som gjør denne drinken til en martini, er glasset den serveres i. Og gudene vet hva en har med porno å gjøre. Cocktailen inneholder verken gin eller vermut, men ganske enkelt 1 del vodka, 1 del pasjonsfruktjuice og 1 del appelsinjuice + en liten teskje vaniljessukker, godt shaket med is og helt i, ja, martiniglass. Og den skal drikkes ved siden av et glass musserende, gjerne prosecco. Vertskapet hadde skiftet ut proseccoen med en Brut fra Olaf Schneider i Mozel, en overraskende frisk og knusktørr champagnoise på 100% Riesling.

IMG_2039

Drink og musserende ble servert ved siden av 2 slidere; den ene inspirert av Masterchef Australia, en vannbakkels fylt med posjert sjøkreps, hummer, creme fraiche og kaviar, den andre røkt salma med djevelegg-majones og ristet løk på en tynn skive brioche.

IMG_2045

Til bords ble det skjenket en hvitvin som vertskapet hadde funnet på pol-slippet tidligere i våres og som skulle være perfekt til sterkt krydret asiatisk mat, nærmere bestemt dumplings med hot dippsaus. Vinen, en Riesling Abtsberg Kabinett fra Maximin Grünhaus i Mosel, kunne virke i overkant søt på tungen i første smaksrunde, men sammen med dumpling-retten så var den svært så god.

Dumplingene ble servert i to varianter, én med torsk og mye chili, som kun var dampet og servert med en saus av soya, hoisin, lime og ketjap manis, og en som var stekt og dampet, med reker, hummer og krabbe uten så mye krydderier, men med en honningsaus som sa pang, der der ikke var spart på verken tørket kaffir-lime, galangal, tørket chili eller ingefær.

IMG_2047

Og da var vi framme ved neste kontrastfylte rett, Heston Blumenthals klassiske kamskjell med hvit sjokolade. Basis for retten er en kamskjell tartar med valnøttolje, sherry-eddik, sitron og gressløk (gressløken for anledningen byttet ut med ramsløk). Oppå tartaren et halvt kamskjell frest i smør i panne i 30 sekunder. Oppå den kaviar og revet hvit sjokolade. Og rundt det hele en kraftig saus som i hovedsak består av sterkt redusert fiskekraft, en fond av grønnsaker og vermut, samt fløte og hvit sjokolade. Og noen dråper rekeolje. Sausen blir enda flottere på tallerkenen hvis den tar turen innom en gassdrevet kremsprøyte (espuma) først. Oppskriften finnes i den utmerkede boka Heston at Home. Anbefales!

Vertskapet har befunnet seg i lengre perioder i Kroatia og blitt kjent med noen lokale vinprodusenter. Den ene, Zvonko Biljecki, sendte med oss noen flasker fra sine vinmarker rett utenfor Zagreb sist vi var i Kroatias hovedstad. Og det finnes vel ikke en bedre anledning til å dele slike eksklusive godsaker enn med god venner i lystig lag. Vi satset på at Sauvignon Blanc var en passende drue med nok syre og fruktighet til å matche den litt spesielle og sødmefylte retten, og vi hadde rett! Det funket perfekt. Og selvsagt må det ikke være en lokal liten produsent i Kroatia som leverer vinen, selv om Villa Khala fra Biljecki altså var midt i blinken. Vi tror nok enhver Sauvignon Blanc ville løftet fram Blumenthals morsomme og kontrastfylte rett.

IMG_2052

På tide med en hvit burgunder. Det hører liksom til på en kveld som denne. Retten ble kaldt «hummer og kanari» i tråd med tema for kvelden, selv om det ikke fantes noen smak av fugl. Kun hummer og kveite, alt posjert i en blanding av hvitvin, sitron, smør, smør og smør. Og med en kremet beurre blanc, som i anledning årstiden var spisset med finhakket ramsløk og pyntet med ramsløkblomster.

Mye smør krever den friskhet, syre og gane-rensende effekt som en godt eikelagret hvit burgunder kan gi. Og burgunder ble det, en Chablis Premier Cru (Cote de Lechet) fra 2005 av Produsenten Daniel-Etienne Defaix. Stram og deilig, frisk og syrlig, akkurat slik den skulle være.

IMG_2054

Kontrastene fortsatte. Vertskapet hadde fått for seg at kraft av svineknoke ville passe godt sammen med middelhavsfisk som havabbor eller dorade. Et fint stykke dorade ble skinnstekt, skinnet pelt av og stekt mellom matpapir i ovn til crispy snacks ved siden av. Og svinekraften fungerte akkurat så bra som vi hadde håpet sammen med fisken.

Hvilken vin skulle vi velge? Vel, vår kroatiske venn hadde også en rosé på lager, laget på 100% syrah, og vinen som hadde det klingende navnet Natasha, skulle vise seg å passe bra til både svinekraft og hvit, kjøttfull middelhavsfisk,

IMG_2059

Kongeretten når det gjelder kontraster på en og samme tallerken må være den klassiske surf’n’turf. Vertskapet valgte å steke flotte tigerreker i stedet for hummer, legge til en liten medaljong av indrefilet og servere det hele på en seng av sellerirotpuré og nykål og med fine norske asparges til. Og selvsagt med choronsaus til.

Nå fikk vertskapet en god anledning til å servere rødt i glassene. Det ble to varianter, en spennende spanjol, som vi første gang stiftet bekjentskap med på restauranten Bon Lio i Oslo. Vinen heter «Zeta», kommer fra fjellene nord-vest i Spania og er laget på 100% Garnacha (Grenache for frankofile). Denne vinen har blitt en av vertskapets favoritter, en subtil mellomting mellom en fruktig og bløt pinot og en rhone-vin med punch. Den andre røde ble hentet hjem fra Saint Emilion for 10 år siden, en Grand Gru stemplet 2005 fra vinprodusenten Chante Alouette Cormeil.

IMG_2063

Vi avsluttet aftenen med en mille feuille med norske jordbær, karamelliserte butterdeigsplater og mascarponekrem. En virkelig lekkerbisken. God sommer til våre lesere! Neste gourmet-aften i klubben Smak, er i september.





Semifreddo med jordbær og rips

7 01 2012

Nyttårsdesserten ble en Semifreddo hentet fra Gordon Ramsays dessert-kokebok «Just Desserts». Her lærte vi også å lage «pate a bombe», utgangspunktet for mang en deilig mousse og parfait.

«Pate a bombe» er en kjemisk prosess som gir eggeplommer og sukker en luftig og bløt konsistens som likevel holder sin form. Vi starter med å piske eggeplommer til blandingen blir lysere i fargen, tykk og kremet, nesten som eggedosis. Bruk gjerne en håndmikser på full hastighet. Samtidig koker vi sirup i en tykkbundet kjele.

Hvor mange eggeplommer? Til sammen skal de utgjøre like stor vekt som det vannet man bruker til sirupen. Sirupen kokes i forholdet 1 del vann og 1,5 deler sukker, for eksempel 100 ml vann og 150 gram sukker. Og bruker vi 100 ml vann, så bruker vi ca. 5 eggeplommer. (En eggeplomme veier omtrent 20 gram).

Sett «eggedosisen» til side og fortsett med å koke sirupen til den skummer hvitt og så stilner med antydning til gulfarge langs kantene på kjelen. Dette er altså like før den karameliseres. Temperaturen skal ideelt være 120 grader. Bruk et bake-termometer eller drypp litt sirup oppi et glass iskaldt vann. Sirupen skal ved riktig temperatur forme små, klare kuler i vannet. Å få temperaturen opp i 120 grader tar litt tid. På vår ovnsplate tok det 12 minutter fra sirupen begynte å koke.

Trekk kjelen til side og kjør eggedosisen på nytt med full hastighet mens du heller oppi en tynn stråle av sirupen. Eggeblandingen skal øke i volum samtidig som den tykner og blir som en luftig pisket krem. Vips har du laget «pate a bombe».

En semifreddo består av tre komponenter, «pate a bombe», fruktpuré og pisket krem. Kjør 400 gram bær til puré i en kraftig mikser eller blender, gjerne Thermomix. Blandingsforholdet mellom jordbær og rips vil avgjøre hvor søt eller syrlig semifreddoen blir. Det er mye sødme i kremen og eggeblandingen, så vi foreslår minimum en fjerdedel rips, gjerne litt mer. Sil pureen for å fjerne biter og steiner. Vend pureen inn i «pate a bombe»n og sett blandingen kaldt i en time.

Pisk 200 ml kremfløte (dobbelt av mengde vann i sirupen), tilsett vanilje og vend til slutt kremen inn i frukt- og eggeblandingen. Hell resultatet i former etter ønske og sett i fryseren. Semifreddoen gjør seg godt sammen med friske bær. Og hvis du lager puré av 500 gram bær, kan du holde unna 100 gram puré, tilsette litt sukkerlake og bruke dette som dekorativ coulis, slik vi gjorde på vår Champagnefest.

Drikke til? Vårt opplagte valg var Moscato d’Asti. En perfekt, sprudlende vin til søte desserter med jordbær.





Herskapelig krabbelag

28 08 2011

Mat og vinklubben Smak var igjen samlet til herskapelig lag. Klubben har 5 faste festmiddager i året og dette var den fjerde i 2011. Og for et selskap!

Vertskapet bød på 7 gastronomiske opplevelser utenom det vanlige, og hele 10 ulike viner ble generøst fylt opp i glassene inkludert aperitiffen, en Bellini, nærmere bestemt prosecco med ferskenpuré, en frisk sensommerlig opplevelse.

Som fingermat før vi satte oss til bords ble det servert små pølsebiter fra Strøm Larsen pølsemakeri og noen morsomme agurkskiver med krabbekjøtt, mango og paprika (se bildet). Hermed satte vertskapet temaet for den første delen av måltidet, nemlig krabbe i ulike varianter.

Og vinen skulle som Bellinien bli hovedsakelig italiensk. Med gjeste-opptredener fra Tyskland, Østerrike, Frankrike og Spania. Da bellinien var drukket opp og fingermaten var borte ble vi ønsket velkommen til bords og en blindtesting av 2 svært ulike hvite viner foresto.

Den ene greide gjestene raskt å lokalisere til Moseldalen (ja, vi begynner å bli ganske flinke), en Riesling fra Schloss Lieser fra 2009.

Ivrige lesere av Mat- og vinklubben Smaks blogg vil kanskje huske at det i februar ble prøvet en Riesling fra samme «Weingut», men den gangen en Riesling Trocken. Selv om denne også hadde noe restsødme, var Kabinett-varianten en riktig søtsak med restsukker på 45 gram pr. liter. Vinen virket en smule musserende mot tungen og var rene fruktkurven av dufter og smaker. For enkelte ble dette kveldens favoritt. For andre var den en tanke for søt. Men likevel en glimrende vin, særlig til mat med litt krydder.

Den andre vinen var vanskeligere å lokalisere, og selskapet kom raskt på villspor i retning av Loire-dalen. Både Sauvignon Blanc og Chenin Blanc ble nevnt. Men vi skulle til Italia. Vi ble servert en Colli Orientali Del Friuli Friulano Vecchia Vigna al Clivi 2009. Hva betyr så alt dette?

Vel, vinen er fra Friuli, et vindisktriktet nord-øst for Venezia med byer som Trieste og Udine. Collio Goriziano (eller bare Collio) er et attraktivt vinområde helt inntil grensen mot Slovenia og må ikke forveksles med byen Collio i Lombardia. Clivi er varemerket til vinprodusenten Ferdinando Zanusso som har satset på 40-60 år gamle vinstokker («vecchia vigna») og prøver å dyrke vin slik den ble dyrket i riktig gamle dager. Den dominante druen er en lokal Tokai-variant som kalles Tocai Friulano eller bare Friulano. Den kalles også Sauvignon Vert, og det var ikke underlig at vi fikk assosiasjoner til Loire-dalens Sancerre.

Siden Tokai er en drue vi ofte forbinder med søte dessertviner fra Ungarn, var dette en spennende og ny opplevelse for oss alle. Tokai-druene var så vidt akkompagnert av den italienske Verducco eller Verdicchio-druen og den Slovensk-Kroatiske spesialiteten Malvasia. Vinen var knusktørr med floral inngang og høy grad av syrlighet i avslutningen, absolutt en vinner til retten av kongekrabbe som straks kom på bordet.

Krabben ble servert i en nydelig bechamel-saus og med tilbehør av ovnstørkede tomater, rubarb-salat og en hjemmelaget vinaigrette. Retten balanserte flott mellom kremet bechamel, sprø salat, sur-søte tomater, vinegraittens syrlighet og krabbens sødme. Perfekt! Detaljert oppskrift følger i senere innlegg. Følg med!

Snart kom en tredje hvitvin i glasset, en østerriker som gjestene lett forvekslet med en burgunder. Vinen hadde samme fruktighet og mineralitet som en godt lagret Chardonnay, men viste seg å være en 2007 Grüner Veltliner Tradition fra Schloss Gobelsburg. Så feil kan man ta! Men med en endruevin som har mange fellestrekk med Chardonnay og 18 måneders lagring på eikefat kan selv den mest trente gane gå vill. Vinen var flott og kompleks og vokste med hver eneste slurk. En virkelig perle av en Grüner Veltliner.

En tredje krabbevariant dukket også opp. En kremet kongekrabbesalat servert som maki. Tynne agurkflak omfavnet sushi-ris og krabbekjøtt i hjemmelaget majones med jalapeño-pepper, rødløk, agurk og mango. Det hele ble holdt på plass av en strimmel med nori-tang. Et praktfullt syn og en herlig munnfull for ganen. Pepperfrukten ga akkurat passe spark i maki-rullene som ellers besto av bløte og sødmefylte smaker. Og her kom Moselvinen virkelig til sin rett. Den halvtørre Rieslingen ga munnfullen en nesten ekstatisk effekt etter møtet med chili-frukten.

Vertskapet mente det var på tide med en kjøttrett. Gjestene nikket og smilte, og straks var en fin liten komposisjon av en kalvefilet med rødvinssaus, kantareller og en puré av jordskokk og pastinakk på tallerkenene.

Til kjøtt må det være rødt. Og rødt kom i glassene. Igjen var gjestene ute på villspor i sin gjetning, men kanskje likevel ikke helt. Noen av oss mente å kjenne igjen den fruktigheten man finner i viner fra Sør-Rhone, der ofte Grenache er den dominante druen. Vi måtte et stykke lengre sør og sør-vest, til Rioja-distriktet i Nord-Spania. Men druen var korrekt nok Grenache eller Garnacha som de sier der nede.

Flasken kom på bordet og vi kunne konstatere at vi hadde med en sjeldent god produksjon fra gamle vinstokker på vingården Bai Gorri fra 2008 å gjøre. Og mens de fleste røde fra Sør-Rhone har Grenache som den dominante druen i kombinasjon med Syrah og Mourverdre, var dette en 100 % «Garnacha». Dette var et hyggelig møte med en Rioja basert på en annen drue enn Tempranillo. Vinen passet utmerket til det delikate kalvekjøttet med sine ikke for markante tanniner og sin fyldige og fruktige smak.

Som «pauserett» før hovedretten fikk vi en klassisk «tapa tres quesos», et stykke toast med 3 ulike oster (manchego, tierno og camembert) og en nydelig marmelade som tilbehør.

Til denne retten kom enda en italiensk vin i glassene, en rosé denne gangen av druen Pinot Noir, produsert i Piemonte av Alfiero Boffa, som er mest kjent for sine Barbera d´Asti. Denne rosévinen var særdeles behagelig mot ganen, fin i farge og frisk i duft og med smak av lyse bær.

Og så var vi framme ved hovedretten: Kveite i en nydelig saus av smør, gressløk og hvitvin med blancherte gulerøtter og røfft behandlede poteter. Retten vil få behørig omtale i et senere innlegg.

Til kveita serverte vertskapet to nye hvite, en burgunder (som vi aldri greide å gjette var en burgunder) og enda en italiener. Den hvite burgunderen var en Louis Jadot fra 2009, en klassisk 8 måneder eikelagret Chardonnay med dufter og smaker av fersken og eple, men med overaskende lite syre i avslutningen, en mild vin som balanserte fint mot de forsiktige smakene i kveiteretten.

Italieneren viste seg å være en Pinot Grigio fra det trendy vinhuset Voga, kjent for sitt moderne flaske-design, sine reklamekampanjer med flittig bruk av vakre italienske kvinnelige modeller og sitt patenterte motto: Drink IN Style. Vi forsøkte å være så stilfulle som det var mulig å være såpass sent på kvelden og etter å ha smakt på 7 ulike viner. Pinot Grigio er som regel en enkel og lettdrukket vindrue med florale elementer, samt god syre og fruktighet. Alt dette fant vi igjen i Voga sin kule flaske, en hyggelig opplevelse og et godt følge til hovedretten.

Og når gjestene var på det mest fornøyde med viner og nydelig mat, kom selvsagt desserten på bordet. Og hvilken dessert! Den fortjener selvsagt et eget innlegg. Vi vil her bare nevne en himmelsk sjokolade-fudge med marsmallows og peanøtter, rikelig med høstens bær og en mascarponekrem med lime som er blitt referentens favoritt. Detaljer følger!

Til desserten hadde vertskapet valgt ut en spennende vin som faktisk fungerte bra både til sjokolade, bær og krem, en rød søtsak basert på Veneto-druene Corvina, Rondinella og Molinara. Dette er druene som gir oss de klassiske Valpolicella, Ripasso og Amarone-vinene. Og her altså en søt variant fra kooperativet Tesauro i Veneto. Navnet, Recioto della Valpolicella betyr at druene er tørket på stråmatter for å konsentrere fruktsaften og sødmen i druene, såkalt stråvin. Den samme metoden brukes for Amarone-vinene, der konsentrasjon av sødme og smak er ekstra høy. Amarone-vinene er likevel tørre viner, mens Recioto er viner med mye restsødme.

Gjestene takker vertskapet for en særdeles smakfull og spennende aften i krabbens tegn. Hele 3 retter med krabbekjøtt fikk vi smake, og det store utvalget viner gjorde at gjestene var nær ved å måtte krabbe hjem. Vi gleder oss til neste gang!





Strawberry daiquiri med vri

10 06 2011

Man tager 6 medlemmer i Mat og vinklubben Smak, 2 kurver rensede jordbær, 2 dl sterk sukkerlake (mer sukker enn vann), 2 dl limejuice (ca. 4 lime), 3 dl rom, 2 dl appelsinjuice, 1 dl farris og 6 never knust is. Alle ingrediensene bør stå kaldt en stund før tilbereding. Svært kaldt.

Man kjører jordbær i blender til en jevn masse, har i resten av ingrediensene bortsett fra is og farris, tar en neve is i hvert glass og heller opp. Man rører, topper det hele med en skvett farris og pynter med jordbær på siden av glasset.

Resultat: En glimrende start på klubbens sommerfest i juni 2011.





Jordbærvinen

9 06 2010

Doglia Moscato d´Asti 2009, Italia, kr. 100,- på Vinmonopolet.

Produsentens hjemmeside.

Denne vinen fra Piemonte er et funn for enhver bær-dessert. Vinen har friskhet og syre som balanserer sødmen.

Vinen ble servert hos Anne og Jan i april 2010.





Mascarponekrem med fragola

9 06 2010

Klassisk mascarponekrem tilsatt litt moste jordbær.

Sukkermarinerte friske jordbær i skiver ved siden av.

Servert hos Anne og Jan i april 2010.





Viva Italia!

9 06 2010

Referat fra fjerde møte i Smak, april 2010

Vertskapet (Anne og Jan) hadde forberedt en introduksjon, samt en quiz om italiensk mat og vin. Konkurransen ble uavgjort mellom parene Bente/Svein og Vibeke/Helge og Jan ble satt i forlegenhet da han kun hadde beregnet én premie. Innkjøp vil bli foretatt snarest slik at begge lag kan få som fortjent.

Tema var altså Italia, nærmere bestemt distriktene Piemonte og Veneto. Under presentasjonen nøt vi en Prosecco di Valdobbiadene. Denne ble godt mottatt og selskapet var enige om at musserende vin absolutt ikke trenger å være Champagne til 300 kroner eller mer. Både den australske chardonnay og pinot-baserte musserende vinen som Bente og Svein serverte i forrige møte og denne proseccoen viste at en festaften gjerne kan startes med bobler i glassene uten at dette behøver å være fransk Champagne.

Vertskapet la opp til et klassisk italiensk landmåltid bestående av antipasti, en liten pastarett som primi, okse ytrefilet på seng av rukkola som secondi og mascarponekrem med jordbær som dolce.

Antipasti ble vel mottatt og noen forspiste seg kanskje litt, da denne delen av måltidet var relativt omfattende. Her ble servert carpaccio, vitello tonnato, parma, coppa, bresaola, sopp veronese, hjemmelaget tapenade, focacciabrød, diverse oljer, balsamico, ulike sorter oliven, caprese-salat og noen små sandkakeformer av smeltet parmesan med  romanosalat, reker og melon. Oppskrifter til focacciabrødet og ”parmesankakene” er hentet fra Hagerups bok Lykke i Piemonte. Sopp veronese er hentet fra Stiansens Kulinariske Reise. Til rettene ble det servert en Soave Classico fra vingården Ca´Rugate og en Valpolicella fra Zenato. Begge viner ble godt mottatt av samtlige. Etter å ha prøvd en rekke Soaver og Valpolicellaer mente Jan at han hadde funnet fram til noe av det beste Vinmonopolet kan by på til disse prisene. Soaven koster 110 og Valpolicellaen 140.

Praten gikk livlig rundt bordet mens Jan forberedte første rett (primi) – en fersk spaghetti med olje, hvitløk, chilli og persille. Noen spritet opp spaghettien med litt trøffelpuré. Begge varianter smakte utmerket og Valpolicellaen var med sin lette og friske smak et utmerket følge også til pasta. Noe av samtalen dreide seg rundt Bente og Svein sin mulighet for å låne et sted i nærheten av Verona. Øvrige gjester stirret et øyeblikk måpende på de to, før det braket løs i diverse forslag til reiseruter, selvsagt i maten og vinens tegn. Dette vil man garantert komme tilbake til. En egenprodusert mat- og vinreise til Veneto hadde vært fantastisk!

Nye viner ble dekantert, en Fenocchio Barbera fra 2006 og en Cabutto Barolo fra nebbiolo-året 2004. Det var på tide å transjere ytrefileten. Barberaen viste seg å være korkskadet, så den ble behørig helt tilbake på flasken. Heldigvis hadde vertskapet en flaske til slik at vi kunne få en sammenlikning av Barbera og Nebbiolo. Samtlige likte nebbiolo-opplevelsen best, selv om noen påpekte at det var litt uvant med den svært tørre effekten i etterkant. Smaken var akkurat så kompleks og maskulin som det høver en Barolo å være: lær, jord, trøfler og anis. Barberavinen ble karakterisert som litt ubestemmelig fruktig, men også svært god. Litt mer tanniner i avslutningen.

Som følge til disse to vinene kom ytrefileten på bordet, enkelt anrettet på en seng av rukkola og parmesan og med hel rosa pepper strødd over. Velsmakende, men etter mye antipasti og spaghetti måtte selv gutta sette igjen noe av kjøttet.

Til slutt var det tid for Dolce – dessert, en enkel mascarponekrem med mye vanilje, samt hint av jordbær og sitron omkranset av sukkermarinerte skiver av friske jordbær. Dette falt i smak. Friskt og søtt, slik en dolce skal være etter et kraftig italiensk landmåltid. Prikken over i´en var en iskald Moscato d´Asti som var akkurat passe søt, frisk og jordbæraktig til desserten.

Kaffe og avec fulgte. Grappa selvsagt. Og Ferro Rocher sjokolade fra Alba.

En trivelig aften som ikke ble avsluttet før siste vindråpe var drukket. Fint at bilene fikk stå i fred.





Lakrisspeil med friske jordbær

9 06 2010

Friske jordbær transjert på et speil av flytende lakris med en amaretto- og pærepuré.

Servert hos Bente og Svein i februar 2010.





Gourmet-aften på nytt kjøkken

9 06 2010

Referat fra Smaks tredje møte, denne gangen hos Bente og Svein i februar 2010

Vertskapet tok oss i mot med sin sedvanlige gjestfrihet og et flunkende nytt og skinnende kjøkken som ga løfter om kulinariske opplevelser. Disse viste seg straks å bli innfridd da vi ble servert et brett med en rikelig mengde små og tynne hvetekjeks med trøffeltapenade. Apetittvekkeren falt godt i smak og en musserende vin fra Jacobs Creek var utmerket følge.

Tema ble presentert, nemlig viner fra Australia, mens maten var hentet fra vertskapets hemmelige oppskriftskammer.

Den musserende vinen var nydelig og balanserte godt i munnen. Vibeke gjentok flere ganger gjennom måltidet at den vinen var virkelig god. Likevel ble det fastslått så snart forretten kom på bordet, at den ikke egnet seg så godt til sjøtunge i hummersaus. Her ble det såpass mye sødme i maten at den musserende vinen, som altså egnet seg utmerket alene og sammen med trøffeltapenaden, ble for syrlig. Da passet det vesentlig bedre med en australsk riesling som alene var frisk og fyldig, men som sammen med forretten viste seg som en kompleks vin med både fruktighet, fylde og friskhet. Rieslingen var fra Yalumba Winery i Sør-Australia like ved Adelaide. Fra samme område kom også en god Chardonnay som etter hvert fikk plass i glassene.

Forretten var for øvrig usedvanlig delikat og fint komponert, der den dyporange hummersausen lå som en fin kontrast til den kritthvite fisken. Sjøtungen var perfekt sautert og kongekrabben passet nydelig til.

En pauserett med sitronsorbet fra Pure Nature ”dyppet i” den virkelig gode musserende vinen ble et friskt intermesso. Konsistensen ble mer som slush, men god var den uansett og et fint avbrekk for smakssansene.

Så kom anden på bordet. En fin komposisjon, der det søte dominerte med eplesaus og asiatiske frukter. Selv om det var mye søtt i retten, ble det ikke overveldende, men balanserte fint med röstipotetene og det fete andekjøttet.

Nå ble det i tillegg til Chardonnay servert en australsk Shiraz (Syrah). Denne vinen ble etter hvert Jans favoritt, da den hadde en fin kompleksitet med smaker av lær, gummi, krydder og mørke frukter. Den hadde også tilstrekkelig med tanniner til å gi motstand mot det søte i maten. Andre favoriserte Chardonnay til anden. Her balanserte det syrlige fint mot sødmen i sausen og frukten. Begge viner fungerte utmerket.

Et lite aber var at det var nesten umulig å spise de asiatiske fruktene slik de lå på tallerkenen. De måtte plukkes opp og gnages eller fileteres. Ved en senere anledning kunne fruktkjøttet vært fjernet fra kjernen og kanskje moses til en puré? Bare en idé til kjøkkenet. Ellers var maten usedvanlig velsmakende og begge vinene utmerket tilbehør.

Før desserten ble vi servert to nydelige stykker camembert, en moden og en mild. Dette var en fin ostevariant og fikenmarmeladen sto godt til.

Desserten var en spennende kombinasjon av friske jordbær og søt lakris. De fleste opplevde dette som en vellykket blanding, men Anne ville gjerne ha lakrisen og jordbærene hver for seg. Jan syntes imidlertid det passet fint, særlig med amaretto- og pærepuré som bygget opp under det syrlige i bærene.

Til desserten ble det servert en svært søt Eiswein fra Blaue Nun i Tyskland. Eiswein lages av de største og fineste Riesling-druene som får lov til å stå på vinstokken til etter den første frostnatten om høsten. Dette gjør at druene er skrumpet inn nesten til rosiner og har en konsentrert sødme.

Til denne desserten ble det for Jan litt ”søtt på søtt” og selv om han på dette tidspunktet ikke var helt tilregnelig, ville han kanskje i ettertid valgt en noe friskere variant til desserten, for eksempel den Chardonnay-en som fortsatt var i glassene eller en italiensk muscato. Men den fungerte fint og skapte en sødmefylt avslutning på måltidet.

Som kronen på verket ble det servert et utvalg av Sør-Afrikanske kaker fra Pure Nature som samtlige falt i smak. Og som om ikke det var nok, ble to ulike cognac servert, en Braastad XO Prestige og en Bache Gabrielsen XO. Helge og Jan fikk æren av å blindsmake og bommet stygt, da smaksorganene og sanseevnen på dette tidspunktet var noe nedsatt. Dessuten er vel ingen av dem det man kan kalle cognac-eksperter.

Resten av forsamlingen gledet seg fortsatt over vinene som ble servert i rikelig monn. Det var til og med noe musserende vin igjen i enkelte glass. Denne var som kjent virkelig god og sørget i tillegg til all den gode maten og vinen for at kvelden ble særdeles vellykket.





Jordbærsuppe med duppe

8 06 2010

Jordbær i blender tilsatt sukkerlake

Vaniljekremost med revet ingefær

Desserten ble servert hos Anne og Jan i september 2009