Havets delikatesser

11 02 2020

Igjen var det tid for å sette seg ned i lune omgivelser og nyte et måltid i fellesskap. Mat og vinklubben Smak lar matlagingen og utvalget av drikke gå på rundgang, og denne gangen hadde vertskapet lagt seg i selen for en kulinarisk aften der sjømaten sto i høysetet.

IMG_1725

Det startet med noen morsomme apetittvekkere: en søt-salt chips laget av mandelmasse stekt i ovn noen minutter. I tillegg noen tostadas bestående av utskårne tortillalomper med fersk tunfisk på en sriracha-majones toppet med mangosalsa og syltet rødløk. Til dette ledet vertskapet oss inn i litt ukjent mark, en litt frekk Frizzante fra Sicilia, Voria Bianco. Fermentering på flasken gjorde vinen sjarmerende grumsete og smakte både friskt og fruktig. Som om ikke det var nok fulgte en deilig champagne, denne gang Andre Jacquart Experience Premier Cru av kun Chardonnay (Blanc de Blanc) og denne skuffet heller ikke.

IMG_1734

Til bords ble det servert en liten sjøkrepscarpaccio, rett og slett flatbankede kreps kjevlet tynt og fryst ned før den ble skåret i små rektangler. Tilbehør var karamellisert chalottløk. Krepseskallet var brukt til å koke ned til en liten dressing smaksatt med tomatpure, fennikelfrø, hvitløk og cayennepepper. Et fint følge til dette var en Alvarinho fra Portugal, Anselmo Mendes Alvarinho Contacto 2018. Druen Albarino er blitt en favoritt til skalldyr.

IMG_1738

Det neste som kom på bordet var Gin og Tonic gravet Frøya laks. Gravet med knuste einebær i minst 24 timer og servert med en emulsjon bestående av rikelig med limeskall og saft og litt creme fraiche. For en tid tilbake fikk vi et tips om en svært prisgunstig hvitvin fra produsenten Nervi i Piemonte. Vinen skulle ut av sortimentet til Vinmonopolet og vi fikk tak i et bra antall av denne vinen. Frisk og fruktig, men likevel litt fet i avslutningen som passet godt til laksen.

IMG_1743

Neste ut var sprøstekte krabbetwister med ingefærmajones. Taskekrabbe pent rullet inn i filodeig og fritert raskt, spist med fingrene og dyppet i majonesen. Herlig! Til dette lesket vi oss med en særdeles frisk amerikaner; Sandhi Santa Barbara Chardonnay 2018 som etter deltagernes mening var en innertier til krabben.

IMG_1748

Som siste matrett kom ishavsrøye med sjøkreps nage. Nage er en buljong/kraft eller suppe alt ettersom, basert på skall av sjøkreps og hummer og innkokt med plommetomater, olivenolje og estragon. Grønnsakene var sellerirot, vårgulrot, fennikel og stangselleri trukket i nage’n sammen med biter av kreps og hummer. Røyefileten var dandert med tynt skåret loffskive på ene siden og stekt raskt på brødsiden, og kun stekt sekunder på fiskesiden. De fleste rundt bordet har sans for hvite burgundere og slik skulle det bli. Først Defaix  Chablis 1’er Cru Cotes de Lechet 2005, så en ung Puligny Montrachet 2018. Flotte viner og særdeles passende til fisken. Lite som slår Montrachet …

IMG_1756

Til slutt: dessert! En herlig kombo av eple, ost, krem og salt karamell. Takk til vertskapet for nok en uforglemmelig gourmet-aften. Nå er det bare 2 måneder til neste gang!





Det gamle er eldst

6 04 2011

Vi kan ikke huske hvor mange ganger vi har vandret inn i Oslos mest tradisjonsrike og flottest beliggende restaurant. Som regel med skisko på bena. Oftest bare for å nyte stemningen over en kopp solbærtoddy eller kaffe. Og kanskje en eplekake. For Frognerseterens eplekake er viden kjent.

Denne gangen var det ikke først og fremst på grunn av eplekaken vi tok banen hele veien rundt Holmenkollen til Frognerseteren stasjon. Og skotøyet sto bedre til dressen enn det skiskoene ville gjort. Men vi ville selvsagt prøve eplekaken også. I tillegg til andre retter fra Frognerseterens rikholdige meny. For Mat- og vinklubben Smaks utsendte medarbeider var invitert på full middag. På Frognerseterens hovedrestaurant.

Vi var overrasket over besøksantallet. Vi hadde faktisk en av «finstuene» helt for oss selv. Et lite minus at lokalet ikke bare var tomt da vi kom, men at hovmester og kelnere, samt garderobevakt var fullstendig fraværende. Imidlertid ikke så lenge. Noen minutter etter ankomst var alt på plass, og vi ble vist til våre plasser.

Vår elskverdige kelner anbefalte 3 typer laks til forrett. Vi hadde selv bestemt oss for reinsdyrfilet til hovedrett. Og eplekake som obligatorisk dessert. Gildet kunne begynne. Vel, ikke helt. Vi måtte selvsagt få noe å drikke. Den samme kelner fungerte godt som sommelier og anbefalte en herlig tørr Riesling til forrett. Sammen ble vi enige om en Rhone-vin til viltet. Kaffe var selvsagt følge til eplekaken. Og kunne gildet begynne.

Forretten var lekkert dandert på moderne kvadratiske tallerkener, noe som brøt litt med de ærverdige lokalitetene, der hvite duker og sølvtøy innenfor bondevegger av laftet tømmer skapte forventninger om noe litt mer rustikt. Men dette er små detaljer. Maten smakte utmerket. Kjøkkenet hadde gjort seg flid med salmalaksen. Den første var marinert i sukker og salt, den andre i pepper og den tredje var en tartar. Tre ulike former og varianter. Omtrent som et norsk folkeeventyr.

Tilbehøret var spennende. Særlig satte vi pris på basilikum-sorbeten, som passet utmerket til den marinerte laksen. Sennepssausen og chutnyen av mango og ingefær også. Flott at den milde laksesmaken ble forsterket av tydelige smaker ved siden av. Og vinen, en tørr Riesling fra Schloss Schönborn i Rheingau, var utmerket følge til retten. Masse fruktighet og friskhet og god syrlighet i avslutningen. Et lite minus til restauranten for å servere hvitvinen i tilnærmet romtemperatur. Den hadde hatt godt av å kjøles ned 7-8 grader. Det at vinen i tillegg ble stående på bordet og ikke satt i champagnekjøler, synes vi trakk litt ned.

I kontrast til forrettens digre, kvadratiske tallerken, som ga nesten i overkant med plass til de relativt små laksebitene, kom hovedretten på et porselen i minste laget. For her hadde ikke kjøkkenet spart på noe. Det var rikelig med helstekt indrefilet av reinsdyr, sikkert 150 gram per hode. I tillegg 4-5 saltbakte mandelpoteter, noen skogsopp, en solid porsjon jordskokkpuré, 3-4 rosenkål, syltede kastanjer og tyttebærsyltetøy.

Vi trakk nesten på smilebåndet over den motsetningsfylte presentasjonen av de to rettene (se bildene!). For mens innholdet i forretten nesten var vanskelig å få øye på i alt det hvite, bugnet det av mat på hovedrettens tallerken. Nå hadde man også funnet fram et servise som passet til interiøret. Men den estetiske opplevelsen av noe som skulle ha fremstått som lekkert og raffinert ble ødelagt av at maten nærmest var dynget oppå hverandre.

Smaken var det derimot ingen ting å si på. Kjøttet var nydelig, mørt og passe stekt for vår gane. Tilbehøret var slik det skulle være etter norsk tradisjon, men manglet kanskje noe av det raffinement vi opplevde i forretten. Viltsausen var helt grei. Rosenkålen tilnærmet smakløs (som kokt rosenkål ofte er). Soppen var som sagt gjemt under kjøttet og halvveis inne i jordskokkpuréen, så den fikk vi ikke noe særlig inntykk av. Vi gremmes litt over at ikke restauranten gjenbruker den sans de åpenbart har for det estetiske og legger opp maten i god avstand til hverandre, slik at man kan nyte smakene hver for seg og likevel la dem komplettere smaksbildet i munnen.

Så må det igjen sies at vi muligens er litt for godt vant. Eller at vi misforsto kjøkkenets ønske om å servere hovedretten i heilnorsk tradisjon, uten raffinement eller påvirkning fra det internasjonale kjøkken. Men etter vår mening burde man da ha gjennomført dette for alle tre retter. Og ved å servere hovedretten på større tallerkener hadde man oppnådd det samme smaksinntrykk, men latt tilbehør og kjøtt komme bedre til sin rett. Men altså: Godt var det. Og det er det viktigste.

Til hovedretten ble det altså servert en vin fra Rhone, nærmere bestemt en Chateau Fortia Cuvée du Baron fra Chateauneuf-du-Pap i den sørlige delen av Rhone-dalen. En fruktig smaksbombe av en vin med lang ettersmak og et utmerket følge til reinsdyrfilet og fløtesaus. Vinen er laget på Syrah, Grenache og Mourverdre og var overraskende vennlig priset, da den på Vinmonopolet koster i overkant av 260 kroner. Dessverre led vinopplevelsen også her av en noe høy temperatur. Vi anbefaler Frognerseteren Hovedrestaurant å gå til anskaffelse av et vintermometer og sjekke i «boka» riktig serveringstemperatur på både røde og hvite viner.

Nå skulle det bli eplekake. Med kaffe til. Kaffen var god og sterk presskannekaffe. Akkurat slik vi liker den. Men nå når vi var i det tradisjonrike humøret etter den enkle og heilnorske reinsdyrfileten, ble vi kastet tilbake til forrettens nykulinariske eksperimenter. For i stedet for den eplekaka som Frognerseteren er blitt så kjent for, ble det servert en slags eplekompott mellom to syltynne lag butterdeig. Tilbehøret av bær og coulis var greit. Kremen på toppen virket som om den var hjemmepisket. Og det hele smakte ikke så verst. Men det var noe annet enn det vi trodde det skulle være. Og da blir man jo alltid litt skuffet.

I sum: Et godt måltid mat. En litt underlig blanding av nouveau cuisine og heilnorsk bondekost, uten å få til noen av delene 100 %. Likevel: En hyggelig og smakfull opplevelse. Og omgivelsene er det ingen ting å si på. I motsetning til eplekaka forandrer de seg ikke. Og de er de beste Oslo kan by på.