Bacalao – en kulinarisk bro mellom sør og nord

7 10 2011

Det er på tide å ta fram jerngryta, enten det er for å lage den deiligste fårikål, farmors hønsefrikasse eller en råsterk bacalao. Bacalao. Det finnes visstnok flere hundre oppskrifter på denne nasjonale og internasjonale fiskeretten. Noen liker den sterkt krydret, andre mild og salt. Noen bruker tomat, andre kun olivenolje. Felles for alle oppskriftene er norsk klippfisk, renset, utvannet og delt i passe store biter. Resten er litt som spikersuppe.

Det er interessant at den norske klippfisken har blitt nasjonalrett i en rekke land langs middelhavet. I dag er for eksempel «bakalar» den vanligste retten på julaften i det tidligere Jugoslavia. Det er også spennende at en matrett forbindes med Portugal og Spania, mens dens råvare nummer én kommer fra Norge. På vestlandet konkurrerer Ålesund og Kristiansund om å være bacalao-by nummer 1. Mange portugisere, italienere og spanjoler spiser retten oftere enn de fleste nordmenn, men har ikke en gang hørt navnet på disse byene.

Av respekt for denne kuriøse kulinariske broen mellom norskekysten og middelhavs-landene vil vår bacalao ha råvarer både fra sør og nord. Vi har vært heldige med en kombinasjon av løk og andre norske rotfrukter (potet og selleri), passe med chili, en del hvitløk, tomater, tomatpuré og mye god olivenolje. I tillegg synes vi det er godt med sorte oliven, sitron og basilicum. Det hele skal småkoke i ca. en time. Det gjelder å skape den gode balansen, ikke bare mellom salt, søtt og syrlig, men denne gangen også geografisk. Den beste bacalao skal smake norsk hverdagshøst og middelhavsferie. På en gang.

Og siden det er helg, og for å gi matopplevelsen en ekstra smak av det sydlandske, spretter vi like gjerne en herlig Burgunder, en Vosné-Romanée fra 2008 som er kraftig nok til å hamle opp med den smakfulle retten, men med rolige nok tanniner til ikke å kollidere med chili, hvitløk og tomat.





Til bords med Hemingway

5 10 2011

Forfatteren Ernest Hemingway satte pris på alt livet kunne by på, ikke minst god mat og godt drikke. Det var ham som sa: «Å spise for å leve og å leve for å spise.» Og spennvidden i dette sitatet opplever vi blant annet i skildringen av en ensom manns kamp for tilværelsen i Den gamle mannen og havet og i fortellingen om amerikanske bohemers dekadente nytelse av østers og champagne i Paris i Og solen går sin gang.

Nettopp denne fortellingen om «the lost generation» som reiser fra Paris til Pamplona i Spania er en hyllest til det løsslupne livet, til maten og vinen og kjærligheten. Og gjennom sine romankarakterer har Hemingway gjort steder som Café Iruna, Gran Hotel La Perla og Café Txoko til steder man bare «må» besøke i denne sjarmerende middelalderbyen.

Og det måtte jo vi også, da vi besøkte Pamplona midt i en het Indian Summer i begynnelsen av oktober. Café Iruna har beholdt sin glamour og sin sjarm. Vi kan nærmest høre tidenes mest begjærte romankvinne Lady Ashley forlange mer isbiter til sin gin tonic der vi sitter omgitt av spanjoler (vi er godt utenfor turistsesongen) og nyter en tallerken asparges fra Navarra og et glass Chardonnay.

Men det var ikke verken på Txoko eller Iruna vi fikk vårt beste måltid i byen som er blitt verdenskjent for sin oksestaffett under San Fermin i begynnelsen av juli hvert år. Vi fant nemlig vår egen yndlingsrestaurant, som visstnok har vært i Pamplona i noen tiår, men som neppe var etablert i 1923, det første året Hemingway besøkte byen under fiestaen. Vi tror likevel forfatteren ville ha likt seg ved vårt bord på den utsøkte og hjemlige Casa Otano, i en liten sidegate kun 50 meter fra Cafe Iruna.

At restauranten var nesten full på en tirsdag kveld i oktober fortalte oss at vi var kommet til riktig sted. Og dette fikk vi bekreftet da vår blide kelner fant fram en nydelig Cabernet Sauvignon / Tempranillo fra en vingård som visstnok på en klar dag kunne ses fra Pamplonas imponerende bymur.

Maten kom på bordet. Først en morsom liten sak med fritert kantarell-puré og parmesan-krem (på huset – se bildet over). Til forrett valgte vi Miniaturas de fritos Otano, en slags lokal variant av tempura, men i stedet for fisk og grønnsaker rommet de ulike friterte fristelsene morsomme komposisjoner av oster og skinker, hardkokte egg, små blekksprut og ulike smakfulle og saftige croquetter.

Vårt vertskap gikk for grillstekte grønnsaker på spyd, en lekker og dekorativ rett som visstnok også smakte himmelsk (se bildet).

Til hovedrett greide vi ikke å la være, men bestilte lokal bacalao, Bacalao al Ajoarriero. I motsetning til de klippfisk-rettene vi har kost oss med tidligere (se innlegg som kommer her på Smak-bloggen om noen få dager), var dette virkelig en konsentrert hyllest til råvarene. Her var det rikelig med norsk klippfisk, ørlite grann tomat, masse hvitløk og chili og bladpersille. Enkelt og usannsynlig godt.

Måltidet ble avsluttet med noen lekre komposisjoner av iskrem, karamell-pudding, krem og frukt. Et nydelig måltid som absolutt var en hvilkensomhelst livsnyter verdig.