Gourmet-øl i champagneflasker

13 07 2011

Mat- og vinklubben Smak kom tidligere i sommer over et par klenodier av noen ølflasker, en Samuel Adams Infinium fra Bayern og en Deus Brut de Flanders fra Belgia. Begge flasker var 750 ml store og korket som champagne. Vi fikk senere vite at innholdet var produsert etter «methode champagnoise». Det vil si at råvarene var de klassiske i en ølproduksjon, nemlig byggmalt, humle, gjær og vann, men produksjonsmetoden var noe original. Ølet har gått gjennom flere gjæringsprosesser, den siste på flaske i champagnekjellere, skrått nedover og med systematisk håndvridning. Etter 9 måneder har man trukket ut gjæren av tuten og derved også unngått det bunnfall som ofte er tilfelle ved overgjæring av øl.

Samuel Adams Infinium er et samarbeid mellom Staatsbrauerei Weihenstephan i Freising i Baiern og Samuel Adams i USA. Ølet har etter champagnemetoden oppnådd en alkoholprosent på 10,5. Alle råvarer er hentet fra Bavaria, der ølet også er brygget. Vi hadde fått tak i en flaske fra første gang dette ølet ble produsert, sommeren 2010. Et år senere var det nå på tide å smake på herligheten.

Flasken var særdeles innbydende, med kunstnerisk design. Ølet var gyldent i fargen, skummet fint og sendte en mengde bittesmå champagnebobler i rasende fart fra bunnen av glasset. Vi opplevde det som en klassisk belgisk ale, med mye fruktighet i smak og lukt, samt et hint av gjær. Det var friskt og godt og etterlot en fin, bittersøt smak. Samuel Adams Infinium er et øl som passer godt som iskald forfriskning på terrassen og som følge til mat med mye smak, som krydrede asiatiske retter og grillmat.

Deus Brut de Flanders produseres av Brouwerij Bosteels i Buggenhout, Belgia, og er en ekte belgier på alle måter, men ølet er også brygget som franskmennenes champagne. Vi hadde fått tak i en Cuvee Prestige 2009, det vil si at ølet var omtrent ett år eldre enn Samuel Adams Infinium. Alkoholprosenten var noe høyere, 11,5 %. Det var på tide å sprette flasken og helle det iskalde innholdet i høye champagneglass.

Igjen opplevde vi de bittesmå champagneboblene i vill fart mot skummet i glasset. I motsetning til Samuel Adams Infinium var fargen svært lys, faktisk tilnærmet champagnefarge, lys strågul. Det skummet om mulig enda bedre enn sin tyske bror og duften var enda mer fremtredende av frukter som druer, eple og kanskje et hint av lime. Smaken var overraskende og vidunderlig. Dette var virkelig et champagne-øl. Det smakte nemlig begge deler. Den syrlige friskheten balanserte fint mot sødmen i malt og fruktighet. Hver slurk ga en ny opplevelse. Av og til kunne Deus Brut de Flanders minne om en frisk eplesider, for så å overraske med karakteristisk belgisk ølsmak av humle og gjær. I neste øyeblikk kunne vi tro at vi hadde et glass edel champagne i hendene.

Mens Samuel Adams Infinium var en spennende og annerledes pale ale, men likevel uten tvil en overgjæret øl, viste Deus Brut de Flanders seg som en kompleks, morsom og langt mer innholdsrik opplevelse, full av overraskelser. Vi skulle bare ønske vi hadde en flaske til. Dessverre er ingen av disse champagne-ølene tilgjengelig via Vinmonopolets sortement. Vi anbefaler derfor at bloggens lesere har øynene med seg i disse ferietider og oppsøker lokale vin- og ølutsalg der man måtte være. Vi fant flaskene i matmarkedet i 6te etasje i Karstadt i Berlin.





Mørke belgiske munkebrygg

26 02 2011

Vi har tidligere skrevet om belgisk øl, men da konsentrerte vi oss om de lyse. Vi synes det var på tide for Mat- og vinklubben Smak å prøve litt av det mørke ølet som lages i klostre og bryggerier i dette så til de grader ølproduserende landet.

Hva kjennetegner egentlig belgisk øl? Noen sier det ligger i fruktigheten, eller at smakene ligger på siden av det vi vanligvis venter av øl (krydder, kirsebær, plommer, sjokolade, kaffe). Andre mener at belgisk øl er spesielt på grunn av produksjonsmetodene, siden belgierne ikke holder seg bare til byggmalt, men ofte tilsetter ulike kornsorter sammen med krydderurter, frukter, kandissukker, rotvekster og mye annet rart. Belgisk øl er et øl uten begrensninger. Det er et øl med tradisjoner tilbake til senmiddelalderen. Et øl som fortjener oppmerksomhet.

Mye av ølet produseres fortsatt i lukkede munkeklostre (ekte Trappist), eller de gamle klosteroppskriftene brukes av lokale bryggerier (Abbey-øl). Det krever mye tålmodighet og et inngående studium å finne ut alle hemmelighetene bak belgisk øl. Ved å smake på 6 ulike mørke belgiere har vi bare såvidt stukket tunga i skummet på det komplekse sansespekteret som skjuler seg i dette lille landets mangfoldige ølproduksjon. Alle våre smaksprøver denne gangen kommer innenfor kategorien Strong Dark Belgian Ale. For øvrig er utvalget helt tilfeldig.

Grottenbier blir lagret som champagne i grotter under bakken. Grunnleggeren er ingen ringere enn Pierre Celis, som startet med produksjon av hveteøl i Hoegarden, utgangspunktet for kanskje verdens mest kjente hveteøl idag. Dessverre brant bryggeriet hans ned på slutten av 80-tallet. Han var ikke forsikret og ble tvunget til å selge sine oppskrifter og sin goodwill til den store bryggerikjeden Anheuser-Busch InBev, som idag brygger Celis sitt opprinnelige Hoegarden hveteøl, men også Stella Artois, Leffe og mange andre bestselgere. Celis flyttet til USA og etablerte Celis Brewery i Austin Texas. Bryggeriet drives i dag av hans datter Christine.

Grottenbier Bruin er et lettdrikkelig øl, til tross for sin fylde og maltholdighet. Skummet faller merkverdig fort, så fort at vi lurer på om det tilhørende glasset kan være vasket i såpe, eller at det er noe galt med ølet. Vi har sett bilder tidligere, der skummet til Grottenbier er høyt og kremete. Smaken er det likevel ikke noe galt med. Vi kjenner et hint av sherry og honning, men opplever ellers ølet som litt tamt i sammenlikning med andre mørke belgiere. Kanskje det er blitt «vannet ut» for å tilpasses amerikanernes sarte ganer. Ølet er brygget av bayermalt og wienermalt og har derfor en kastanjebrun farge. Det er tilsatt krydder, men relativt lite humle, og har derfor ingen markant humlesmak. Alkoholinnholdet er 6,5 prosent.

St. Bernardus (eller Sint Bernardus) ble tidligere produsert av Trappist-munkene i den lille byen Watou i Vest-Flandern. Det er de som i dag står for den europeiske delen av Celis’ gamle Grottenbier. I dag er Sint Bernardus en Abbey-øl som finnes i ulke varianter: Tripel, Pater, Prior og Abt (eller Abbot). De kommer i ulike alkoholstyrker og smaker. Vi prøvde «kongen på haugen», Abt 12.

St. Bernardus Abt 12 gir et umiddelbart hyggelig inntrykk med sin ibenholt-sorte farge og sin duft av karamell. Skummet er høyt og kremete og vi gleder oss umiddelbart til første slurk. Den skuffer ikke. St. Bernardus har alt det vi ønsker å forbinde med mørkt belgisk øl. Fyldig smak av brunt sukker, malt, rosiner og krydder (kanel?), men likevel med en fin og tørr avslutning med definitivt smak av bitter humle. Et fantastisk øl. Alkoholprosent 10,5.

Chimay ligger helt sør i Belgia, mot grensen til Frankrike, og her finnes et av de 6 Trappist-klostrene der det fortsatt brygges øl, og som kan pryde flaskene sine med det famøse merket «Authentic Trappist Product». Chimay serveres i ulike flasker og finnes i mange varianter. Størrelsen på flaskene har såpass mye å si for smaken at de har fått ulike navn, selv om ølet i utgangspunktet er det samme, enten det tappes på tåteflaskeliknende 33 centilitere med kronekork, gode gamle murere med vippekork eller 1,5 liter magnumflasker med champagnekork.

De mest kjente er «tåteflaskene» Chimay Red (med rød etikett), Chimay Triple (med gul etikett) og Chimay Blue (ikke overraskende med blå etikett). Fargen på etiketten er en pekepinn mot fargen på innholdet. Blue er det mørkeste av de tre, og var også det ølet vi valgte i denne omgangen.

Chimay Blue er et kraftig øl med mye smak. Skummet legger seg raskt, men forblir som en fint beige lokk. Fargen er rødbrun. Ølet dufter av brent malt og belgisk gjær. Smaken utvikler seg etter hvert som ølet får litt temperatur i glasset. Det går fra kandissukker over mot ulike krydderier og mørke frukter som fiken og plommer. Alkoholprosenten er 9,0.

Trappist-munkene i Chimay lager ikke bare øl. De produserer også ost. Chimay Blue skal visstnok være en nytelse sammen med osten fra samme kloster. Dette har vi til gode å prøve.

Het Anker er et av de eldste bryggeriene i Belgia, med opprinnelse i 1492 i Mechelen, der bryggeriet fortsatt kan besøkes, omtrent midtveis mellom Brussel og Antwerpen. Bryggeriet lager øl med det klingende navnet Gouden Carolus oppkalt etter mynten preget av den romerske keiser Charles (Carlos, Karl) den femte (Quint) av Habsburg. Visstnok ble ølet laget på keiserens ordre som obligatorisk drikke under den flanderske revejakten. Ølet finnes i en rekke varianter, blant annet Tripel og Ambrio, samt eget påske- og juleøl. Vi smakte på den opprinnelige Gouden Carolus Classic.

Gouden Carolus Classic er et spennende øl. Det skummer godt og er svart som natten. Mot lyset kan man likevel se en anelse rødt i fargen. Skummet er beige og kremete og former et månelandskap på overflaten. Ølet dufter av brent malt og en anelse kirsebær. Smaken understreker duftene, men er også mer kompleks, og med sterke innslag av mørk sjokolade og kaffe. Bør være perfekt sammen med Sacher Torte. Alkoholinnholdet er 8,5 %. Et virkelig nydelig øl.

I vår forrige artikkel om belgisk øl skrev vi om Leffe Blond, et av panelets favoritter når det gjaldt belgisk lyst øl. Det var på tide å smake på Leffe Brune.

Leffe produseres av tidligere nevnte gigantbryggeri AB InBev i Leuven. Tross sin store produksjon holder bryggeriet på kvaliteten og produserer noe av det mest velsmakende ølet som finnes på verdensmarkedet. Leffe er intet unntak.

Leffe Brune er en klassisk Abbey-Ale med opprinnelig oppskrift fra klosterbryggerienes dunkle kjellermørke. Fargen er mørk brun, nesten svart. Skummet er høyt, kremet og holder seg lenge. Ølet dufter av eplekjeller og malt. Kanskje en anelse brent/røyk? Smaken er kraftig og søt, men med god bitterhet og en lang ettersmak i den fine balansen mellom bittert og søtt. Alkoholprosenten er 6,5. Absolutt noe å kose seg med.

Den siste ølen vi smakte er brygget av Brouwerij Van Steenberge i Ertvelde i Øst-Flandern. Ølet er tappet på samme type tåteflaske som Chimay, men denne gangen kledd i melkehvitt fra topp til tå, for virkelig å gi assosiasjoner til bekymringsløs barndom. Og med inntegnet gylden drage går tankene videre til barndommens eventyr. Navnet på ølet er Gulden Draak, altså den gyldne drage, og emblem og navn kommer visstnok fra en tilsvarende fabelfigur som pryder klokketårnet i Gent.

Gulden Draak er et alkoholsterkt øl, og alkoholen kan oppleves som noe dominant i smaksbildet. Ellers kjenner vi klassiske belgiske ale-smaker som brent malt, karamell, plommer og moreller. Kanskje et liten hint av kaffe og en tydelig bitter avslutning. Ømfintlige neser kan kjenne de samme dufter av frukt i tillegg til en distinkt lukt av gjær. Ølet er mørkt brunt, nesten svart. Alkoholprosenten er hele 10,5. Litt i kraftigste laget, synes vi. Ikke fordi det er noe galt med sterkt øl, men fordi alkoholen i dette tilfellet satte et litt for tydelig preg på smaken.

Konklusjoner? Først og fremst at belgisk sterkt mørkt overgjæret øl er smaksrikt og godt. Noen ganger kunne vi rett og slett ønske oss en lavere alkoholprosent, slik at vi kunne nyte ikke bare ett glass, men to, tre og kanskje fire. Men da nærmer vi oss i alkoholinntak noe tilsvarende halvannen flaske vin, og det er i meste laget i løpet av et par timer. For de fleste av oss.

Om vi skal velge ut noen favoritter, så må det bli St. Bernardus og Gouden Carolus Classic. Med Leffe på en god tredjeplass.





IPA? Hva sa?

4 02 2011

IPA er ingen matvarekjede. Heller ikke en forkortelse for et politisk parti. Det er øl. India Pale Ale. I disse tider da antallet ølsorter i norske butikker vokser proporsjonalt med dommedagsprofetiene på nettet, kan det være interessant å se hva som finnes der ute i tillegg til Corona, Bayer og Pils.

Øl er sannsynligvis den drikken som har lengst tradisjoner i Norge. For tusen år siden kunne det at en bonde ikke brygget øl føre til landsforvisning.

Øl lages og har alltid vært laget av korn. Kombinasjonen av havre- eller byggmalt og humle er som regel utgangspunktet for mesteparten av det ølet vi kjenner idag. Ristes eller brennes byggmalten får vi et mørkere øl. Dropper vi noe av byggmalten til fordel for hvete får man Weissbier eller hveteøl. Dropper vi noe av byggmalten til fordel for mer humle får vi IPA. Så enkelt er det. Nesten. Pale Ale kommer for øvrig i England under kategorien Bitter, men der en «Pint of Bitter» er relativ mild på smak og med lavt kullsyreinnhold, vil en IPA oppleves friskere, fruktigere og med høyere grad av bitterhet.

Hva er så humle? Humle er en hurtigvoksende slyngplante. Til ølbrygging brukes fortettet aroma fra hunblomstene i såkalte pellets. I gamle dager plukket man hunblomstene og tilsatte ølet under bryggingen. Dyrking av humle var obligatorisk i vikingtiden. Blanding av ulike typer humle kan få fram ulik aroma i ølet.

Det var britene som begynte å lage IPA. Det blir sagt at grunnen var at annet øl mistet smak og futt på veien til kolonien India. Derav navnet. Ølet hadde også betydelig mer alkohol enn annet øl. Det var så kraftig brygget at det måtte luftes på vei over havet for at tønnene ikke skulle eksplodere.

IPA er vanligvis bitrere enn mørkere øl og klassisk pilsener. Bitterhetsgraden måles i IBU (Inernational Bitterness Unit), der de fleste øltyper ligger mellom 20 og 45. Øl med mellom 50 og 100 IBU har vanligvis en vesentlig tilsetning av humle. IPA kommer i denne kategorien og kalles ofte for «hopped» eller «heavily hopped» («hop» er engelsk for humle).

Av norske bryggerier er det bare Nøgne Ø i Grimstad og Haandbryggeriet i Drammen som lager IPA. Vi har testet en norsk og tre utenlandske India Pale Ale, og her er resultatene:

BrewDog er et skotsk bryggeri som nærmest har fått kult-status etter at de tok opp kampen med tyskerne om å brygge øl med høyest mulig alkoholprosent. Deres IPA «Sink the Bismark» har 41 % alkohol! For spesielt interesserte finnes en rekke morsomme filmsnutter på YouTube der kampen mellom skotter og tyskere utkjempes med bratwurst og pingviner som dødelige våpen. «Punk IPA» er en mer ordinær India Pale Ale med alkoholprosent 5,6. Den har flott gyllen farge, og skum som minker fort, men som henger fint på glasset. Ølet har en sterk smak av humle og sitrus. En frisk, god og middels bitter IPA med IBU på 45.

Chicago-bryggeriet Goose Island er kjent for sitt store utvalg ølsorter, særlig innen den belgiske tradisjonen med sterke smaker og feminine navn som Sofie, Matilda, Juliet og Lolita. Deres India Pale Ale har en varm og fin orange farge. Den skummer flott, og skummet blir hengende lenge. Ølet er fruktig over mot det søtlige, men har en flott bitter avslutning. IBU er ifølge bryggeriet 55. Goose Island IPA er en usedvanlig frisk og herlig opplevelse. 5,9 % alkohol.

IPA dukker opp overalt. Et av de siste tilskuddene til Vinmonopolets assortement av India Pale Ale er italiensk. Produsenten er mikrobryggeriet Opper Bacco fra Notaresco like ved Teramo i Abruzzo-distriktet på østkysten av Italia. Ølets navn Tripl Ipa får assosiasjonene over på belgisk trippel-øl, en ikke så ueffen sammenlikning. Ølet er ravgult i farge og dufter herlig av epler og gjær. Smaken er lang og bittersøt. Skummet er kremet som belgisk øl. IBU er 56 og alkoholprosenten 7,8.

Det populære sørlandsbryggeriet Nøgne Ø har vunnet en rekke internasjonale priser. Deres varemerke er øl med masse smak, og bryggeriet har gjort seg bemerket som et av de mindre bryggeriene som presterer topp kvalitet i alle ølgenre. Deres India Pale Ale er ikke noe unntak. Ølet skummer flott og dufter av gjær og sitrusfrukter. Det er mørkt orange i fargen og smaken av humle og malt sitter i hele kroppen. Lenge. Alkoholprosenten er 7,5 og bitterheten måles til 60 IBU.

Konklusjon? Vel, de fire kandidatene er resultat av et tilfeldig utvalg av det som var tilgjengelig på et lokalt vinmonopol. Likevel må vi vel si at vi er blitt fan. Av IPA generelt. For maken til nydelig øl har vi ikke smakt. Og da snakker vi faktisk om alle de fire avbildede merkene nedenfor. Om vi har noen favoritt? Nøgne Ø er særdeles godt, men tross patriotismen falt faktisk Goose Island ørlite grann bedre ut i. Sjelden har vi opplevd en så flott balanse mellom bittert og søtt i et øl.

IPA fra Nøgne Ø

Italienske Tripl Ipa

Goose Island IPA

Punk IPA fra BrewDog





Himmelske, djevelske dråper

26 01 2011

Belgisk øl er kjent for sin sterke smak og sitt mangfold. Her finnes like mange ølsorter som det finnes vindruer i Italia. Belgierne har lange tradisjoner, ofte knyttet til klostrene, der det har vært brygget øl i uminnelige tider.

Man kan bli en smule forvirret i møte med belgisk øl. En belgisk pub kan ha et hundretalls ulike merker, og man føler seg som en kirkefremmed under en høymesse når de ulike begrepene slår mot oss fra bartender og pubmeny.

For hva er forskjell på Dubbel og Tripel? Og hva er egentlig wit, blond, ekstra blond og bruin? Hva er Trappist? Hva er Flanders red ale,  Kriek og Lambic?

For de fleste gjør det ikke så mye at man ikke forstår. Det viktigste er at belgisk øl har mye smak. Så blåser man i liturgien.

Men det er faktisk noen viktige forskjeller, slik det i Norge ikke er likegyldig om man kjøper lettøl, pils, bokk eller bayer. Og om vi skal finne ut mer om hvilket øl vi liker, er det viktig at vi ikke sammenlikner epler og bananer. Det blir for eksempel vanskelig å skulle sammenlikne et lyst og et mørkt øl og gjøre seg opp en mening om hva som er best. De kan være like gode begge to, men passe til ulike sammenhenger. Det blir som å sammenlikne hvitvin og rødvin.

Vi har gjort det enkelt. Vi valgte ut noen såkalte ”pale ale” og gjorde oss bedre kjent med dem.  I farge vil disse være gyldne, ofte litt mørkere enn vår hjemlige pilsner, men absolutt mer over mot det gule enn det mørkebrune. På etiketten bør du se etter ordene blond eller gulden/golden.

Hovedforskjellen mellom dette sterke lyse ølet og vår hjemlige pils er følgende:

Produksjonen er annerledes. Mens pils er gjæret under en lang, kontrollert prosess med relativt lav temperatur, er ”ale” nærmest sjokkgjæret i noen få dager på høyere temperatur. Dette betyr også at ølet kan fermenteres i flere omganger, og at det ofte fortsetter å gjære etter at det er kommet på flaske.

Hvordan merkes forskjellen?

For det første har ale en sterkere aroma enn pilsener. Etter en slurk med overgjæret øl, vil pilsen smake som vann.

For det andre vil du merke at den overgjærede ale’en skummer mer. Og skummet kan ha en nærmest kremet konsistens, som du aldri vil finne på toppen av pilsglasset.

Det tredje kjennetegnet er at alkoholprosenten som regel er høyere. Det er kjent i ølnæringen at en vesentlig andel aromaer frigjøres i øl ved passerte 5 %. Det er derfor en skam at norske alkoholmyndigheter har tvunget nordmenns ølvaner ned under 4,7 %, om man da ikke vil betale overpris på Vinmonopolet.

Det fjerde man bør legge merke til med overgjæret øl, er at flasken bør stå oppreist og i ro noen timer før det drikkes. Dette fordi det kan ha reststoffer etter fermenteringen som kan gjøre ølet uklart. Som med god vin, bør man helle forsiktig og la det være igjen en liten slump nederst i flasken.

Både den sterke smaken, det kraftige skummet og alkoholprosenten gjør at vi vanligvis drikker en pale ale vesentlig langsommere enn en pils. Det er ikke uvanlig at glade øldrikkere slenger nedpå en halvliter pils på under 5 minutter. Dette vil være nærmest utenkelig med en overgjæret pale ale. Det vil uansett være helligbrøde. Vi snakker tross alt om gourmet-øl!

Dette er våre inntrykk etter smaking av noen gyldne/blonde belgiere.

Leffe Blond (bildet øverst) er kanskje bestselgeren blant de belgiske gourmet-ølene. I hvert fall utenfor Belgia. Ølet lages og distribueres av det internasjonale gigantbryggeriet Anheuser-Busch InBev og markedsføres som klosterøl.

Leffe Blond er en klassisk pale ale med kremet skum. Vi kjenner en duft av honning og tropiske frukter, og den første munnfullen gir oss en behagelig og mild fornemmelse, men likevel masse smak og en passe bitter avslutning. Vi forstår hvorfor Leffe har blitt såpass populært at mange forbinder belgisk øl med nettopp dette ølet. Alkoholprosenten er 6.6.

Duvel Golden Ale (bildet øverst til høyre) fra bryggeriet Duvel Moortgat i Puurs sør for Antwerpen har uvisst av hvilken grunn fått navn etter selveste Djevelen. Det kan komme av styrken i ølet, både i smak, futt og alkohol (8.5 %). I så fall burde det meste av belgisk øl kalles djevelsk.

Duvel skummer fantastisk. Skummet kleber seg til glasset og overleppen, og det holder seg fint gjennom hele den halvtimen det tar å drikke det. Kullsyren også. Det fortsetter å bruse fra bunnen av glasset til siste slurk. Fargen er fint gylden. Vi kjenner dufter av epler og humle. Smaken er utpreget sitrus. Grapefrukt. En frisk og fruktig lekkerbisken av en øl med fint balansert bitterhet. Satans godt.

Westmalle Trappist Tripel (tredje bilde ovenfra) er en av de såkalte klosterølene som er brygget av munker som tilhører Trappistordenen. Denne regnes som den strengeste munkeordenen i den katolske kirke. Trappistmunkene står opp fra sitt dekke av halm og kler seg i grove ullkapper hver morgen kl. 02:00. 10 timer hver dag bruker de kun til åndelige sysler. Vitenskapelig eller intellektuell aktivitet er forbudt. De er strenge vegetarianere. Men de brygger og drikker øl. Sterkt øl!

Det finnes kun 6 trappistklostre igjen i Belgia der det brygges øl. Og ett i Nederland. Det betraktes som en ære å ha varemerket «Ekte trappist-øl» på etiketten. Westmalle Trappist Tripel brygges av trappistmunkene i Westmalle øst for Antwerpen. Det  har tykt og kremet skum, er lys orange i fargen, har svak duft av sitrus, og en myk og fin ølsmak med hint av korn og gjær. Ølet har 9.5 % alkohol.

Corsendonk Agnus Pale Ale (fjerde bilde ovenfra) kommer også under kategorien klosterøl (dog ikke trappist, selv om stilen er den samme). Det brygges i klosteret Corsendonk i Oud-Turnhout, ikke så langt fra Westmalle. Skummet er tykt og kremete og fargen gyldengul. Vi kjenner en duft fra tropene (banan, appelsin, kiwi?) og opplever igjen denne fine balansen mellom fruktighet, sødme og bitterhet. Alkoholprosenten er 7.5.

Augustijn Blond (bildet litt over til venstre) brygges av Brouwerij Van Steenberge i Ertvelde helt nord i Flandern eller «Meetjesland», som det også kalles der. Meetjes betyr gammel kone på flamsk, men det er ikke noe gammelmodig ved dette ølet. Det er honninggult i fargen og sprudlende friskt som en flandersk frøken. Ølet har ikke så mye skum som andre belgiske ale vi har smakt. Skummet synker fort og mangler den kremete konsistensen, men danner etter noen minutter et tynt lokk som «aldri» blir borte. Vi kjenner en klar duft av humle og gjær. Smaken er fruktig bitter, litt som appelsinskall. Alkoholprosenten er 7.

Palm (bildet nederst til høyre) er både et ølmerke og navnet på et stort belgisk bryggerikonsortium i Steenhuffel, like ved Puurs (der Duvel holder til). Palm Speciale er et ravgult øl med relativt lite skum sammenliknet med naboølet Duvel. Smaken er mild, med hint av ristet brød, men relativt lite frukt og bitterhet. En snill introduksjon til belgisk øl, men litt lite aroma sammenliknet med sine belgiske brødre og søstre. Kanskje det er på grunn av alkoholstyrken (5.4 %).

Vår favoritt? Det må bli den djevelske Duvel. Med Leffe og Westmalle på en delt andreplass.

Og helt på siden (fordi vi nettopp har fått vite nyheter fra Lyon): Gratulerer Danmark med gull i Bocuse d’Or, Sverige for sitt sølv og Norge med bronsemedalje. Heia Skandinavia! De kan lage øl i Belgia, men vi oppe i nord lager forsynemeg den beste maten!