Når Smak drikker julen inn

31 12 2014

For femte år på rad samles mat- og vinklubben Smak sine tropper for kåring av årets juleøl. Men i år var evenementet flyttet fra førjulstiden til romjulstiden av logistikk-messige årsaker. Det er faktisk enklere å samles mellom jul og nyttår enn i den hektiske adventstiden.

IMG_2534

Ølglassene står og venter i spenning

Og når juleøl skal smakes, skal der også spises. For juleølsmaking er for Smak-klubben ikke bare en forskjøvet oktoberfest. Man samles til lystig lag for også å nyte medbrakte kulinariske herligheter. Så også i år.

IMG_2528

Godt å spise er viktig følge til godt å drikke

Her var det både røkelaks, hjemmelaget sellerisalat, focacciabrød med aioli, spekeskinke, asiatisk kylling i hjertesalat, små kanapeer med dansk leverpostei og bacon, enebærrøket ørret med bløt eggerøre og manchego på tapenade med en liten dæsj aprikosmarmelade. Og sist men ikke minst årets morsomme variant av julematen: pulled pinnekjøtt,dampet, strimlet og simret i sukkerlake, lagt på lefse med snøfrisk, salat, fritterte kålrot-tråder og revet brunost. Det ble en fest selv før ølet skulle smakes for alvor.

IMG_2527

Pulled Pinnekjøtt med frittert kålrot og brunost

20 sorter øl var kjøpt inn. Vi startet med den eneste butikkølen som var med i Smakslaget: Nøgne Ø: Julesnadder. Dette var en hyggelig overraskelse. Frisk og god med fin balanse mellom krydderier og en ellers tradisjonell bokk. Og så gikk det slag i slag. For ikke å kjede leseren med for mange detaljer, kommer det her en oppsummering: Svenskene stakk av med seieren. For 3dje året på rad kom Mariestads Juleøl høyt på listen. Dette året helt på topp. Synd å bli slått av svenskene, men sånn er det nå av og til. Snart er det VM på ski og da får vel pipa en annen lyd.

IMG_2544

I år var Sverige og Danmark best!

Rett bak Mariestad fulgte Jacobsen Golden Naked Christmas Ale, enda en gang en av klubbens klare favoritter. Og nå må vi se oss slått av både svensker og dansker. Jacobsen er som kjent Carlsbergs eget mikrobryggeri i de gamle bryggerilokalene i København. Men det lyser i horisonten, for trønderne klatret også mot toppen og kom på en delt andreplass med dansken. Løkka Jul fra Grünerløkka Brygghus kom på en fjerde plass. Aass kom ikke opp denne gangen. Det gjorde heller ikke Ringnes Sterk, Hansa Julebrygg og de klassiske polølene fra Nøgne Ø, selv om flere av disse har gjort det godt i tidligere smakinger. Helt på bunnen kom Slogen Juleøl fra Trollbryggeriet på Sunnmøre. Et søtt og klamt øl med en underlig og ubehagelig bismak.

Vel, nå er jula på hell. Et nytt Smaksår venter oss. Vi gleder oss til store kulinariske opplevelser. God Jul og Godt Nytt År.

Reklamer




Sommer og øl

3 07 2012

I de siste årene har det vært en oppblomstring av små bryggerier som tilbyr de herligste drikker av humle og kornmalt, en utfordring for de etablerte gigantbryggeriene som Carlsberg og Heineken. Men Carlsberg slår tilbake. I sine gamle lokaler i København produseres nå etter vår mening noe av verdens beste øl under merket Jacobsen, navngitt av Danmarks ølfader nr. 1, Carlsbergsgründeren J. C. Jacobsen.

Dette er stort sett overgjæret øl i en alkoholstyrke som tilsvarer polkjøp og høye priser i Norge, men om man skulle være deilig norsk i Danmark i sommer, så bør man unne seg noen flasker Jacobsen og ta gjerne med noen hjem også.

Jacobsen Husbryggeri lager hele 9 ulike typer øl, alle på brune høye flasker, noe som gir assosiasjoner til de gamle murerne fra etterkrigstiden. Flaskene har lekkert design, med Jacobsens profil preget i glasset og med diskret etiketter øverst og nederst på flasken. Mat- og  vinklubben Smak har testet dem alle sammen. Her er sortimentet:

Jacobsen Pale Ale – en klassisk lys ale med mye humlesmak, men likevel svært lett å drikke. Friskt og godt! 6.4 % alkohol.

Jacobsen Extra Pilsner – en økologisk pils med mye smak, minner om Carlsberg Classic, men enda en tanke kraftigere. 5.5 % alkohol.

Jacobsen Saaz Blonde – et lyst og aromatisk overgjæret øl som minner om de gode lyse belgiere, med mye sødme og bitterhet. 7.1 % alkohol.

Jacobsen Original Dark Lager – et mørkt øl preget av munchenermalt og med en nesten karamellaktig smak, som en kraftig sydtysk «dunkel». 4.5 % alkohol.

Jacobsen Brown Ale – et britisk inspirert maltpreget øl med smak av mørk sjokolade og karamell, fyldig og bittert på samme tid. 6.0 % alkohol.

Jacobsen Golden Naked Christmas Ale – dette er Mat- og vinklubben Smaks favoritt-juleøl. Søk opp våre juleøl-tester fra 2010 og 2011! 7.5 % alkohol.

Jacobsen Forårsbrygg – en kobberrød og aromatisk ale med mye humle og malt og tilsatt urter som gir den en duft av vår i skogen. 6.3 % alkohol.

Jacobsen Abbey Ale – en smaksbombe av en mørk ale etter belgisk klostertradisjon med mye bitterhet og fruktige aromater. 7.3 % alkohol.

Jacobsen Velvet Ale – et øleksperiment med vingjær og hvete, og helt uten humle, en slags blanding av øl og vin. Dette var faktisk det eneste ølet som flere i klubben rynket på nesen over. Det minnet mer om cider enn øl. For søtt for de flestes ganer. 5.9 % alkohol.





Smaks store juleøltest

28 11 2011

På samme måte som ifjor møttes Mat- og vinklubben Smak i helgen for å drikke julen inn. Vi testet 11 norske, 2 danske og 7 svenske juleøl, samtlige med alkoholprosent over 5, dvs. polvare i både Norge og Sverige. Metoden var ikke særlig vitenskapelig. Vi påstår heller ikke at noen av oss i klubben er ølkjennere, men vi kom oss gjennom blindtesting av 20 ulike juleøl og graderte etter lukt, farge, skum, smak og ettersmak, der smaken ble vektlagt mer enn de andre kriteriene.

20 juleøl ble i år testet av Mat- og vinklubben Smak

Hvis noen vil lese hva vi syntes ifjor, kan testen av norsk juleøl leses her. Ifjor kom Hansa best ut, tett fulgt av Ringnes Bokk og Aass. I år skulle resultatet bli annerledes. Ifjor hadde vi også en egen test av svensk sterk julöl. Den kan dere lese om her.

Og her er årets testresultater:

Lervigs Juleøl fra det lille Stavanger-bryggeriet var lyst nøttebrunt i fargen og skummet bra. Smaken var etter panelets bedømmelse flat og ikke særlig tiltalende. Ølet havnet på bunnen av listen i testen vår. (Alkoholprosent 6,8.)
.
Nøgne Ø God Jul sprengte de fleste statistikker i fjor og ble kåret som fjorårets beste juleøl i flere medier. Vi hadde derfor store forventninger til dette ølet. Og Nøgne Ø innfridde. «God jul» har mye smak med fin balanse mellom sødme og bitterhet, samt lang ettersmak med hint av mørk sjokolade. 8,5 % alkohol. I vårt panel kom ølet høyt opp på listen som et av de fem beste i årets test.
.
Nøgne Ø Underlig Jul er en alkoholsvakere variant fra det samme Grimstad-bryggeri. Sterk duft med furunål, krydder og einerbær. Godt øl, men kunne hatt godt av større fylde. Dessverre kom ølet et godt stykke ned på listen.
.
Ladegaard Brygghus Juleøl Sterk Type er et Reitan-produkt, tappet og produsert på Grans bryggeri i Sandefjord. Rema 1000 har lenge lansert egne merkevarer i sine butikker. Nå har de også laget et pol-øl på 6,5 %. Ølet er blitt slaktet i mange tester som smakløst, surt og lite tiltrekkende. Vi ga det likevel en sjanse og ble overrasket over resultatet. Ølet ble faktisk gitt høy karakter i vårt panel og havnet blant de 5 beste.
.
Berendsen Jule Avec ble godt mottatt av hele panelet. Ølet hoder 9 % alkohol og brygges i tillegg til Julefnugg hos Berentsens brygghus i Egersund. Jule Avec var et kraftig og godt juleøl med fin balanse, herlig farge og flott skum. Ølet kapret tredjeplassen.

De tre beste

Ringnes Julebokk er også et sterkt juleøl på hele 9 % og kom svært godt ut i testen ifjor. I år datt Julebokken ned på en sjuende plass, selv om alle var enige om at det var et godt øl.
.
Aass Juleøl holder også 9 %, men iår var panelet enstemmig i sin dom. Ølet ble oppfattet som pregløst, og i overkant bittert i ettersmak. Mens ølet kom blant de 3 beste i testen i fjor, måtte det nøye seg med en attende plass i år.
.
Over til de litt alkoholsvakere norske. Både E. C. Dahls Juleøl fra Trondheim, Borg Juleøl fra Sarpsborg, CB Juleøl fra Christianssands Bryggeri og Bergensklassikeren Hansa Juleøl har alle en alkoholprosent på 6,5. Ingen av disse kom blant de 10 beste i vårt testpanel, selv om Dahls ble berømmet for kraftig og fin sødme. Hansa som ifjor vant testen, fikk i år en syttende plass.
.
Over til de danske. Og her finner vi årets vinner: Jacobsen Golden Naked Christmas Ale fra Carlsberg bryggerier i København. Ølet hadde perfekt balanse mellom sødme og bitterhet, akkurat passe krydder, og en friskhet som ga det full pott. Alkoholprosenten er 7,5.
.
Mikkeller er egentlig et belgisk øl, tappet av Mikkeller i København med 8 % alkohol. Når det gjelder denne belgiske dansken delte panelet seg fullstendig i to, og totalt havnet ølet på en sekstende plass. Likevel må det sies at to av panelets medlemmer hadde ølet blant sine favoritter. Den kraftige belgiske humlen kan ha gjort at noen følte at ølen ble i overkant besk.

De tre dårligste

De svenske var representert ved Nils Oscar fra Nyköping, Jämtlands Julöl fra Pilgrimstad, Falcons Julmumma og Falcon Julöl fra Falkenberg, Mariestads Julebrygd fra Spendrups Bryggeri, Sofiero Julöl fra Kopparbergs Bryggeri nord for Örebro og Julöl Export «Three Hearts» brygget av Krönleins Bryggeri AB, Halmstad.
.
Bortsett fra Nils Oscar som holder 7,7 alkoholprosent, ligger de svenske juleøl mellom 5 og 6 % alkohol. De fleste ble godt mottatt av vårt panel. Og bortsett fra Mariestad, Julmumman til Falcon og Sofiero havnet de blant de 10 beste i testen. Aller best blant de svenske ble Falcon Julöl – en andreplass totalt.
.
Og da har vi det ufravikelige faktum at i Mat- og vinklubben Smaks juleøl-test 2011 kom en danske på førsteplass (Jacobsen) og en svenske på andreplass (Falcon Julöl, NB! Ikke Julmumma – den smakte som julekaker med altfor mye sukker, kardemomme og kanel). Og den beste norske ble altså Berentsens Jule Avec på en tredjeplass. Skål!




En smak av Armenia

12 03 2011

Mat og vinklubben Smaks representanter er stadig på reisefot. Vårt forrige stoppested var Jerevan, hovedstaden i Armenia, et lite land presset inn mellom to fiender, Azerbaijan i øst og Tyrkia i vest, i tillegg til vennlige Georgia i nord og Iran i sør. Maten er også en blanding av ulike tradisjoner. Litt russisk, litt arabisk og litt særpreget armensk i artige kombinasjoner. Prøv for eksempel syltede valnøtter (popok). Søtt, godt og litt rart.

Vårt første smaksmøte med byen og landet var ølet. Hotellbaren fristet med noe kaldt. Etter å ha blitt tilbudt Miller og Heineken spør vi etter lokalt øl. Bartenderen smiler og setter en grønn halvliterflaske på disken. Kilikia. Very good. And very strong.

Vi hadde ikke ventet å bli servert overgjæret øl i Armenia. Men Kilikia er en kraftig, lys og bitter ale, med mye humle og masse alkohol, selv om dette ikke kjennes på smaken. 12.5 % står det på flasken. Vi kan ikke tro det. Really? Really, svarer bartenderen og smiler enda bredere.

Vi finner snart ut at det er øl man bør drikke i dette landet, ikke vin. For da vi senere på kvelden inntar den sjarmerende restauranten Caucasus i sentrum av Jerevan, settes husets beste rødvin på bordet. Den smaker saft. Vi studerer flasken. 10 % alkohol. 5 % sukker. OK. Vi bestiller Kilikia i stedet.

Av drikkevarer er det ellers den lokale brandyen som er Armenias stolthet. Den heter selvsagt Ararat etter det kjente fjellet i vest og armenerne kaller den cognac. Uten blygsel. Den forekommer i ulike årgangsmodeller. Lagret i henholdsvis 5, 10, 15, 20 år osv. Prisene er deretter, men slett ikke avskrekkende. 60 kroner for en halvflaske 5 års brandy. 120 for 10 år. Og slik fortsetter det eksponensielt. Med søtvinen friskt i minnet ventet vi oss noe søtlig skvip. Men den gang ei. Armensk brandy smaker godt. Helt greit for oss at de kaller det cognac. Vi kjenner ikke forskjell. Fjellet som pryder etiketten er for øvrig det samme Ararat som vi kjenner fra fortellingen om syndfloden, der Noahs ark endelig strandet.

Maten på restaurant Caucasus er også god. En klassisk «mese» med frisk salat, syltede grønnsaker, hommous (kikertpuré), tabbouleh (salat av finkuttet tomat, vårløk, persille og bulgur), ulike oster av geitemelk, samt deilig hjemmebakt brød fra Georgia og Armenia, blant annet noen flatbrødliknende lefser (lavash).

Da grillmaten kom på bordet var vi overbevist. Spareribs, svinefilet, kalvefilet osv. Og det midt i fastetiden! Vi tar ikke fasten så nøye, sier vårt vertskap. Armenerne er det første landet som etablerte en kristen statsreligion, for over 1700 år siden. Men de er avslappet i forhold til sin kirke. Alvorlig avslappet. Dessuten var det den første dagen i fasten. Og da er det selvsagt ikke så farlig. Vi ruller det myke flatbrødet rundt kjøttet, gumler i oss og smiler.

Tvers overfor Caucasus i Hanrapetutyangaten (lett å huske, hva?) finner vi byens beste russiske restaurant. Her serveres blini (russiske pannekaker) med kaviar (lakserogn vel å merke, ikke den russiske størkaviaren, som det er forbudt å servere utenfor Russland). Videre har de både borsjtsj (russisk kjøttsuppe) og biff stroganoff på menyen. Samt ulike varianter av annen russisk bondekost. Og drikke til? Russisk Standard Vodka selvsagt.

På toppen av høyden der museet og monumentet for tyrkernes folkemord på armenerne ligger, finner vi også en liten restaurant, Akori. Bordene er plassert i små hytter rundt omkring i skogen og maten er i stor grad armensk bondekost. Vi får smake diverse oster, oliven og noe som kanskje kan kalles armenernes svar på taco, en blanding av kjøttdeig, tomatbiter, grønn chili og aubergine, som spises med gaffel eller rulles inn i det samme brødet vi stiftet bekjentskap med tidligere (lavash). De kaller det bokcha. Nesten som en tacowrap.

Vi takker det armenske gjestfrie folket for spennende smaker og kommer gjerne tilbake igjen.





Mørke belgiske munkebrygg

26 02 2011

Vi har tidligere skrevet om belgisk øl, men da konsentrerte vi oss om de lyse. Vi synes det var på tide for Mat- og vinklubben Smak å prøve litt av det mørke ølet som lages i klostre og bryggerier i dette så til de grader ølproduserende landet.

Hva kjennetegner egentlig belgisk øl? Noen sier det ligger i fruktigheten, eller at smakene ligger på siden av det vi vanligvis venter av øl (krydder, kirsebær, plommer, sjokolade, kaffe). Andre mener at belgisk øl er spesielt på grunn av produksjonsmetodene, siden belgierne ikke holder seg bare til byggmalt, men ofte tilsetter ulike kornsorter sammen med krydderurter, frukter, kandissukker, rotvekster og mye annet rart. Belgisk øl er et øl uten begrensninger. Det er et øl med tradisjoner tilbake til senmiddelalderen. Et øl som fortjener oppmerksomhet.

Mye av ølet produseres fortsatt i lukkede munkeklostre (ekte Trappist), eller de gamle klosteroppskriftene brukes av lokale bryggerier (Abbey-øl). Det krever mye tålmodighet og et inngående studium å finne ut alle hemmelighetene bak belgisk øl. Ved å smake på 6 ulike mørke belgiere har vi bare såvidt stukket tunga i skummet på det komplekse sansespekteret som skjuler seg i dette lille landets mangfoldige ølproduksjon. Alle våre smaksprøver denne gangen kommer innenfor kategorien Strong Dark Belgian Ale. For øvrig er utvalget helt tilfeldig.

Grottenbier blir lagret som champagne i grotter under bakken. Grunnleggeren er ingen ringere enn Pierre Celis, som startet med produksjon av hveteøl i Hoegarden, utgangspunktet for kanskje verdens mest kjente hveteøl idag. Dessverre brant bryggeriet hans ned på slutten av 80-tallet. Han var ikke forsikret og ble tvunget til å selge sine oppskrifter og sin goodwill til den store bryggerikjeden Anheuser-Busch InBev, som idag brygger Celis sitt opprinnelige Hoegarden hveteøl, men også Stella Artois, Leffe og mange andre bestselgere. Celis flyttet til USA og etablerte Celis Brewery i Austin Texas. Bryggeriet drives i dag av hans datter Christine.

Grottenbier Bruin er et lettdrikkelig øl, til tross for sin fylde og maltholdighet. Skummet faller merkverdig fort, så fort at vi lurer på om det tilhørende glasset kan være vasket i såpe, eller at det er noe galt med ølet. Vi har sett bilder tidligere, der skummet til Grottenbier er høyt og kremete. Smaken er det likevel ikke noe galt med. Vi kjenner et hint av sherry og honning, men opplever ellers ølet som litt tamt i sammenlikning med andre mørke belgiere. Kanskje det er blitt «vannet ut» for å tilpasses amerikanernes sarte ganer. Ølet er brygget av bayermalt og wienermalt og har derfor en kastanjebrun farge. Det er tilsatt krydder, men relativt lite humle, og har derfor ingen markant humlesmak. Alkoholinnholdet er 6,5 prosent.

St. Bernardus (eller Sint Bernardus) ble tidligere produsert av Trappist-munkene i den lille byen Watou i Vest-Flandern. Det er de som i dag står for den europeiske delen av Celis’ gamle Grottenbier. I dag er Sint Bernardus en Abbey-øl som finnes i ulke varianter: Tripel, Pater, Prior og Abt (eller Abbot). De kommer i ulike alkoholstyrker og smaker. Vi prøvde «kongen på haugen», Abt 12.

St. Bernardus Abt 12 gir et umiddelbart hyggelig inntrykk med sin ibenholt-sorte farge og sin duft av karamell. Skummet er høyt og kremete og vi gleder oss umiddelbart til første slurk. Den skuffer ikke. St. Bernardus har alt det vi ønsker å forbinde med mørkt belgisk øl. Fyldig smak av brunt sukker, malt, rosiner og krydder (kanel?), men likevel med en fin og tørr avslutning med definitivt smak av bitter humle. Et fantastisk øl. Alkoholprosent 10,5.

Chimay ligger helt sør i Belgia, mot grensen til Frankrike, og her finnes et av de 6 Trappist-klostrene der det fortsatt brygges øl, og som kan pryde flaskene sine med det famøse merket «Authentic Trappist Product». Chimay serveres i ulike flasker og finnes i mange varianter. Størrelsen på flaskene har såpass mye å si for smaken at de har fått ulike navn, selv om ølet i utgangspunktet er det samme, enten det tappes på tåteflaskeliknende 33 centilitere med kronekork, gode gamle murere med vippekork eller 1,5 liter magnumflasker med champagnekork.

De mest kjente er «tåteflaskene» Chimay Red (med rød etikett), Chimay Triple (med gul etikett) og Chimay Blue (ikke overraskende med blå etikett). Fargen på etiketten er en pekepinn mot fargen på innholdet. Blue er det mørkeste av de tre, og var også det ølet vi valgte i denne omgangen.

Chimay Blue er et kraftig øl med mye smak. Skummet legger seg raskt, men forblir som en fint beige lokk. Fargen er rødbrun. Ølet dufter av brent malt og belgisk gjær. Smaken utvikler seg etter hvert som ølet får litt temperatur i glasset. Det går fra kandissukker over mot ulike krydderier og mørke frukter som fiken og plommer. Alkoholprosenten er 9,0.

Trappist-munkene i Chimay lager ikke bare øl. De produserer også ost. Chimay Blue skal visstnok være en nytelse sammen med osten fra samme kloster. Dette har vi til gode å prøve.

Het Anker er et av de eldste bryggeriene i Belgia, med opprinnelse i 1492 i Mechelen, der bryggeriet fortsatt kan besøkes, omtrent midtveis mellom Brussel og Antwerpen. Bryggeriet lager øl med det klingende navnet Gouden Carolus oppkalt etter mynten preget av den romerske keiser Charles (Carlos, Karl) den femte (Quint) av Habsburg. Visstnok ble ølet laget på keiserens ordre som obligatorisk drikke under den flanderske revejakten. Ølet finnes i en rekke varianter, blant annet Tripel og Ambrio, samt eget påske- og juleøl. Vi smakte på den opprinnelige Gouden Carolus Classic.

Gouden Carolus Classic er et spennende øl. Det skummer godt og er svart som natten. Mot lyset kan man likevel se en anelse rødt i fargen. Skummet er beige og kremete og former et månelandskap på overflaten. Ølet dufter av brent malt og en anelse kirsebær. Smaken understreker duftene, men er også mer kompleks, og med sterke innslag av mørk sjokolade og kaffe. Bør være perfekt sammen med Sacher Torte. Alkoholinnholdet er 8,5 %. Et virkelig nydelig øl.

I vår forrige artikkel om belgisk øl skrev vi om Leffe Blond, et av panelets favoritter når det gjaldt belgisk lyst øl. Det var på tide å smake på Leffe Brune.

Leffe produseres av tidligere nevnte gigantbryggeri AB InBev i Leuven. Tross sin store produksjon holder bryggeriet på kvaliteten og produserer noe av det mest velsmakende ølet som finnes på verdensmarkedet. Leffe er intet unntak.

Leffe Brune er en klassisk Abbey-Ale med opprinnelig oppskrift fra klosterbryggerienes dunkle kjellermørke. Fargen er mørk brun, nesten svart. Skummet er høyt, kremet og holder seg lenge. Ølet dufter av eplekjeller og malt. Kanskje en anelse brent/røyk? Smaken er kraftig og søt, men med god bitterhet og en lang ettersmak i den fine balansen mellom bittert og søtt. Alkoholprosenten er 6,5. Absolutt noe å kose seg med.

Den siste ølen vi smakte er brygget av Brouwerij Van Steenberge i Ertvelde i Øst-Flandern. Ølet er tappet på samme type tåteflaske som Chimay, men denne gangen kledd i melkehvitt fra topp til tå, for virkelig å gi assosiasjoner til bekymringsløs barndom. Og med inntegnet gylden drage går tankene videre til barndommens eventyr. Navnet på ølet er Gulden Draak, altså den gyldne drage, og emblem og navn kommer visstnok fra en tilsvarende fabelfigur som pryder klokketårnet i Gent.

Gulden Draak er et alkoholsterkt øl, og alkoholen kan oppleves som noe dominant i smaksbildet. Ellers kjenner vi klassiske belgiske ale-smaker som brent malt, karamell, plommer og moreller. Kanskje et liten hint av kaffe og en tydelig bitter avslutning. Ømfintlige neser kan kjenne de samme dufter av frukt i tillegg til en distinkt lukt av gjær. Ølet er mørkt brunt, nesten svart. Alkoholprosenten er hele 10,5. Litt i kraftigste laget, synes vi. Ikke fordi det er noe galt med sterkt øl, men fordi alkoholen i dette tilfellet satte et litt for tydelig preg på smaken.

Konklusjoner? Først og fremst at belgisk sterkt mørkt overgjæret øl er smaksrikt og godt. Noen ganger kunne vi rett og slett ønske oss en lavere alkoholprosent, slik at vi kunne nyte ikke bare ett glass, men to, tre og kanskje fire. Men da nærmer vi oss i alkoholinntak noe tilsvarende halvannen flaske vin, og det er i meste laget i løpet av et par timer. For de fleste av oss.

Om vi skal velge ut noen favoritter, så må det bli St. Bernardus og Gouden Carolus Classic. Med Leffe på en god tredjeplass.





IPA? Hva sa?

4 02 2011

IPA er ingen matvarekjede. Heller ikke en forkortelse for et politisk parti. Det er øl. India Pale Ale. I disse tider da antallet ølsorter i norske butikker vokser proporsjonalt med dommedagsprofetiene på nettet, kan det være interessant å se hva som finnes der ute i tillegg til Corona, Bayer og Pils.

Øl er sannsynligvis den drikken som har lengst tradisjoner i Norge. For tusen år siden kunne det at en bonde ikke brygget øl føre til landsforvisning.

Øl lages og har alltid vært laget av korn. Kombinasjonen av havre- eller byggmalt og humle er som regel utgangspunktet for mesteparten av det ølet vi kjenner idag. Ristes eller brennes byggmalten får vi et mørkere øl. Dropper vi noe av byggmalten til fordel for hvete får man Weissbier eller hveteøl. Dropper vi noe av byggmalten til fordel for mer humle får vi IPA. Så enkelt er det. Nesten. Pale Ale kommer for øvrig i England under kategorien Bitter, men der en «Pint of Bitter» er relativ mild på smak og med lavt kullsyreinnhold, vil en IPA oppleves friskere, fruktigere og med høyere grad av bitterhet.

Hva er så humle? Humle er en hurtigvoksende slyngplante. Til ølbrygging brukes fortettet aroma fra hunblomstene i såkalte pellets. I gamle dager plukket man hunblomstene og tilsatte ølet under bryggingen. Dyrking av humle var obligatorisk i vikingtiden. Blanding av ulike typer humle kan få fram ulik aroma i ølet.

Det var britene som begynte å lage IPA. Det blir sagt at grunnen var at annet øl mistet smak og futt på veien til kolonien India. Derav navnet. Ølet hadde også betydelig mer alkohol enn annet øl. Det var så kraftig brygget at det måtte luftes på vei over havet for at tønnene ikke skulle eksplodere.

IPA er vanligvis bitrere enn mørkere øl og klassisk pilsener. Bitterhetsgraden måles i IBU (Inernational Bitterness Unit), der de fleste øltyper ligger mellom 20 og 45. Øl med mellom 50 og 100 IBU har vanligvis en vesentlig tilsetning av humle. IPA kommer i denne kategorien og kalles ofte for «hopped» eller «heavily hopped» («hop» er engelsk for humle).

Av norske bryggerier er det bare Nøgne Ø i Grimstad og Haandbryggeriet i Drammen som lager IPA. Vi har testet en norsk og tre utenlandske India Pale Ale, og her er resultatene:

BrewDog er et skotsk bryggeri som nærmest har fått kult-status etter at de tok opp kampen med tyskerne om å brygge øl med høyest mulig alkoholprosent. Deres IPA «Sink the Bismark» har 41 % alkohol! For spesielt interesserte finnes en rekke morsomme filmsnutter på YouTube der kampen mellom skotter og tyskere utkjempes med bratwurst og pingviner som dødelige våpen. «Punk IPA» er en mer ordinær India Pale Ale med alkoholprosent 5,6. Den har flott gyllen farge, og skum som minker fort, men som henger fint på glasset. Ølet har en sterk smak av humle og sitrus. En frisk, god og middels bitter IPA med IBU på 45.

Chicago-bryggeriet Goose Island er kjent for sitt store utvalg ølsorter, særlig innen den belgiske tradisjonen med sterke smaker og feminine navn som Sofie, Matilda, Juliet og Lolita. Deres India Pale Ale har en varm og fin orange farge. Den skummer flott, og skummet blir hengende lenge. Ølet er fruktig over mot det søtlige, men har en flott bitter avslutning. IBU er ifølge bryggeriet 55. Goose Island IPA er en usedvanlig frisk og herlig opplevelse. 5,9 % alkohol.

IPA dukker opp overalt. Et av de siste tilskuddene til Vinmonopolets assortement av India Pale Ale er italiensk. Produsenten er mikrobryggeriet Opper Bacco fra Notaresco like ved Teramo i Abruzzo-distriktet på østkysten av Italia. Ølets navn Tripl Ipa får assosiasjonene over på belgisk trippel-øl, en ikke så ueffen sammenlikning. Ølet er ravgult i farge og dufter herlig av epler og gjær. Smaken er lang og bittersøt. Skummet er kremet som belgisk øl. IBU er 56 og alkoholprosenten 7,8.

Det populære sørlandsbryggeriet Nøgne Ø har vunnet en rekke internasjonale priser. Deres varemerke er øl med masse smak, og bryggeriet har gjort seg bemerket som et av de mindre bryggeriene som presterer topp kvalitet i alle ølgenre. Deres India Pale Ale er ikke noe unntak. Ølet skummer flott og dufter av gjær og sitrusfrukter. Det er mørkt orange i fargen og smaken av humle og malt sitter i hele kroppen. Lenge. Alkoholprosenten er 7,5 og bitterheten måles til 60 IBU.

Konklusjon? Vel, de fire kandidatene er resultat av et tilfeldig utvalg av det som var tilgjengelig på et lokalt vinmonopol. Likevel må vi vel si at vi er blitt fan. Av IPA generelt. For maken til nydelig øl har vi ikke smakt. Og da snakker vi faktisk om alle de fire avbildede merkene nedenfor. Om vi har noen favoritt? Nøgne Ø er særdeles godt, men tross patriotismen falt faktisk Goose Island ørlite grann bedre ut i. Sjelden har vi opplevd en så flott balanse mellom bittert og søtt i et øl.

IPA fra Nøgne Ø

Italienske Tripl Ipa

Goose Island IPA

Punk IPA fra BrewDog





Himmelske, djevelske dråper

26 01 2011

Belgisk øl er kjent for sin sterke smak og sitt mangfold. Her finnes like mange ølsorter som det finnes vindruer i Italia. Belgierne har lange tradisjoner, ofte knyttet til klostrene, der det har vært brygget øl i uminnelige tider.

Man kan bli en smule forvirret i møte med belgisk øl. En belgisk pub kan ha et hundretalls ulike merker, og man føler seg som en kirkefremmed under en høymesse når de ulike begrepene slår mot oss fra bartender og pubmeny.

For hva er forskjell på Dubbel og Tripel? Og hva er egentlig wit, blond, ekstra blond og bruin? Hva er Trappist? Hva er Flanders red ale,  Kriek og Lambic?

For de fleste gjør det ikke så mye at man ikke forstår. Det viktigste er at belgisk øl har mye smak. Så blåser man i liturgien.

Men det er faktisk noen viktige forskjeller, slik det i Norge ikke er likegyldig om man kjøper lettøl, pils, bokk eller bayer. Og om vi skal finne ut mer om hvilket øl vi liker, er det viktig at vi ikke sammenlikner epler og bananer. Det blir for eksempel vanskelig å skulle sammenlikne et lyst og et mørkt øl og gjøre seg opp en mening om hva som er best. De kan være like gode begge to, men passe til ulike sammenhenger. Det blir som å sammenlikne hvitvin og rødvin.

Vi har gjort det enkelt. Vi valgte ut noen såkalte ”pale ale” og gjorde oss bedre kjent med dem.  I farge vil disse være gyldne, ofte litt mørkere enn vår hjemlige pilsner, men absolutt mer over mot det gule enn det mørkebrune. På etiketten bør du se etter ordene blond eller gulden/golden.

Hovedforskjellen mellom dette sterke lyse ølet og vår hjemlige pils er følgende:

Produksjonen er annerledes. Mens pils er gjæret under en lang, kontrollert prosess med relativt lav temperatur, er ”ale” nærmest sjokkgjæret i noen få dager på høyere temperatur. Dette betyr også at ølet kan fermenteres i flere omganger, og at det ofte fortsetter å gjære etter at det er kommet på flaske.

Hvordan merkes forskjellen?

For det første har ale en sterkere aroma enn pilsener. Etter en slurk med overgjæret øl, vil pilsen smake som vann.

For det andre vil du merke at den overgjærede ale’en skummer mer. Og skummet kan ha en nærmest kremet konsistens, som du aldri vil finne på toppen av pilsglasset.

Det tredje kjennetegnet er at alkoholprosenten som regel er høyere. Det er kjent i ølnæringen at en vesentlig andel aromaer frigjøres i øl ved passerte 5 %. Det er derfor en skam at norske alkoholmyndigheter har tvunget nordmenns ølvaner ned under 4,7 %, om man da ikke vil betale overpris på Vinmonopolet.

Det fjerde man bør legge merke til med overgjæret øl, er at flasken bør stå oppreist og i ro noen timer før det drikkes. Dette fordi det kan ha reststoffer etter fermenteringen som kan gjøre ølet uklart. Som med god vin, bør man helle forsiktig og la det være igjen en liten slump nederst i flasken.

Både den sterke smaken, det kraftige skummet og alkoholprosenten gjør at vi vanligvis drikker en pale ale vesentlig langsommere enn en pils. Det er ikke uvanlig at glade øldrikkere slenger nedpå en halvliter pils på under 5 minutter. Dette vil være nærmest utenkelig med en overgjæret pale ale. Det vil uansett være helligbrøde. Vi snakker tross alt om gourmet-øl!

Dette er våre inntrykk etter smaking av noen gyldne/blonde belgiere.

Leffe Blond (bildet øverst) er kanskje bestselgeren blant de belgiske gourmet-ølene. I hvert fall utenfor Belgia. Ølet lages og distribueres av det internasjonale gigantbryggeriet Anheuser-Busch InBev og markedsføres som klosterøl.

Leffe Blond er en klassisk pale ale med kremet skum. Vi kjenner en duft av honning og tropiske frukter, og den første munnfullen gir oss en behagelig og mild fornemmelse, men likevel masse smak og en passe bitter avslutning. Vi forstår hvorfor Leffe har blitt såpass populært at mange forbinder belgisk øl med nettopp dette ølet. Alkoholprosenten er 6.6.

Duvel Golden Ale (bildet øverst til høyre) fra bryggeriet Duvel Moortgat i Puurs sør for Antwerpen har uvisst av hvilken grunn fått navn etter selveste Djevelen. Det kan komme av styrken i ølet, både i smak, futt og alkohol (8.5 %). I så fall burde det meste av belgisk øl kalles djevelsk.

Duvel skummer fantastisk. Skummet kleber seg til glasset og overleppen, og det holder seg fint gjennom hele den halvtimen det tar å drikke det. Kullsyren også. Det fortsetter å bruse fra bunnen av glasset til siste slurk. Fargen er fint gylden. Vi kjenner dufter av epler og humle. Smaken er utpreget sitrus. Grapefrukt. En frisk og fruktig lekkerbisken av en øl med fint balansert bitterhet. Satans godt.

Westmalle Trappist Tripel (tredje bilde ovenfra) er en av de såkalte klosterølene som er brygget av munker som tilhører Trappistordenen. Denne regnes som den strengeste munkeordenen i den katolske kirke. Trappistmunkene står opp fra sitt dekke av halm og kler seg i grove ullkapper hver morgen kl. 02:00. 10 timer hver dag bruker de kun til åndelige sysler. Vitenskapelig eller intellektuell aktivitet er forbudt. De er strenge vegetarianere. Men de brygger og drikker øl. Sterkt øl!

Det finnes kun 6 trappistklostre igjen i Belgia der det brygges øl. Og ett i Nederland. Det betraktes som en ære å ha varemerket «Ekte trappist-øl» på etiketten. Westmalle Trappist Tripel brygges av trappistmunkene i Westmalle øst for Antwerpen. Det  har tykt og kremet skum, er lys orange i fargen, har svak duft av sitrus, og en myk og fin ølsmak med hint av korn og gjær. Ølet har 9.5 % alkohol.

Corsendonk Agnus Pale Ale (fjerde bilde ovenfra) kommer også under kategorien klosterøl (dog ikke trappist, selv om stilen er den samme). Det brygges i klosteret Corsendonk i Oud-Turnhout, ikke så langt fra Westmalle. Skummet er tykt og kremete og fargen gyldengul. Vi kjenner en duft fra tropene (banan, appelsin, kiwi?) og opplever igjen denne fine balansen mellom fruktighet, sødme og bitterhet. Alkoholprosenten er 7.5.

Augustijn Blond (bildet litt over til venstre) brygges av Brouwerij Van Steenberge i Ertvelde helt nord i Flandern eller «Meetjesland», som det også kalles der. Meetjes betyr gammel kone på flamsk, men det er ikke noe gammelmodig ved dette ølet. Det er honninggult i fargen og sprudlende friskt som en flandersk frøken. Ølet har ikke så mye skum som andre belgiske ale vi har smakt. Skummet synker fort og mangler den kremete konsistensen, men danner etter noen minutter et tynt lokk som «aldri» blir borte. Vi kjenner en klar duft av humle og gjær. Smaken er fruktig bitter, litt som appelsinskall. Alkoholprosenten er 7.

Palm (bildet nederst til høyre) er både et ølmerke og navnet på et stort belgisk bryggerikonsortium i Steenhuffel, like ved Puurs (der Duvel holder til). Palm Speciale er et ravgult øl med relativt lite skum sammenliknet med naboølet Duvel. Smaken er mild, med hint av ristet brød, men relativt lite frukt og bitterhet. En snill introduksjon til belgisk øl, men litt lite aroma sammenliknet med sine belgiske brødre og søstre. Kanskje det er på grunn av alkoholstyrken (5.4 %).

Vår favoritt? Det må bli den djevelske Duvel. Med Leffe og Westmalle på en delt andreplass.

Og helt på siden (fordi vi nettopp har fått vite nyheter fra Lyon): Gratulerer Danmark med gull i Bocuse d’Or, Sverige for sitt sølv og Norge med bronsemedalje. Heia Skandinavia! De kan lage øl i Belgia, men vi oppe i nord lager forsynemeg den beste maten!