Viner til asiatisk mat

13 04 2011

Thaifolket drikker whisky til maten. Kineserne risbrennevinet maotai. Vietnameserne drikker tsjekkisk pils. Koreanerne heller nedpå en blanding av sprit og øl, såkalt somek. Vin er slett ikke vanlig å drikke i østen. Da Mat- og vinklubben Smak møttes forrige lørdag til asiatisk aften, burde vi kanskje ha drukket øl eller sprit, vi også.

Men så har det seg slik at vi er en Mat- og VIN-klubb, og at flere av klubbens medlemmer ikke er spesielt glad i verken øl eller sprit. Så da tok vi utfordringen i stedet, og testet ut ulike viner til asiatisk mat.

Utfordringen er nemlig at syreinnhold og garvestoffer i vin ofte kolliderer smaksmessig med (eller blir fullstendig overkjørt av) sterke smaker som ingefær (fersk og syltet), chili (rød og grønn), lime (blader og frukt) og andre asiatiske ingredienser. Derfor ble det en vinkveld i sødmens og fruktighetens tegn, noe flere av klubbens medlemmer satte stor pris på.

Den første vinen vi smakte var en Gewurztraminer fra Gustave Lorentz sin eksklusive vinproduksjon i Bergheim på fransk side av Rhinen midt i det østlige Alsace. Gewurztraminer er en svært aromatisk drue, nærmest rosa eller lilla i fargen, og som med sitt høye sukkerinnhold blir til sødmefylte viner. Forskere har funnet ut at druen har noen av de samme aromatene som den asiatiske frukten lichi. Duft og smak kunne også minne om honning, pærer og tropiske frukter. Vinen fungerte utmerket sammen med Mien Kham, en wrap av spinatblader rundt småbiter av ingefær, chili, rødløk, kokos, peanøtter og tørkede reker.

 

Vin nummer to var en Cava, en musserende vin fra Raventos i Blanc, en vinprodusent i Anoia i Catalonia, ikke så langt fra Barcelona. Vinen heter L’Hereu Brut, noe som fritt oversatt blir noe sånt som «tørr arving» på katalansk. Cavaen var også ganske tørr, kanskje litt i tørreste laget for de skarpe smakene i thailandsk mat. Den hadde en særdeles særpreget duft av gjær og sitrus. I motsetning til Gewurztramineren ble ikke denne noen stor suksess rundt bordet, selv om mange syntes det var herlig å nippe til noe musserende mellom rettene.

 

Lord Zinclair White Zinfandel var en morsom opplevelse. Vinen ble de flestes første møte med såkalt White Zinfandel rosé. Druen Zinfandel (som faktisk har sin opprinnelse på den Kroatiske kysten) brukes ofte til en kraftig rødvin, men finnes altså i varianten rosé og kalles da White Zinfandel. Lord Zinklair er en amerikansk vin som på kalifornsk vis skal serveres i plastkrus med sugerør og isbiter.

Vinen smaker av jordbær og vannmelon og kan nærmest minne om saft. Ikke egentlig et kompliment til den kalifornske vinprodusenten, men vi tror ikke de tar sånn på vei, for maken til populær vin skal man lete lenge etter. Vinen har til og med egen side på Facebook og har nærmest kjendisstatus i nabolandet Sverige. Det kan ha noe å gjøre med at den er søt, frisk og kun koster 55 svenske kroner. Sånn sett blir vinen den eneste vi har hørt om som fortsatt kan kjøpes for under en norsk femtilapp.

 

Som drikke til frityrstekt toast med spicy reketapenade var vinen helt grei, selv om noen lukket øynene og heller så for seg høye glass med isbiter og jordbær på terrassen en varm sommerdag.

Neste vin ble en utfordring, da ingen hadde ventet en sprudlende vin fra Mosel. Selvsagt lages det musserende etter methode champagnoise også i tyske vindistrikter. Under blindsmakingen rotet de fleste seg bort i Cavaer, Proseccoer og Cremanter fra sydligere strøk. Noen var til og med overbevist om at vi snakket om en Muscato d’Asti. Kanskje ikke så underlig, da denne halvtørre Mosel-champagnen hadde en fruktighet og aroma som kunne minne om den musserende søsteren fra Piemonte. Likevel altså: Moselvin.

Og en virkelig herlig

sådan, en 100 % Riesling fra vingården Lauretiusberg i Nahe. Sammen med en fantastisk variant av en Tom Ka Gai med masse smak av lime, ingefær, kokos og chili, fungerte faktisk vinen veldig bra. De kraftige smakene hentet fram sødmen i vinen og fikk den nok til å virke søtere enn den er alene.

Vi skulle også få prøve rødvin til den kraftige thairetten. Her hadde vertskapet behendig unngått viner med mye tanniner, da disse har lett for å kollidere fullstendig med asiatiske smaker. De hadde falt ned på en lett og fruktig Beaujolais Royal.

 

 

Og dermed fikk vi også bevist at rødvin fungerer strålende til asiatisk. Bare pass på ikke å servere den for varm (16 grader er helt perfekt). Pass også på at vinen må være lett, rund og fruktig og nesten helt uten garvestoffer. En Beaujolais eller Pinot vil derfor passe fint. Muligens også en lett Valpolicella fra Veneto. Men altså. Beaujolais var et godt valg med smaker av jordbær og bringebær.

Til slutt var det på tide med noe søtt til det søte. Vi ble servert en Moscatel de Setubal, en portugisisk smaksbombe av en hetvin, oransje i fagen, med dufter som fra et fat appelsiner og smak av mango og karamell. Til sorbet og smaker av lichi, mango og vanilje var vinen perfekt.

 

Aftenens konklusjon var enkel å trekke. Det går bra med vin til asiatisk mat. Men man må være ganske nøye med hva slags vin. Vårt vertskap hadde gått grundig til verks, og nok en gang kunne vi forlate et Smaks-bord etter en aften full av inntrykk og gode eksempler på smaker som passer.


Handlinger

Information

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




%d bloggers like this: