3 timer i mathimmelen

27 09 2010

Det er kanskje naturlig at man har med seg en liten porsjon skepsis når man skal spise på det som av mange kalles verdens beste restaurant. Er maten virkelig så god? Er dette stjernesystemet til Michelin oppskrytt? Er Paul Bocuse en legende så stor at selv Hellstrøm holder kjeft og bøyer ydmykt sitt hode?

Ja, nei og ja.

Restauranthuset Paul Bocuse ligger 15 minutter utenfor Lyon. For dette er ikke en restaurant, men en diger villa med 3 restaurantavdelinger, bar, butikk og eierens egen leilighet på toppen. Det ser ut som et overpyntet pepperkakehus. Naivistiske malerier av matretter, kaker, fisker og fugler pryder ytterveggene. Fire kelnere tar oss imot og ønsker velkommen gjennom blankpussede, tunge dører av messing og glass, der håndtaket også skinner som gull og er formet som Paul Bocuse selv.

Vi finner fort ut at alt er formet som Paul Bocuse. Han hilser ut av et vindu på husets fasade. Han smiler ned fra samtlige vegger. Navnet hans lyser på taket av huset, er malt på porselenet, gravert i sølvbestikket, slipt inn i krystallglassene. Selv smørkoppen er påmalt hans velkjente kokkeluefigur.

Vi blir vist inn i den ene av restaurantavdelingene. To kelnere holder ut stolene. Alle smiler.  Menyer legges fram. Vinkelneren spør om vi vil ha noe å drikke før maten.  Vi velger en brut rosé. Den er ikke billig, men smaker himmelsk. Vi går for den rimeligste menyen. Ikke fordi den er rimelig, for det er den ikke, men fordi rettene tiltaler oss. Anne velger en hummersuppe til forrett og indrefilet med fois gras til hovedrett. Jan bestemmer seg for quenelle med krepsehaler og lammecarré. Kelneren foreslår sjenerøst at han kan dele forrettene i to, slik at vi kan smake dem begge. Vi smiler og nikker. I tillegg til forrettene kom enda to små ekstra oppvarmingsretter på bordet.

Så kom Paul Bocuse. Han smilte, håndhilste på alle, ble villig fotografert sammen med gjestene, sa noen vennlige ord, ønsket velkommen, og forsvant. En følelse av ærbødighet senket seg over restauranten. Gjestene hvisket sammen. Noen satt bare helt stille.

Uten at det er mulig å gå i detalj, kan det bare bekreftes at en eventuell skepsis til Michelins stjernesystem forsvant med første skje hummersuppe og at alle stjernene Bocuse har fått i Michelin-guiden (3 hvert eneste år siden 1965) glitret i øynene våre da hovedrettene kom på bordet. Vi undret oss over det ryktet det franske kjøkken har fått i Norge: Store tallerkener og små porsjoner. Her flommet det utover. Selv Jan måtte med tårer i øynene sette igjen mat på tallerkenen, men svelget skuffelsen over magens elendige kapasitet med noen herlige dråper Rhone-vin. Til hovedretten hadde nemlig vår somellier valgt ut en Côte-Rôtie produsert i 2006 av vinhuset Jamet, en 100 % syrah som på en elegant måte hentet fram og forsterket smaken av okse og lam.

Så kom ostene. Herrejemini. Et fat, nei et brett, nei et spisebord fylt med oster ble satt foran oss. Vi talte over femti av dem, noen på størrelse med et middels bilhjul. En gigantisk rockfort skalv under en svær giljotin. Vi lo. De lo på nabobordene også. Den tidligere nesten sakrale stillferdigheten var med ett erstattet av gemyttlighet og skåling mellom bordene.

Så kom dessertene. Herrejemini og herregudminskaper. Her var hjemmelaget vaniljeis, creme brulee, terteformer med markjordbær og villbringebær … bær- og vaniljesauser, friske bær, kandiserte bær, gelé med bær, friske og hermitiske frukter, kompotter, vaniljepudding, karamellpudding, sjokoladepudding og brødpudding overhelt med armagnac, alpelandskap av struttende pavlovafjell, sjokoladekaker, marsipankaker, bløtkaker, samt fat med petit fours. Hvor mye vil dere ha, spurte kelneren. Øynene sa: Litt av alt sammen. Kroppen nådde likevel fram med sin utilstrekkelighet og begrenset bestillingen til tre (eller var det fire eller fem?) ulike desserter. Uansett. Det holdt. Og vel så det.

Tre stjerner i Michelin? Pøh! Paul Bocuse fortjener fire. Dessverre er tre det meste en restaurant kan få. Vi forlot huset hans så mette at det nesten gjorde vondt. På bakken utenfor inngangen ble vi fulle av patriotisme stående og beundre norske kokkers glimrende innsats i verdensmesterskapet i kokkekunst som går av stabelen i Lyon hvert år i slutten av januar. Vi nikker gjenkjennende til inngraverte bronseplater med navnene Stiansen, Tjessem, Ness og Skeie. Men nå vet vi hvem som er størst av dem alle. Vi har akkurat vært på besøk hos ham.

Advertisements

Handlinger

Information

3 responses

27 09 2010
M

Forventningene er store til middagene i ukene fremover far.. Nå har du vel inspirasjon i bøttevis? Jeg minner om at 18 årsdagen min kun er noen måneder (8) unna… ehem…

28 09 2010
Jan Fongen

Jeg samler ideer og tenker så det knaker, kjære datter. Det blir ikke lett å tilfredstille en 18-åring som allerede er vant til 5-retters på en vanlig mandag, som koser seg på rommet med franske oster og som heller vil ha gåselever enn pizza en fredag kveld.

29 09 2010
Mathilde

ja da har du vel ikke annet valg enn å ta meg med til El Bulli eller Paul Bocuse… skrekk og gru… 😀

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




%d bloggers like this: