Bortgjemte søtsaker

Noen få kilometer vest for Saint-Emilion, midt i vinregionen Bordeaux, ligger den relativt ukjente byen Libourne. Den tiltalende bykommunen med ca 20,000 innbyggere ligger bedagelig i skyggen av vinturismen i nabokommunene Pomerol og Saint-Emilion. Folk snakker kun fransk. De smiler og er imøtekommende.

Og i en sidegate til gågaten Rue Gambetta ligger et lite borgjemt konditori, La Boitte à Desserts. De er ikke vant til turister. Den skjønne ekspeditrisen tørker behjelpelig av glassmontrene med en nal når hun ser at vi ønsker å ta bilder av kaker og godterier. Slik at kakene skal ta seg enda bedre ut. Om vi er interessert i å smake noen av stedets spesialiteter? Selvsagt er vi det.

Nå er det ikke damen selv som lager godsakene. Hun viser oss inn i kjøkkenet der flere konditorer er i fullt arbeid med å rydde og vaske etter morgenens hektiske arbeid med usannsynlig fristende kreasjoner. Sjefskonditor er Christophe Darnajou, bidragsyter til det velrenommerte Gastronomie Service i Bordeaux.

Vi nyter synet av eple- og jordbærterter, fruktpatéer og sjokoladekreasjoner. Tennene løper i vann. Og synet bedro oss ikke. Det smakte akkurat like godt som vi trodde. Eller kanskje enda bedre.

Barcelona!

Anne og Jans lille mat- og vinreise er kommet til Catalonias hovedstad. Vi er begge overveldet over byens sjarme, menneskenes vennlighet og stedets klima (i slutten av september måles 22 grader – kl. 21 om kvelden).

Etter å ha ruslet i gamlebyen, sett katedralen Maria del Mar (ja, den samme Havets Katedral som beskrives i Falcones’ roman), spist sjokolade hos Brunells, vært på Picasso-museet, kjøpt hjemmebrent kaffe hos Casa Gispert, drukket Cava hos El Xampanyet, blitt slått i bakken av Sagrada Familia, prøvesmakt verdens beste skinke hos Reserva Iberica, vandret langs Rambla og beundret Gaudis arkitektur, befant vi oss endelig på Cal Pep, en av Barcelonas mest brømte tapas-restauranter, drevet av Hellstrøm-kameraten Pep Manubens.

Pep tok oss imot med åpne armer da han hørte vi var fra Norge og plasserte oss ved et bord bakerst i restauranten. Beskjeden fra kelneren var klar: Vi bringer mat, dere betaler. Er det noe dere ikke spiser? Ikke det? Da starter gildet.

Vi fikk store skjell og små skjell, tunfisktartar, tortilla, iberica-skinke, manchego og hjemmelaget chorizo. Rettene fortsatte å komme til vi sa stopp.

Vinene vår vennlige kelner foreslo, var en hvit Torre la Moreira, en 100 % albarino fra Baixas og en rød Fuentespina Crianza 2006, en 100 % temperanillo.

Det unike ved spanske viner, er at de passer til svært ulike retter og derfor er meget egnet til tapas. Vi beveget oss smaksmessig fra søte skjell via syrlige skjell med salt skinke til mild tunfisktartar med hint av kapers og løk. Den hvite passet til alt. Den røde passet perfekt med sin kraftige smak til hjemmelaget pølse, nøttepreget iberico-skinke og manchego-ost.

Cal Pep er definitivt verdt et besøk. Og regningen kom som et sjokk. 2 flasker vin, 7 retter, dessert, kaffe og te til under tusenlappen for to personer.

En artig detalj var at tidligere alpinist Stein Eriksen (82) feiret sin 30 års bryllupsdag på nabobordet sammen med sin amerikanske familie. Det ble allsang på norsk-amerikansk og løftet stemning. Vi smilte tilfredse etter vår første dag i mangfoldige Barcelona.

Velsignede godsaker

Innenfor en radius på 500 meter fra Madelaine-kirken, i et av de mest fasjonable strøkene i Paris, finnes ikke mindre enn 5 av de beste patisseriene i verden. For uinnvidde er patisserie et fransk konditori-bakeri-konfektmakeri, gjerne kombi-nert med en egen kafé, slik at man enten kan kjøpe søtsakene og ta dem med hjem, eller sitte ned midt i herligheten og gi seg fristelsene i vold.

Her følger en liten presentasjon:

Fauchon, 24-26 Place de la Madeleine er egentlig en eksklusiv matbutikk, som er kjent for sin konfekt, men som samtidig har en mengde krukker, flasker og glass med oljer, eddiker, senneper, trøfler, kaviarer, pateer osv. Det finnes også et stort utvalg hjemmelagede marmelader, en egen avdeling for utsøkte tesorter, samt egen vinbutikk i kjelleren.

Laduree Royal, 16, Rue Royal er et nesten to hundre år gammelt etablissement, der det alltid er kø utenfor. Stedet er kjent for sine nydelige kaker og sin herlige atmosfære. Anne og Jan var heldige og fikk et knøttlite parisisk bord innerst i hjørnet. Vi ble sjarmert av kelneren, som etter å ha blitt tilsnakket på fransk svarte på amerikansk østkyst-dialekt og spurte om vi stolte på ham. Vi sa at det gjorde vi. Kort tid etter ble vi servert en sjokoladekake og en pasjonsfrukt- og bringebærterte som var noe av det beste vi hadde smakt noen gang.

La Maison du Chocolat, 8, Bvd Madelaine er et rent sjokolateri. Man får assosiasjoner til Hallströms vakre film med Juliette Binoche og Johnny Depp. Lokalet er nedkjølt. Det dufter kakao. Og sjokoladekreasjonene bugner i montre langs veggene.

Aux Delices De Manon, 400, Rue St Honoré og Toraya France Sarl, 10, Rue St Florentin er også verdt et besøk. Eller 10. Og rundt Madelaine-kirken finnes det også andre kulinariske herligheter: Trøffelbutikk og kaviarhus med hver sine tilhørende restauranter som tilbyr smaksprøver til skyhøye priser ligger vegg i vegg. Man kan si mye om Paris. Men en ting må man være enige om: Det er en by full av fristelser.