Mat- og vinklubben Smak møtes igjen

Først og fremst må vi i klubben beklage overfor alle våre faste lesere at bloggen har ligget brakk i flere måneder. Det skyldes blant annet at det har gått nesten 4 måneder siden vi møttes sist. Klubbens møte i april ble kansellert. Og mye annet virke blant klubbens medlemmer har gjort at det har blitt lite stoff her inne.

Desto hyggeligere var det når Mat- og vinklubben Smak hadde sin sommeravslutning hos Anne og Jan for et par uker siden. 5 retter + amus bouche ble servert og 8 viner smakt og fortært. En aften i klubbens rette ånd.

Det hele startet med en karibisk aperitif og ditto cocktail. Drikke var Pisco Sour i husets variant. Den peruvianske romaktige spriten Pisco fikk følge av  lime og sirup, samt eggehvite og isbiter (som altså er ingrediensene i en klassisk Pisco Sour). I tillegg hadde vertskapet tilsatt en mango- og jordbærpuré utblandet med presset appelsin. Dette ga ekstra sødme og friskhet til den ellers ganske syrlige og alkoholsterke drinken. Til cocktailen ble det servert en annen karibisk spesialitet, tynne hvetekjeks dippet i pisket Philadelfia med Pepper Jelly, en slags marmelade tilsatt sterk chili. Søtt, sterkt og syrlig om hverandre og forhåpentligvis i riktig balanse.

En amus bouche fant veien til bordet. En kamsjell-salat med honningmelon og en honning-basert chilisaus. Vi holdt oss til det litt frekke, som overgang fra dippen i hagen. Og nå kom vinene fram. Vertskapet hadde valgt en tørr Georg Mosbacher Riesling fra Pfalz, frisk og syrlig, en klassisk riesling av de heller tørre, en glimrende referansevin som vi kom tilbake til flere ganger gjennom måltidet.

Forretten var skatevinge stekt i smør, olje, timian, sitron og hvitløk. En glatt gulrot- og blomkålpuré fulgte fisken og det hele var dekket med crumble av blomkål på et speil av beurre blanc. Og en smørbasert saus krever selvsagt sin hvite burgunder. Ikke én, men to hvite burgundere fant veien i glassene. Det ene en klassisk eikelagret Carillon Bourgogne, en glimrende Chardonnay til under 200-lappen som innfridde med alle de forventninger vi har til en ekte burgunder. Overraskelsen var en Loichet Aligoté, også fra Beaune, men altså basert på druen Aligoté, ikke Chardonnay. Og vi som trodde at alle burgundere var laget på Chardonnay!

På tide med en mellomrett. Her hadde vertskapet latt seg inspirere av Stiansen som i en av sine kokebøker har oppskriften til en morsom mellomrett som også kan være med på tapas-bordet. Et stort champignon-hode fylles med tomatkompott og garneres med to scampi. Morsomt, dekorativt og ganske så velsmakende. Se oppskriften i boka Stiansen inviterer til fest. Eller improvisér!

Til mellomretten dukket det opp en liten kuriositet av en hvitvin. Noen kjenner den som Tabula Rasa. Og man kan godt si at vinen var laget fra blanke ark og helt uten respekt for de store druetyper, for her dukker det opp Grenache Blanc, Grenache Gris, Macabeo og Carignan Blanc. Druene vokser i den ekstremt tørre jorda i Roussillon, på grensen til Spania. Vinen var krydret og lett å drikke, men falt litt gjennom både i forhold til burgunderne og referansevinen.

Hovedretten var langstekt kam av Pata Negra Bellota-svin, en mør og smakfull opplevelse. Som garnityr hadde vertskapet valgt det enkle, en tomatsalsa, grillede norske asparges, saltbakte nypoteter og en sky av svinekraft sprukket med grønn olje fra ramsløk. Norge og Spania i skjønn forening? Sommerlig var det i hvert fall. Og hva passer egentlig best å drikke til delikat spansk svinekjøtt og norske asparges? Hvitt, rødt eller rosa? Vi ville prøve alle tre.

Som hvitt gikk vi tilbake til vår referansevin fra Pfalz, som etter iskaldt påfyll gjorde seg godt til grisen. Det gjorde rosévinen også, en Langmann fra Østerrike. Perfekt terrassevin utover sommeren. Men vinneren var nok en ung, rød burgunder, nærmere bestemt en Santenay fra Joseph Drouhin, virkelig et godt kjøp for dem som liker de unge og lette Pinot-vinene fra Frankrike.

Dessert var sitronterte i småbiter. Italiensk marengs, crumble av paibunn, friske bær og en deilig lemon curd.

God Sommer!

 

Herlige smaker hos Bente og Svein

Bloggen vår har ligget i stabilt sideleie en stund. Det beklager vi overfor våre ca 300 daglige faste lesere. I bloggverdenen går det opp og ned. Selv Voe ga seg etter en stund. Vi har ikke tenkt å gi oss. For med mat og vin går det aldri opp og ned. Smakene fyller hver eneste dag, og av og til tar vi den helt ut, som hos Bente og Svein sist lørdag, da medlemmene i Mat- og vinklubben Smak igjen satte hverandre stevne.

Vertskapet startet med herlige amus bouche, der gorgonzola pisket opp sammen med krem toppet små hvetekjeks med pynt av druer og valnøtter. Og som aperitif fikk vi en Mambo Mambo cocktail med bringebær, vodka, grenadine og champagne, en lekker, søt, sprudlende og frisk liten sak som fikk tankene over på sommervarme og terrassetid.

Til bords ventet hvitt i glassene. Vi fikk 2 ulike hvite viner til forretten, en hummerbisque med vaniljemarinert hummer servert med hjemmelaget eggeloff med kaviarsmør til. Den ene hvite var fra Alsace, en pinot gris med myke, florale toner, og en fruktighet som passet til den kraftige suppen. Den andre hvite var en klassisk burgunder fra Meursault. Denne vinen hadde en helt annen smak enn den første, og sammenliknet med Alsace-vinen ble chardonnay-vinen litt karakterløs og en smule syrlig til suppen.

Hummersuppen var intens på smak, kremet og fin. Vertskapet hadde brukt flere timer på å brune hummerskallet sammen med rotgrønnsaker, hviløk, timian og sjalottløk. Cognac var kokt inn med paprikapulver og safran, surret i smør og tilsatt skallene sammen med hvitvin og vann, som siden hadde fått god tid til å simre på kokeplaten. Avsiling, tilsetting av fløte og reduksjon ga til slutt resultatet vi alle kunne nyte. Hummerkjøttet var i tillegg marinert i vanilje og suppen var tilsatt lakserogn, petit pois og kjørvel. En innertier.

Som mellomrett fikk vi en enkel og velsmakende rett av tynne vår-asparges, stekt i sesamolje og overstrødd med krydder, nøtter og parmesan. En fornøyelse av fine teksturer og kompletterende smaker. Så enkelt og godt kan det gjøres!

Til mellomretten ble det servert en Sauvignon Blanc fra Pouilly Fumé. Sauvignon Blanc er nettopp karakterisert ved sine “grønne” smaker, som stikkelsbær, gress og nettopp: asparges. Dette gjorde vinen nærmest perfekt til mellomretten. Gratulerer til vertskapet for glimrende vinvalg.

Det kom både hvitt og rødt i glassene. Hovedretten var på vei. En Chardonnay fra New Zealand, gul og intens og flott mot ganen, og en enda finere burgunder-klone, en pinot fra New Zealand. Den nye verden har en tendens til å overdrive karakteristika ved sine viner. Chardonnay smaker ekstra mye gult eple, fersken og aprikos, pinot får enda mer fruktighet enn i Frankrike. Her var det fin balanse. Og begge viner sto godt til hovedretten.

Og hovedretten var andebryst med vårløk, kantareller fra fjorårets egne innhøsting, ristede gresskarkjerner og puré av butternutsquash. Fine smaker og konsistenser. Perfekt følge til begge viner.

Og så: Dessert. En flott komposisjon, der en mousse av melkesjokolade var omkranset av friske bringebær, klementingelé, solbærcurd, pistasjnøtter og en mørk sjokoladesorbet. Som godt følge hadde vertskapet valgt en Sauterne fra Bordeaux.

Nok et festmåltid i Mat- og vinklubben Smak var til ende. En særdeles vellykket aften. Heldigvis bare noen uker til neste gang!

Helgekos foran peisen

Det er innetid og førjulstid. Selv om du ikke er ferdig med julehandel, vedbæring og fuglbandoppsetting, så er det viktig å sette seg ned innimellom. Fyre på peisen eller i vedovnen. Kose seg med noe godt. Her er en liten hyggerett som passer godt foran peisen i vinterkulda.

Ta noen pene, store blader isbergsalat og legg i kjøleskapet i en blanding av vann og isbiter. Da blir de ekstra friske og sprø. Grovhakk lyst kjøtt (fugl eller svin) og stek det på svak varme i panne. Ha litt finhakket chili og hvitløk, revet ingefær, fish sauce og limesaft i pannen sammen med kjøttet og la det surre til væsken er borte.

Ta ut isbergsalaten og rist bladene godt, evt i en salatslynge. De bør være helt tørre. Legg et par spiseskjeer kjøtt i salatbladet og strø over strimlet sjalottløk og peanøtter. Rull sammen og spis! Drikk et glass gløgg ved siden av. (Retten ble servert under seneste festaften i Mat- og vinklubben Smak.)

Førjulsknask

Under siste festaften i regi av Mat- og vinklubben Smak ble det servert noen deilige amus bouche før vi gikk til bords. En tidligere omtalt munnfull av halve tomater fylt med avokadokrem med sprøstekt bacon, og i tillegg (for at vertskapet skulle holde seg tett opptil årstidens behov for deilig inneknask): kandiserte nøtter.

Her er en herlig oppskrift: Bruk en nøtteblanding du liker. Hvalnøtter har en litt bitter smak og passer ikke nødvendigvis like bra som mandler, cashew-, pekan- og paranøtter. Nøttene kan godt være saltet. Peanøtter kan også brukes. Ha lønnesirup og honning i en panne. Tilsett kanel og cayennepepper. Varm opp, ha i nøttene og rør sakte rundt. Pass på at det ikke brenner seg, ta nøttene mest mulig fra hverandre og la dem tørke på matpapir. Deilig å knaske til juleølet.

Nok en kulinarisk festaften

Mat- og vinklubben Smak setter hverandre stevne 5 ganger i året. Arrangementet går på rundgang mellom klubbens medlemmer og igår gikk det 17de gourmettreffet av stabelen. Denne gangen var vi invitert til en 5-retters festkveld med hele 7 ulike viner.

Men først var det aperitif og amus bouche. En lekker cocktail fanget blikket. Vakre farger i rosa og lilla. En komposisjon av lavendel, vodka, honning og lime. Vakker for øyet og enda herligere i møte med ganen. Farlig god, med sukret kant og milde smaker tross det alkoholsterke innholdet. En pangstart på et nydelig måltid.

Til lavendeldrinken ble det servert kandiserte nøtter og dulcito-tomater fylt med avokadokrem. Smakene fulgte oss helt fram til et nydelig dekket bord i sort, sølv og rødt.

Her fikk vi hvitt i glassene. Vi visste at vertskapet var svake for tørre tyske viner. Hele 3 ulike rieslinger fant veien til bordet gjennom de to første rettene, som begge hadde et visst asiatisk preg. Først et blad av isbergsalat fylt med finhakket svinekjøtt, sjalottløk og peanøtter. Svinekjøttet var lekkert tilberedt med smaker fra østen. Deretter fulgte to vårruller med henholdsvis reker og kylling som fyll. To deilige dipper fulgte vårrullene, en kremet mangodipp og en klassisk ponzusaus. Smaksløkene var nå virkelig pirret.

Vinene kom fra 3 ulike Rhin-regioner, en Dönnhoff Tonschiefer Riesling Trocken fra Nahe, en Dreissigacker Stein fra Rheinessen og en Terra Montosa fra vinhuset Georg Breuer i Rheigau. Det hele ble en vakker geografisk vandring i det sørlige Tyskland med deilige smaker i vidunderlig balanse mellom sødme og syrlighet.

Første hovedrett var en symfoni av 3 ulike fiskesorter med ulikt tilbehør, kveitefilet med en nydelig og sødmefylt puré av persillerot og pastinakk, salmalaks med hasselnøtter og honning, og til slutt et stykke uerfilet med urter på seng av gulrot. Til retten smakte vi fortsatt på 3 ulike rieslinger. I tillegg kom en godsak av en Chablis Premier Cru i glassene. Hva som passet best? Vel her er vel smaken som baken. Undertegnede holdt en knapp på den franske. Syre og sødme som bygget opp under flott fisk og godt tilbehør.

Endelig kom det rødt i glassene. Etter en runde rundt bordet, der vi var innom Burgund og Toscana, endte vi opp i Piemonte. En kraftig og fint balansert Ruvei Barbera d’Alba fra produsenten Marchesi di Barolo med god fylde og hint av krydder og kirsebær.

Og kjøttet lot ikke vente på seg. Kalvefilet med løkkompott og fritert sjalottløk og gulrotflak. Det hele omkranset av en fantastisk reduksjon av kalvekraft tilsatt 5 ulike peppersorter. En smaksbombe som var måltidet verdig.

Og da var vi framme ved desserten. To ulike dessertviner kom på bordet, en halvtørr cremante fra Burgund og en gammel kjenning: Moscato d’Asti. Moscatoen er en sikker vinner og ble foretrukket av de fleste som sødmefylt akompagnement til desserten, en lekker oste- og brownieskake med bringebærkrem inspirert av the hummingbird bakery.

Men selv om dette var siste festaften dette året, er ikke 2012 over for Mat- og vinklubben Smak. Snart er det julebord på Statholdergården. Deretter den tradisjonsrike juleøltesten, der 18 ulike poløl skal til pers. Referat følger!

Tid for tempura

Da Mat- og vinklubben Smak møttes til festaften for noen uker siden, serverte vertskapet blant mye annet en saftig og sprø tempura av kongekrabbe. Tempura er enkelt og godt, og metoden kan benyttes til fisk, kjøtt og grønnsaker. Tempura kan til og med rulles inn i sushiris og bli til den herligste gourmet-maki.

Sprø utenpå og saftig inni skal tempuraen være. Det er ikke vanskelig å få til, men her er noen tips som gjør det lettere å lykkes:

Bruk gjerne ferdig tempuramix-pulver fra for eksempel Blue Dragon. Men enda bedre blir resultatet om du følger denne oppskriften: 2,5 dl hvetemel og 0,5 dl maisenna, litt bakepulver og salt røres ut i en flaske iskald blå farris (en halv liter er for mye, bruk en vanlig flaske eller mål opp 3 dl). Uansett om du bruker ferdig pulver eller oppskriften, så husk å ta til side en liten skål med pulver før du lager tempura-røren. Rull det du skal fritere i pulveret først og deretter i røren. Hold røreren så kald som mulig, legg gjerne isbiter oppi.

Bruk nøytral matolje (raps- eller maisolje). Oljen er varm nok når det bobler rundt noe du stikker i kjelen (en spisepinne, tresleiv eller liknende). Den skal holde i underkant av 200 grader. Oljen er for varm når det ryker av den. Så er det bare å sette i gang. Resultatet avhenger som alltid av råvarene. Kongekrabben var nydelig. Prøv også haler av sjøkreps, små stykker av fisk eller grønnsaker.

En dipp hører med. Bruk enten en klassisk rømmedressing med hjemmelaget majones og krydder (som på bildet) eller lag en ponzusaus ved å koke inn soya og lime med chili, ingefær og hvitløk.

Vårlig Smaksaften til nye høyder

Sist lørdag møttes Mat- og vinklubben Smak til sin 11te festaften. Vertskapet disket opp med de herligste vårlige retter av kongekrabbe, salmalaks, holtekylling og butternut squash. Og vinene var av de beste klubben kan huske å ha blitt servert. Her er en oversikt over kveldens gastronomiske opplevelser.

Det startet med litt musserende i glasset, nærmere bestemt en italiensk perle fra produsenten Bellavista i Franciacorta-området i Lombardia. Vinen er produsert slik champagne ble laget i gamle dager. Chardonnay er den dominerende druen med en smule tillegg av Pinot Noir og Pinot Blanc. Vinen er sprudlende frisk med passe balanse og nydelige smaker av eple, sitrus og honning. Ved siden av ble vi servert noen smakfulle amus bouche av vannkastanjer og bacon, samt minitoast med krabbesalat. Tonen var satt fra første stund. Vi forsto at det kom til å bli en vellykket aften.

Nye viner ble åpnet, først enda en italiener, denne gangen en Soave fra Veneto, en Foscarin Slavinus på 100 % Garganega som overrasket med sin dypgule farge. Igjen en frisk og herlig opplevelse med god fruktighet, syrlig sting og smaker av blomster og fersken. Våren er kommet! Og på bordet dukket det opp en deilig laksetartar med mango, chili og avokado. Perfekt følge til vinen. Og enda en vin kom i glassene, denne gangen en flott og fruktig Alberino fra det nordvestlige Spania (Pazo de Villarei).

Neste rett var en spennende kremet suppe av butternut squash. Her var det rikelig med sødme, friskhet og syrlighet, en virkelig høydare! Oppskrift følger senere, men det er ingen hemmelighet at denne eksotiske grønnsaken gir et perfekt utgangspunkt for en herlig suppeopplevelse. Med en smule creme fraiche, samt passe med sitron, salt og pepper er man sikret et velsmakende resultat.

Stadig nye og friske hvitviner fant veien til glassene. En Künstler Riesling Trocken ble særlig vel mottatt. Vinen var knusk tørr og med flott syre som balanserte perfekt både til suppen og til den neste retten, en tempura av kongekrabbe med nydelig dressing, virkelig gode smaker! Andre glass ble fylt opp av en Arbois fra Jura, en 100 % Chardonnay fra Burgunds nærmeste nabolag opp mot grensen til Sveits, samt en virkelig aromatisk Riesling fra Schloss Johannisberger – en spätlese som i fullt monn tilfredstilte de ganer som liker det søte.

Hovedretten var posjert bryst av holtekylling med morkler og hasselnøttbakt brokkoli. Og nå kom det rødt i glassene. Først en perle av en amerikaner, basert på druen Zinfandel, fra selveste Napa Valley. Denne druen er interessant, da den opprinnelig kommer fra kroatiakysten, ble derfra importert til det sydøstlige Italia, og kalles der “Primitivo” for deretter å bli en virkelig suksess-drue i California. I dag har mer enn 10 % av vinmarkene på USAs vestkyst druestokker med Zinfandel. Den finnes også i stor utstrekning i Sør-Amerika, Sør-Afrika og Australia.

Druen gir ofte en mørk, nesten blålilla farge og har stor fyldighet og kraftig smak av plommer og mørke bær, men uten det kraftige tanninpreget som garvestoffer ofte gir. Dette gjør vinen godt egnet til lyst kjøtt, som denne kyllingretten. Morklene ga også et jordaktig preg som sto godt til den kraftige rødvinen. Som kontrast serverte også vertskapet en Pinot Noir fra Marsannay i Burgund. Denne vinen falt litt gjennom i sammenlikning med amerikaneren, og ble nesten litt tam i smaken. Det er likevel godt mulig at pinoten hadde gjort seg godt alene til hovedretten, men siden vi allerede hadde fylden fra Zinfandel-vinen i ganen, ble kontrasten muligens litt for stor.

Og med ett var vi framme ved desserten. Nesten 4 timer til bords hadde forsvunnet i deilige smaker og gode samtaler. Vertinnen hadde laget sin spesialitet: Et martiniglass fylt med en perfekt kombinasjon av det knasende sprø, det kremete søte og det syrlig fruktige,  nærmere bestemt en selvkomponert crumble av frø og nøtter, en hjemmelaget mascarponekrem og ditto jordbærcoulis. Vi glemte helt å ta bilde, så bloggens lesere må ta til takke med et bilde der halve desserten allerede er fortært.

Og som dessertvin fikk vi en søtsak fra Cantagallo i Toscana basert på Trebbiano og Malvasia. Vinen ga oss en flott og verdig avslutning på et fantastisk måltid med smaker av nøtter, honning og tørket frukt. Perfekt følge til desserten. Vi gleder oss allerede til neste festaften i juni.

Fargerik førjulsalat

Salater kan være så mangt. En salat kan bestå av alt fra 3 til 20 ingredienser. Den kan lages til 4 personer for en femtilapp eller til 2 for tusen kroner. Det kommer an på råvarene. Det spennende med salater er at det finnes utallige varianter. Og i disse førjulstider kan det bli litt i overkant mye fet mat. Derfor sniker vi inn en salat sånn innimellom all julematen.

Det første vi gjorde var å bestemme oss for råvarene. Vi tok noe vi hadde fra før og kjøpte noe i tillegg. Vi hadde et halvt hode isbergsalat og litt rukkola, noen sukkererter, litt purre og grønn paprika. Det ble et fint utgangspunkt. En slags grønn seng som underlag for det andre vi ønsket å ha med.

Vi kjøpte noen mandariner (de er jo på sitt beste nå), et granateple, en artisjokk, en bunt hvit asparges og et andebryst. Budsjett 200 kroner. Ikke for mye å bruke på 4 personer en fredagskveld. Synes vi.

Vi skar ut båtene av mandarinene. Artisjokken kokte vi i vann med litt hvitløk, sitron og laurbærblader. Deretter renset vi den ned til hjertet, skar det i skiver og la i sitronvann. Hvite asparges må skrelles og kokes under lokk i 6-7 minutter. Vi surret dem litt i smør og salt etterpå. Da ble de ekstra smakfulle, fine og blanke. Andebrystet rutet vi med en skarp tapetkniv, stekte det i en panne på høy varme med skinnsiden ned i 5 minutter og hadde det med skinnsiden opp i ovnen på 200 grader i 10 minutter til.

Så var det bare å dandere lunkne asparges, artisjokkhjertet, mandarinbåtene og det varme andekjøttet oppå den grønne salatsengen. Granateple-kjernene plukket vi ut og strødde over til slutt.

Dressing er opp til hver enkelt. Her er det så mye smaker at vi kunne brukt litt urtekrydret rømme med sukker og sitron eller bare litt balsamicokrem. Vi laget likevel en vinaigrette av god olivenolje, bringebæreddik, dijon-sennep, salt og pepper. Det smakte aldeles fortreffelig.

Tjuvstart med surkål

Tross mildt vårvær blandet med høststormer og totalt fravær av snø, merker vi i Mat- og vinklubben Smak at det nærmer seg jul. Nigellas juleskinke er spist. Juleølen er testet. Og selv om vi ønsker å vente med ribba til julaften, er det jo mulig å tjuvstarte med surkålen. Da blir det garantert enda mer julestemning i stua.

Og hvorfor ikke kombinere denne enkle retten med skinkesteik eller svineknoke? Sjekk oppskrifter her og her.

Men altså surkål. Den kan kjøpes ferdig på pose, men er usedvanlig enkel å lage selv. Og så mye, mye bedre. Du trenger bare et kålhode, noen klyper karve og salt og evt. et eple eller to.

Skjær kål og epler så tynt som mulig. Ha et par dl vann i en kjele. Pøs på med kål, eple, karve og salt lagvis til du ikke har mer kål igjen eller til kjelen er full. Kok i 45 minutter under lokk. Pass på ikke å ha for stor varme og at det er nok fuktighet i kjelen, slik at kålen ikke svir seg. Til slutt har du oppi en drøy spiseskje sukker og omtrent like mye vanlig 7 % eddik. Smak til og ha evt. oppi litt mer av det søte og syrlige. Så er det snart jul!

Jamies salater

Selvsagt er vi i Mat- og vinklubben Smak fans av Jamie Oliver. Hans lettslupne og livsnytende innstilling til matlaging passer oss godt. Vi har derfor plukket ut et par salater som det kan passe å kose seg med når høsten setter inn, for å minnes sommeren som gikk så altfor fort.

Denne salaten ble servert gjennom TV-ruta av Jamie Oliver i hans program fra Andalucia. Han serverte den ute blant beitende cerdos sammen med bellota-skinke og manchego-ost. En uslåelig kombinasjon. Men denne salaten er så vannvittig god at den kan spises alene med godt brød til. Dessuten passer den utmerket til grillmat. Og selv om oppskriften altså er rent tjueri, tillater vi i Mat- og vinklubben Smak å dele den med våre lesere.

Start med en rikelig mengde smakfulle tomater. Skjær dem etter Jamie-metoden i asymmetriske biter på kryss og tvers. Kutt så opp en eller to vårløk i tynne skiver og strø dem over tomatene. Tilsett god olivenolje og sherry-eddik. Strø over fingersalt og grovmalt pepper. Grovkutt også et knippe krydderurter, først og fremst bladpersille og basilicum, men gjerne også litt timian og oregano. “Løft” det hele sammen, gjerne med hendene, og la det trekke i noen minutter.

Skjær opp en god chorizo (spansk spekepølse). Her gjelder samme prinsipp. Asymmetriske biter er kulere enn like store skiver, men ikke la noen av bitene være tykkere enn en centimeter. Stek chorizoen i litt olivenolje. Det er såpass mye fett i chorizoen at dette vil blande seg med oljen og gi rikelig med stekefett. Oljen vil ta farge av spekepølsen og etter hvert bli brunrød. La chorizoene steke godt, slik at de blir sprø i kanten og mørkebrune, nesten sorte.

Mot slutten av steketiden har du i hvitløk i tynne skiver. Et par fedd. Når disse tar farge av stekeoljen er det på tide å unngå at de blir svidd. Det gjør du ved å helle sherry-eddik oppi. Vent til eddiken har gitt fra seg den syrlige aromaen, så heller du alt oppi salaten. Dersom det blir veldig mye olje, kan du eventuelt sile av noe og ta vare på den til en annen gang.

Salat nummer 2 er en enklere variant. Den inneholder i utgangspunktet fiken, mozarella og parmaskinke. Så kan man bygge ut derfra. Vi tilsatte litt grønt og noen smakfulle små tomater. Fikenfruktene kuttes i kryss fra toppen og nesten helt ned og klemmes ut, så de får en flott og blomsterliknende fasong (se bildet). Plassér noen fiken utover en tallerken. Legg biter av mozarella imellom. Riv mozarellaen med fingrene, ikke skjær skiver eller biter. Da blir salaten slik herr Oliver vil ha den. Legg skiver av parma eller annen god spekeskinke over osten. Pynt eventuelt med andre friske grønnsaker. Press over sitron, hell over noen dråper balsamico-eddik, god olivenolje, litt flaksalt og grovmalt pepper. Og litt honning helt til slutt. Så kan vi late som om det fortsatt er sommer.