Herlige smaker hos Bente og Svein

Bloggen vår har ligget i stabilt sideleie en stund. Det beklager vi overfor våre ca 300 daglige faste lesere. I bloggverdenen går det opp og ned. Selv Voe ga seg etter en stund. Vi har ikke tenkt å gi oss. For med mat og vin går det aldri opp og ned. Smakene fyller hver eneste dag, og av og til tar vi den helt ut, som hos Bente og Svein sist lørdag, da medlemmene i Mat- og vinklubben Smak igjen satte hverandre stevne.

Vertskapet startet med herlige amus bouche, der gorgonzola pisket opp sammen med krem toppet små hvetekjeks med pynt av druer og valnøtter. Og som aperitif fikk vi en Mambo Mambo cocktail med bringebær, vodka, grenadine og champagne, en lekker, søt, sprudlende og frisk liten sak som fikk tankene over på sommervarme og terrassetid.

Til bords ventet hvitt i glassene. Vi fikk 2 ulike hvite viner til forretten, en hummerbisque med vaniljemarinert hummer servert med hjemmelaget eggeloff med kaviarsmør til. Den ene hvite var fra Alsace, en pinot gris med myke, florale toner, og en fruktighet som passet til den kraftige suppen. Den andre hvite var en klassisk burgunder fra Meursault. Denne vinen hadde en helt annen smak enn den første, og sammenliknet med Alsace-vinen ble chardonnay-vinen litt karakterløs og en smule syrlig til suppen.

Hummersuppen var intens på smak, kremet og fin. Vertskapet hadde brukt flere timer på å brune hummerskallet sammen med rotgrønnsaker, hviløk, timian og sjalottløk. Cognac var kokt inn med paprikapulver og safran, surret i smør og tilsatt skallene sammen med hvitvin og vann, som siden hadde fått god tid til å simre på kokeplaten. Avsiling, tilsetting av fløte og reduksjon ga til slutt resultatet vi alle kunne nyte. Hummerkjøttet var i tillegg marinert i vanilje og suppen var tilsatt lakserogn, petit pois og kjørvel. En innertier.

Som mellomrett fikk vi en enkel og velsmakende rett av tynne vår-asparges, stekt i sesamolje og overstrødd med krydder, nøtter og parmesan. En fornøyelse av fine teksturer og kompletterende smaker. Så enkelt og godt kan det gjøres!

Til mellomretten ble det servert en Sauvignon Blanc fra Pouilly Fumé. Sauvignon Blanc er nettopp karakterisert ved sine “grønne” smaker, som stikkelsbær, gress og nettopp: asparges. Dette gjorde vinen nærmest perfekt til mellomretten. Gratulerer til vertskapet for glimrende vinvalg.

Det kom både hvitt og rødt i glassene. Hovedretten var på vei. En Chardonnay fra New Zealand, gul og intens og flott mot ganen, og en enda finere burgunder-klone, en pinot fra New Zealand. Den nye verden har en tendens til å overdrive karakteristika ved sine viner. Chardonnay smaker ekstra mye gult eple, fersken og aprikos, pinot får enda mer fruktighet enn i Frankrike. Her var det fin balanse. Og begge viner sto godt til hovedretten.

Og hovedretten var andebryst med vårløk, kantareller fra fjorårets egne innhøsting, ristede gresskarkjerner og puré av butternutsquash. Fine smaker og konsistenser. Perfekt følge til begge viner.

Og så: Dessert. En flott komposisjon, der en mousse av melkesjokolade var omkranset av friske bringebær, klementingelé, solbærcurd, pistasjnøtter og en mørk sjokoladesorbet. Som godt følge hadde vertskapet valgt en Sauterne fra Bordeaux.

Nok et festmåltid i Mat- og vinklubben Smak var til ende. En særdeles vellykket aften. Heldigvis bare noen uker til neste gang!

Helgekos foran peisen

Det er innetid og førjulstid. Selv om du ikke er ferdig med julehandel, vedbæring og fuglbandoppsetting, så er det viktig å sette seg ned innimellom. Fyre på peisen eller i vedovnen. Kose seg med noe godt. Her er en liten hyggerett som passer godt foran peisen i vinterkulda.

Ta noen pene, store blader isbergsalat og legg i kjøleskapet i en blanding av vann og isbiter. Da blir de ekstra friske og sprø. Grovhakk lyst kjøtt (fugl eller svin) og stek det på svak varme i panne. Ha litt finhakket chili og hvitløk, revet ingefær, fish sauce og limesaft i pannen sammen med kjøttet og la det surre til væsken er borte.

Ta ut isbergsalaten og rist bladene godt, evt i en salatslynge. De bør være helt tørre. Legg et par spiseskjeer kjøtt i salatbladet og strø over strimlet sjalottløk og peanøtter. Rull sammen og spis! Drikk et glass gløgg ved siden av. (Retten ble servert under seneste festaften i Mat- og vinklubben Smak.)

Nok en kulinarisk festaften

Mat- og vinklubben Smak setter hverandre stevne 5 ganger i året. Arrangementet går på rundgang mellom klubbens medlemmer og igår gikk det 17de gourmettreffet av stabelen. Denne gangen var vi invitert til en 5-retters festkveld med hele 7 ulike viner.

Men først var det aperitif og amus bouche. En lekker cocktail fanget blikket. Vakre farger i rosa og lilla. En komposisjon av lavendel, vodka, honning og lime. Vakker for øyet og enda herligere i møte med ganen. Farlig god, med sukret kant og milde smaker tross det alkoholsterke innholdet. En pangstart på et nydelig måltid.

Til lavendeldrinken ble det servert kandiserte nøtter og dulcito-tomater fylt med avokadokrem. Smakene fulgte oss helt fram til et nydelig dekket bord i sort, sølv og rødt.

Her fikk vi hvitt i glassene. Vi visste at vertskapet var svake for tørre tyske viner. Hele 3 ulike rieslinger fant veien til bordet gjennom de to første rettene, som begge hadde et visst asiatisk preg. Først et blad av isbergsalat fylt med finhakket svinekjøtt, sjalottløk og peanøtter. Svinekjøttet var lekkert tilberedt med smaker fra østen. Deretter fulgte to vårruller med henholdsvis reker og kylling som fyll. To deilige dipper fulgte vårrullene, en kremet mangodipp og en klassisk ponzusaus. Smaksløkene var nå virkelig pirret.

Vinene kom fra 3 ulike Rhin-regioner, en Dönnhoff Tonschiefer Riesling Trocken fra Nahe, en Dreissigacker Stein fra Rheinessen og en Terra Montosa fra vinhuset Georg Breuer i Rheigau. Det hele ble en vakker geografisk vandring i det sørlige Tyskland med deilige smaker i vidunderlig balanse mellom sødme og syrlighet.

Første hovedrett var en symfoni av 3 ulike fiskesorter med ulikt tilbehør, kveitefilet med en nydelig og sødmefylt puré av persillerot og pastinakk, salmalaks med hasselnøtter og honning, og til slutt et stykke uerfilet med urter på seng av gulrot. Til retten smakte vi fortsatt på 3 ulike rieslinger. I tillegg kom en godsak av en Chablis Premier Cru i glassene. Hva som passet best? Vel her er vel smaken som baken. Undertegnede holdt en knapp på den franske. Syre og sødme som bygget opp under flott fisk og godt tilbehør.

Endelig kom det rødt i glassene. Etter en runde rundt bordet, der vi var innom Burgund og Toscana, endte vi opp i Piemonte. En kraftig og fint balansert Ruvei Barbera d’Alba fra produsenten Marchesi di Barolo med god fylde og hint av krydder og kirsebær.

Og kjøttet lot ikke vente på seg. Kalvefilet med løkkompott og fritert sjalottløk og gulrotflak. Det hele omkranset av en fantastisk reduksjon av kalvekraft tilsatt 5 ulike peppersorter. En smaksbombe som var måltidet verdig.

Og da var vi framme ved desserten. To ulike dessertviner kom på bordet, en halvtørr cremante fra Burgund og en gammel kjenning: Moscato d’Asti. Moscatoen er en sikker vinner og ble foretrukket av de fleste som sødmefylt akompagnement til desserten, en lekker oste- og brownieskake med bringebærkrem inspirert av the hummingbird bakery.

Men selv om dette var siste festaften dette året, er ikke 2012 over for Mat- og vinklubben Smak. Snart er det julebord på Statholdergården. Deretter den tradisjonsrike juleøltesten, der 18 ulike poløl skal til pers. Referat følger!

Festaften mellom sommer og høst

Mat og vinklubben Smaks 16de festaften gikk av stabelen 1ste september. Igjen var vi samlet til nytelse og kunnskap om viner og mat. Denne gangen beveget vi oss gjennom måltidet fra sommer til høst. På menyen sto sommersalat med hummer, kongekrabbe og reker, deretter pannestekt piggvar med brunet kaperssmør, urtepuré og asparges. Hovedretten var farsert bryst av orrhane med selvplukket kantarell, brokkoli og rosmarinstekte poteter. Det hele ble avsluttet med husets ostekake med søtt og syrlig tilbehør.

Men først kom det sprudlende dråper i glassene, akkompagnert av amus bouche bestående av hjemmebakt flatbrød av økologiske linfrø og speltmel fra Lågendalen. Noen av disse var pyntet med røkelaks, brandade og kaviar, andre med spekeskinke, melon og creme fraiche. Den musserende var denne gangen en tørr økologisk Cava som absolutt kan anbefales: Funambul Brut Nature fra Equilibri Natural.

Vel til bords ble det blindtesting av to ulike franske hvite viner, en Michele Rion 1er Cru Les Terres Blanches 2007 fra Cote de Nuits i Burgund, en klassisk eikelagret Chardonnay med god mineralitet og klar duft og smak av epler, samt en frisk og helt annerledes Sauvignon Blanc fra Sancerre fra Reverdy. Det var enkelt å skille vinene fra hverandre. Da Smak-medlemmene er svake for de gode hvite viner, hadde vertskapet anskaffet en Riesling i bakhånd, en Battenfelt-Spanier fra Rheinessen. Med tre så ulike hvite opplevelser var det bare å sette første forrett på bordet.

Sommersalaten besto altså av hummer, kongekrabbe og ferske reker på en seng av Cosmosalat samt biter av tomat, agurk, vårløk og honningmelon. Det hele overrislet av en hjemmelaget vinaigrette med hvit balsamico, fin olivenolje og dijonsennep, tilsmakt med salt, pepper, sukker og urter. Ved siden av salaten fikk gjestene hjemmelaget brioche.

Vinene passet utmerket til, og fulgte oss også til første varmrett, en pannestekt piggvar med urtepuré, hvit asparges og kaperssmør. Dette nøtteaktige smøret passer glimrende til pannestekt hvit fisk. Brun smøret (ikke for mye!). Tilsett litt soyasaus og sitron, samt kapers, hvitløk og sjalottløk. Smaken er intens og bygger godt opp under den faste hvite flatfisken.

Hovedretten var en utfordring, da vertskapet aldri tidligere hadde tilberedt storfugl. Brystene på dette monsteret av et fjærkre veide godt over halvkiloen og var ikke lett å få passe stekt. Vi valgte å farsere brystene med malt kjøtt fra lår og vinger, samt tilbehør av finhakket bacon, knust einebær og andre krydder og urter. Smaken minnet mye om hjortestek og ble rost rundt Smak-bordet. Som tilbehør hadde vertskapet valgt brokkoli, kantarell og rosmarin- og saltbakte nypoteter, samt noen biter stekt fois gras. Sausen var laget på kråsen og tilsatt litt fløte og ganske mye smør. Et utkok av stekepannen med bringebæreddik, samt noen selvplukkede blåbær satte ekstra spiss på sausen.

Til tiuren ble det servert to ulike røde viner, en Clos de Brusquiere 2006 fra Chateauneuf-du-Pap i Rhone og en Vigneti di Torbe Valpolicella Classico Superiore Ripasso 2010 fra Veneto i Nord-Italia. Vinene var svært forskjellige i karakter, men passet begge godt til bryst av storfugl med smakfull saus. I tillegg fikk vi også stifte bekjentskap med en kuriositet, en kroatisk pregfull rødvin basert på druen Mali Plavac fra vinhuset Polozaj Dingac i Peljesac, en vin som også fungerte fint til den kraftige viltretten.

Desserten var husets egen ostekake med tilbehør av selvplukket villbringebær, bringebærsjokolade, bringebærcoulis og bringebærmakron. En ny fantastisk Smak-kveld var over. Vi gleder oss til neste gang.

Salma tartar

Våren er kommet og det er tid for de friske og rene smaker. Da Mat- og vinklubben Smak møttes i begynnelsen av april ble vi servert en forrett som krever litt ekstra omtale. Enkelt, med rene råvarer og svært så velsmakende.

Sett salmalaksen kaldt, gjerne noen minutter i fryseren. Da er den enklere å kutte i små terninger. Velg en moden mango og en moden avokado i grønnsakdisken. Plukk også med deg en rød chili, litt gressløk og en sitron. Det eneste som behøves i tillegg er salt, pepper og en god balsamico eddik.

Finhakk alt sammen og legg det lagvis i en av disse metallsylindrene du får kjøpt i butikker med kjøkkenutstyr. Da ser det riktig lekkert ut på tallerkenen. Husk å tilsette litt sitron, salt og pepper. Da får du fram alle de gode og rene smakene.

Vinen som passet perfekt til, var fjorårets Foscarin Slavinus med mye fyldighet og smak og en nydelig eplefrisk syre i avslutningen, en av de beste Soave Classico forsamlingen har vært borte i.

Tid for tempura

Da Mat- og vinklubben Smak møttes til festaften for noen uker siden, serverte vertskapet blant mye annet en saftig og sprø tempura av kongekrabbe. Tempura er enkelt og godt, og metoden kan benyttes til fisk, kjøtt og grønnsaker. Tempura kan til og med rulles inn i sushiris og bli til den herligste gourmet-maki.

Sprø utenpå og saftig inni skal tempuraen være. Det er ikke vanskelig å få til, men her er noen tips som gjør det lettere å lykkes:

Bruk gjerne ferdig tempuramix-pulver fra for eksempel Blue Dragon. Men enda bedre blir resultatet om du følger denne oppskriften: 2,5 dl hvetemel og 0,5 dl maisenna, litt bakepulver og salt røres ut i en flaske iskald blå farris (en halv liter er for mye, bruk en vanlig flaske eller mål opp 3 dl). Uansett om du bruker ferdig pulver eller oppskriften, så husk å ta til side en liten skål med pulver før du lager tempura-røren. Rull det du skal fritere i pulveret først og deretter i røren. Hold røreren så kald som mulig, legg gjerne isbiter oppi.

Bruk nøytral matolje (raps- eller maisolje). Oljen er varm nok når det bobler rundt noe du stikker i kjelen (en spisepinne, tresleiv eller liknende). Den skal holde i underkant av 200 grader. Oljen er for varm når det ryker av den. Så er det bare å sette i gang. Resultatet avhenger som alltid av råvarene. Kongekrabben var nydelig. Prøv også haler av sjøkreps, små stykker av fisk eller grønnsaker.

En dipp hører med. Bruk enten en klassisk rømmedressing med hjemmelaget majones og krydder (som på bildet) eller lag en ponzusaus ved å koke inn soya og lime med chili, ingefær og hvitløk.

Non caprese

Vi lar oss inspirere. For tiden går det spennende programmer på TV der blant annet gourmet-galskapens konge, Heston Blumenthal, får god eksponering. Og en av de rettene vi bet oss merke i var “Meat Fruit”. Man får en fruktkurv foran seg, men så viser det seg at flere av fruktene ikke er frukter, men kulinariske kreasjoner av den lekreste levermousse og kjøttfarse dekket med fruktgelé. OK. Som sagt, vi lar oss inspirere. Og i samarbeid med Kulinarisk hjemmehjelp laget vi “Non Caprese” – altså en Capresesalat som likevel ikke er en Capresesalat.

Vi bestemte oss for å la det hele se ut som baby mozarella, dulcitatomater og basilicumblader, men der noen av tomatene ikke var tomater og der noen av mozarellakulene ikke var mozarellakuler. Her er resultatet:

Capresesalat eller kanskje ikke likevel?

og fra den andre siden av anretningen så det slik ut:

Mat er ikke alltid det som det ser ut til å være

Vel. På tide å avsløre litt om metoder og teknikker.

Vi hadde lyst til å lage en dulcitatomat som ikke var en dulcitatomat (du kan også bruke cherrytomater, men disse har en blassere rødfarge og ser ikke like lekre ut). På samme måte som Heston Blumenthal ville vi fylle tomaten med en herlig og lett mousse av fois gras. En slik mousse kan man finne en rekke oppskrifter til på nettet. Man behøver ikke å bruke lever av and eller gås. Det går også bra med kyllinglever.

Vår dulcitatomatform av silikon

Vi anskaffet en silikonform som passet i størrelse til en dulcitotomat, fylte den med moussen og satte den i fryseren. Resultatet ble halvkuler som passer i størrelse til en dulcitatomat når man setter de to halvkulene sammen. Bruk engangshansker og pass på at det ikke blir noen synlig skjøt mellom de to halvkulene. Sett kulene på tannpirkere og deretter i en isoporplate i fryseren.

Vi har altså grå kuler på størrelse med små tomater. Men de ser mer ut som trekuler. Hvordan få dem til å likne dulcitatomater?

Vi kjørte en kilo plommetomater i en blender og hadde det i et saftklede. Etter en times tid hadde vi en klar og fin tomatjuice. Så tilsatte vi farge. Nå er det lurt at man har en tomat å sammenlikne med, så fargen blir mest mulig lik. Vi brukte rød matfarge med en anelse orange. Matfarger og silikonformer får man kjøpt gjennom Gastronaut i Asker.

Halvferdige dulcitatomater - eller hybrider som Heston Blumenthal ville kalt dem

Vi kokte opp den røde tomatsaften med 5 plater gelatin. Nå er det om å gjøre å passe på å kjøle ned væsken til den blir så kald som mulig, uten at den stivner helt. Så dypper man kulene oppi, flere ganger, helt til de er dekket av tomatgelé. For å gjøre det hele så autentisk som mulig, kan man senere montere en liten tomatkvist på kulen.

Tomater er ikke alltid tomater - nå er det ikke så lett å se forskjell på ekte og de vi har laget

I tillegg til fois gras-tomater ville ha mozarellakuler som ikke var mozarellakuler. Vi bestemte oss for å lage mozarellasfærer. Dette er en teknikk som er utviklet av Ferran Adria, den spanske fader av molekylær gastronomi. Metoden for å lage sfærer kan studeres på Ferran Adrias hjemmesider. I utgangspunktet lager man en blanding av fløte, mozarellasaft og most mozarella. Det hele skal være tykt som en saus, og hvis tykkelsen ikke oppnås, kan fløten kokes inn eller det kan tilsettes litt jevning av maisenna eller potetmel. På forhånd har man gjort i stand et bad bestående blant annet av stoffet Algin. Dette kan også kjøpes på Gastronaut. Resultatet blir sfærer som smaker mozarella, men som er flytende inni. Morsomt og godt. (Se det øverste bildet).

Vi greide altså å lage en capresesalat som likevel ikke var en capresesalat. Det er kun fantasien som setter grenser for hvordan mat kan utvikles på nye og spennende måter. Smaken må likevel alltid være i sentrum. Teknikkene må aldri overskygge smaksopplevelsen. Derfor var det ekstra gøy at ikke bare den uvante konstruksjonen brakte smil rundt bordet, men at tomaten og mozarellaen sammen med den lette moussen av fois gras, friske basilicumblader, den litt salte sfæren, et pepperdryss, en godt lagret balsamico og ditto olivenolje utgjorde en fin og balansert smakskombinasjon.

Vårlig Smaksaften til nye høyder

Sist lørdag møttes Mat- og vinklubben Smak til sin 11te festaften. Vertskapet disket opp med de herligste vårlige retter av kongekrabbe, salmalaks, holtekylling og butternut squash. Og vinene var av de beste klubben kan huske å ha blitt servert. Her er en oversikt over kveldens gastronomiske opplevelser.

Det startet med litt musserende i glasset, nærmere bestemt en italiensk perle fra produsenten Bellavista i Franciacorta-området i Lombardia. Vinen er produsert slik champagne ble laget i gamle dager. Chardonnay er den dominerende druen med en smule tillegg av Pinot Noir og Pinot Blanc. Vinen er sprudlende frisk med passe balanse og nydelige smaker av eple, sitrus og honning. Ved siden av ble vi servert noen smakfulle amus bouche av vannkastanjer og bacon, samt minitoast med krabbesalat. Tonen var satt fra første stund. Vi forsto at det kom til å bli en vellykket aften.

Nye viner ble åpnet, først enda en italiener, denne gangen en Soave fra Veneto, en Foscarin Slavinus på 100 % Garganega som overrasket med sin dypgule farge. Igjen en frisk og herlig opplevelse med god fruktighet, syrlig sting og smaker av blomster og fersken. Våren er kommet! Og på bordet dukket det opp en deilig laksetartar med mango, chili og avokado. Perfekt følge til vinen. Og enda en vin kom i glassene, denne gangen en flott og fruktig Alberino fra det nordvestlige Spania (Pazo de Villarei).

Neste rett var en spennende kremet suppe av butternut squash. Her var det rikelig med sødme, friskhet og syrlighet, en virkelig høydare! Oppskrift følger senere, men det er ingen hemmelighet at denne eksotiske grønnsaken gir et perfekt utgangspunkt for en herlig suppeopplevelse. Med en smule creme fraiche, samt passe med sitron, salt og pepper er man sikret et velsmakende resultat.

Stadig nye og friske hvitviner fant veien til glassene. En Künstler Riesling Trocken ble særlig vel mottatt. Vinen var knusk tørr og med flott syre som balanserte perfekt både til suppen og til den neste retten, en tempura av kongekrabbe med nydelig dressing, virkelig gode smaker! Andre glass ble fylt opp av en Arbois fra Jura, en 100 % Chardonnay fra Burgunds nærmeste nabolag opp mot grensen til Sveits, samt en virkelig aromatisk Riesling fra Schloss Johannisberger – en spätlese som i fullt monn tilfredstilte de ganer som liker det søte.

Hovedretten var posjert bryst av holtekylling med morkler og hasselnøttbakt brokkoli. Og nå kom det rødt i glassene. Først en perle av en amerikaner, basert på druen Zinfandel, fra selveste Napa Valley. Denne druen er interessant, da den opprinnelig kommer fra kroatiakysten, ble derfra importert til det sydøstlige Italia, og kalles der “Primitivo” for deretter å bli en virkelig suksess-drue i California. I dag har mer enn 10 % av vinmarkene på USAs vestkyst druestokker med Zinfandel. Den finnes også i stor utstrekning i Sør-Amerika, Sør-Afrika og Australia.

Druen gir ofte en mørk, nesten blålilla farge og har stor fyldighet og kraftig smak av plommer og mørke bær, men uten det kraftige tanninpreget som garvestoffer ofte gir. Dette gjør vinen godt egnet til lyst kjøtt, som denne kyllingretten. Morklene ga også et jordaktig preg som sto godt til den kraftige rødvinen. Som kontrast serverte også vertskapet en Pinot Noir fra Marsannay i Burgund. Denne vinen falt litt gjennom i sammenlikning med amerikaneren, og ble nesten litt tam i smaken. Det er likevel godt mulig at pinoten hadde gjort seg godt alene til hovedretten, men siden vi allerede hadde fylden fra Zinfandel-vinen i ganen, ble kontrasten muligens litt for stor.

Og med ett var vi framme ved desserten. Nesten 4 timer til bords hadde forsvunnet i deilige smaker og gode samtaler. Vertinnen hadde laget sin spesialitet: Et martiniglass fylt med en perfekt kombinasjon av det knasende sprø, det kremete søte og det syrlig fruktige,  nærmere bestemt en selvkomponert crumble av frø og nøtter, en hjemmelaget mascarponekrem og ditto jordbærcoulis. Vi glemte helt å ta bilde, så bloggens lesere må ta til takke med et bilde der halve desserten allerede er fortært.

Og som dessertvin fikk vi en søtsak fra Cantagallo i Toscana basert på Trebbiano og Malvasia. Vinen ga oss en flott og verdig avslutning på et fantastisk måltid med smaker av nøtter, honning og tørket frukt. Perfekt følge til desserten. Vi gleder oss allerede til neste festaften i juni.

Kulinarisk aften i Mat- og vinklubben Smak

Lørdag var det tid for en ny festmiddag i vår lille mat- og vinklubb, den 13de i rekken siden starten høsten 2009. Denne gangen hadde vertskapet fått forsterkninger på kjøkkenet av den nyutlærte kokken Tomas Engelstad. Tomas har fartstid fra Restaurant Oscarsgate og Cru i Oslo, og startet nylig konseptet Kulinarisk hjemmehjelp sammen med klubbmedlem Jan Fongen. Se forrige innlegg for mer detaljer.

Kvelden startet med musserende i glassene, en Blanc de Noir fra Burgund som falt godt i smak, mens Tomas serverte cornetter med pepperrotkrem, laksetartar, kaviar og hovmestersaus, samt noen morsomme crissinis med gravlaks-spiraler på.

Til bords fant vertskapet fram to hvite viner, en tørr Riesling fra Kühling-Gillot i Rheinessen, samt en ung Chablis fra Louis Jadot. Vinene hadde svært ulikt preg, og var desto mer lett gjenkjennelige, chablisen på grunn av sin duft og smak av gule epler, samt sterke mineralske preg, rieslingen mer for sin syrefriskhet og fruktige inngang med mye sødme.

Men så til maten. Vertskapet hadde i antall retter lagt seg på en enklere linje enn tidligere. Her skulle serveres fisk til forrett, kjøtt til hovedrett og en dessert av bær og sjokolade. Verken mer eller mindre. På den andre siden var dette også Kulinarisk hjemmehjelp sin mulighet til å teste ut 3 av sine signaturretter, så det var lagt betydelig arbeid i hver rett.

Forretten besto av et skinn- og benfritt ryggstykke av villtorsk fra Barenthavet, glasserte gulerotkjegler, trøffelcroquette, samt saus og skum av ferske reker og kongekrabbe, alt lekkert dandert på en seng av brandade. Brandaden var ikke laget på klippfisk, som vanlig er. Den samme blodferske skreien var confitert i god olivenolje og blandet med mandelpotetpuré, hvitløk, timian og sitron.

Retten var full av spennende og delikate smaker, som sammen med torsk og skalldyr smeltet sammen til en flott kulinarisk opplevelse. Vinene passet utmerket til, både den tørre rieslingen og den enda tørrere chardonnayen. Takk til Tomas for uvurderlig assistanse. Dette hadde vi ikke klart alene.

Rødt kom i glassene, nærmere bestemt en ung Nebbiolo fra Langhe i Piemonte og en 2007-årgang Bordeaux fra apellasjonen Margeaux i Haut Medoc. Langhe-vinen var fra vinhuset Cavallotto og hadde det særpreg man forventer av en Nebbiolo. En nesten floral inngang med preg av kirsebær og moreller, og med garvestoffer nok til å etterlate gommer og gane i ørkentørke, mens et hint av lakris hang igjen. Altfor tøff til å drikke alene for de fleste rundt bordet, men dette skulle endre seg når kjøttretten kom på bordet.

Hovedretten besto av confitert oksehale på en potetfondant med fritert sjalottløk og peppercrisp, samt skiver av chateau briant, spinatpuré, chips av gulbete, potetpuré, noisetter og en nydelig saus på kraft fra oksehalen. Retten vil få grundig omtale i et senere innlegg. Følg med!

Og nå kom vinene til sin rett. Det måtte garvestoffer og mye smak til for å hamle opp med den kraftige kjøttretten. Faktisk ble italieneren fra Piemonte foretrukket til retten av de fleste, selv av dem som i første prøvesmaking fant vinen noe for skarp i kantene. Margeaux-vinen var fra produsenten Deyrem Valentin og var hjembrakt fra vertskapets besøk i Bordeaux i fjor høst. Vi visste at en slik vin kunne tåle enda noen år i vinkjelleren, men til denne herlige kjøttretten, falt vi likevel for fristelsen. Vi opplevde en bløtere vin enn italieneren, med mer avrundede garvestoffer og smaker av mørkere bær og frukter som plommer og solbær.

Desserten var en vakker komposisjon, der en forgylt sjokoladeballong fylt med mørk sjokolademousse sto i sentrum. På en stripe av praline var det i tillegg plassert biter av krydderkake, marinerte plommer, bjørnebær og bringebær, brunoise av jordbær, en nydelig sitronkrem, rosa mynteskum og en frisk sorbet av pasjonsfrukt på en seng av knuste karamelliserte hasselnøtter. En smaksbombe av de helt store.

Og som tilbehør valgte vertskapet en gammel kjenning, en 10 år gammel Niepoort Tawny, etter vår mening den perfekte dessertvin til sjokolade.

Toast-herligheter fra nyttårsfesten

Vi annonserte vårt forslag til nyttårsfest den 30. desember ifjor. Vi foreslo en champagnemeny, der ulike typer musserende vin var følge til hver eneste rett. Ta et step tilbake til forrige innlegg for flere detaljer.

Først må det sies at prosjektet ble særdeles vellykket. Til og med kalv og ost fikk musserende viner som følge, til gjestenes smattende glede.

Men før vi kom så langt i måltidet ble det servert en smakfull toast-komposisjon. Dette kan anbefales som enkel forrett eller en ekstra aperitif i festlig lag. Skjær vekk skorpene på en dag gammel loff. Legg skivene i en langpanne og stek dem gyldne i litt nøytral olje. Dekk skivene med det du ønsker og skjær i passe posjonsbiter.

Vi valgte klippfisk-brandade med laksekaviar, kongekrabbe med avokadokrem og laksetartar med sort kaviar. Man kunne også valgt italienske varianter som oliventapenade, finhakkede tomater med basilikum eller annet man måtte ha for hånden. Våre valg sto godt til en knusktørr Cremante fra Burgund og ble en fin start på nyttårsfesten.

Klippfisk-brandade: Mos ferdig utvannet klippfisk med kokte mandelpoteter, litt mindre poteter enn fisk. Smak til med salt og pepper, evt. litt sitron.

Laksetartar: Legg et lite stykke salmalaks i fryseren til det blir lett å finhakke den. Bland i finhakket sjalottløk, kapers og sylteagurk. Pynt med krydderurter, kaviar eller revet sitronskall.

Avokadokrem: Kjør avokado og rømme i mikser til fin puré. Smak til med salt, pepper og lime.